Sandefjord/OCC – vinterstevne 2018 (og startnumer én-tanker)

Selv om vi ikke følte oss helt klare etter lang trenings- og konkurransefri, falt vi for fristelsen til en konkurransehelg rett borti nabolaget. I de første løpene kjente vi at vi var rustne, men det kom seg fort!

Ville tok med seg seier og napp i hopp 2, og Sigurd fikk en bonus-mentaltrening i å måtte løpe den klassen på nytt siden tidtakeranlegget hadde streiket:

I tillegg fikk de bare en ynke femmer i begge de individuelle løpene på søndag – stabiliteten er virkelig på inngang og de siste nappene ligger nær overflaten! De fikk også diskutert noen feltkriterier i både lagløpene og det ene ag2-løpet, noe som bare er å forvente når vi legger hovedparten av treningen hennes på RC for tiden, og RC naturligvis er mye festligere enn å stoppe på bommen. Men beskjed er beskjed – og kriterier må overholdes om vi ikke skal grave oss et dypt inkonsekvenshull! Ville har egentlig god naturlig selvkontroll, men RC-prosessen og konkurransestresset (noen ganger ryker det spiralrøyk ut av ørene hennes når hjernen brenner) kan vippe selv henne av både pinnen og feltene 😉

Kuling var bra fra løp nummer én, det var handleren som måtte våkne fra dvalen. Jeg får veldig ofte start nummer én, ironisk nok den posisjonen jeg liker dårligst å starte fra. Jeg rekker liksom ikke helt å føle meg klar, glemmer ofte banen i en brøkdel av et sekund, og havner feil. Er ikke “på” nok, føler ikke at jeg “eier” banen og ender med å forsøke å halsbrekke meg i mål i stedet for å gi hunden min ekstra informasjon fra hinder til hinder og være i forkant slik jeg liker. Det første løpet med startnummer én skjedde akkurat det; jeg glemte banen et øyeblikk, stakk ikke i nærheten av tidlig nok fra sekvensen etter mønet. Planen var å la ham finne tunnel-hopp-tunnel-hopp selv, og plassere meg i et tidlig blindbytte opp mot hoppet før bommen. Det oppdaget jeg at aldri kom til å gå da jeg innså at jeg sto og ventet på ham ved den andre tunnelen. Resten av løpet gikk fint, men jeg hadde lyst å slå hodet hardt i veggen over foksufeilen min. Dette må bli en styrke, ikke en svakhet. Det ER merkelig at jeg ofte får startnummer én i halvparten av løpene mine per helg, men jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg vil takle det langt bedre enn det her. Byr på filmen, så der dere hvor “lost” jeg var:

Det neste løpet vant vi derimot – ekstra gøy med mange feilfrie hunder bak oss i en hoppklasse. Jeg blir fortsatt skikkelig glad og overrasket når vi klarer å slå dem i hopp – der har vi ikke de raske feltene våre å redde oss inn på, og de beste svingene og den raskeste akselerasjonen har vi virkelig måttet kjempe for å utvikle. Det kjennes helt riktig å ha nedprioritert agilitytrening til fordel for utallige skiturer den siste måneden, den planen fortsetter vi å følge. Kuling er bra nå!

Før søndagens startnummer én i første klasse hadde jeg laget meg noen kriterier jeg tvang meg til å følge. Ett av dem var å bruke de to minuttene jeg har til rådighet fra briefingen er slutt til jeg skal være klar til start på å gå ut av hallen, la Kuling leke med ballen sin, og visualisere hele banen tre ganger før jeg gikk inn til start. Det var vanskelig! Jeg bruker visualisering før andre løp også, men med første startnummer og tidspress (mesterskapsstress har litt av samme effekten også) kan jeg bli stående midt i den virtuelle banen og ikke ane hvor et gitt hinder er hen. Blankt. Selv om jeg har vært ute og briefet det, selv om det ikke er lenge siden, eller selv om jeg nettopp visualiserte det med flyt. Det var ikke lett å bli stående selv om jeg visste at klokken tikket faretruende mot de to minuttene, at banen og dommeren og ringmannskapet var klare, og at det bare var meg de ventet på. Men jeg fullførte fordi jeg hadde skrevet det i treningsdagboken, og virkelig ville kunne sette kryss i den ruten. Når jeg kan krysse av de målene jeg har avtalt med meg selv før løpet blir resultatet mindre viktig – og det å gjøre den avtalen hjelper meg til å gjennomføre ting som ellers har lett for å gå i glemmeboken eller tidsklemma.

Riktignok kom jeg borti hinderstøtten på hinder 3 (det synes ikke på filmen men pinnen falt før Kuling kom dit så disken var et faktum) men jeg var PÅ hele løpet, husket alt jeg ville, og hadde overskudd til å pushe Kuling til og med litt for mye så han glemte å bremse godt nok inn i slalåminngangen. Suksess i min bok! 

Det neste løpet ble feilfritt og andreplass, denne gangen i agilityklasse med senere startnummer:

Lagløpet var også feilfritt til siste slutt hvor jeg lurte ham til å hoppe av vippa – også suksess i min bok. Kuling blir nok aldri ferdig med å lure på kriterier, og jeg setter veldig stor pris på at mange klubber fortsatt arrangerer lag som agilityklasse selv om hopp-lag har blitt tillatt, så jeg får en ekstra mulighet per dag til å ta den diskusjonen. Jeg gjør det samme i de individuelle løpene, men dobbelt sett feltpasseringer per dag har stor verdi for meg (og muligens for norske medaljesjanser når vi er med til mesterskap) 😉

Det føles vilt å fortelle om så mange feilfrie løp. Jeg håper jeg aldri slutter å sette pris på stabiliteten. Jeg håper jeg ikke slutter å jakte på flyten. Jeg håper at jeg aldri kommer til å ta Kuling for gitt. Han er fortsatt en sart liten sjel med rare behov og vanskelige følelser, men som agilityhund har han blitt voksen, selvsikker og skinnende. Agilitybanen er kanskje det stedet han føler seg tryggest, tøffest og kulest – i all hovedsak fri for bekymringene sine. Jeg vet ikke hvordan livet hans blir den dagen han må pensjoneres, og tror ikke det hjelper å tenke på det enda…

 

 

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: