Sommer 2020 (og hvorfor Sigurd løper med Smiley)

Kalenderen sier September – det er vel bare å innse at sommeren offisielt er over. Vi har nytt mer sommer hjemme enn vi pleier, Sigurd har ny jobb (men fortsatt hjemmekontor så den praktiske forskjellen er ikke så stor), vi har hatt besøk av gode venner, og så har vi giftet oss. Før bryllupet snek vi oss til en toukers Nord-Norge-turné, hvor vi sveipet innom Lofoten og Midnattssolhoppet i Tromsø.

På vei nordover fikk vi med oss et kveldsstevne i Drøbak.

Her tok Smiley endelig et agility-cert for en ny domer (vi har jo hatt en hang-up med å bare vinne når det er Kurt som dømmer). Jeg elsket ikke akkurat banen, men vi kom oss rundt og vi fikk trent noen rolige stoppfelt som kan være kjekke å ha i banken til senere:

Lofoten var den perfekte omveien.

Vi hadde flaks og med været, unngikk travle turistfeller og kunne nyte naturen i fred og ro. Ingen av oss har friske nok ben til fjellturer, men sykkel og kajakk tok oss likevel et godt stykke fra allfarvei.

Tromsø: Midnattssolhoppet.

Andre ordentlige stevne sammen ble en braksuksess for Sigurd og Mynt, poff var de allerede kvalifisert for hopp 2. Her er et av favorittløpene:

For Smiley ble det derimot en kjip uke. Vi skjønte lite da hun plutselig ikke ville løpe agility, men etter en del om og men fant vi et våteksem i armhulen hennes som sannsynligvis stammet fra gnagsår fra nomeselen på en lang sykkeltur i Lofoten. Vi fikk kontroll på våteksemet, men frykten for å få vondt satt igjen. Vi gjorde noen gode løp mellom de dårlige, men alt handlet om å bygge selvtilliten hennes opp igjen.

Dette løpet var det som føltes kulest (selv om det ikke ledet til så mye resultatmessig siden jeg disket henne for å prøve å fly på bommen):

En del løp strøk vi oss fra, og en del av de vi prøvde oss i var bare trist. Dette er av de mest konstruktive vi fikk til. Det er fra den siste dagen, da jeg var så sikker som jeg kunne bli på at hun ikke hadde vondt lenger, og forsøkte etter beste evne å overbevise henne om at agility kan være gøy likevel:

Så var det bryllup.

Covid-19 satte en stopper for festen (som er utsatt på ubestemt tid), men vi bestemte oss for å likevel gjennomføre vielsen 25. juli. Det ble en fin dag med de aller nærmeste, og nå er vi endelig gift!

Foto: Lars Østbye Hemsing

Bryllupsreisen måtte da også skje i Norge.

Vi delte den mellom hytta på fjellet og en uke på sjøen (vi solgte båten vår tidligere i år, men er så heldige at det fortsatt er en båt i familien som vi fikk låne). Norge er nydelig, og på den varmeste delen av sommeren var det ikke mye å savne fra den utenlandsferien vi egentlig hadde planlagt. Vi er heldige!

Vi rakk også et agilitystevne til før sommeren var over.

Vår første tur til Hadeland, et velorganisert stevne på et fint idrettsanlegg. Anbefales! Mynt klinket til nok en gang, med to nye seiere og tilhørende napp. Her fra lørdagens agility 1:

For Smiley ble det tydelig at frykten fra Tromsø satt igjen. I første løp ville hun ikke starte i det hele tatt, så vi måtte legge en plan B. Det er særlig hinder én som har satt seg, hvis man bare passerer det (fortrinnsvis ved å snike seg rundt det og be om trøst), var resten av banen tryggere. Leke i hånden hjalp, så Sigurd brukte noen løp til å rett og slett forsikre Smiley om at man ikke får vondt av å hoppe hinder én når våteksemet er borte. Etter fem usikre løp var det utrolig godt å se henne endelig våge å spre vingene sine igjen i helgens siste løp! Nydelig tid på resultatlisten er underordnet gleden over å se henne endelig våge å ta i… Det kan hende frykten dukker opp igjen, men nå er vi i alle fall sikre på at vi valgte riktig metode for å jobbe mot den!

Nå er det kanskje på sin plass å forklare hvorfor jeg ikke løper med Smiley selv.

Jeg har hatt problemer med belastningsskader (spesielt beinhinnebetennelse, der muskulaturen fester på innsiden av skinnbeinet) siden jeg var åtte år gammel. Den responderer ikke på noe av all behandling som har vært prøvd ut, og har altså i hele mitt voksne liv diktert hvor mye jeg kan stå, gå og løpe.

Etter at jeg forsøkte å forbedre sprint-teknikken min ved å delta på Speed Up Agility-kurset for noen år siden, fikk beinhinnebetennelsen overtak. Håpet med å jobbe med løpeteknikken var å løpe bedre, minske belastningen og tåle mer. Resultatet ble det motsatte. Smertene i seg selv er til å leve med, men det blir en konstant balansegang hvor litt egentlig er for mye. Jeg har knapt kunnet gå små skogsturer engang, agility har vært smertefullt og det har vært noe bekymring knyttet til om jeg har vært på grensen til å pådra meg stressfraktur i leggen i tillegg til beinhinneproblemet. I våres fikk jeg beskjed om å gå på krykker. Kort sagt har treningsmengden måttet være alt for liten til å passe sammen med å prestere på høyt nivå.

Nå tar jeg et år fri fra agility. Fri fra absolutt alle former for løping. Forhåpentlig kan jeg gå litt tur etter hvert, men de siste to månedene har jeg for det meste ligget stille. Kroppen har trengt det, men jeg er samtidig veldig langt fra agilityform. Om jeg kommer tilbake på banen vil avhenge av hvordan kroppen responderer på hvilen – en ME-kropp funker ikke sånn som vanlige kropper, og om man håper mye legger man opp til mye skuffelse.

Heldigvis har jeg en innmari god reservehandler i Sigurd, så om jeg må gjøre som legene sier og infinne meg med et liv på sidelinjen, er han en perfekt erstatter!

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: