Moelv 2020

Jeg var ambivalent til å reise til Moelv. Kanskje kunne jeg bare blitt hjemme, men stevnetrening i den samme hallen hvor Nordisk Mesterskap skal foregå i august, er verdifullt! Dessuten har jeg og Smiley konkurrert veldig lite det siste året, og Moelv var et av få stevner med passende forutsetninger da jeg planla første halvdel av 2020.

Vi fikk flere turer på premieutdeling!

Jeg har vært på dette tradisjonsrike stevnet mange ganger før, men ganske ofte reist derfra med en dårlig følelse. Det er ikke helt logisk, resultatmessig er nemlig statistikken min der bra, så jeg har grublet litt på hvorfor. Det er jo et fint stevne, bra underlag, store baner, mange deltakere (=høyt nivå) og ofte gode dommere med inspirerende baner. Hvorfor skulle jeg ikke trives der?

Jeg tror den mest sannsynlige årsaken ligger i at formen min går i dipp etter en så slitsom helg. Moelv betyr lange dager, høyt støynivå, kaldt å sitte og vente, og kjøre hjem i mørket. Dessuten betyr vinter at det er upraktisk å ta med campingvogn, så jeg har ikke den samme muligheten til å hvile som jeg oftest har med meg i sommersesongen. Det går ut over psyken når kroppen verker, selv om stevnet kanskje er bra og resultatene gode…

Lykkelig enhjørning med fabrikken “Strand Unikorn” i bakgrunnen.

Resultatene var bra også denne gangen. Lørdag satte vi et feilfritt hoppløp. Endelig for en ny dommer – så da tikket hoppchampionatet inn! I Norge må man ta cert for tre forskjellige dommere. Vi ble fullcertet for Kurt Ove Steinset allerede i det aller første hopp3-løpet vi gikk, for Bodil Mehl Wiik, som dengang var dommerelev. I våres tok vi et nytt hoppcert for Esther Marie Dreier Jørgensen, men etter det har det falt seg sånn at hver gang vi har gått feilfritt har det vært for Kurt. Nå var det Bodil som dømte, denne gangen som ferdig og tellende dommer, så der satt den! Riktignok kommer championatet aldri til å bli registrert offisielt, for jeg kommer ikke til å stille ut Smiley.

Dessverre slo telefonen min seg vrang da Tone skulle filme, men snarrådige Catrine klarte i alle fall å få filmet siste halvdel av løpet med sin telefon. Det fine med å ikke ha film av starten av banen, er at jeg slipper å sammenlikne minnet med virkeligheten. Starten kjentes rett og slett innmari bra, selv om resten av løpet var litt på hæla og ikke helt under kontroll:

Vi satte faktisk også to rimelig nære nesten-løp også. Først dette, hvor jeg rett og slett ikke hadde mer krefter igjen til å få opp farten på den siste strekningen mot mål. Jeg prøvde alt jeg klarte, men bena svarte ikke. Jeg er inne i en rehabiliteringsfase av de ikke spesielt samarbeidsvillige bena mine, og akkurat nå ligger treningsfokuset på stabilitet i stedet for hurtighet. Jeg håper det gir resultater på sikt, for akkurat her var det en smule frustrerende!

I A3-løpet lørdag fikk vi en merkelig slalåmfeil som jeg ikke skjønner noe av. Hun traff bomfeltet og fant slalåminngangen, men så poppet hun ut igjen av første port og så spørrende på meg. Jeg kommer aldri til å få svar på om hun trodde hun hadde gjort feil på grunn av noe jeg sa eller gjorde, om hun ble forstyrret av noe, eller hva i alle dager som skjedde. Resten av løpet er jeg i alle fall fornøyd med, det passet fint at jeg hadde planlagt å kjøre en lang vippe (det neste vi forhåpentlig skal i Moelv er jo nordisk, så å sette inn en lang vippe i banken er ikke å forakte).

Det hjalp på formen at stevnet er delt i klasseblokker nå, så jeg ikke trengte å være der fra tidlig morgen til sen kveld! Klasse 3 gikk til slutt begge dager, så jeg og Kjersti (som jeg overnattet hos) hadde tid til en langsom morgen ved kjøkkenbordet på søndagen. Deilig!

Riktignok var det en utfordring å klare å ha Smiley oppvarmet og startklar når jeg reiste alene uten Sigurd, men det gikk på et vis (og med god hjelp fra Benedicte før det siste løpet).

En annen ting jeg gjorde riktig denne helgen, var å forberede bra mat. Jeg synes det er vanskelig å holde oversikt over hvor mye jeg trenger å spise på en stevnedag. Ofte ender det med at jeg halvdesperat propper i meg alt jeg klarer å overtale meg selv til å spise (selv om apetitten gjerne er ganske dårlig) og likevel ender jeg litt for ofte energitom og utslitt, kanskje med ettervirkningene av et lite sukkerkick. Ferdigkuttede grønnsaker og hjemmelaget hummus betød bra tilgang på fiber (fint for magesåret), fett og proteiner.

Lørdagens første løp var ikke gøy i det hele tatt. Dvs, det var kjempegøy frem til Smiley ble værende alt for lenge i en tunnel. Der og da synes jeg det er umulig å gjøre en avveining mellom å beskytte selvtilliten hennes (ved å løpe videre og gjøre noe gøy i håp om at hun skal glemme at det skjedde noe ubehagelig) eller å beskytte kroppen hennes (ved å avbryte umiddelbart og gå henne rolig ned og lete etter skader). Jeg prøvde å fortsette noen hinder, men det ble bare feil alt sammen.

Jeg liker grepet i Jenny-tunnelene (fra HCV) men jeg liker ikke at de er så innmari lealause i fasongen. Ringene sitter løst festet, og det er relativt stor avstand mellom hver ring. Jeg gikk bort og kjente på denne tunnelen på briefing fordi den hadde et løst/krøllete parti på midten, men syntes ikke den virket så løs at det ville være farlig. Det angret jeg på da jeg så at Smiley falt. Det millisekundet man venter på en hund som burde ha kommet ut av en tunnel, oppleves veldig langt… Dessverre var det mange hunder som slet i akkurat den samme tunnelen. Jeg håper alle sammen kom ut uskadd, det virker heldigvis som det gikk bra med Smiley.

Siste løp for helgen ga oss en velsmakende seier! Med over 50 startende og 13 feilfrie var det tett i toppen. Det føltes ikke som noen selvfølge at det var akkurat vi som skulle få stå øverst på pallen! Igjen var det Kurt Ove Steinset som dømte, så det ble ikke noe agilitychampionat denne gangen heller. Flytfølelse, som er mye viktigere for meg, ble det derimot en god dose av! Jeg elsker å føle at jeg har sånn noenlunde kontroll fra start til mål, samtidig som det går så fort at det aldri rekker å bli kjedelig. Smiley er virkelig en enhjørning, en liten flyt-maskin…

På vei hjem klarte jeg å overtale Smiley til å spise en cheeseburger (riktignok uten brød, grønnsaker, dressing og annet som er livsfarlig for enhjørninger), siden jeg har hørt rykter om at det kan være bra belønning 😉

Vel hjemme ble det et glass bobler sammen med Sigurd før vi ramlet i seng. Sigurd er en viktig del av teamet selv de helgene han ikke er med.

Takk til alle som gjorde dette til en bra helg – ekstra godt jobbet når jeg ikke egentlig hadde tro på at det ville være verdt reisen. Takk også til Din Dyreklinikk og AquaDog Vestfold, som holder Smiley frisk, sterk og rask. Dere er viktige for oss!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: