Hva gjør vi nå som 2020-sesongen er avlyst?

Alle planene vi hadde for 2020 ble med badevannet ut da Corona-restriksjonene kom. Da mener jeg virkelig alle – til og med bryllupet. Hva gjør vi nå?

Hørt om making lemons out of lemonade? Tja, det er sånn jeg velger å se på det. Det er enklere andre veien, bare. Vi er hjemme, en hel masse, for første gang på mange år. Vi sykler i skogen (siden ingen av oss tobente har friske ben som tåler å gå lange turer). Vi trener (i år får vi som har investert i egen bane uttelling). Vi prøver å nyte store hull i kalenderen og bruke tiden til det vi aldri rekker til vanlig.

For Sigurd og Mynt er det egentlig helt ok å vente til neste sesong med å komme i gang og konkurrere. Sigurds ankel er fortsatt ikke bra etter betennelsen i oktober. Mynt har mange ting å lære, hun blir flinkere, klokere og mer fornuftig med tiden. En toåring er fortsatt langt fra sine beste år som agilityhund.

For Ingerid og Smiley er det ikke fullt så kult. Smiley er fire år nå, og tross en veldig bra fjorårssesong kjennes det først nå som at hun er der vi vil ha henne i mesterskap. Det kan hende vi får prøvd oss på de store banene neste år, men det kan også hende at det utgår. Ingenting er permanent, Smiley har en D-hofte og hadde en alvorlig skulderskade som ettåring, vi tar absolutt ikke for gitt at vårt magiske agilityeventyr skal vare evig. Ikke vil vi fly igjen heller (siden den ene flyturen vi har tatt gjorde Smileys aggresjon mot fremmede mennesker betydelig verre), så vi er ganske begrenset i hvilke mesterskap det er aktuelt for oss å reise på. FCI-VM i Moskva utgår nok for eksempel.

Det kjennes helt ok å ikke konkurrere. Vi konkurrerte veldig lite i 2019 også. Mer hjemmetid, mer familietid, mer tid i skogen og mer tid i hengekøya. Sånn sett er 2020 hittil et godt år. Hvis vi bare lar være å tenke på mesterskapsambisjonene.

Smiley er den hunden jeg ikke tror jeg kan toppe. Den hunden som får meg til å mistenke at jeg skal slutte med agility – etter henne vil det meste oppleves som en nedtur uansett. Det ble rart å kjenne på at planene for å nyte hennes beste år kanskje gikk i Coronavasken. Men alt i alt er ikke agility det viktigste i livet (bare nesten).

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: