Hulahopp 2018

Siden vi ikke fikk plass på Jutlandia Cup valgte vi Hulahopp i Sverige som en god nummer to. Vi hadde gledet oss til lille Ville skulle få konkurrere i egen høydeklasse (med høydene 40-50 i stedet for 55-60 som hun må hoppe i Norge) men i og med tå-skaden hennes fikk hun tilbringe langhelgen på campingen. Vi tok henne ikke engang med ned på stevneplassen, da skuffelsen over å ikke få løpe antakelig ville vært større enn gleden over å være der…

Sånn som klasseoppsettet var gjort passet det derimot veldig bra å låne bort Kuling til Sigurd – Smileys og Kulings klasser kræsjet konsekvent alle dagene og det ville blitt et salig stress å forsøke å løpe med begge to. Vi hadde dermed én hund å fokusere på hver, og det kjentes slitsomt nok! Takke vet jeg stevner med fast tidsoppsett, så man slipper å følge med på hvor langt hver av de seks banene har kommet for å ikke risikere å misse briefinger og starter!

Allment synes jeg Hulahopp har vært trangt, kaotisk og slitsomt. Vi savnet ryddigheten, plassen og forutsigbarheten fra DaniaCup i fjor. På den positive siden var det kortere å reise, ganske høyt nivå på deltakerne i klasse 3, og for det meste veldig gode klasse 3-baner som inspirerte til å gi alt! Sigurd og Kuling gjorde mange gode løp, men i de fleste av dem ble det små misser som ødela resultatet. Følelsen og detaljene var derimot veldig gode – i flere av løpene hadde tiden holdt til pallplass selv med langt over hundre deltakere i klassen. Noen av favorittløpene til Sigurd og Kuling:

Resultatmessig gikk det utrolig bra for Smiley som gjorde seg ferdig med klasse 1 og rykket opp til klasse 2. Den trange, travle stevneplassen ga ikke muligheter for å gi henne plass og pusterom til oppladning og belønninger, og dette er definitivt det mest krevende miljøet jeg har utsatt henne for. Fremmede hunder på absolutt alle kanter, få meter mellom banene og konstant trafikk i flere retninger. Bare det å ta henne med den kilometeren vi hadde å gå fra campingen, gjennom konkurranseområdet og til riktig bane var en utfordring når det stadig var for trangt å møtes med en reaktiv unghund. Heldigvis begynner hun å skjønne logikken på vei til start, oppvarmingen går greit og hun er fokusert på at hun skal inn på banen i stedet for å se alt for mye rundt seg. Noen ting reagerer hun på men det er ganske få og fremmede hunder kan komme mye nærmere nå enn for noen måneder siden uten å forstyrre henne. Etter løpene har det vært vanskeligere. Hun sliter med å engasjere seg i belønningene, og innimellom måtte jeg ta i bruk grimen for å klare å lose henne trygt ut av konkurranseområdet og ut i “friheten” noen hundre meter fra banen før hun kunne slappe av igjen.

Agilitymessig var det enkelt med Smiley – vi er der vi skal være! Jeg tror klasse 2 blir et godt sted å bygge videre erfaring – litt svinger som gjør det enklere å handle men samtidig lett nok og rett nok til at hun våger å øke farten sin. Klasse 1-banene er gjerne av varierende kvalitet og noen linjer blir utrolig vanskelige når hunden er både rask og fersk. Jeg har blant annet måttet gå inn og blindbytte før (og bakbytte etter) mange av slalåminngangene for å gi henne ok linje, når inngangen egentlig kunne ligget rett (eller i slak sving “riktig vei i forhold til hvor man kommer fra og skal etterpå) om bare noen små detaljer hadde vært flyttet på i oppsettet. Jeg er glad jeg er en erfaren handler som kan lese linjene hennes på briefing så jeg kan kompensere handlingsmessig! Det gjør det mye lettere å legge til rette for at hunden min lykkes og kan vokse i trygghet og selvtillit.

Her er nappløpene:

…og favorittløpet med Smiley, som dessverre ikke ble filmet særlig bra, men hvor følelsen allerede før start var helt fantastisk. Hun engasjerte seg fullt i meg, hadde høy forventning, brydde seg nesten ingenting om omgivelsene, svingte som en enhjørning ut av den tredje tunnelen, fant en skarp slalåminngang fra bakbytte, og kastet seg over bådet sitt da hun kom i mål!

Forresten var det også rimelig kult å stå øverst på Hula-pallen! Enhjørningen Henriette gjorde en framifrå jobb som stand-in siden Smiley ikke liker premieutdelinger 😉

Alt i alt? Hulahopp var en bra, men slitsom ferieform. Det ble mye funksjonærjobbing på oss, det var såpass langt til campingen at det ble styrete å få i seg nok ordentlig mat i løpet av dagene, og det var alt for trangt rundt ringene for Smileys smak. Likevel drar vi gjerne tilbake dit (om vi ikke får muligheten til å velge Danmark i stedet). Vi er supertakknemlige for at Kungälvs Brukshundsklubb stiller opp og arrangerer!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: