Nordisk Mesterskap 2019

img_4386.jpg
Foto: Sigurd Lenes

Smileys første nordisk. Jeg gikk faktisk fortsatt litt med følelsen av å ikke ha noe der å gjøre. Kuling er jo borte. Smiley er jo ikke klar enda. Klar for å samle erfaring og vokse på opplevelsen, men ikke klar for å prestere på toppnivå. Nordisk, med tre løp sammenlagt, krever en enorm stabilitet. Den har vi ikke prioritert å utvikle enda. Det visste jeg før vi reiste. Det lot meg senke skuldrene.

2019 08 nordisk Smiley JNJfoto
Foto: Johnny Jensen

Litt surrealistisk å være en del av laget allerede, med Smiley, som kjennes så fersk og uferdig enda. Et kjempekick å stille til start og ikke ane hva som kommer til å skje utpå banen – med Kuling ble alt veldig forutsigbart etter hvert som vi lærte hverandre å kjenne til minste detalj. Rørende å høre lagkameratene heie på oss og juble med oss. Tusen takk, hver og en av dere! Agilitylandslaget er et fint lag å være en del av!

Screen Shot 2019-08-14 at 14.23.55
Foto: Koirakuvat/Jukka Pätynen
Screen Shot 2019-08-14 at 14.25.21
Foto: Koirakuvat/Jukka Pätynen

Resultatmessig gikk det akkurat som jeg forventet. Ett løp med veldig bra tid tross en vegring, de to neste løpene med disk – men tross alt var det meste bra. Smiley kan mye allerede, men det er noen ting vi har igjen å trene på før vi kan møte enhver bane med selvtillit. Jeg vil ikke pushe det med Smiley. Ikke overtrene. Gi henne tid. Selv om det betyr at vi ikke har krysset av alt på listene våre enda, med et halvt års erfaring i klasse 3.

I disse banene møtte vi noen ting vi ikke var helt klare for, som i det første løpet. Den krevde at hunden kunne finne bakside av et hopp etter rett tunnel under bom, som sørget for at jeg var sperret og ikke kunne hjelpe henne med å finne riktig side. Ellers synes jeg det løpet var nær perfekt:

Rett tunnel under bom stod allerede på treningslisten vår, men etter nordisk har listen fått enda flere inspirasjonspunkter til måter å utfordre henne. Her skal vi få mye moro i høst!

En ting jeg er fornøyd med, er at jeg hadde prioriteringene i orden da hun reiste seg på start. I Nordisk har vi 15 sekunder fra dommeren blåser (og hvor lang tid det tar fra forrige hund går i mål til dommeren blåser i fløyta har vi ingen styring over) til tiden starter automatisk – selv om hunden ikke har rukket å komme til hinder 1 enda. Man kan altså få straffetid om man bruker for mange sekunder på startrutinene sine. Da jeg stilte meg opp for å starte Smiley reiste hun seg, og var såpass heit at hun ikke satte seg da jeg ga henne beskjed første gang. Jeg rakk å tenke “startkriteriene mine er ikke verdt straffesekunder selv om dette er mesterskap” før jeg ga henne streng beskjed og fikk rumpa ned i bakken igjen. Det der krevde mental gymnastikk!

Sigurd filmet et lite minutt av tankene mine etter hvert av løpene, så her får dere mine umiddelbare reaksjoner:

Vær og underlag var en kjempeutfordring under nordisk. Jeg synes mesterskap bør holdes innendørs eller på andre underlag enn naturgress for å jevne ut forholdene. Tunge regnbyger og tordenvær hadde vel uansett krevd pauser i årets nordisk, men at vi gikk siste klasse lørdag mens det ble stadig mørkere kunne vært unngått. Jeg var usikker på om jeg skulle velge å trekke meg da jeg så hvor mørkt det var i ferd med å bli. Smiley er god på å justere seg til dårlige underlag, og hun hopper som en liten gud. Men når hun får så dårlige forhold for å se hva hun skal, er det søren ikke lett å bedømme alle detaljene i tide i den farten vi holder! Det ble til at jeg startet, med en ganske forsiktig modus. Da Smiley dundret rett i en rampetunnel mellom hinder 3 og 4 kunne jeg ikke annet enn å le!

 

Med tiltagende regn og mørke ble ikke tankene filmet før jeg hadde gått ned Smiley og vært en tur innom dusjkabinettet, så her er takten og tankene litt roligere 😉 Jeg var skikkelig stolt av slalåminngangen hennes (den var det mange som plundret med, og jeg valgte en utradisjonell løsning for å gi henne en sjanse til å se den i tide), skikkelig fornøyd med at hun klarer å justere seg til det sørpete underlaget, skikkelig lettet over at hun ikke ble redd for lyden av torden, og en liten smule irritert på at hun rampet med seg en tunnel ekstra selv om jeg synes hun var modig som våget å prøve det!

Med disken i bagasjen fra kvelden før, hadde vi ingenting å tape inn i finalen. Nok en gang fikk vi utfordringer fra rett tunnel under bommen. Jeg visste godt fra det første løpet at dette er noe vi skal trene på, og at Smiley ville trenge mye støtte for å finne hinder 4. Threadlen til 21 var jeg mer sikker på, å få henne inn er oftest ikke så vanskelig selv om det kan være en utfordring å unngå å overdrive, jeg så halve mediumklassen slite med å få hundene sine ut igjen i tide på samme linje!

Jeg er stolt av alt Smiley viste at hun kan i dette løpet. Bommen på fire steg er ikke noe jeg har oppmuntret henne til akkurat, men hun traff! Selvstendigheten i slalåmen, forståelsen for threadlene, farten, selvsikkerheten, hvor lett hun er å ta med til start, hvor heftig hun gleder seg til belønningen i mål. Vi har jobbet for å få Smiley trygg i stevnesetting. Det er fantastisk å se det gi resultater!

 

Her er tankene mine rett etter løpet, stinn på adrenalin og med verdens fineste enhjørning i armkroken:

Det hadde vært kult å naile den banen, vi fikk jo til det vanskelige! Men følelsen i mål var ærlig talt at jeg hadde trengt å være mer løpesterk om det skulle gått. Feilen på hinder 2 kom fordi jeg stakk tidligere enn jeg kunne, med fasit i hånd. Hvis jeg hadde vært raskere, kunne jeg fått til både óg. Men jeg har hatt en hissig oppblomstring av beinhinnebetennelsen siden mars, og måttet begrense strengt hvor mye jeg bruker bena. Den anaerobe utholdenheten min er lav, jeg var så sliten halvveis i løpet at jeg tok noen små steg mens hun var i slalåmen selv om jeg hadde sagt høyt før løpet at jeg visste at det var viktig å ikke bli lat mot sluttsekvensen. Ikke bare føler jeg meg ute av form, og lengter etter å kunne trene. Det var dessuten veldig vanskelig underlag å løpe på.

Enya Habel nevnte det i intervjuet med Agilitypodden: kanskje det var fordi man spenner seg sånn for å ikke skli, at man blir sliten på en helt annen måte. Jeg brukte fotballskoene for første gang på over et år. Festet ble relativt sett ganske bra, men kombinasjonen fotballsko og ankelskinner er på ingen måte ideell. Den ustabiliteten fotballskoene gir, som anklene vanligvis tar av for, overføres rett opp i knærne. Jeg er glad for at nordisk skal gå innendørs neste år, for utendørsstevner har sin risiko! Uavhengig av om jeg får muligheten til å delta selv, er det godt å vite at det nok ikke blir de samme problemene som i år.

En av tingene man drømmer om når man deltar i mesterskap, er at fotogeniet Jukka Pätynen skal fange noen magiske øyeblikk på film. Det er han som har tatt det magiske start-bildet av Kuling fra VM i Italia i 2015, hvor jeg kysser ham på hodet i det jeg skal gå fra ham, med de norske supporterne i bakgrunnen.

Et av mine magiske øyeblikk i år må ha vært da jeg fikk en ny bunke av min finske favorittsjokolade! Dette dukket nemlig opp i livegalleriet på koirakuvat.kuvat.fi:

Screen Shot 2019-08-14 at 14.27.21
Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat

Ok da, han fanget et fint øyeblikk med Smiley også. I det jeg snek henne rundt til riktig side av det vanskelige hinderet i det første løpet. Sjekk den lekre hoppteknikken hennes! Hun er liten og synes 60 er høyt, for ikke å snakke om på dette underlaget. Men hun er sterk, tøff og vet akkurat hvordan hun skal bruke kroppen sin for å gjøre det så lett og raskt som mulig. Jeg digger det!

Screen Shot 2019-08-14 at 14.29.17
Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat

En som virkelig fortjener å nevnes her er Sigurd. Han var den perfekte groom i både sol og regn, tidlige morgener og sene kvelder. Han har vært sjåfør, kokk, massør, oppvarmer, mentaltrener, videofotograf, venn, støtte og kjæreste. Jeg er så glad for at du ble med. Jeg gleder meg til å gjengjelde nytten for deg og Mynt når det blir deres tur!

img_4271.jpg

Det er mange jeg kan takke, jeg skal prøve å gjøre listen akkurat passe lang:
Anne Cecilie som passet Bris mens vi var borte – ikke bare hater den gamle damen å være med på lange roadtrips, hun har dessuten utgått rabiesvaksinasjon og kunne rett og slett ikke bli med!
Tone Cecilie og Anniken sendte frokost på døren så vi fikk en nydelig overraskelse den første formiddagen hjemme etter alt for lite søvn (jeg lurer på hvor ofte vi må ta nattbåten for å huske på at det ikke er lurt?).
Alle dere som har sendt meg meldinger med oppmuntrende ord og gratulasjoner, dere betyr utrolig mye! Man eksisterer ikke i et vakuum og når man utsetter seg for så slitsomme eventyr som agilitymesterskap er det uendelig godt å ha støtte i flokken sin.
Dere er så bra! ❤

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: