Slalåmproofing

 

Smiley er i utgangspunktet en velvillig, tenkende og nøyaktig hund. Hun strekker ikke strikken på kriterier uten videre, hun er opptatt av å være sikker på at hun har forstått hva jeg mener både i ferdigheter og praksis i handlingen. På den ene siden hjelper det enormt på kommunikasjonen oss imellom, og jeg elsker agility med henne! På den annen side kan det også gå ut over farten når hun ikke våger å ta sjansen på å ta feil.

På Lillehammer gjorde hun en feil jeg nesten ble litt glad for å se (selv om den kostet oss det siste hopp 1-nappet); hun tjuvet ut av slalåmen på tiende pinne. Det er første gang hun har gjort det og jeg så det ikke i farten, så hun fikk fortsette løpet uten å få påpekt at hun hadde jukset. Det er ikke så farlig i seg selv, men jeg har ikke lyst til å sette henne opp for å gjøre samme feil på konkurranse igjen. Hovedgrunnen til det er at jeg synes det er dumt å konkurrere med en mangelfull ferdighet – man setter opp hunden for dårlige opplevelser hver gang den feiler, hvor selvtilliten synker og det fort blir et større problem enn det hadde trengt.

Resultatmessig er det ikke så nøye for meg foreløpig, vi har det ikke travelt opp i klassene når jeg ser at det gjør henne godt å øve på å lese enkle linjer selvstendig. Jeg har for eksempel valgt å ikke hanke henne inn når vi har misforstått hverandre i handlingen selv om det kunne reddet resultatet. Jeg vil se henne ta i med selvtillit og et lite drypp galskap, og det tror jeg hun våger raskere om jeg ikke lar henne få vite at hun har misforstått handlingen min. Vi får få konkurranser denne første sesongen og det er egentlig greit. Kuling har fortjent den prioriteten han har fått. Jeg synes også det er fint å la unghunder få tid til å modne mellom konkurranseopplevelsene, og om vi bare rekker å trene litt fremover tror jeg Smiley er på vei til å utvikles akkurat slik jeg håper på! Så jeg har det ikke travelt med resultatene, men jeg har det derimot travelt med å sørge for at hun har de ferdighetene som skal til for de utfordringene vi møter på konkurranse slik at jeg kan la henne kjenne på den flyten som er så magisk.

For meg er det åpenbare svaret etter slalåmtabben på Lillehammer å gjenskape en treningssituasjon hvor vi kan få frem den samme utordringen. Noen ganger må man lete litt etter det som gjenskaper samme stressnivå. For Smiley var det akkurat passe å sette et svømmebasseng på agilitybanen! Plutselig fikk hun det travelt nok til at det var fristende å se om ikke det holder å ta noen få slalåmpinner før man skynder seg videre 😉

På de første forsøkene holdt det at jeg satt i skyggen og lot henne tenke selv. Derfra har vi utviklet det med en god porsjon førerforstyrrelse, ved at jeg gjør uberegnelige rykk i varierende hastighet mot bassenget. Før vi regner oss ferdig med bassengproofingen har jeg tenkt å løpe forbi utgangen og hoppe i bassenget selv mens jeg jubler – først da tror jeg vi har lagt stressnivået på den hylla det hører hjemme!

Sånn startet vi:

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: