Uttak til NKKs landslag 2018

Kuling er tatt ut til å representere Norge på NKKs vegne nok en gang – i år skal vi til Nordisk Mesterskap i agility, i Finland.

Det var en krevende tur til Bergen. Både Sigurd og det planlagte reserve-reiseselskapet endte med å bli hjemme, så bortsett fra Kuling og Ville var jeg alene på tur. Ville løp noen klasser med Camilla siden handleren hennes var igjen hjemme og jeg ikke er handler nok til to hunder under sånne omstendigheter.

Den siste uken før uttaket ble en vanskelig uke i livet mitt, og fokuset var på ingen måte tilstede og klart for agility. Kuling har alltid vært en mentalt ustabil hund, vi har funnet måter å leve med det sånn at både han og vi har det bra, men noen dager før avreise til Bergen oppstod det en situasjon som gjorde oss veldig utrygge på ham og på om vi kan fortsette å ha ham. Det er ikke godt å være redd for sin egen hund, og som hundeeier har man et ansvar for å gjøre risikovurdering av hvorvidt han kan komme til å skade noen. Kulings psyke skifter raskt, han er rask i reaksjonen når han blir redd, og det er min plikt å minimere faren for at frykten hans kan gå ut over noen. Fryktelig vanskelige tanker.

Med litt mer tid og tanker rundt det som skjedde har vi kommet til at livet får gå videre (om enn med enda strengere restriksjoner og tilpasninger for Kuling enn vi hadde fra før), men timingen med uttaksstevnet var særdeles dårlig og det var vanskelig å motivere meg til å forsøke å kvalifisere for mesterskap når jeg ikke hadde hatt tid og tanker nok til å bestemme meg for om jeg fortsatt kom til å ha hunden min når mesterskapene skal foregå. Jeg elsker Kuling og jeg elsker agility med ham, men det er flere ting enn agility i livet og jeg bærer et stort ansvar når jeg eier en fryktaggressiv hund – et ansvar jeg tar alvorlig.

Dette bakteppet gjør at jeg er umåtelig stolt over hva vi presterte på banen gjennom helgen i Bergen! Mellom tårer, dårlig nattesøvn og fraværende motivasjon børstet vi støvet av oss selv på startstreken – løp, nøt, presterte. Alt i alt synes jeg vi leverte åtte av åtte gode løp. Stang-ut i en del av dem er tross alt stang og ikke helt bak mål! Jeg fikk oppleve at jeg har trent frem en vanvittig mental styrke, at jeg kan skifte fokus når jeg vil selv om det er krevende, og at jeg har evnen til å sette nesten hva som helst i perspektiv. 

Det første løpet fredag, et agilityløp som holdt nesten helt inn – vi misset siste hinder. Jeg var tom for luft og klarte ikke å rope på ham, han hadde trengt mer plass der jeg måtte løpe rundt lengden:

Løp to fredag hvor vi fikk frem en slalåmsvakhet men ellers bare nøt:

Løp tre, lørdag morgen, hvor jeg er utrolig fornøyd med hvordan jeg kom avgårde fra sekvensen rundt hinder 7, men fokuset ikke holdt helt til alle tolv slalåmpinnene:

Løp fire, agility lørdag, hvor jeg ikke bare er stolt av at vi fikk til slalåminngangen, men hvor vi også fikk med oss en hel drøss poeng:

Løp fem, det siste hoppløpet lørdag, har jeg ikke film av, men det var feilfritt og tjente oss en drøss poeng det også. Jeg tror det ble filmet av en eller flere venner, så hvis du har en film av det liggende – send den gjerne til meg 🙂

Så var det søndag, og vi hadde to agilityløp igjen og måtte hente poeng i minst ett for å klare stabilitetskravet. Jeg synes egentlig ikke banene var vanskelige i helgen og handlingsmessig fikk vi til de fleste, det var ironisk nok hinderskills det falt på selv om vi i utgangspunktet er av de som har gode skills. Kanskje jeg stolte for mye på ham, kanskje kjente han at jeg ikke var 100% og tok litt for mye ansvar selv. Jeg vet ikke. Nære var vi i alle fall! Vanskelig må det også ha vært – det var svært få som oppfylte stabilitetskravet,  så store deler av mesterskapstroppene ble tatt ut på poeng, i fravær av mange nok “ordentlig” kvalifiserte.

Det første søndagsløpet var et agilityløp som handlingsmessig fløt helt nydelig, men Kuling slurvet med seg tre riv og null poeng:

Neste løp var det siste hoppløpet, det satt som hånd i hanske og ga en god drøss godfølelse (og poeng):

Siste løp og siste sjanse til å ta både stabilitetskrav og VM-plass (vi hadde bare manglet ett løp med stang-inn for å få til begge deler). Men på vei inn på banen måtte jeg tørke tårer, og kjente mest av alt på takknemligheten for å få løpe det som kanskje ville bli mitt aller siste løp med Kuling, og behovet for å la ham få kjenne hvor bra han er og se ham skinne som den stjernen han er. Han fikk oppleve godfølelsen selv om vi bommet på to threadler. Jeg ble glad av å se stjernene i øynene hans, la ham naile et RC-felt på bommen og finne en tricky slalåminngang helt selv. Min kjære Kuling ❤ 

Så – hva kjenner jeg nå etterpå? Med alt på avstand føles det litt som uflaks med timing, men faktisk også helt ok. Jeg hadde mye mer lyst til å reise på Nordisk enn VM i år. Vi har de rette kvalitetene til å vinne Nordisk som individuelt er sammenlagt av tre løp. VM har et annet oppsett og krever mer fart enn vi har – der er det langt mindre sannsynlig at vi kan plassere oss helt i toppen. Vi har sånn sett mer å kjempe for i Nordisk enn i VM.

Gjennom mine år som VM-deltaker har jeg faktisk også lengtet litt etter å oppleve VM som tilskuer. For å spare kropp og hode mest mulig har VM som deltaker inneholdt høydepunkter som kald pizza i hotellsengen, mer enn alt det festlige sosiale man kan være med på som tilskuer. Når FCI-VM 2018 skal foregå i Sverige er det en gylden mulighet til å ta turen som tilskuer uten at det blir alt for dyrt, og forhåpentlig nyte atmosfæren uten ansvar for å prestere. Det gleder jeg meg faktisk ganske mye til 😀

IMG_8807

Nordisk-billetten står fortsatt på hylla hjemme, sammen med premien fra NM. Den gleder jeg meg over, med et ekstra smil fordi jeg har funnet igjen troen på at vi kan få Kulings hverdag til å fungere bra nok til å se frem til agilityhøydepunkter også. Før nordisk i august skal vi innom Hulahoppet i Gøteborg og European Open i Østerrike – vi har med andre ord flere sjanser til å nyte magien sammen i sommer!

Frem til det har Kuling konkurransepause. Vi fokuserer på den fysiske treningen, men putter inn noen agilitydrypp (som ansvar for egne slalåminnganger uten å forvente hjelp fra handleren) mellom slagene.

Til slutt vil jeg takke dere som gjorde uttakshelgen levelig for meg, og hjalp meg med å legge fra meg alt det vanskelige slik at fokuset på banen faktisk handlet om agility: Ida og Anniken for utallige timer i telefonen og SMS i sene nattetimer da jeg ikke fikk sove og verden virket umulig å håndtere. Karen, Hilde, Ole og Kjersti for godt selskap og gode klemmer. Camilla for oppvarmingshjelp og pepping før siste løp en sliten lørdagskveld. Sist men ikke minst, Sigurd, som selv om han var hjemme betød mye for at jeg har beholdt troen på at vi kan få Kulings liv til å fungere selv om det kan være utfordrende.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

w

Connecting to %s

%d bloggers like this: