2010 går mot slutten

Det er en drøy uke igjen av året, så det begynner vel å bli på tide å oppsummere hva vi har opplevd. 2010 var året da jeg nesten mistet Orkan, året da jeg etter mange års sykdom fikk ME-diagnose, året da Storm fikk en ny familie, og året da Kuling spratt inn i livet mitt.

Orkan skulle drive med agility i år. Han var så godt igang i slutten av 2009, med et par konkurranser bak seg, og opprykk til klasse 2, at jeg hadde store håp om å finpusse handlingen og få gode resultater. Konkurranser ble det nesten ingenting av, ei heller så mye trening. Orkan fikk magesår i februar. De første månedene var en hard kamp ut og inn av Jeløy dyreklinikk. I mai ble han endelig bedre, da vi fant medisiner som hjalp. Vi vet fortsatt ikke hvorfor han har magesår, og han er fortsatt ikke frisk. Men livskvaliteten hans er stort sett bra, man kan si det sånn at han er helt smertefri når han ikke er syk. Men han har tilbakefall med jevne mellomrom, og vi har fortsatt ikke funnet noen permanent løsning.

I de friske periodene har vi trent litt agility, og til og med rukket noen konkurranser. Men han har ikke fått trent nok til å være i toppform (verken fysisk eller agilitymessig), og både antall konkurranser og resultatene ble deretter. Han mangler noen opprykk til klasse 3, og målet om å gå NM i år, valgte jeg å droppe allerede i august. Utover høsten har vi trent litt spesialsøk, og jobbet med momenter med noen få hoppehindre. Momenttreningen har gitt gode resultater, så det lille jeg har testet handlingsmessig har vist  økt presisjon hos både meg og Orkan. Felthindre har vi ikke fått jobbet noe med, så der kan jeg nok vente meg en del rusk…

Vi holder jo også på med litt søkssaker for tiden. Vi har vært med på et forskningsprosjekt der Orkan fikk vise hvilke spyttprøver som kom fra kyr i brunst, vi har prøvd oss på lungekreft, og vi har søkt litt etter narkotika. Hundcampus er riktig sted å være hvis man vil bli god på sepsialsølk. Jeg lurer på å trene Orkan til å søke operativt etter hussopp. Eller kanskje noe helt annet. Vi får se hva helsen og tiden gir oss muligheter til.

Mål for det kommende året avhenger helt av om Orkan er frisk. Eller om han i det hele tatt lever. Jeg tør virkelig ikke å vente meg noe som helst. Men hvis han er i form, skal vi perfeksjonere feltene igjen, og vise verden hva vi er gode for. Vi skal fortsette å leke (hvem skulle tro vi noen gang har slitt med det!), vi skal få av litt fett og fikse litt muskulatur, og vi skal passe på å ha det gøy sammen. Mer konkrete mål enn dette vil jeg faktisk ikke sette. Det var tøft å gi opp målene for 2010, enda vi hadde gode grunner til å mislykkes, så jeg har ikke tenkt å sette meg i den samme situasjoen neste år.

Storm, ja. Verdens fineste lundehund! På senvinteren i fjor innså jeg at jeg ikke hadde ork til å gi ham nok oppmerksomhet. Jeg var fullstendig nedkjørt og utslitt, og Storm var ikke den eneste som fikk lide for det. Få vennskap har fått noen pleie de siste årene… Storm hadde tilbragt ferier og helger hos Sigurds kusine Mathilde med familie, og etter hvert ble det mer og mer. Både de og han stortrives med løsningen, det er vel egentlig bare jeg som synes dette er trist. Men man kan ikke være egoistisk når man ser at dette er til det beste for Storm. Jeg er så glad for å se at han nyter det nye livet sitt, med mer oppmerksomhet, som han slipper å dele med andre hunder (han og Bris har aldri vært særlig gode venner). Ryggen hans er overraskende bra. Han må fortsatt følges opp, men trenger ikke behandling like ofte som før. Konklusjonen for Storm 2010 får bli at han har hatt det bra. Målet for 2011 får bli at det fortsetter sånn. Det tror jeg vi skal få fint til. Det er godt å se ham lykkelig!

Kuling kom inn i livet mitt ganske uventet. Jeg fikk endelig en diagnose i juli, og livet forandret seg ganske mye. Jeg har det fantastisk mye bedre nå som jeg ikke må kjempe for økonomien. Jeg kan slappe av når jeg trenger det (og det trenger jeg en hel del…), og har dermed energi til å gjøre hyggelige ting også. Egentlig passet det veldig bra å bare ha én hund, men siden Orkan har vært til og fra alvorlig syk, ville jeg ikke risikere å bli helt uten hund. Det tar tid å bestemme seg for rase, oppdretter, kull, og så en hel masse venting. Derfor bestilte jeg til slutt en brasiliansk terrier tispe på fem måneder. Nå ville tilfeldighetene det slik at hun ble utsatt for en svært skremmende episode rett før jeg skulle hente henne (og ble preget av det etterpå), og sammen med oppdretteren kom jeg frem til at det var best for både hunden og meg at det ikke ble noe av.

Da sa Siv, at hvis jeg ikke kjøpte den lille trefargede border collievalpen hun hadde snakket så mye om, fikk hun ikke sove om natten. Hva gjør man da? Man undersøker en hel masse helse og en hel masse mentalitet. Hannhunden (Kito) kjente jeg jo litt fra før, og Siv kjente tispen (Tina), og hadde bare fine ting å si. Jeg besøkte valpene, og de var forsåvidt fine. Men jeg var ikke valpesyk. Jeg ville jo egentlig bare ha en frisk Orkan, og hvis jeg skulle ha en hund til, ville jeg ha en ferdig husren sak. Og jeg ville fortsatt ikke ha hannhund. Orkan skulle jo vært en tispe som skulle hete Bris, og terriertispa skulle hete Sol. Jeg ender visst alltid opp med hannhunder… I tillegg, hvem er så dum og kjøper en border collie-valp når man akkurat har fått ME-diagnose?

Jeg endte med å bestemme meg for å prøve. Siden jeg ikke var så emosjonelt knyttet til det hele, bestemte jeg meg for at jeg nok villle klare å selge valpen igjen hvis det viste seg at helsen min ikke taklet det hele.

Kuling har virkelig vært bedre enn forventet. Jeg trodde ikke så behagelige valper eksisterte! Han har kunnet være alene fra dag én, og vi har ikke hatt et eneste problem sammen. Vi har ikke trent så mange fancy ting, men vi har lekt en hel masse (og jøss som han leker :-D), vi har slappet av i mange forskjellige sammenhenger, vi har hilst på hundrevis av mennesker og hunder, vi har reist en hel del, og vi har kost en hel del. Kuling vil gjerne jobbe, men tilpasser seg min dagsform. Han er rett og slett bedre enn jeg ønsket meg.

Mål for neste år? Tja. Han blir 6 mnd den 28. desember. Vi skal jobbe med kroppskontroll, muskulatur, hoppteknikk, feltadferd, handling, og kanskje slalåm mot slutten av året. Vi skal fortsette å spore (Kulings desderte favorittaktivitet), og vi skal bestemme oss for en spesialisering å søke etter. Jeg tror nok ikke vi kommer til å debutere i agility i 2011, men kanskje vi finner på noen freestylesprell? Den aller viktigste planen for 2011 er i hvert fall å bygge opp en solid relasjon. Jeg var ikke valpesyk da jeg kjøpte Kuling, og jeg har vel vært litt redd for å bli glad i ham. Men han er en fantastisk liten sak, med godt humør, og stort hjerte. Jeg gleder meg til fortsettelsen sammen med ham!

Bris er jo ikke min hund, men jeg trener litt med henne innimellom. Du kan klikke på siden “Sigurd og Bris” for å komme til bloggen deres. Mitt mål for 2011 er å hjelpe dem til å bli debutklare. Det vil kreve mest av hoppteknikk og baneanalyse. Sigurd har jo ikke konkurrert agility før, og Bris har blitt målt til å være large. Enten får hun lære å hoppe bedre, eller så får hun konkurrere i Sverige (hvor hunder opp til 45 nå får velge om de vil være medium eller large). I tillegg har jeg et håp om å få henne komfortabel foran pulken, hun er jo en fenomenal trekkhund så lenge det er ski hun har bak seg 🙂

2 Comments on “2010 går mot slutten

  1. moro lesning:) og for å være ærlig; deilig at du ikke baaaaare skriver om jul;) hehe

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: