Kuling er sjekket og røntget

Vi har lenge hatt en plan om å gjøre en grundig gjennomgang av Kulings kropp. Jeg følger med selv også, og har etter hvert lært både det ene og det andre om agilityhunders fysikk og skaderisiko. Likevel synes jeg det er godt å la en spesialist se på hunden min innimellom, for å fange opp om det kan være noe jeg har oversett.

Kuling er syv år, har alltid vært ganske skranglete bygget, har vanskelige for å bygge muskler, og veier i dag bare 15,4 kg til tross for 53 cm mankehøyde. Moderat muskulatur er nok med på å øke faren for skader siden han ikke har så mye som tar imot og støtter opp om han setter noe feil, samtidig som en lett kroppsbygning tross alt betyr mindre tyngde som skal dempes i hver landing.

IMG_2769

I tillegg til alder og agility som i seg selv er nok til at jeg vil sjekke ham, hadde Kuling i forrige uke to ganske skremmende episoder med skikkelig halthet på venstre framben. Den første var tirsdag kveld. Da reiste han seg etter å ha sovet litt, og var plutselig veldig sint og veldig halt. Jeg fikk ikke lov til å undersøke ham med én gang, men filmet et lite klipp for å kunne vise frem hvor ille det var. Haltingen forsvant like plutselig som den kom, etter et lite minutt. Etterpå fant jeg ingentng ved noen av de undersøkelsene jeg kan gjøre selv. Ingenting. Sånn så det ut:

Denne første episoden avskrev jeg med en tanke om at han må ha ligget dumt sånn at foten sov, eller ett eller annet sånt. Det forsvant veldig fort (varte i mindre enn et minutt) og var ingen spor etterpå. Et éngangstilfelle, virket det som.

Neste episode var torsdag kveld, under kurset med Jenny Damm. Etter å ha revet et hinder kom Kuling plutselig på tre ben, og jeg gjenkjente det umiddelbart. Selve haltingen varte i mellom fem og ti sekunder, og jeg har klippet med alt fra filmen før og etter, for å vise at han ikke var halt etter rivet, ei heller like etterpå da han gikk av banen. Ikke heller denne gangen viste han noen symptomer etterpå, og det var ingenting som var ubehagelig da jeg undersøkte tærne, håndleddet, albuen og skulderen hans. Det kan naturligvis ha med rivet å gjøre, han kan ha slått seg. Men to episoder på en uke, på samme ben, gjorde at jeg var ganske bekymret selv om de oppstod under ganske forskjellige forhold.

Hvert løp på Norwegian Open tok jeg som en slags test. Jeg evaluerte ekstra under oppvarming og etter løpene, for å se om vi kunne se spor av ubehag eller halting. Ingenting. Det føltes for drøyt å trekke ham fra konkurranse etter to så små episoder, men samtidig føltes det veldig bra å vite at vi allerede hadde en time booket hos en av de flinkeste veterinærene jeg kjenner om bare noen dager!

IMG_2710

For hver gang vi har flyttet til nytt sted i løpet av de tolv årene jeg har hatt hund, har det tatt meg tid å finne en veterinær jeg virkelig stoler på. Det kjennes veldig bra at Din Dyreklinikk i Sandefjord nå er min go to-klinikk, med spesialister som kan ta seg av mine firbente atleter. Særlig har Thomas Sissener vært gull verdt for skadefuglen Smiley, og det var hos ham Kuling hadde time i dag.

Kort fortalt gjorde vi en del undersøkelser, og tok røntgenbilder av både knær (på grunn av knasing når han reiser seg fra liggende), håndledd og skulder. Vi fant noen små forkalkninger, men egentlig mindre enn det som er å forvente på en hund av Kulings alder og aktivitetsnivå. Ingen bekymringsverdige funn. De nedslitte tennene er det mulig at skal få en forsterkning av epoxy for å bremse slitasjen, jeg har ikke helt bestemt meg enda.

Takket være tålmodig veterinær og operasjonssykepleier kunne vi til og med ta røntgenbildene uten å måtte dope Kuling! Han er redd for å bli holdt fast og kan bite om man gjør noe ordentlig ubehagelig, så det er ingen selvfølge å kunne gjøre sånt som i dag uten sedering. Jeg setter stor pris på den tålmodigheten, og Kuling satte pris på at de tok seg tid til å kose litt etterpå, for å gjenvinne tilliten. Han er glad i mennesker, men har utviklet en velbegrunnet skepsis mot de som er ikledd operasjonsklær og legefrakk 😉

IMG_2760

For de mystiske halteepisodene er foreløpig planen å ta vår vante vinterhvile fra agility, og fokusere på annen aktivitet de kommende månedene. Hvis det skulle skje igjen, kommer vi naturligvis til å gå dypere inn i det. Foreløpig ser vi på det som to merkelige enkeltepisoder som vi ikke har forklaring på… Vinterhvilen tar jeg både for å gi hundenes kropper avveksling i belastningen, men også for å gi min egen agilitymotivasjon tid til å hente seg inn. Jeg tror vi har godt av det, både hundene og jeg!

Jeg håper det blir gode kvelder foran peisen, svømming for både folk og dyr (i hver vår svømmehall), late dager på sofaen og mange turer i skogen nå som foten min ser ut til å tåle det igjen (et år nesten uten tur har vært noe skikkelig dritt for formen!).

IMG_2738

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: