Folk som irriterer meg

Noen mennesker irriterer meg mer enn rimelig.
For eksempel sånne man diskuterer med pr e-mail, og som ikke svarer på de du spør om, men derimot gjentar seg selv fra forrige mail. Og den før der. Og alle sammen før, igrunn.

E-mail, eller skriftlige medier generelt, gir fantastiske muligheter når det kommer til å lese spørsmålene flere ganger, forstå dem, for å svare. Svare nettopp på det du blir spurt om.
LES, da folkens.

(Ja, jeg har et meget relevant eksempel gående, men skal holde meg et lite hakk for god til å gjengi det her.)

Hvordan forholder man seg så til denne typen mennesker, eller snarere heller problemene som oppstår når de vet noe jeg ikke vet, som jeg gjerne vil vite?
Det fornuftige ville være å fortsette å stille spørsmålet i stadig nye ordelag til de forsto hva de skulle svare på.
Jeg er dessverre et så simpelt menneske at jeg henfaller til irritasjon, og følgende stadig skarpere spørsmålsformer.

Stakkars meg, jeg burde lært å ta meg sammen også når noen oppfører seg som totalt vettløse tullinger!
…eller, vent! Kanskje det er dem det er synd på, som må leve med å få stadig mer rødglødende e-mailer dumpende inn i innboksen med et grufullt “klikk, her er jeg”?

Uansett, her er det rom for forandring, kjenner jeg…

Ha en god torsdag, folkens!

Språkprofessor?

Familietragedie?
Er det virkelig det vi snakker om?
Synes det ser mer ut som mord, jeg.
Men jeg har tatt feil før, har jeg fått høre, så kanskje det virkelig stemmer.
Familietragedie.

Hvorfor språket vårt forandrer seg er vel ingen nyhet, men jeg tillater meg innimellom å filosofere litt over hvordan. Et godt mål på denslags er språkbruken i media.
Veldig forsiktige, men likevel overdramatiserende, eksempelvis familietragedier og strømkriser. For meg lyder det som intet mindre enn en selvmotsigelse.

Kanskje det er språkprofessor jeg skal bli, så kan jeg forstå en masse avansert språk så grundig at jeg ikke klarer å fortelle det til noen?
Bare noen slitne onsdagstanker, altså.

Noen hundebilder

Rino har veldig lyst på det tøffe kaffe-lokket som Storm fant. Legg merke til at av åtte poter er kun èn i kontakt med bakken. Ivrig lek, tør jeg påstå…

Her er Stormern på vei for å fange noe som flyr gjennom luften…

.

…og nå har han fått tak i det!

.

Om hunder og greier

Er det ikke rart…
Jeg satt noen lange timer en natt og funderte over hvor mye hunden min faktisk betyr for meg.
Han var syk, nemlig. Veldig syk.
Nå er han frisk igjen, men jeg fått litt mer lys over mitt eget forhold til ham, jeg hører litt bedre etter når han sier noe.

En sånn liten sak… Jeg har kjent ham siden han var enda mindre, dvs ikke engang en kg.
Ingen av vennene mine har jeg kjent så lenge?
Ingen av mine menneskelige venner har jeg lært hvor de skal tisse, hva de skal spise, at skosåler ikke er godt for fordøyelsen, og at hvis du spiser lodotter, så unngå de med hårstrå i med tanke på at de skal ut igjen i morgen.

Ingen av vennene mine ligger i fotenden av sengen om morgenen (ihvertfall ikke hver morgen) og gjeeesper langsomt. Ingen av vennene mine krøller seg rundt føttene mine i fryd over at jeg rett og slett er her.
Ingen av vennene mine synes at det at jeg kommer hjem fra jobb er det aller kuleste som kunne skjedd her på jord.

Ingen av vennene mine ser på meg som herre over alt som betyr noe her i verden – maten, tispene, og gummileker med pipelyd og bjeller.

Ingen av vennene mine gidder å skru av radioen når jeg ikke har lyst å gjøre det selv, hente en brus fra kjøleskapet, lete etter nøklene mine, eller rett og slett spille død fordi jeg synes det er morsomt å se på.

Så er det kanskje ikke så rart at jeg forguder den pelskledde saken likevel?

Til sist er det vel en utfavikelig faktor at det er ganske trygt å være glad i en hund.
Han svikter meg sannsynligvis ikke for en annen. Med mindre vedkommende har en pølsebit, da…

Vi prøver igjen…

Dette blogg-styret virket liksom ikke, ganske lenge. Men no trur eg faktsik at da fungerar!
Låt mej försöka att påsta, bara…

Orkanbanner

søt

Ingerid Margrete

Ok so this is me. I was born in Oslo in 1986, and still live in Norway (take a peek at a world map, its the looong, mountainy country to the north). I study at a university called (my translation) “The Norwegian University of Biological and Environmental Sciences” and rent a house at a farm with Sigurd and our dogs. My spare time is mostly spent on dog training, and this blog is mostly about the training of Orkan.

I have always loved dog training big time! For some wierd reason God placed me in a very allergic family, so when growing up I borrowed the dogs of neighboors and friends and taught them all kinds of funny tricks and habits. As soon as I moved out of course I got some dogs of my own. I train and compeet in agility, but our dogs are trained in other diciplines as well.

We have three dogs, you can read more about them on their own pages. Bris (breeze) is Sigurd’s baby. She is going to be a hunting and will do some agility as well. Storm used to compeet in agility, but his back has been giving him trouble, so he retired early and is now our lap-dog, the most calm and cuddly dog in the world! Orkan (hurricane) is my up and coming agility star. My goal is great success in the agility ring, but I would never compromize with having great fun as we go. Orkan is an intelligent, fast and intense dog, the kind that could get far competition-wise, so it’s more or less up to me how far we get. I love my dogs and have fun, time will show where we end up 🙂

Sigurd


Presentasjon kommer snart 🙂

Orkan

Orkan er av rasen Schipperke, men da han ble laget skjedde det noe morsomt. Han er nemlig ikke svart, men gul! Vi synes han er mye vakrere enn de svarte, og artig nok får vi støtte for det hos overraskende mange. En herlig feil, med andre ord!Orkan er født 12. februar 2008. Hvis alt går som vi har lyst til, skal han bli en feiende flink agilityhund. Det er stort sett den treningen blogen handler om. Men det viktigste er helt klart at vi har det gøy sammen, og tar oss tid til å nyte livet!Matvrak? Jepp… Orkan kan påtreffes på bordet, inni oppvaskmaskinen, eller ved grisefjøset (i håp om å finne kraftfor). Han er skikkelig smart, skikkelig kjapp, og en skikkelig luring som kan finne på å lure deg til det aller meste. Jeg er glad jeg hadde drevet med shaping en stund før jeg fikk Orkan, for han er ikke helt lett å trene. Det vil si – han er rett og slett for kjapp. Før jeg rekker å belønne det han gjorde, har han allerede begynt med noe annet. En utålmodig sjel, med andre ord. Spesielt når det gjelder å jobbe for mat. Men etterhvert som vi snart har trent sammen et år, begynner vi å bli mer samkjørte, og treningen er virkelig morsom!Spør du Orkan er det morsomste som finnes å løpe etter folk og bite dem i bena. Men han sier ikke nei takk til å sove i armkroken heller! Han har et herlig balansert temperament, er rolig når det trengs, og skikkelig i fyr og flamme når vi leker.Jeg tror ikke jeg har møtt en tryggere hund enn Orkan. Fra første dag har han vært så glad i livet og trygg på verden at vi fortsatt lar oss overraske. En stor takk til kennel Shamitu som ga ham akkurat passe miljøtrening og sosialisering allerede som liten valp, og som avler frem stabile hunder. Det er en velsignelse å ha en trygg og glad hund å jobbe med!

banner

Storm

Storm er av rasen Norsk Lundehund, og et meget vakkert eksemplar av rasen. Tross liten utstillingsinteresse hos oss tobente rakk han å pådra seg et utstillingschampionat før han ble kastrert i en alder av to år, pga litt i overkant tildeling av hormoner. Etter kastreringen er Storm blitt langt mer tilfreds med livet. Nå er han mer som en vanlig hannhund, han har fortsatt tispedilla, men stresset er ikke større enn at både han og vi kan leve med det. Det er slutt på å markere i sengen, for å si det sånn!Storm var en flink agilityhund, og rakk å fortjene en plass i klasse 2 etter omtrent et år i sporten. Men det var etterhvert ett eller annet som ikke stemte med Storms trening. Farten var i minste laget, og han var merkelig lite engasjert. Jeg spurte mange veterinærer, og fikk ham til og med sjekket for anemi, men ingen kunne finne noe galt. Til slutt ble vi heldigvis kjent med Laxmi Melwani, som fant ut at han hadde vondt i ryggen. Nå er han bedre, men vi tar ikke sjansen på å konkurrere agility. Han nyter livet med turer i skogen og i fjellet, lek og diverse brytekamp med Orkan, og litt triks og annet artig sammen med oss tobente. Han kan blant annet skru av radioen, lete etter nøkler, og diverse sånt.

Ifølge Storm er livet aller, aller best når han får ligge i sengen, inntil Sigurd, under dyna. En uhelbredelig kosehund, med andre ord!