WAO 2019

Aller mest har jeg lyst til å fortelle hvor fantastisk Smiley har vært i mesterskapsdebuten sin, men jeg skal ta meg tid til litt bakgrunn og noen ektefølte takk først!

2019 WAO Smiley habermacher bom red1.jpg
Følelsen av å fly med enhjørningen. Flyktig, ubetalelig og bare til låns. Foto: Beat Habermacher. 

Vi har fått representere Norge på World Agility Open Championships for femte gang. Hvis du vil lære mer om WAO kan du lese her: www.worldagilityopen.com eller www.waonorway.wordpress.com – eller søke etter WAO her i bloggen, jeg har skrevet om det flere ganger.

Det var rart og ambivalent og trist og samtidig godt å reise uten Kuling. Han har alltid vært med på disse reisene. Vi gråt ved minnet om hvordan stjernene lyste i øynene hans når han stod i slusen og ventet på å få leke på de store arenaene. Vi smilte over alle de gode minnene. Samtidig var det også en lettelse hver gang vi hørte en lyd som Kuling ville fått panikk for om han var der. Det kan være tordenvær, en bil som tuter, en mobiltelefon som sier pling – hverdagslige lyder som fortsatt går rett i ryggmargen min. Etter et øyeblikk kommer jeg på at Kuling aldri mer skal trenge å bli redd. Det er en merkelig form for vemodig lettelse.

Lille Kuling. Du var med oss på turen denne gangen også. I minnet.

18620022_10155105224545673_223214993726403765_n
Feiring med Kuling i målslusen under et tidligere WAO. Foto: Benedicte Kjørnæs Movik. 

Ville mistet det meste av fjoråret på grunn av skader, så hun var ikke kvalifisert til full plass på laget. Hun reiste som reserve, men fikk både stille i et lagløp på WAO og delta på Asian Open tidligere i uken, så det ble litt agility på henne også! Sigurd tok en uke fri fra jobb for å være med laget som reserve og coach.

60358339_373281700062453_5139167109716115456_n
Ville under lagløpet sitt på WAO2019. Foto: Eskil Hoikka. 

Vi hadde et fantastisk team med oss i år! Som team manager har det aldri vært lett for meg å fokusere på min egen deltakelse, men med Tone Cecilie, Hanne, Sigurd og Elin på laget kunne jeg det for første gang. For en lettelse! Det gjenspeilte seg nok også både i formen min og i resultatene. Jeg er dypt takknemlig for at dere har brukt tiden deres til å hjelpe meg med å lose laget trygt gjennom WAO2019 – mitt siste som lagleder. Herfra må vi finne en ny lagleder om Norge skal kunne fortsette å sende et lag til WAO, etter fire år med balansegang mellom deltakelse og lagledelse vil jeg fokusere på egen hund fra neste år. Det går an å kombinere lagledelse og deltakelse, men det er ikke lett. For en som er så emosjonell som jeg er, alltid vil at alle rundt meg skal ha det bra og ikke klarer å slappe av når noe ikke er perfekt, koster det rett og slett for mye krefter.

Så til Smiley. Wow for en mesterskapsdebut! Det var ikke egentlig forventningen og planen at Smiley skulle få en plass på laget allerede i år. Hun hadde ikke rukket å debutere i klasse 3 da søknadsfristen gikk ut, så vi hadde bare klasse 1- og 2-resultater. Riktignok bra, men lett slått av de med mer konkurranseerfaring. Jeg var forberedt på å reise kun som lagleder, og ha med Smiley som reisende reserve. At det ikke ble sånn, vet vi nå. Smiley fikk nokså uventet tilbud om en full plass på laget, som jeg takket ja til med mange sommerfugler og mye usikkerhet!

Jeg har mange ganger denne våren lurt på om jeg tok det rette valget. Så uerfaren som hun var, måtte jeg legge opp våren litt annerledes enn jeg egentlig hadde tenkt. Vi måtte rekke å konkurrere litt mer, på litt større stevner, utsette oss for sånt som skaper erfaring. Jeg ville være sikker på at når Smiley sto i slusen på WAO hadde hun rukket å lære seg å gjenkjenne at dette er agility, dette kan vi, nå skal vi inn og gøye! Veien til å lære Smiley at startområder er kule steder å være, at ingen av de fremmede hundene og menneskene er der for å hilse på henne og at agility er det samme uansett hvilken bane vi går ut på, har ikke vært så lett og kort som den kan være med noen hunder. Derfor er det med stor stolthet og lettelse at jeg kan si at vi nådde det målet! Her er et klipp fra Asian Open, uken før WAO, hvor Ole filmet oss mens vi står og venter. Så avslappet, fokusert, trygt og forventningsfullt! Jeg blir glad av å se oss begge to:

Asian Open gikk forresten veldig bra for oss: Smiley tok sitt livs første finalebillett, og satte tider opp mot et lite sekund bak verdensmester Eira og Nicola Giraudi. Det er kult å se unghunden levere sånt!

Den store tingen jeg gruet meg skikkelig til var at Smiley måtte gjennom en ny måling. Hun var med på WAO2018 og ble målt til trygt innenfor 500-kategorien, men av en eller annen grunn har noen målinger fra fjoråret ikke blitt registrert. Selve størrelsen hennes er ikke et usikkerhetsmoment, men i fjor høst hadde Smiley noen ubehagelige opplevelser som gjorde henne enda mer usikker på fremmede mennesker. Jeg visste at hun kunne komme til å oppleve målingen som ubehagelig, jeg visste at hun kan utagere i pressede situasjoner, jeg var rett og slett nervøs for situasjonen. Da jeg vel sto ved innsjekk og skulle svare på spørsmål og signere på alle detaljer rundt laget, var jeg så nervøs at jeg skalv. Smiley ble siste hund gjennom vetsjekk og måling, og alle var helt fantastiske med henne. Hun fikk tid til å slappe av på bordet, fikk spise leverpostei, syntes nok det var litt ubehagelig, men stod pent og lot det hele skje rundt henne uten å fortrekke en mine. Jeg derimot, begynte å gråte. Så redd var jeg. Alt som skjedde med Kuling har satt seg hardt. Jeg er så vanvittig redd for at hunden min skal bite noen, fordi jeg vet hvilken fryktelig situasjon jeg i så fall havner i. Takk og pris virker det som at Smileys forhold til fremmede har blitt så mye bedre at jeg kanskje kan slappe av etter hvert…

Mynt og enhjørningvikaren Henriette var med på åpningsseremoni og begge tok det hele med stor ro:

IMG_1085

Den grenen vi lyktes best i, var Biathlon. Som navnet tilsier består den av to løp, et hoppløp og et agilityløp, akkurat som den individuelle grenen i FCI-VM. Etter å ha hatt litt stang-ut med et feilfritt og et diskløp i de første pentathlonløpene og en mønefeil som sendte oss ut av snooker alt for tidlig, startet vi lørdag morgen med ny frisk og biathlon hopp. Jeg hadde blod på tann fra en høy plassering i det feilfrie løpet fredag og var virkelig sulten på å toppe det med en ny god tid!

smiley

Banen ga meg valg mellom å virkelig satse mer enn det som klokt er for å rekke noen halsbrekkende blindbytter, eller å threadle til et par tricky wrapper bakfra. Threadlene hadde gitt tryggere løsninger, men jeg var sikker på at om jeg klarte å komme foran ville jeg klare å sette bedre svinger og raskere tid.

Kroppen spilte ikke helt på lag, jeg følte meg rett og slett skikkelig dårlig før jeg skulle inn. Da er det godt å ha trent på å gjøre gode løp selv om hver muskel protesterer. I Arendal løp jeg for eksempel et helt unødvendig lagløp lørdag ettermiddag selv om magesåret virkelig brant. Jeg klarte å legge fra meg kvalme, hodepine og skjelving, og vi gikk inn og satte et løp som ble veldig nær perfekt. Litt av et kick å se det på film etterpå! Litt absurd også at det føltes så totalt crap der og da. Tiden holdt til 9. plass selv om jeg ikke helt rakk det siste blindbyttet og dermed tapte en del ved å lete etter Smiley på begge sider av kroppen min før jeg fikk sendt henne på riktig hinder. Heftig å ligge så høyt inn mot agilityløpet! Jeg har aldri før hatt en hund som hadde sjanse på topp-plasseringer i enkeltløp så det var en ny følelse å nyte!

Jeg likte finalebanen. Følte meg trygg på at Smiley elsket arenaen, følte seg kul og kunne levere. Samtidig var jeg ganske usikker på om hun kom til å treffe på både mønet og bommen, sånne svinger har vi ikke rukket å trene nok på. Sommerfuglene hadde fest i magen, men likevel var fokuset på rett sted: jeg felte noen tårer ved minnet over hvordan Kulings øyne skinte i stjerner når han fikk gå gjennom slusene. Jeg gledet meg stort over å få mulighet til å oppleve magien igjen, nå med Smiley. Jeg var HELT sikker på at det ville bli gøy, samme hvordan resultatet ble. Og gøy ble det!

I ettertid kunne jeg vært skuffet over at en merkelig slalåmfeil (diskrimineringen var vanskelig men når jeg først fikk sendt henne på riktig hinder var det helt uventet at hun valgte feil inngang) kostet oss medalje. Så nært, akk så fjernt. Jeg har i stedet valgt å være henrykt over at vi er helt der oppe blant de store stjernene allerede. At vi er raske nok til å ta medalje. Ikke bare i sammenlagtgrener men også i enkeltløp. Shit, for en utvikling Smiley har hatt det siste året! Fra å være en forsiktig, usikker unghund med veldig uferdige ferdigheter, til å naile de fancy detaljene i et tempo som tåler sammenlikning med verdenseliten. Wow.

2019 wao smiley mildt kurvet
Enhjørninger kan fly! Foto: Simon Peachey. 

Nå er det på tide med noen tanker for fremtiden. Mest av alt håper jeg at vi har mye fremtid foran oss. Jeg er plagsomt klar over at jeg har Smiley på lånt tid. At magien ikke varer evig.

Jeg skulle så inderlig ønske at følelsen av å fly med enhjørningen var noe jeg kunne kjøpe, eie, abonnere på. Vite at det aldri er for siste gang. Jeg vet at livet er flyktig, men kanskje vi kan gjøre et unntak for enhjørninger?

32b6e431159e600bfd04d258a29b022d

Jeg må finne gode måter å lagre disse minnene. For følelsen av å fy med enhjørningen min tror jeg aldri at jeg vil bli mett på.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: