Tanker etter Nordisk Mesterskap 2018

Noen gode løp, et tilfelle av mental snubling og ambivalente tanker om fremtiden:

I helgen var vi i Finland og konkurrerte med norsk flagg på bånd og t-skjorte. Selv om jeg og Kuling etter hvert begynner å bli ganske erfarne mesterskapsutøvere, kjenner jeg fortsatt en god dose ærbødighet over å representere Norge. Litt ekstra trøkk, litt ekstra nerver, litt ekstra mange som følger med, og enda litt ekstra lyst til å gjøre det bra (som om ikke konkurranseinstinktet mitt var intenst nok fra før).

Jeg satte stor pris på å ha med meg Sigurd denne gangen! Nordisk-troppen på 30 utøvere er for stor til at det er lett for landslagsledelsen på to personer å hjelpe hver enkelt med så mye mer enn at de har kontroll på hvem som skal starte i hvilken rekkefølge. Det er naturligvis svært viktig og helt avgjørende for at alle kommer til start og ikke går glipp av løpene sine, men det er jo også mye annet rundt en mesterskapsdeltakelse som er fantastisk å kunne delegere til en støtteperson så man avlaster seg selv som utøver litt. Sigurd har luftet og varmet opp Kuling, han har passet på at jeg fikk i meg mat, var varm nok og hvilte best mulig etter forholdene. I tillegg har han naturligvis vært godt selskap og mental støtte – vi kjenner hverandre så godt at det er litt som å ha med resten av meg selv når Sigurd er der. Tre fantastiske hundevakter gjorde det mulig å reise fra resten av flokken og ha fullt fokus på Kuling. Tusen takk!

Agilitymessig var det litt både óg denne gangen. Vi startet med et oppvarmingsstevne fredag kveld, som ikke var en del av nordisk. Kuling leverte feilfritt i agilityløpet og et hoppløp med to riv, men hvor jeg var så fornøyd med å klare slalåminngangen at rivene ikke klarte å gjøre stemningen sur engang. Bra start på helgen, og jeg følte meg veldig klar for å gå løs på de viktige løpene lørdag!

Så ble det endelig lørdag, åpningsseremonien var kort og effektiv, vi ventet oss gjennom small- og mediumklassene og gledet oss skikkelig da det endelig var vår tur til å la det brake løs!

Første løp i nordisk var et agillityløp hvor vi klokket inn et trygt og godt feilfritt resultat. Jeg prioriterte sikkerhet, valgte for eksempel å bruke stoppfelt på bommen, og følte at dette var akkurat i rute:

Jeg vet hva jeg kan, jeg vet hva Kuling kan, jeg vet hvilken informasjon han trenger, og jeg vet at jeg klarer å analysere banene for akkurat hvilke beskjeder han trenger og når. Det eneste som egentlig skal til for å sette gode løp for oss to nå er at vi begge er i god form fysisk og mentalt, fokuserte og innstilt på å samarbeide. Det der med fokus og samarbeid har vært den vanskeligste biten med Kuling, og det jeg ikke følte at vi fikk helt til i de to siste løpene som dermed gjorde at det gode resultatet vi startet med ikke fikk utviklet seg til noe helt fantastisk. Samtidig hjalp det ikke at min fysiske form inkluderte feber, hodepine og urolig mage. Jeg savnet definitivt campingvognen min, med min egen gode seng og full kontroll over hva jeg spiser. Næringsinntak og hvile er alltid en joker på disse reisene.

Sent på lørdagen var jeg altså ganske sliten og Kuling var nok bare 90% fokusert, det holdt ikke helt. Jeg har hentet løpet fra livestreamen siden telefonen det skulle filmes med gikk tom for batteri. En merkelig slalåminngangsfeil og et riv, selv om jeg egentlig følte at jeg klarte å hente ut de kreftene som skulle til for å levere med intensitet.

Det er her det kjipe men interessante oppstår: Viljen til å vinne, frykten for å feile, drivet til å prestere er så sterkt. Jeg hadde hentet ut alt jeg hadde igjen av krefter, forberedt meg på å prestere optimalt selv om jeg fikk det hatede startummer én i klassen, og da jeg gikk ut fra briefing hadde jeg en følelse og forventning om å gå inn og levere det perfekte løpet. Det var ikke det at løpet ble så dårlig, det ble bare ikke sånn jeg hadde tenkt, og jeg gikk på en solid mental nedtur. Jeg klarte ikke å hente meg selv ut av det sorte hullet i løpet av kvelden selv om det hjalp med god mat, og da jeg la meg med litt for få timer tilgjengelig til søvn før tidlig start dagen etter var fortsatt magefølelsen kjip. Dette har jeg jobbet uendelig mye med, jeg har taklet det ganske bra i de fleste tilfeller. Her snublet jeg altså mentalt. 

Vi lå ikke håpløst an før siste løp, 10 feil tok oss et stykke ned på listen men i motsetning til halvparten av deltakerne hadde vi ingen disk i bagasjen. Før finaleløpet fant jeg igjen en bedre tone i mitt eget hode og selv om det resultatmessig ble dårligere enn lørdagens skuffende hoppløp var følelsen bedre og det er jo egentlig bare den som teller i det lange løp. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange tabber men tror rett og slett at jeg ikke klarte å få Kuling fokusert nok. Jeg gjorde naturligvis noen mindre perfekte ting jeg også, men når han er i perfekt modus gir han meg slakk nok til det og forstår hva jeg mener likevel. Jeg skal prøve å forstå mer av hva vi gjorde riktig og galt senere, men først skal jeg konsentrere meg om å være fornøyd med at følelsen tross alt var helt ok selv om resultatet i dette løpet ble disk.

Jeg forstår ikke helt hva som gjorde at dette løpet ble preget av mer stang-ut enn stang-inn. Kanskje har jeg blitt bortskjemt de siste årene med at Kuling i stadig større grad har forsøkt å forstå og blitt stadig enklere å handle. Kanskje er det noe helt annet. Sannsynligvis er det i alle fall en kombinasjon av flere ting.

Søndag kveld hadde vi en hyggelig (men dyr) middag sammen med de som var igjen og ikke skulle reise før mandag. Dette er en veldig fin side av å reise på mesterskap; vi får mulighet til å bli litt bedre kjent med de vi vanligvis bare såvidt har tid til å hilse på! Hjemreisen startet i overkant tidlig søndag morgen, men Kuling er en verdensvandt fyr og velsignet enkel å ha med seg rundt. Mitt oppi surr med shuttlebuss, kaotiske tilstander på flyplassen hvor vi nesten begynte å lure på om vi kom til å rekke flyet nyter jeg å se at han ikke blir stresset av det hele. Jeg håper Smiley kommer dit en dag, at verken fremmede hunder, stressede folk i uniformer eller bagasjetralle i svingdør vipper henne av pinnen – men dit har hun en lang vei enn så lenge 😉

Ann-Karin tok dette fine bildet av meg og Kuling på søndagen. Smilet hans smelter meg helt, og det er godt å ha et landslagsbilde av oss fra i år hvor verken jeg eller Kuling ser stressede og redde ut sånn som vi gjorde på det offisielle bildet fra Bergen. Bilder kan fange mange følelser!

IMG_9842.JPG

Jeg tror jeg skal skrive noe om det store og det hele med meg og Kuling også. Det er umulig å gi et fullstendig bilde, men jeg prøver å holde denne treningsdagboken ærlig, og dette er noe jeg har brukt mye tankevirksomhet på i sommer:

Motivasjonen og gleden over å løpe med ham har ikke vært på topp i det siste. Selv når vi setter fantastiske løp og gode resultater har jeg ikke helt kjent på den store gleden over det. Jeg er ikke sikker på hva som er hva av disse følelsene, men det er to ting jeg er ganske sikker på at er med og bidrar: kontrasten til å løpe med Smiley, og usikkerheten rundt at Kulings psyke har gjort noen skritt utforbakke i det siste.

Kontrasten til å løpe med Smiley er nok en følelse mange kan kjenne seg igjen i. Unghunden kan andre og nye ting, representerer fremtiden, og motiverer i form av blanke ark. Med Smiley opplever jeg det veldig sterkt. Agility med henne er noe helt annet enn jeg har opplevd før. Det er mykt som smør, det er velvillig, jeg kan handle sånn som jeg synes det føles best, jeg trenger ikke å være streng, flyten er ny. Jeg tviler ærlig talt på at jeg noen sinne vil ha en ny agilityhund etter Smiley, fordi hun er så spesiell og passer meg så perfekt at ingenting kan måle seg mot det. Med den følelsen som bakteppe er det kanskje ikke rart at Kuling kommer i skyggen, selv om det er trist. Kuling og jeg har opplevd mye sammen, store opplevelser, stor glede og store resultater. Jeg forstår ikke helt hvordan alt med Smiley kan føles så mye større når det strengt talt ikke er det, men det å løpe med Kuling kjennes så anstrengt når jeg har fått oppleve henne. Hun passer meg rett og slett bedre, og det kan hende at tilliten mellom meg og Kuling lider under den kontrasten.

Den andre tingen er at Kulings allerede skjøre psyke har gått utforbakke. Kuling har helt fra starten hatt store reaksjoner på ting han blir redd for, og gjennom årene har han fått lettere for å vise aggresjon og forsvare seg mot både det ene og det andre. Hverdagen med ham er krevende, det er noen situasjoner hvor vi er direkte redde for ham, og vi må leve med særskilte tiltak for at det skal føles forsvarlig å beholde ham. Vi forventer at vi på et tidspunkt kommer til å måtte velge å avlive ham på grunn av mentaliteten. Vi håper det blir lenge til og vi tar ikke beslutningen på forskudd, men tanken gjør noe med oss. Jeg har tidligere opplevd det som trist men ganske enkelt å velge å avlive en hund når helsen har tilsagt det – det var til hundens beste og sånn sett et enkelt valg. Følelsen av å vurdere det samme mest for vår skyld, fordi vi synes livet med Kuling er vanskelig, er en helt annen. Det er så mye vondere at jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Jeg skal vel kanskje ikke forklare heller, men dette er en del av bildet mellom meg og Kuling. Relasjonen mellom oss har fått seg noen solide riper i lakken, og det kan nok tenkes at det påvirker tilliten mellom oss på agilitybanen også… Agility krever et samspill som kan være vanskelig å oppnå. Jeg og Kuling har til dels hatt mye av det. Akkurat nå kjennes det som vi bare har 90% av det, og jeg vet ikke om vi klarer å komme tilbake dit. Det er en veldig kjip tanke, men jeg tror den er med og påvirker samspillet vårt…

Dette handler virkelig ikke om at Kuling og jeg ikke presterer bra eller “bra nok” i en eller annen målestokk. Det handler ikke om prestasjon eller resultater i det hele tatt. Resultatmessig har vi hatt en helt fantastisk sesong så langt. Vi har levert utrolig mange gode løp, og vi har levert fantastiske resultater selv om det ikke klaffet sammenlagt akkurat denne helgen i Finland. Det som er vanskelig er følelsen min og tilliten mellom oss. Det føles ikke så bra som jeg vil at det skal føles, og jeg vet ikke om jeg kan klare å fikse det. Jeg har kjent på det lenge nå, og jeg vil være ærlig og dele det.

Vi har vært inne på tanken å la Sigurd overta Kuling mer eller mindre. Han har lånt ham i perioder hvor det har passet sånn, og selv om de ikke er skikkelig innkjørt på høyt nivå sammen leverer de veldig bra. Kuling går et lite hakk fortere med Sigurd selv om presisjonen samtidig synker, og Sigurd koser seg med det. Han nyter på den måten jeg ikke har klart å nyte i det siste. Og først og sist er det det agility handler om for oss – følelsen. Vi blir ikke akkurat rike på det, vi ofrer mye annet for å holde på med det, og om vi ikke skaper gode minner og gode følelser er det ikke verdt prisen det koster!

Først skal vi ha en periode agilityfri – det er godt for både kropp og sjel. Så skal vi kjenne litt på ting utover høsten. Prøve oss frem, se om vi finner igjen moroa, og kjenne på hva vi egentlig vil prioritere.

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: