Etter halvannet år som skadefri så jeg Smiley halte

En time etter at jeg hadde skrevet det forrige blogginnlegget, sent mandag kveld, kom vi hjem med nye felthindre i bagasjen. Vi hadde gledet oss så innmari til å vise hundene hva vi har kjøpt til dem! Oppvarming, oppakking og lek. Smiley tok en tunnel, gjorde tre hopp og løp én gang over den nye bommen. Så oppdaget jeg at hun var halt. Skikkelig halt.

Haltingen forsvant på noen minutter, men det gjorde ikke klumpen i magen min. Her hadde jeg sittet og filosofert over at hun har vært skadefri i halvannet år. At vi har fått kommet i gang med agilitylivet. At det er over to år siden siste gang jeg så henne halte. Og så var hun halt igjen.

De to siste døgnene har jeg fokusert på å ikke få panikk. I tillegg har jeg hatt hjelp av noen veldig fine folk. Vennene mine, som har holdt tankene mine i nærheten av riktig spor. Og så er det Lisa Trøim hos AquaDog Tønsberg, som stilte opp på kort varsel og gikk gjennom hele Smiley i detalj. Hun kjenner Smiley. Hun har vært der gjennom begge skadene og rehabperiodene våre. Hun sponser oss med svømmetrening til hverdag og fest. Hun fant ingenting som kunne forklare haltingen. Heldigvis. Det eneste vi fant var en tendens til å vri albuen ut og snu hodet til venstre når vi tøyer på en spesiell måte på høyre skulder. Så det er mulig at Smiley har en litt øm bicepssene. Men det skulle mye til at det kunne forklare akutt og forbigående halting.

Smiley fikk hvile etter gårsdagens gjennomgang. Jeg prøvde å pakke, forberede meg til å dra til Nordisk, men mest av alt var hodet mitt langt forbi å trekke seg, jeg gikk og lurte på om vi noen gang kommer tilbake på agilitybanen. Sånn som jeg ofte går og lurer med Smiley. Hvor lenge eventyret skal vare. For det er et eventyr. I dag var det tid for test. Jeg ville heller vite at det faktisk var noe galt og kunne bli hjemme, enn å gi henne noen hviledager til som kanskje egentlig hadde vært bra for henne, men reise til Danmark med usikkerheten i magen. Det fikk bære eller briste.

Det bar! I dag har vi trent en ganske tung agilityøkt. RC, litt slalåm, hoppet på 60. Ingen halting. Ingenting. Bare en lykkelig og sliten border collie som akkurat nå ligger og sover mens vi pakker campingvognen og forbereder avreise.

Så hva skjedde egentlig? Vi vet ikke. Kanskje tråkket hun på en veps. Eller en tistel. Smiley er sensitiv, hun skjuler ikke om hun har vondt. Heldigivs. Noe var det, selv om vi ikke klarte å finne spor verken i pote, muskler eller ledd. Det satte en stor støkk i oss!

Nå setter vi kurs for Nordisk. Jeg kommer til å se på hvert skritt Smiley tar med kritisk blikk. Det gjør jeg faktisk alltid. Når vi kommer hjem blir det tre uker agilityfri for enhjørningen, planen er å gjøre helt vanlige ferieting som å seile, gå i fjellet eller padle. Planene er faktisk ikke lagt i stein enda. Når de tre ukene har gått blir det en ny sjekk hos Lisa, for å se om vi finner igjen den lille ømheten vi fant i går. Gjør vi det,  blir det mer styrketrening og kanskje mer hvile før vi er tilbake på agilitybanen. Vi får se. Akkurat nå har jeg i alle fall en haltefri og grundig sjekket hund!

Screen Shot 2019-06-12 at 14.27.23

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: