Dobbelseier i Fredrikstad

Smiley vant begge klassene på desemberstevnet i Fredrikstad. Det var skikkelig deilig å være tilbake på banen igjen, selv om kroppen protesterer høylytt (i form av blant annet ryggprolaps og beinhinnebetennelse som ikke er så glad for løping).

Kurt Ove Steinset satte to raske og utfordrende baner som jeg ikke følte at jeg hadde helt taket på, jeg gikk til start med en god dæsj usikkerhet på om jeg ville få til de løsningene jeg valgte meg. Det gir et ekstra kick! Særlig når det går fort fra det ene til det andre og man ikke rekker å filosofere over hva man akkurat gjorde før man allerede er hett inne i neste situasjon og timingen bare er nødt til å sitte om man skal rekke videre. Jeg liker baner som inviterer til å gå all in, selv om det ofte betyr at flyten ikke varer helt til mål!

Her er agilityløpet:

Jeg ønsker alltid å velge den løsningen som tidligst vil gi hunden min informasjon om den videre linjen, så hun slipper justeringer, gjetting og overraskelser. Hvis linjen mellom hindrene ikke er ideell (som bomoppgangen i det første løpet, hvor hun må svinge litt høyre fra landing for å komme på linje med bommen og deretter venstre igjen for å ta seg opp på oppgagen) må jeg ikke bare forklare hva som er neste hinder så tidlig som mulig, men helst i akkurat det øyeblikket som plasserer steget hennes på den linjen som er tryggest. Eksempelvis hadde det vært mye enklere for meg å threadle henne til riktig side av hinder 2, men det ville satt henne opp for å lande i venstregallopp, helt uforberedt på høyresvingen som må til for å komme pent opp på bommen.

Hvis jeg alltid hadde vært perfekt hadde det ikke vært noen sak, men selv om jeg opplever at jeg klarer å fange opp disse nyansene på briefing, er det noe helt annet å klare å levere både timing og hastighet i praksis. 20 hinder på 30 sekunder gir ikke mye tenketid for hvert steg man tar!

Det hjelper å føle at man “har taket på” banen. At planen sitter i ryggmargen, visualiseringen flyter og det dukker ikke opp overraskelser eller spørsmål underveis. For hoppløpet fant jeg ikke helt den følelsen, her var det flere ting jeg var usikker på hvordan kom til å gå (som hvor langt frem jeg ville rekke, hvordan Smiley ville havne i forhold til min tenkte ideallinje, etc) og noen hinder jeg ikke hadde full kontroll på hvor ville stå i forhold til der jeg skulle løpe.

Det er kult å kjenne at jeg rekker mer enn jeg tror, så lenge det skyldes flyt og selvstendighet heller enn at hunden ikke gir på i maksfart. Samtidig er det en utrolig heftig følelse når man egentlig ikke rekker det man skal og ting skjer i et enda høyere tempo enn man hadde forestilt seg. Litt sånn hadde jeg det på vei mot hinder 9!

På grunn av at threadlen etter slalåmen ikke fløt helt perfekt ble jeg hengende litt og kunne ikke løpe så tidlig som jeg hadde tenkt, jeg måtte løpe rundt hele enden av slalåmen så jeg kunne ikke ta noen snarvei, og Smiley hadde en slak, fin linje å bygge fart på. Jeg hadde håpet å være litt lengre frem så jeg kunne vise henne hinder 9 med tydelig threadleretur, men den ble hun nødt til å forutse helt på egenhånd når jeg havnet såpass bakpå. Da er det kult å se at hun ikke slakker av det minste, forstår handlingen fullt ut og er sikker på hvor hun skal selv om jeg ikke synes jeg klarer å vise henne det tydelig. Samspill!

Vi vant denne klassen også, riktignok bare med et halvt sekunds margin men med noen skikkelig gode hunder bak oss på resultatlisten. Det er en fin kvittering på at formen ikke er helt ute og kjøre selv om det har blitt lite trening de siste månedene. Det hadde vært nok at min egen form er begrensende, men Sigurd har ligget mange døgn på sykehus og har langvarig opptrening foran seg om han skal kunne løpe igjen. Da blir agility veldig lite viktig…

Så kan jeg innrømme at det er en ting jeg faktisk angrer litt på; jeg burde latt Smiley stå lengre på vippen i agilityløpet. Vi vant med over fem sekunders margin. Det var ingen nytte i å kjøre så rask vippe. Den er trygt innenfor bedømmingskriteriene, men mine kriterier handler om å forsikre meg om at det er jeg som løser ut og ikke Smiley. Jeg tok beslutningen om å gi henne frisignalet da vippeplanken fortsatt var en liten halvmeter fra bakken. Det er for tidlig for et helt vanlig stevne med konkurransetreningsfokus. Jeg må visst øve på å holde meg selv på bakken og ikke slå meg helt løs i ren flyt-eufori!

Omtrent her tenkte jeg “GÅ!” og like etter sa jeg det til Smiley…

Jeg løp med Mynt også, dagen før, siden Sigurd er skadet. (For den nysgjerrige kan jeg spytte inn at han har hatt betennelse i ankelleddet, kan gå normalt nå i begrensede mengder men må være forsiktig og trene seg gradvis opp før han kan ta sjanser som å løpe eller gå på dårlig underlag.)

Hovedfokus med Mynt var å bygge trygghet i konkurranseringen, skape belønningsforventning og legge til rette for igjenkjenning av ting hun har selvtillit på i vanlig trening. I lag- og agilityklassen tok jeg med leke inn for å holde broen til belønning så kort som mulig (vi har sett snev av at hun ikke vil leke i denne typen miljø). Vi skulle uansett ikke ta noen felthinder, det er de ikke godt nok innlært til enda, så jeg skapte meg en brukbar linje bort til slalåmen og belønte den. Disse løpene føltes veldig bra, hun var nesten akkurat som på trening!

I lagbanen skle hun litt inn foran meg og misset et hinder så jeg tok den biten av linjen på nytt, men hun fant slalåmen på stor avstand på første forsøk og kjentes innmari fin!

I ag1-banen var det veldig vanskelig å finne en fin linje til henne. Det ble heller ikke helt som jeg hadde tenkt, hun gled inn foran meg, sprang forbi et hinder, osv. Likevel var følelsen god, hun kjennes selvsikker, fokusert og heit på belønningen sin. Slalåmen var også fin på første forsøk, noe som er litt ekstra viktig siden hun viste i debuten i Sandefjord i september at hun ikke kjente den igjen som det samme hinderet hun har trent på da hun fikk den på nytt sted i full fart.

Hopp 1 hadde jeg gledet meg til i mange timer, men denne banen ble alt for vanskelig for oss. Helst skulle jeg vært minst like rask som Mynt, klart å ligge foran og gjøre et stort antall bytter for å tilrettelegge linjen for henne. Det rakk jeg ikke, Mynt syntes det ble vanskelig med bakbytter på slak linje hvor hun måtte fortsette frem selv, og hun falt for noen av diskrimineringene. Her er løpet:

På den ene siden føltes hun litt i overkant heit her. Hun fikk kanskje se litt vel mye på hundene som løp før henne, kanskje lekt litt heftig, kanskje ventet litt lenge. Det får vi tilpasse bedre for henne neste gang. Samtidig kjentes hun veldig sårbar for å feile. Superheit og samtidig lett for å falle sammen var ikke en kombinasjon jeg ventet, men tydeligvis noe vi får lære av Mynt. Dette løpet føltes rett og slett ikke som den gode erfaringen jeg har lyst at hun skal ta med seg hjem fra konkurranse.

I romjula blir det nye stevnesjanser for både Mynt og Smiley. Sigurd kan fortsatt ikke løpe med Mynt selv, så jeg skal prøve å sjonglere starter med begge to. Noen løp må vi definitivt droppe, men jeg håper vi får noe nytt å melde om her i bloggen likevel 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: