Smiley ble operert i går

Smiley har hatt litt trøbbel med løpetidene sine, vært deppa og uvel. Alt har gått i halv fart, treningslysten har vært dårlig og vi har rett og slett konkludert med at hun antakelig har hatt vondt. Sammen med at hun har D-hofter og dermed er helt uaktuell for avl, har dette gjort at vi har diskutert en hel del frem og tilbake med både veterinærer og andre, og til slutt har jeg bestemt meg for at kastrering nok er det beste for henne.

Det er aldri et lett valg å la noen skjære i hunden min. Annerledes når hunden er akutt syk, men Smileys plager har ikke vært akutte, og jeg har vurdert fordelene og ulempene grundig før jeg bestemte meg. Til alt hell virker hun ikke særlig plaget etter operasjonen. Litt uvel til å begynne med, men det gikk over med litt spesialbehandling og passe mye kos.

IMG_3005

Hun lar såret være i fred (antakelig fordi hun får gode smertestillende som tar brodden av ubehaget), og selv om hun er trøtt virker hun å være i godt mot. Vi er på dag to nå.

Siden det ikke ble funnet noen forandringer på livmoren fikk hun beholde den. Tradisjonelt er det vanligst å fjerne alt, men det er et mindre inngrep å kun ta bort eggstokkene, samtidig som det skal gi de samme helsefordelene for henne. Vi har noen veldig rolige dager foran oss, med sofatid og lydbøker. Jeg holder de andre hundene unna for at hun skal slappe ordentlig av, og hun har selv valgt å ligge og slappe av for det meste.

IMG_3017

Rehabtreningen blir satt på vent, men jeg tror det var god timing nå. Hun var i god form og uansett i moderat trening, så hun går ikke glipp av så veldig mye med noen roligere uker. Forhåpentlig kan vi begynne å gå små turer om noen dager, og derfra går veien opp og frem!

Jeg vil passe på å takke gjengen på Din Dyreklinikk med kirurg Thomas Sissener i spissen for at dere tar så godt vare på Smiley. Selv om vi skulle ønske at vi ikke måtte besøke dere så ofte som vi har gjort i det siste, føler vi oss i det minste veldig godt tatt vare på!

IMG_3031

Kløfta, november 2017

Bris har herved fire champion-titler: i tillegg til norsk og svensk utstillingschampionat og det norske agilitychampionatet, tok hun på søndag sitt siste hoppcert og er heretter også hopp-champion! Stort for en aldrende dame – det varierer hvor gøy hun synes agility egentlig er. Søndag morgen var det kjempegøy, og sammen med Sigurd satte hun et riktig fint løp som holdt til andreplass i klassen!

Kuling gjorde også et godt løp på den samme banen, for dommer Graham Partridge. Det gikk fort, så fort at jeg ble litt sen i slutten av banen, kom i veien, og vi fikk med oss et riv. Beste tid og god følelse – ekstra godt å kjenne at Kuling er i god form siden vi hadde disse merkelige halteepisodene før NO. Han hadde forresten også bra RC i både A3 og lagløpet – de løpene ligger på youtube hvis du vil se. Hoppløpet:

Ville gjorde også bare løp på Kløfta, men ingen av dem holdt helt inn. Det var en tunnel under bommen hun bare ikke fant, et hjul hun ikke våget å hoppe på første forsøk, og litt annet små-rusk. Men hun kjennes fresh, rask og i fin form! Hun taklet også akvedukt-mur med åpning under bra, et hinder jeg ikke tror hun har sett før. Her er hoppløpet hennes (resten av løpene ligger på youtube hvis du vil se dem!).

Både Kuling og Ville kjennes veldig bra nå, og jeg føler meg ikke helt ferdig med agilitysesongen 2017 enda… Dermed blir det et siste stevne for sesongen før vi tar vinterhvile. Vi tar en tur til Stavanger i slutten av måneden 😀

 

Kuling er sjekket og røntget

Vi har lenge hatt en plan om å gjøre en grundig gjennomgang av Kulings kropp. Jeg følger med selv også, og har etter hvert lært både det ene og det andre om agilityhunders fysikk og skaderisiko. Likevel synes jeg det er godt å la en spesialist se på hunden min innimellom, for å fange opp om det kan være noe jeg har oversett.

Kuling er syv år, har alltid vært ganske skranglete bygget, har vanskelige for å bygge muskler, og veier i dag bare 15,4 kg til tross for 53 cm mankehøyde. Moderat muskulatur er nok med på å øke faren for skader siden han ikke har så mye som tar imot og støtter opp om han setter noe feil, samtidig som en lett kroppsbygning tross alt betyr mindre tyngde som skal dempes i hver landing.

IMG_2769

I tillegg til alder og agility som i seg selv er nok til at jeg vil sjekke ham, hadde Kuling i forrige uke to ganske skremmende episoder med skikkelig halthet på venstre framben. Den første var tirsdag kveld. Da reiste han seg etter å ha sovet litt, og var plutselig veldig sint og veldig halt. Jeg fikk ikke lov til å undersøke ham med én gang, men filmet et lite klipp for å kunne vise frem hvor ille det var. Haltingen forsvant like plutselig som den kom, etter et lite minutt. Etterpå fant jeg ingentng ved noen av de undersøkelsene jeg kan gjøre selv. Ingenting. Sånn så det ut:

Denne første episoden avskrev jeg med en tanke om at han må ha ligget dumt sånn at foten sov, eller ett eller annet sånt. Det forsvant veldig fort (varte i mindre enn et minutt) og var ingen spor etterpå. Et éngangstilfelle, virket det som.

Neste episode var torsdag kveld, under kurset med Jenny Damm. Etter å ha revet et hinder kom Kuling plutselig på tre ben, og jeg gjenkjente det umiddelbart. Selve haltingen varte i mellom fem og ti sekunder, og jeg har klippet med alt fra filmen før og etter, for å vise at han ikke var halt etter rivet, ei heller like etterpå da han gikk av banen. Ikke heller denne gangen viste han noen symptomer etterpå, og det var ingenting som var ubehagelig da jeg undersøkte tærne, håndleddet, albuen og skulderen hans. Det kan naturligvis ha med rivet å gjøre, han kan ha slått seg. Men to episoder på en uke, på samme ben, gjorde at jeg var ganske bekymret selv om de oppstod under ganske forskjellige forhold.

Hvert løp på Norwegian Open tok jeg som en slags test. Jeg evaluerte ekstra under oppvarming og etter løpene, for å se om vi kunne se spor av ubehag eller halting. Ingenting. Det føltes for drøyt å trekke ham fra konkurranse etter to så små episoder, men samtidig føltes det veldig bra å vite at vi allerede hadde en time booket hos en av de flinkeste veterinærene jeg kjenner om bare noen dager!

IMG_2710

For hver gang vi har flyttet til nytt sted i løpet av de tolv årene jeg har hatt hund, har det tatt meg tid å finne en veterinær jeg virkelig stoler på. Det kjennes veldig bra at Din Dyreklinikk i Sandefjord nå er min go to-klinikk, med spesialister som kan ta seg av mine firbente atleter. Særlig har Thomas Sissener vært gull verdt for skadefuglen Smiley, og det var hos ham Kuling hadde time i dag.

Kort fortalt gjorde vi en del undersøkelser, og tok røntgenbilder av både knær (på grunn av knasing når han reiser seg fra liggende), håndledd og skulder. Vi fant noen små forkalkninger, men egentlig mindre enn det som er å forvente på en hund av Kulings alder og aktivitetsnivå. Ingen bekymringsverdige funn. De nedslitte tennene er det mulig at skal få en forsterkning av epoxy for å bremse slitasjen, jeg har ikke helt bestemt meg enda.

Takket være tålmodig veterinær og operasjonssykepleier kunne vi til og med ta røntgenbildene uten å måtte dope Kuling! Han er redd for å bli holdt fast og kan bite om man gjør noe ordentlig ubehagelig, så det er ingen selvfølge å kunne gjøre sånt som i dag uten sedering. Jeg setter stor pris på den tålmodigheten, og Kuling satte pris på at de tok seg tid til å kose litt etterpå, for å gjenvinne tilliten. Han er glad i mennesker, men har utviklet en velbegrunnet skepsis mot de som er ikledd operasjonsklær og legefrakk 😉

IMG_2760

For de mystiske halteepisodene er foreløpig planen å ta vår vante vinterhvile fra agility, og fokusere på annen aktivitet de kommende månedene. Hvis det skulle skje igjen, kommer vi naturligvis til å gå dypere inn i det. Foreløpig ser vi på det som to merkelige enkeltepisoder som vi ikke har forklaring på… Vinterhvilen tar jeg både for å gi hundenes kropper avveksling i belastningen, men også for å gi min egen agilitymotivasjon tid til å hente seg inn. Jeg tror vi har godt av det, både hundene og jeg!

Jeg håper det blir gode kvelder foran peisen, svømming for både folk og dyr (i hver vår svømmehall), late dager på sofaen og mange turer i skogen nå som foten min ser ut til å tåle det igjen (et år nesten uten tur har vært noe skikkelig dritt for formen!).

IMG_2738

Norwegian Open 2017

I dag starter Selvstendighet modul 2, det siste onlinekurset for i år. Forrige helg var jeg i Kristiansund og instruerte mens Sigurd var på melsom og konkurrerte. Det meste av forrige uke gikk med til kurs for fire verdensmestere i Kongsvingerhallen, og i helgen var det NO2017. Slag i slag!

Det har vært travelt i det siste, men nå begynner roen å senke seg. Kalenderen er mer åpen fremover, jeg har bare to kurs igjen i årets siste måneder, og jeg har tenkt å komme i gang med svømmingen igjen. Smileys rehab går også riktig vei, og siste skudd på øvelsesstammen er at hun får gå slalåm mellom bena mine, og stadig lengre økter i vanntredemøllen.

Nok om alt det andre, det var NO2017 jeg tenkte at dette innlegget skulle handle om. Denne helgen var det veldig gøy å være Team Kuling! Litt usikkerhet om formen hans (han har hatt to merkelige men kortvarige episoder hvor han har løftet venstre framben, helt blokkhalt, i noen sekunder, som jeg ikke har funnet forklaring på eller logikk i) gjorde at jeg bare tillot meg å tenke ett løp av gangen, og evaluerte nøye underveis. Han skal uansett til grundig sjekk med røntgenbilder og det hele i morgen (det har vært planlagt lenge) så jeg har allerede planen klar for å få sett litt ekstra på det benet, men om han hadde vist det minste tegn til ubehag gjennom helgen hadde jeg måttet trekke ham fra resten av NO.

Til alt hell fungerte både Kulings kropp og hode tilnærmet perfekt, og det ble dermed åtte herlige løp for oss! Jeg tenkte å gå gjennom dem alle sammen, og fortelle litt hva jeg tenkte: 

Fredag kveld var det kvalifiseringsklasse åpen agility, midt opppi premieoversikt og rigging av 14 meter premiebord. Det har vært min faste dugnadsjobb på NO de siste årene, men tidligere har ikke konkurransene startet før lørdag morgen. Multitasking og til og fra ble tema for en lang fredagskveld denne gangen. Banen var ikke enkel, men jeg fant løsninger jeg likte og følte meg sikker på at jeg hadde forstått hvilken informasjon han ville trenge hvor og når. Særlig hadde sekvensen før slalåmen felt mange av de som løp før oss. Kuling nailet den! Litt flyt ut i sving på de to stedene jeg hadde forutsett, før vippen og før muren, men ellers helt perfekt. Med ca 300 startende er ikke håpene for plassering så veldig høye, men det var faktisk tolvteplassen fra dette løpet som til slutt kjøpte oss en finalebillett! Det fikk vi rikgitnok ikke vite før på søndag, så mer om det senere. Her er løpet:

I mål gråt jeg mine salte tårer over hvor bra han er, og at jeg vet at han ikke kommer til å leve evig.Kuling er syv år nå, og jeg vet at statistikken tilsier at han kanskje har et år igjen i toppen, kanskje kan han konkurrere til han er ti, men jeg begynner å kjenne veldig på at sesongene våre er talte. Vi er endelig et team som finner flyten oftere enn vi misforstår hverandre! Likevel har jeg vært så tom for motivasjon i det siste at jeg knapt nok har trent siden juni. Smiley har vært motivasjonen min de snart to årene jeg har hatt henne, og da hun ble skadet igjen gikk treningslysten i kjelleren. Når Kuling leverer på denne måten, sitter jeg igjen med en enorm ambivalens over mitt eget elendige engasjement midt oppi euforien. Takk, Kuling. Du er en stjerne!

Lørdag morgen startet med et hoppløp som føltes veldig bra, selv om vi sprang forbi et hinder og dermed ikke fikk noe resultat. Jeg hadde bestemt meg for at om jeg klarte å rekke det skulle jeg framforbytte før muren, men at det var veldig lite sannsynlig at jeg ville rekke dit. Da jeg oppdaget at jeg rakk gikk jeg for byttet, men jeg glemte i farten å forberede Kuling på at det kom, så han kom for stort over hoppet før, og fikk dermed ikke nok linje til muren før jeg var forbi og i gang med neste bytte. Jeg sprang videre som om ingenting hadde skjedd, og tror ikke Kuling merket at vi disket 😉

Neste løp lørdag var finalekvalifisering i hoppklasse. Vi nailet den banen! Men i en såpass rett bane med få skarpe svinger trenger man mer ren “ground speed” for å havne på toppen enn det vi har. Dermed havnet vi et stykke ned, og det ble ingen gullbillett. Likevel er det skikkelig heftig å se noen av de navnene man har lagt bak seg på listen – selv de vi har slått på ren tid selv om de også gjorde feilfrie løp. Vi er ikke raskest i verden, men vi kan sørenmeg sparke litt fra innimellom vi også! Av alle helgens løp var nok dette det mest perfekte, ikke én dårlig sving, ikke så mye som en tendens til misforståelse oss to imellom, og jeg rakk alle de vanskelige byttene fordi Kuling er selvstendig og fikser oppgavene sine på egenhånd mens jeg løper for å plassere meg til neste. Flytfølelse!

Før jeg fikk løpt den måtte jeg briefe en annen bane – en mental utfordring som det definitivt er nyttig å ha trent på før. Jeg er ganske trygg på at jeg kan hente frem en bane fra hukommelsen når jeg fokuserer, selv om det har gått mange timer og en annen briefing i mellomtiden.

Deretter var det tid for å hente frem den andre banen fra hukommelsen, la Kuling puste litt, og deretter løpe Agility 3 large. Her har vi ikke så mye å hente – Kuling er champion og det er ingen kvalifisering i denne klassen, bare et “vanlig” klasse 3-løp. Fokuset mitt lå derfor på å ha solide felt før søndagens åpen agility-kvalifisering, spesielt med tanke på at vippen hans i ÅAG-løpet fredag kveld var rimelig tynn. Perfekte felt, men litt annen rusk, spesielt fra min side. Jeg ser på filmen at jeg var for langt opp etter bommen, og at den threadlen han feilleser som å ta starthinderet på nytt er helt riktig lest av ham!

Pizza, søvn, tidlig start søndag! Oppe før solen, og først briefet vi det som ble min favorittbane fra årets NO: Åpen agility-kvalifisering av Alexander Beitl. SÅ mye som kunne gå galt, men ingenting vi ikke kunne løse. Smarte utfordringer hvor de hindrene som er “problemet” egentlig ikke har noe med de hindrene hunden skal ta å gjøre. Hvor du er nødt til å stole på at hunden kan utføre oppgavene sine selv, for å plassere deg i tide til å mestre neste sekvens. Vi røk på at henholdsvis Kuling ikke kom nok inn på en threadle, og at jeg på min side ikke holdt threadlen lenge nok. Marginal misforståelse, og jeg digget resten av løpet!

Med dette trodde jeg alt håp om finalebillett var ute – det som ble sagt på fredag var nemlig at det kun deles ut ti gullbilletter på fredag, ti på lørdag og ti på søndag. Lørdag og søndag plukkes det videre nedover listen når noen på topp ti allerede er kvalifisert, mens på fredag i den første klassen er ingen kvalifisert enda. Med andre ord er det mye enklere å kvalifisere seg lørdag og søndag, når de aller beste allerede er kvalifisert og billettene vandrer videre nedover listen. Jeg vet ikke om unntaket ble diktet opp underveis eller om denne regelen alltid har eksistert, men i alle tilfelle: siden det bare ble 13 feilfrie i søndagens NOA, ble de siste gullbillettene heller delt ut til oss som lå rett bak direktekvalifisering fredag, enn å gi dem til de som kom på 14. plass eller lavere med feilpoeng søndag.

Vi fikk en gullbillett!!!

IMG_2712

Da jeg fikk vite om gullbilletten hadde vi allerede rukket å løpe hopp 3 (med et riv, en ren feilbedømming av avstand kan det se ut til på filmen) og benke oss for å se finaler. Det jeg er mest glad for i hopp3-løpet er svingen ut av den siste tunnelen! Sving ut av tunnel har aldri vært vår sterkeste side, så det er godt å se at trening hjelper!

Å løpe finale er kanskje det mest energi-intensive kicket jeg kan utsette meg for. Jeg elsker det! Noen filmet hele det høytidelige innropet av finaledeltakerne med mitt kamera, så hvis du vil se det, kan du kose deg med seks minutter tildeling av startnummer:

Finalebanen krevde sin hund og sin handler, og frem til hinder 14 var jeg superfornøyd med prestasjonen vår. Tabben er nok preget av at jeg noen timer tidligere hadde holdt for kort for Kulings smak i en threadle (etter vippen i åpen agility), og jeg overkompenserte ved å holde for lenge i finaleløpet. Deretter mistet vi synkroniseringen et par hinder. Likevel var det utrolig kult å kunne sende Kuling i mål på egenhånd med et godt løpende felt selv om oxeren sto sideforskjøvet så det ble en S-sving eller sving av feltet og skjev oxer-approach for hundene! Finish-signalet har jeg ikke bruk for så ofte, men det er herlig å ha når man vel trenger det!

Etter finalen var jeg tom for krefter og engasjement. Jeg elsker finalestemning, jeg digger å gi alt, men når jeg har gitt alt har jeg rett og slett ikke mer igjen. Jeg kan ikke gi alt på den samme måten i alle løp jeg gjør, da hadde jeg bare kunnet løpe ett løp per dag. Jeg vurderte å trekke meg fra A3-løpet men Sigurd hadde kjempelyst, og lovet meg å være konsekvent med vippefeltet. Han er en bra reservehandler! Jeg anbefalte ham ikke akkurat å kjøre running på den bommen med så skjev oppgang og sving etter, og det var ingen overraskelse over at Kuling ikke nådde helt ned til feltet. Det der er en typisk RC-setting vi er svake på. Vippekritieriene var det derimot ingen tvil om, og det er godt å sette en sånn vippe i banken til neste gang. Kuling er jo ikke kjent for å ta alle kriterier for god fisk, så han trenger påminnelser med jevne mellomrom! Takk, Sigurd 🙂

Smiley og Bris var med som maskoter. Smiley fikk noen turer inn i hallen for å øve på å oppføre seg. Hun er veldig flink til å kontrollere eget stress ved selve agilityen, men vi har enda en vei å gå når det kommer til utfall mot hunder som kommer for tett på intimsonen hennes. Sigurd og Ville løp også alle offisielle løp og kvalifiseringsklasser. Hvis du vil se filmer av deres løp, kan du klikke deg inn på www.youtube.com/ingeridklaveness 🙂

Neste års Norwegian Open er satt til uken etter FCI-VM som skal foregå i Sverige. Bare tre reise- og hviledager mellom to så energikrevende arrangementer gjør at jeg tror jeg kommer til å måtte velge én av delene. Å delta i VM velger man jo ikke akkurat, det får uttaket avgjøre. Men om jeg ikke skal delta kan jeg egentlig godt tenke meg å reise som supporter, siden det er så nærme. Begge deler kan uansett gå ut over NO-deltakelse, jeg må være konservativ med kreftene for å ta vare på egen helse. Den er dessverre ganske skjør. Heldigvis er det lenge til det valget må tas!

Liker du lange og detaljerte innlegg som dette? Si fra! Jeg vet ikke helt hva denne bloggen skal inneholde nå som det meste av agilityverden møtes på facebook. Kritikk, klikk og ønsker er dermed nyttig informasjon for veien videre.

Det går fremover med rehabtreningen

For Smileys kropp var det en slags test å sette i gang med rehabøvelser, og hun bestod den! Hun har ikke hatt noen tilbakefallssymptomer, og ser ut til å tåle stadig økt aktivitet. I dag fikk hun gå lenger i vanntredemøllen enn forrige gang, og vi har økt avstanden i cavalettene til 75 cm. Hun trives veldig mye bedre med seg selv og med tilværelsen nå som hun får trene litt igjen. Jobb er viktig for henne, og selv om hun ikke får trene sånn som før og sånn som de andre hundene, får hun i alle fall være med på trening og gjøre sine oppgaver. Hun tar dem med stort alvor og bygger opp mindre stress enn på lenge. Hverdagen er dermed også mer avslappet, særlig innendørs, og det er lettere enn på lenge å unngå at hun springer i sirkler. Deilig forbedring i hverdagen!

Siden Smiley fortsatt kun får gjøre meget begrensede aktiviteter, er det Kuling som blir med meg til Kristiansund for å jobbe som demohund på agilitykurs. Dette blir årets siste utendørskurs, og vi har pakket både ullforet regnfrakk til Kuling og sydvest til meg. Vi satser på å hoppe i sølepyttene!

IMG_2347.JPG

Smileys rehabtriks

Vi har øvd masse på de nye rehabtriksene våre – alle sammen er til for å bygge opp muskulaturen rundt den skadede skuldersenen for å styrke, stabilisere og forebygge for fremtiden.

Noen ting var lett (og kjedelig), i den kategorien kommer vektoverføring fra framben til framben stående på balansepute. Hun står på bevegelig underlag, jeg stabiliserer henne og skyver henne forsiktig ut av balanse fra side til side med en hånd på hver skulder. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes dette er kjedelig men mistenker at det både handler om at det er enkelt og ikke krever trening, at det er vanskelig å belønne henne underveis, og at jeg ikke ser noen klar progresjon i øvelsen – vi lærer ikke noe av det foreløpig.

Noe har vi funnet veldig vanskelig, i den kategorien faller kavalettene. Målet er at hun skal kunne trave med lange, utstrakte steg. Samtidig skal hun løfte bena høyt, opp til sin egen albuehøyde omtrent. Siden Smiley har forkunnskaper fra hoppteknikktrening tenker hun umiddelbart hopp når hun ser bumps og pinner. Kombinert med at kroppen hennes er bygget for galopp, ikke trav, har det vært veldig vanskelig å unngå at hun enten tar store sprang over flere pinner av gangen eller galopperer nærmest på stedet, prustende og forknytt som en spansk ridehest. Ikke bare er dette noe annet enn målet med øvelsen, det er potensielt skadelig for skulderen hennes å hoppe nå. Jeg har klødd meg i hodet og prøvd meg frem, og vi har i alle fall fått frem noe brukbart mellom hoppforsøkene. Aller først brukte jeg en stige (med alt for korte avstander for størrelsen hennes, men den inviterer henne i alle fall til å holde skritt eller trav). Deretter gikk jeg over til bumps som jeg fort hevet litt for å få henne til å i det hele tatt ta hensyn til dem og ikke bare trampe hvor som helst:

Etter hvert har vi gått over til å sette pinner mellom to gjerder, for å få en lengre serie (og mer rytme) og kunne øke høyden litt. Fortsatt har jeg beholdt avstanden på ca 60 cm, og å øke høyden har ikke kommet på tale enda – da vil hun BARE hoppe. Her må alle kluter til for å holde henne rolig og unngå at hun durer på i risikabel fart og stil. Gulrotbiter fungerer best fordi hun ikke egentlig bryr seg om hun spiser dem eller mister dem og dermed ikke er så voldsomt motivert. Jeg står helst igjen bak og lar henne gå frem alene, og jeg holder igjen belønningen hvis hun hopper. I tillegg leverer jeg heller belønning fra hånden eller på bakken enn i skål, så hun ikke har et synlig mål å løpe mot. Jeg kan heller ikke bruke noen av de kjente frisignalene hennes (“gå” på start, “værsågod” mot godbit, “ta den” til leke, “åkei” for å gjøre hva du vil etc) fordi hun forbinder dem med eksplosivitet. Enten får hun starte spontant fra å ha spist godbiten, eller så får hun fra venteposisjon gå på et eget ord “cavaletter” som ikke har noen nevneverdig betydning enda:

Individuelle poteløft som vi etter hvert utviklet til high five fikk også konflikt med tidligere forkunnskaper, fordi hun gjerne vil nesedytte på håndflaten min. Derfor startet vi med knyttet hånd som target. Ulempen med den bevegelsen hun gjør mot knyttet hånd er at hun roterer frambenet ut mens hun løfter det, i stedet for å heve det rett foran kroppen. Jeg tror ikke det var meningen at vi skulle gå så fort frem, men Smiley gjør jo ingenting halvveis, så det ble fort high fives i stedet for low. Jeg forsøker å roe ned det hele ved å gi henne en flat hånd å sette labben mot, så hun ikke bare vifter vilt:

Det siste vi har øvd på er å veksle mellom sitt og stå mens hun har forbena på en opphøyd plattform. Det tror jeg hun synes er vanskelig både fysisk og på forståelse. Derfor startet vi på trappen ved utgangsdøren (lav terskel og et trinn bak henne som hun kunne unngå å rygge ned), og utviklet videre til en lav boks:

Med litt mer forståelse kan vi nå forsøke på en høyere krakk, og jeg legger merke til en interessant trend som jeg egentlig tror skyldes gammel vane i sitte bamse-trikset, men som likevel kan være verdt å notere fysisk: hun løfter nesten alltid høyre forben og legger vekten på det venstre når hun går ned i sitt. Dette er en av tingene jeg skal spørre fysioterapeuten vår om på dagens time.

Villes Running Contacts

Her kommer episode 2 i historien om Villes innlæring av RC. Jeg gjorde noen økter klikkertarget på bakken med henne i sommer, og hun hadde ganske lett for å lære seg å justere steget for å treffe. Hun var derimot langt mindre sikker på om man egentlig skal løpe, eller om det er like greit å stoppe på den. Forkunnskapene med stoppfelt kan fort gjøre RC-treningen mer komplisert, og det er viktig for meg at hundene jeg trener er fullt trygge på hvilken adferd vi jobber med, slik at ikke annen adferd vi har bruk for (i dette tilfellet stoppfelt) tar skade av motstridende innlæring.

Så dro vi på seilferie og hadde lang agilitypause. I September har det vært mye konkurranser og lite tid til store treningsprosjekter, men nå er vi i gang igjen! Musen har tatt det lett, på få økter, og i kveld gjorde vi hennes tredje trening med innslag av løping på hel bom. Hvis hun bommer tar vi henne tilbake til et startpunkt hvor hun nesten helt sikkert vil lykkes (for henne ligger det rett bak toppen av nedgangen) for å unngå at hun bommer flere ganger på rad, blir usikker og kanskje tilbyr stoppfelt.

Suksessraten har vært høy, og allerede i dag begynte vi utfasing av target! Vi skal nok trene mer med target når vi begynner å legge inn svinger etc, men jeg vil gjerne at hun så raskt som mulig får overført konseptet til selve området på bommen, for å unngå å gjøre henne mer targetavhengig enn nødvendig. Sigurd var dessuten med og trente i dag så jeg kunne filme, og i tillegg konsentrere meg om å klikke riktig i siste økt uten target.

Dette er trening jeg virkelig koser meg med, fordi vi har klart å bryte ned en kompleks og uklar adferdskjede til elementer som både vi og hunden oppfatter som klare og forutsigbare. Hva hun forstår og ikke forstår er ikke lett å si, men hun leverer høy andel av nydelige treff selv om vi varierer startpunkt og belønningsplassering, så vi kan gi henne nye utfordringer i hver økt. Gøy!