WAO 2016

Wow! Jeg vet ikke hvordan alle følelsene skal få plass i én bloggpost, men jeg skal prøve. Kort sagt: Kuling var helt fantastisk! 

Hvis du vil lese mer om hva WAO er og hvordan det fungerer, kan du kikke på denne posten fra i fjor: http://www.ingerid.no/2015/05/hvorfor-jeg-elsker-wao.html

Resultatmessig var vi veldig, veldig nær å vinne både Games og Pentathlon, og et riv fra fjerdeplass i Biathlon. Vi kom altså til finale i samtlige individuelle grener (Norge stilte ikke fullt lag til lagklassene i år), vi gikk ni løp hvorav fem feilfrie, og disket ikke et eneste løp.

Langt viktigere: jeg hadde tankene der jeg vil ha dem i slusen inn mot hvert løp, og i mål. Det vil si at jeg fokuserte på gleden over å få muligheten til å skulle gå dette løpet, og takknemligheten over alt vi fikk til. Ikke resultatet, ikke tiden, ikke listen. Jeg følte meg trygg, klar, takknemlig, lykkelig – før og etter hvert eneste løp!

Et veldig viktig element i at dette var et fantastisk mesterskap for meg, og et det skal bli vanskelig å toppe i fremtiden, var at Kuling var i riktig modus i samtlige løp. Det kan være vanskelig å finne modus med ham, og jeg feller med ujevne mellomrom gledestårer når vi treffer riktig, og finner flyten. Nå skjedde det altså i ni løp på rad! Ni løp med flyt! Ni løp med gledestårer! Det er mer enn jeg våget å håpe på.

Så nei, jeg er ikke skuffet over at vi glapp noen medaljer med knapp margin.

Jeg gleder meg derimot over at vi var så nære. 
At vi var der oppe, blant de aller beste.
At vi fikk drøssevis av klemmer, gratulasjoner og hyggelige kommentarer.
At andre felte gledestårer for oss og med oss.
At Kuling klarte å hoppe nesten alle hindrene uten å verken rive eller svinge dårlig.
At bena mine bar meg i den farten jeg ba dem om, selv om jeg var blå på leppene når jeg kom i mål. At det bittelille norske laget hadde sterk og lykkelig lagånd.
At svenskene heiet og bar meg frem både før, under og etter løpene våre.
At jeg klarte å snu mine egne tanker når det trengtes, og var klar til å kose meg hver gang jeg gikk til start.

Denne listen kunne vært enda lenger. Den er enda lenger i mitt hode. Jeg er så takknemlig, så rørt, så glad, og jeg prøver å lagre disse følelsene til senere bruk. For det blir nok bruk for å plukke dem frem igjen! Agility kan nok ikke være bare fremgang. Det neste vi skal gjøre er FCI-uttak på Brårud, vi har faktisk bare to hviledager på oss før vi skal avgårde igjen. Vi bruker dem godt, jeg ligger godt plassert mellom sofaputene mens jeg skriver dette.

WAO 2016 blir vanskelig å toppe. Kuling har vært helt fantastisk. Jeg håper vi får mange flere løp sammen, og kanskje hever vi nivået enda en gang, men jeg vil holde det viktigste viktigst: å glede meg over prestasjoner sammen med hunden min, uten å fokusere på resultater.

Litt kort om hver gren for oss:

Pentathlon – femkamp

Femkampen er sammenlagtresultat av fem løp, og premierer både stabilitet og fart: to agilityløp, to hoppløp og en speedstakes-finale uten andre felthinder enn mønet. Her legges tid og feil sammen, og raskt løp med et riv kan dermed få akkurat samme poengsum som et feilfritt løp med fem sekunder langsommere tid. Kuling startet med to feilfrie Pentathlon-løp fredag, og gikk dermed videre til neste runde med to nye løp på lørdag. Alle mine mål for mesterskapet ble oppnådd allerede i første løp, og jeg var høy på gledestårer!

Lørdag fikk vi to riv i det ene løpet og en feltfeil i det andre, og jeg trodde vi var skjøvet langt ned på listen. Det viste seg at jeg tok feil! Jeg var alene i en stor, tom stall da jeg så at vi lå på 4. plass sammenlagt, og gispet mitt ga ekko i stallveggene!

I finalen søndag gikk vi inn og satte enda et feilfritt løp! Vi holdt 4. plassen! For et kick! For en hund jeg har! For et team vi er!

Games – strategispillet

Sammenlagt av to klasser vi ikke har i Norge – Snooker og Gamblers. Dette er strategispill hvor du trenger å vite akkurat hva du kommer til å rekke innenfor en stram tid. Perfekt for en nerd som meg!
Jeg valgte å gå for nest høyeste poengsum i snookerklassen fredag, fordi jeg var ganske sikker på at vi ikke ville rekke den aller høyeste. Vi klarte det, og lå dermed ett poeng bak førsteplassen før finalen.

Før Gamblers var jeg veldig usikker på hva jeg skulle velge, dette var mitt andre forsøk, og jeg skulle intenst ønske at jeg hadde hatt mer erfaring! Med fasit i hånd viste det seg at jeg valgte veldig, veldig riktig! Hvis jeg hadde satt høyrefoten litt lengre ut før siste oxer, og Kuling dermed hadde sett den i tide, hadde vi sannsynligvis truffet på både bonusen og gamblen, og vunnet hele games! Strategien var helt perfekt, og vi klarte det NESTEN! En heftig opplevelse, og en ikke så aller verst 12. plass sammenlagt tross at vi mistet 20 poeng!

Biatlon – tokamp

Tokampen tilsvarer FCI-VM’s individuelle konkurranse, og premierer feilfrie løp i kombinasjon med veldig raske tider. Det er rett og slett et hoppløp og et agilityløp, og resultatet sammenlagt gir en vinner. Kuling kom skrått på en oxer på tungt underlag i hoppklassen, rivet var et faktum, og jeg visste før finalen at vi ikke kunne vinne sammenlagt. Jeg ble ikke skuffet over rivet, mer fascinert over at han klarte å hoppe alle de andre hindrene. Det er vanskelig å formidle hvordan det føles å løpe på et så tungt og sugende underlag, men man kan kanskje se det på løpestilen min på filmene?

Finalebanen var vanskelig, jeg hadde sett en god del før oss gå inn og ikke få det til, og det var mange steder det kunne gå galt! En veldig vanskelig linje mellom hinder 2 og 3, og deretter en enorm rettstrekke ned mot en halvskjult slalåminngang. For meg var denne finalen mest som en seiersrunde for alt vi allerede hadde gjort – vi hadde ingenting å tape.
Å dermed gå inn og sette enda et feilfritt løp (som tok oss opp til 9. plass sammenlagt), var enda et adrenalinkick som jeg ikke hadde ventet meg. Resten av kreftene, resten av orken, og gledestårene bare rant og rant resten av den dagen!

Nå er vi endelig hjemme, og hviler så godt vi kan mot siste FCI-uttak på Brårud til helgen. Jeg vet ikke om jeg føler meg klar, og jeg bryr meg egentlig ikke så veldig. I mine øyne er WAO årets desidert beste mesterskap, selv om det ikke har like høy status som FCI her hjemme i Norge. Kommer vi oss til VM i Spania er det superkult, men gjør vi ikke det, skal jeg gjøre mitt beste for å ikke være skuffet. Agility kan være skikkelig heftig! Og Kuling har gitt meg så mye mer agilitymoro enn jeg kunne vente på WAO, at alt som kommer etter dette må være å regne som ren bonus…