Putte


Fra dengang jeg var ung…
Og drev med mye rart!
Kaninen på bildet er den første jeg fikk, kreativt nok kalt “Putte”.
Bildet ble tatt på et sommerstevne i Folldal.

Noe om nåden

(5/2-04)

Jeg ristet av kulde, jeg skalv av angst.
Jeg søkte støtte, men ensomhet var det jeg fant.
Den frosne hånden slapp taket i din,
jeg famlet og lette, men mørke gjør blind.

Jeg vendte deg ryggen, jeg falt på kne.
I natten lå jeg, dekket av sne.
Jeg hørte ordet men lyttet ei,
du sto der i mørket og ventet på meg.

Så tente du lyset, du løftet meg opp.
Jeg så flammen skinne, en flamme av håp!
Du tok meg på fanget, du strøk mine kinn.
Du tørket vekk tårer med sommervind.

I ettertid ser jeg hva meningen var,
og – at du aldri forlot meg, Far!

Et fantastisk sitat

“It’s all about loving one silly little piece of music so much, it actually hurts…”

(Hentet fra ‘almost famous’, en behagelig overfladisk feel-good-film. Anbefales, merkelig nok.)

Gjennombrudd

Det er noen ting bare spesifike persontyper gjør.
Som for eksempel de med hundegalskap, som roper høyt av fryd når hunden for første gang ligger stille i 2 minutter på kommando.
Uten sammelikning forøvrig, altså 😉

Fornøyd Ingerid

Revunger


Jeg fant disse to i veikanten en sommernatt jeg kjørte hjem fra Aglen (i nærheten av Namsos).
De var ikke det aller minste redde, jeg fikk gå helt borttil og til og med bruke blits.

Folk som irriterer meg

Noen mennesker irriterer meg mer enn rimelig.
For eksempel sånne man diskuterer med pr e-mail, og som ikke svarer på de du spør om, men derimot gjentar seg selv fra forrige mail. Og den før der. Og alle sammen før, igrunn.

E-mail, eller skriftlige medier generelt, gir fantastiske muligheter når det kommer til å lese spørsmålene flere ganger, forstå dem, for å svare. Svare nettopp på det du blir spurt om.
LES, da folkens.

(Ja, jeg har et meget relevant eksempel gående, men skal holde meg et lite hakk for god til å gjengi det her.)

Hvordan forholder man seg så til denne typen mennesker, eller snarere heller problemene som oppstår når de vet noe jeg ikke vet, som jeg gjerne vil vite?
Det fornuftige ville være å fortsette å stille spørsmålet i stadig nye ordelag til de forsto hva de skulle svare på.
Jeg er dessverre et så simpelt menneske at jeg henfaller til irritasjon, og følgende stadig skarpere spørsmålsformer.

Stakkars meg, jeg burde lært å ta meg sammen også når noen oppfører seg som totalt vettløse tullinger!
…eller, vent! Kanskje det er dem det er synd på, som må leve med å få stadig mer rødglødende e-mailer dumpende inn i innboksen med et grufullt “klikk, her er jeg”?

Uansett, her er det rom for forandring, kjenner jeg…

Ha en god torsdag, folkens!

Språkprofessor?

Familietragedie?
Er det virkelig det vi snakker om?
Synes det ser mer ut som mord, jeg.
Men jeg har tatt feil før, har jeg fått høre, så kanskje det virkelig stemmer.
Familietragedie.

Hvorfor språket vårt forandrer seg er vel ingen nyhet, men jeg tillater meg innimellom å filosofere litt over hvordan. Et godt mål på denslags er språkbruken i media.
Veldig forsiktige, men likevel overdramatiserende, eksempelvis familietragedier og strømkriser. For meg lyder det som intet mindre enn en selvmotsigelse.

Kanskje det er språkprofessor jeg skal bli, så kan jeg forstå en masse avansert språk så grundig at jeg ikke klarer å fortelle det til noen?
Bare noen slitne onsdagstanker, altså.

Noen hundebilder

Rino har veldig lyst på det tøffe kaffe-lokket som Storm fant. Legg merke til at av åtte poter er kun èn i kontakt med bakken. Ivrig lek, tør jeg påstå…

Her er Stormern på vei for å fange noe som flyr gjennom luften…

.

…og nå har han fått tak i det!

.