I høst fant vi det perfekte pensjonisthjemmet til Bris. Det var ikke noe enkelt valg å flytte på en nesten tolv år gammel hund, men forholdet mellom henne og Mynt ble bare dårligere og hele husholdningen led under stresset ved å holde dem adskilt. Det ble så riktig og så bra! De fikk en fin tid sammen, Bris og Ann Kristin.
Så begynte det å gå nedover. Bris har vært urolig og ukomfortabel. Hatt vanskelig for å sove. Mistet noe av matlysten og nesten sluttet å drikke vann. Det har vært til og fra og gode perioder, men noe var feil. Det tok tid å finne ut av hvorfor. Mange veterinærbesøk senere måtte vi til slutt ta henne hjem for å få hjelp av Din Dyreklinikk til å finne det svaret vi fryktet. Bris har kreft. Prognosen er dårlig.
Jeg mener at en av de største svakhetene med hunder er at de lever så kort. Man får bare beholde dem i livet i en håndfull år, om man i det hele tatt er så heldig. Vi fikk ha Bris i tolv. Ann Kristin fikk bare noen måneder. Vi visste at denne tiden måtte komme, men det var likevel umulig å være forberedt.
Vi tror ikke Bris har mye tid igjen, men vi gjør vårt aller beste for at den tiden hun har er så god som mulig. En av de gode tingene er å gå lunsjrunder på jordene her hjemme, som den bildet er fra. Hun jager ingen rådyr nå, så hun slipper å gå i bånd. Rim på værhårene, stort smil, mye bjeffing. En god pause fra virkeligheten når den er for trist til å ta inn.