Trening med flere tanker i hodet
Som handler har jeg bruk for banetrening. Jeg trenger å øve på å holde fokus gjennom skikkelig vanskelige sekvenser som krever at jeg alltid er på vei videre. Dette gjør jeg best ved å kun gi meg selv én sjanse på en bane, konkurransemessige rammer og begrenset briefing. Jeg kunne gjøre det litt med Kuling de siste årene – han var forutsigbar, rutinert og jeg visste nøyaktig hvilke ferdigheter han hadde og hvor mye han kunne utfordres. Det er derimot ikke så bra for Smiley å bli utsatt for den typen trening i fleng!
Smiley er ung, fersk, uerfaren og møter i hver eneste bane ting hun aldri har gjort før. Det hun trenger å lære er generalisering av de elementene av handlingsforståelse som vi har trent frem med utlagte leker, kjegler og enkelthinder. Hun trenger å få selvtillit på hinderferdighetene sine – som verken er ferdig trent eller ferdig generalisert og som plutselig skal fungere i full fart i en bane.
Når jeg og hunden min har så forskjellige behov, hjelper det å multitaske litt. For det første trener jeg nesten bare elementer. Små biter hinder- og handlingsforståelse som øker både ferdigheter og selvtillit. Hundens behov er viktigere enn mine! I tillegg bruker jeg tid på mentaltrening (banehandling er jo til en stor del en mental utfordring, ikke bare rent fysisk), og jeg forsøker å utvikle mine egne ferdigheter mens jeg trener hunden. Når jeg sender Smiley på en oppgave forsøker jeg å være nøye med effektivt fotarbeid, korrekt vektforskyving og akselrasjon – akkurat som jeg skal gjøre når jeg setter elementene sammen til en bane.
Men hva så, når vi vel løper en bane? (Vi gjør det forresten ikke så ofte, kanskje en gang i månden.) Da prøver jeg å putte inn raske, effektive belønninger til henne, mens jeg forsøker å opprettholde flyten og hurtigheten og posisjonen min videre i banen. Her er et eksempel fra i går, på første (og eneste) forsøk på denne banen: (jeg tok hinder 10 fra den andre siden og stoppet etter 18 for å gjøre det mer realistisk å få det til, den var tricky den her!)
Belønningene underveis fyller flere funksjoner, men aller viktigst for meg er at de bygger opp Smileys selvtillit. Jeg passet på å belønne på steder hvor vi skulle gjøre noe jeg var veldig usikker på om hun ville klare: slalåminngang fra RC i vanskelig vinkel (#6), skarp sving ute av tunnel (#11) og slalåm ut mot hjørne (18). Stedene å belønne valgte jeg fordi dette var ting som er viktig for meg å markere at jeg synes er HELT fantastisk om hun får til (og som jeg ville forsøkt å rette opp fra enklere vinkel og belønne om vi mislyktes med).
Men at jeg belønner tre ganger i denne banen i stedet for å gå den fra start til mål, handler aller mest om at hvis noe går galt senere i banen (det føles jo tross alt ikke så bra) er det bare noen få sekunder siden forrige belønning. Totalfølelsen blir dermed en helt annen, enn om vi hadde gått fra start til mål, mislyktes på hinder 10 (hvor vi fikk en liten wobble) og deretter fått trøbbel helt i slutten. Jeg satte oss opp for å gå av banen med en bra følelse, selv om jeg visste at sannsynligheten for å naile hele denne banen på første forsøk ikke var så stor!
På denne måten fikk jeg både utfordret meg selv i fokus og teknisk utførelse under utholdenhetspress, og samtidig beskyttet Smileys entusiasme og tro på egne ferdigheter.
Sånn ser den litt over ett minutt lange treningsøkten ut på film:
Vi samarbeider med Din Dyreklinikk i Sandefjord
Vi samarbeider med AquaDog Vestfold
One To Watch 