Uttaksstevne i Ølen

Så var det tid for uttak til NKKs landslag 2019. Meget kort oppsummert: Smiley skaffet seg landslagsbillett på første forsøk!

FYHN7798
Foto: Sigurd Lenes

Men her i bloggen regner jeg med at dere gjerne vil ha flere tanker og detaljer enn som så? Jeg skal dykke litt i hvordan, hvorfor, og hva jeg egentlig føler om det hele. Vi tar det kronologisk:

Det ble mange reisedøgn med WAO, NM og uttak på rad og rekke. Vi har nedprioritert mye (blant annet trening), sørget for å hvile, og gjort noen grep for å få kropp og hode til å henge med hele veien ut. Siden det gikk opp med at Sigurd jobbet på Vestlandet uken før uttaket møtte jeg ham på veien og vi fikk en hviledag i Ølen fredag. Den var virkelig gull verdt, og jeg skulle ønske at vi kunne få til noe sånt oftere!

En annen ting jeg gjorde litt utenom det vanlige var å skjerme meg selv fra alt annet enn selve agilityen. Jeg avinstallerte sosiale medier-appene fra telefonen min. Jeg så ikke på en eneste resultatliste hele helgen. Jeg gjorde det klart for alle rundt meg at jeg ikke ville vite noe om poeng. Jeg gikk opp til stevneplassen når det var noen få startende igjen i klassen før min, briefet, varmet opp og løp, og så gikk jeg tilbake til campingvognen for å tørke, spise og hvile.

Screen Shot 2019-06-12 at 14.27.23

På den negative siden gikk jeg glipp av mye av det jeg liker med agilitystevner; det sosiale rundt ringen, se på agility, kjenne på stemningen og spenningen. På den positive siden hadde jeg færre ting som stjal fokus. Når jeg står på start er det bare én ting jeg kan gjøre noe med: det løpet jeg har foran meg. Målet med disse tiltakene var å spare krefter og fokus til akkurat det.

Jeg klarte ikke å være uvitende, det ble fort klart for meg at vi hadde satt stabilitetskravet da vi leverte et hoppløp og to agilityløp på rad som måtte være bra nok til å være poenggivende. Sånn sett hadde jeg noen poeng i hodet, men på en lettende måte, og uten å vite hvordan det hadde gått med alle andre kunne jeg ikke spekulere spesielt mye i hvordan vi lå an på listene. Fokuset ble på all den gode agilityen Smiley og jeg gjorde sammen. Her er favorittløpet (og jeg elsker å høre hvordan vennene våre heier oss frem underveis!):

Det startet altså langt over forventning. Mot slutten av de åtte løpene sank dessverre følelsen en del. Jeg har ingen bedre forklaring enn at jeg tror Smiley ble mentalt sliten. Det var ingenting stort, bare at vi mistet den magiske synkroniseringen som jeg er så bortskjemt med. Den som gjør at modus og handling er enkelt. I løp 6, søndag kveld, hadde Smiley snev av overtenning og responderte ikke på signalene mine før jeg tok i bruk virkelig store bokstaver. I begge mandagsløpene kjentes hun litt lav og forsiktig. Jeg klarte ikke å kompensere for det handligsmessig fordi det var så uventet og ikke noe vi har trent på, og vi dro på oss noen vegringer og andre uvante feil.

Totalt sett er jeg overveldet over hva vi har prestert. Jeg sa på forhånd at jeg var ganske sikker på at vi ikke ville klare stabilitetskravet, men at vi kanskje kunne ta en del poeng. Å få det til på første forsøk var overraskende, med tanke på at vi hittil har hatt relativt høy diskprosent. Vi er rett og slett ganske ferske og ikke spesielt stabile enda, trodde jeg. Å ta en billett til nordisk er langt over forventning! Å ikke skulle til VM allerede i år, er helt ok – jeg ønsker meg både mer treningstid og mer erfaring før jeg utsetter Smiley for det ekstreme miljøet et FCI-VM kan by på.

Likevel er det et snev av skuffelse. Ikke fordi vi går glipp av VM, men fordi vi ikke var på vårt beste da det gjaldt. Vi røk på ganske uventede feil. Det var så nært at vi egentlig kunne prestert enda bedre! Smiley river nesten aldri, men på lørdag hadde vi to ellers feilfrie løp med hvert sitt riv uten at jeg skjønner hvorfor. Søndag var hoppløpet perfekt til hinder 21, men 22 tok vi en runde rundt. Bare disse småtingene ville tatt oss høyt opp på listen.

At de tre siste løpene ble ganske dårlige tror jeg derimot at vi skal skrive på kvoten for manglende erfaring og trening – det tror jeg ikke jeg kunne gjort noe med, og jeg tror det er sånt man må forvente med unghund. Småfeilene vi startet med irriterer meg derimot litt, selv om jeg virkelig mener det når jeg skriver at det egentlig hadde vært i overkant tidlig å ta med Smiley til FCI-VM allerede i år.

EQYG6695

Nå har to sommermåneder helt uten konkurranseplaner foran oss. Jeg håper den blir full av lyse kvelder med gode venner, trening, latter og avslapning. Jeg har en god treningsliste jeg vil gjennom frem mot nordisk (som skjer i Danmark i august) og jeg har to sinte legger som allerede er i gang med trykkbølgebehandling av beinhinnebetennelsen jeg hisset opp i mars. Det har fått vente til etter at den mest intensive sesongen var over, men nå håper jeg å få den bra nok til å tåle litt mer trening igjen.

img_2091.jpg

Vil du være med på agilitysommeren hos oss? Vi har flere kurs med ledige plasser! www.onetowatch.no/kurs 

Ville, da? Jo, hun var også i Ølen. Hun digger ikke å hoppe 60, og har av en eller annen grunn blitt veldig redd for folk som heier rundt banen. Dermed var forventningene ganske lave, og Sigurd tok det hele med ro og gjorde sitt beste for å støtte henne. De gjorde flere gode løp, og var rimelig nær høye poengsummer mange ganger i løpet av helgen! Her er favorittløpet deres:

Hva er vel mer riktig når man kommer hjem midt på natten enn å droppe utpakking, sprette en liten flaske bobler og en poste ostepop?

Screen Shot 2019-06-12 at 14.28.06

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: