Ryggen spente bein på NM-drømmene

Jeg valgte å ikke si så mye om det på forhånd, litt fordi jeg håpet det skulle være over og litt fordi jeg ikke ville sitte fast i en offerrolle med unnskyldninger og dårlig fokus.

Men med fasit i hånd kan jeg vel like gjerne si det: i agility-NM 2019 ble jeg et slags offer for egen kropp. Tirsdag uken før NM slo ryggen og bekkenet seg helt vrang. Jeg kunne nesten ikke gå. Hver gang jeg la vekt på det venstre benet skrek kroppen “NEI!”.

Til tross for behandling, hvile og optimisme rakk jeg ikke å bli bra nok til å være den handleren hunden min fortjener. Det var kanskje dømt til å mislykkes, men jeg misliker å være den som ikke prøver sitt beste! Jeg ga det et forsøk, og det gikk ganske dårlig.

På den positive siden tror jeg både Ville og Smiley reiste hjem med gode opplevelser, så det er vel bare handleren som trenger å skrapes opp og trøstes. Hundene er i godt humør og fin form, de.

 

IMG_1645

Etter litt grubling sammen med en klok venninne tror jeg vi fant et slags svar. Jeg var nemlig ganske perpleks over at jeg ikke klarte å legge smerten fra meg og fokusere på oppgavene mine på banen. Jeg har jo løpt med både magesår og migrene, så jeg vet at jeg vanligvis klarer å legge fra meg smerte på utsiden av banen. Det var nok ikke smerten i seg selv, men frykten. Selv på briefing var halve hjernekapasiteten min opptatt av å følge med på hvor mye det stakk i hoften, hvordan det kjentes å vri seg, bedømme risiko. Jeg var redd for å gjøre en dum bevegelse og plutselig kjenne at det smeller til i ryggen igjen.

Det gjorde meg til en middelmådig agilityhandler.

Hundene fortjener mer enn middelmådighet! Så etter tre halvveis-løp med dårlig følelse, gikk jeg inn for å pumpe meg selv opp så mye før det siste løpet at det skulle gå fort nok til å rekke de ideelle byttene uansett hva kroppen mente om saken. Jeg tror det er første gang jeg kan si jeg har hatt overtenning på en agilitybane. Det gikk unna, jeg sluttet til og med å kjenne etter og være redd, men presisjonen i handlingen og den magiske synkroniseringen med Smiley rant nok ut med badevannet. Stort sett har det alltid vært en fordel for meg å pumpe meg opp så høyt i energinivå som jeg klarer, men her tror jeg faktisk at jeg fant en øvre grense. Nyttig erfaring!

Som dere skjønner ble det ingen finale på oss. Det var fint å være heiagjeng og faktisk få med seg all den fine agilityen i dag – i fjor satt jeg gjemt i skyggen og sparte på kreftene til Kulings løp. Da går man glipp av den andre siden av NM-sirkuset. Mange venner og elever var innom pallen i dag! Benedicte tok medalje med laget fra lokalklubben vår THK. Tone Cecilie tok det aller siste nappet med Flick, og vant like godt Sandefjordmester-tittelen for å gjøre seg ferdig med klasse 2 med et ordentlig smell! Det løsnet for Cecilie og Breeze. Kjersti nailet hoppbanen og ga oss virkelig noe å heie på i finalen. Denne listen kunne jeg fortsatt på en stund… Gratulerer til alle sammen! Takk for at dere ga meg så mye å heie på!

img_1762.jpg

Det har vært mye Kuling for meg denne helgen også. Jeg var ikke forberedt for hvor mye jeg kom til å gråte. Hvor stor plass sorgen kom til å hoppe opp og ta.

NM i fjor var det siste stevnet vi fikk sammen før den skjebnesvangre morgenen som gjorde at vi skjønte at han hadde blitt for farlig. Det ble siste gang jeg fikk oppleve den flyten som var bare min og hans. Siste gang jeg fikk være i boblen vår. Den boblen sprakk nemlig bare en drøy uke senere. Oi, som jeg skulle ønske at jeg kunne dykke tilbake i den boblen og gi Kuling en siste klem!

IMG_8419

Jeg gråt av alle sangene jeg hørte på vei til stevneplassen lørdag morgen. Jeg gråt av takknemlighet for at jeg faktisk får stille til start, når Kuling har vist oss hvordan et agilityliv brått kan være over. Jeg gråt av både de gode minnene og de dårlige.

Nå som årets NM er over skal jeg koste på meg å se filmene fra i fjor på nytt. Selv om det også trekker frem flere tårer enn jeg egentlig synes er nødvendig.

Det siste stevnet hvor jeg kunne nyte Kulings fantastiske agility, før vi skjønte at hans stadig voksende mentale problemer til slutt hadde gjort ham for farlig til å leve med.

For dæven, vi kunne levere bra agility sammen, Kuling og jeg. Minstemann Mu. Jeg savner ham. Samtidig som jeg er lettet over at hverdagen vår ikke lenger er så preget av alt det vanskelige. Savner de gode minnene, prøver å glemme frykten. Lu. Jeg tror ingen har elsket meg sånn som du gjorde. Det er tøft å være den voksne og ansvarlige ❤

Jeg håper jeg får nye sjanser til å delta i NM. Man vet aldri, men jeg håper. På den ene siden har jeg lyst på revansj på det øverste trinnet på premiepallen. På en annen side har jeg lyst å overkjøre årets følelse av håpløshet. På enda en side har jeg lyst å gå tilbake på den samme arenaen og minnes de fantastiske opplevelsene jeg fikk med Kuling der helt uten tårer… Gå tilbake dit og levere like magisk agility igjen!

Dessuten har jeg skikkelig lyst å vise frem hvilken fantastisk utvikling Smiley har gjort som agilityhund den siste måneden. I beste fall får jeg sjansen allerede til helgen – hvis ryggen blir bra nok til å klare åtte timer i bil skal jeg sette kurs for Ølen og prøve meg i landslagsuttaket!

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: