Oppvarming for agilityhunder

Jeg er glad for at dette tas opp i agilitymiljøet igjen! Vi trenger en holdningsendring i de brede lag, bevisstgjøring og at det legges til rette for å være nøye med å varme opp og gå ned hunden. Ikke bare på konkurranser, men på trening også.

Jeg snakker om det på alle kurs jeg har, setter opp små grupper så man kan holde hunden varm mellom øktene og heller ha pause og observere de andre gruppene mer aktivt – og jeg starter ikke første ekvipasje før de har rukket å varme opp etter briefing og pauser selv om det koster verdifull kurstid! Jeg håper at mange andre instruktører gjør det samme – et sted må jo god praksis læres og prøves, og jeg synes dette er like viktig som alt det de kanskje mer forventer å lære på et kurs.

Da vi laget e-bok for WAO-laget 2017 skrev jeg en artikkel om oppvarming. Jeg forsøkte å faktasjekke og justere mine egne tanker opp mot aktuell forskning, og fikk verdifull korrekturhjelp av Anne Linn som ikke bare var lagkamerat men også er lege og tidligere håndballspiller på høyt nivå. Jeg tror dermed at innholdet i artikkelen bør stemme ganske godt med virkeligheten, og håper at det å dele den gratis kan være et konstruktivt innspill i diskusjonen. Klikk på bildene for å forstørre dem, så blir det lettere å lese teksten:

Smileys skulder er behandlet med PRP/ACP

På tirsdag var vi igjen på Din Dyreklinikk i Sandefjord, hos Thomas Sissener. Det var to grunner til besøket: kontroll av skulderen to måneder etter skaden, og injeksjon med PRP.

Kontrollen var jeg i utgangspunktet litt pessimistisk til, jeg synes hun virker stiv når hun reiser seg for å gå en runde rundt rommet iblant, selv om hun ikke viser noe på tur eller etter aktivitet. “Tur” er kanskje å overdrive, det lengste hun har gått de siste månedene var tre kilometer i bånd og stort sett er det mye kortere lufteturer hun beveger seg på. Men uansett: Thomas kunne ikke se noe halting da vi mønstret henne utenfor klinikken, og vi fant ikke noe mer foruroligende enn at hun misliker strekk og ekstrem bøy av høyre skulder, i tillegg til at hun er øm når man presser akkurat der hvor vi vet at skaden sitter. Med andre ord går det fortsatt riktig vei!

PRP, eller platerikt plasma, handler veldig forenklet om å injisere hennes egne blodplater akkurat der hvor de kan gjøre nytte ved å være med på å reparere skaden. PRP-injeksjoner brukes blant annet i humanmedisin på muskel- og skjelettlidelser, idretsskader osv, og selv om det er omdiskutert om det egentlig virker, har jeg inntrykk av at det er en godt utprøvd behandling med få bivirkninger. Smiley risikerer altså ikke noe særlig på at jeg gjennomfører dette, og det er godt mulig at det vil hjelpe til med helingen. Hvis du vil lese en ganske skeptisk artikkel fra en pålitelig kilde, kan du klikke her: http://tidsskriftet.no/2015/05/kommentar-og-debatt/klinisk-nytte-av-plateberiket-plasma

Smiley “sov” gjennom behandlingen, for å slippe å oppleve stikkene og for at hun skulle ligge helt stille. Hun lå dessuten også på en avansert varmematte, en “hot dog” (http://vetwarming.com/) som passet på at hun ikke ble kald. Det ble tatt ut 15 ml blod fra halsen hennes:

Blodet ble sentrifugert i en spesialsentrifuge (ACP-system). Ut kom 1,5 ml – altså en tidel av det blodet som ble høstet, plasma med høy konsentrasjon av blant annet blodplater.

Den halvannen milliliteren ble satt inn igjen i skulderen hennes – ca 0,8 ml inni den senen som er skadet (supraspinatus) og resten bak den, altså mellom senen og leddkapselen om jeg forstår anatomien riktig. Ha et lite legmannsfilter på når du leser min gjenfortelling – jeg kan jo ha misforstått noe.

Den første kvelden var Smiley for det første sliten og i bakrus, men også tydelig halt. Dette er normalt. De to siste dagene har jeg derimot ikke sett noen nevneverdig halting, og med unntak av at hun har påbegynt løpetid vil hun nok hilse og si at livet hennes har vært dørgende kjedelig. Hun skal nemlig ta det ekstra med ro en ukes tid – og om en uke er det tid for ny PRP-runde. Da er jeg i Stavanger for å instruere, men Sigurd ordner levering og henting, og jeg er trygg på at hun er i gode hender på Din Dyreklinikk!

Nøkkelsøk dag tre: det går unna!

Jeg er faktisk litt imponert over hvor mye Smiley har lært på tre dager med et par økter hver. Men så vet jeg jo med meg selv at jeg stort sett alltid blir dypt imponert hver gang det handler om hund og nesearbeid.

Nå få hun noen dagers pause, men jeg gleder meg til fortsettelsen!

Smiley søker etter nøkler i glass og rist

Vi har utviklet spesialsøket litt videre i dag. Markeringene er ikke perfekte, vi har litt slikking og tjuvmarkeringer å trene vekk. Det som er gøy å se, er at hun helt klart har begynt å lete! Vi leter etter en nøkkel nå i stedet for en tepose, fordi teposen lukter alt for mye og gjør henne unøyaktig.

Jeg startet nøkkelsøket med å la henne frysmarkere direkte på nøkkelen, deretter rett på glasset med nøkkelen i, og så satte jeg glasset sammen med tre tomme glass. Jeg har ikke begynt å legge på forstyrrelser i de andre glassene enda:

Vi har også begynt med minisøk. Det er oftest enklest å gjøre i en skuff eller annen grunn beholder full av sand som man kan grave ned preapratet i, men siden Smiley ikke har særlig fine markeringer enda vil jeg starte med noe hun ikke kan rote i med snuten eller labbene. Jeg prøvde med en tepose under risten i går siden hun hadde søkt etter te i boks fra før, men det ble bare rot. Jeg tror rett og slett at det ble så enkelt at det ble vanskelig – det luktet for mye under hele risten. Med nøkkel ble det mye mer ryddig, og jeg liker det jeg ser 😀

I denne filmen forsøker jeg også å forklare hva jeg gjør, så du kan få være med i tankeprosessen min:

Introduksjon til spesialsøk med Smiley

Siden Smiley har skadet skulderen og må ta det rolig i lang tid fremover, har jeg noen nye utfordringer å bite i når det gjelder å aktivisere henne på tilstrekkelig skånsomme (men slitsomme) måter. For at hun skal ha det godt trenger hun å jobbe, men det er få ting hun kan få gjøre uten å belaste skulderen. 

Smiley på seilferie – med spesialsydd fatle til redningsvesten.

Hun er en ekstremt aktiv hund, som lett legger til seg uvaner – eksempelvis pådro vi oss et kjempeproblem da hun skulle være i ro for bakbensskaden i fjor sommer; hun begynte å springe manisk i sirkler. Det sliter vi fortsatt mye med i hverdagen. Det lyder kanskje bagatellmessig, men når hunden galopperer rundt og rundt på stuegulvet eller utendørs så fort den ikke er under kontroll (bur, beskjed om å ligge stille, eller på annen måte “på jobb”) blir det problematisk på langt flere nivåer enn jeg tror det er lett å forestille deg når du ikke har sett det i praksis. Én ting er stresset det påfører alle oss rundt henne, de dype veiene hun lager i plenen og at hun sparker stueteppet veggimellom, men hun belaster også sin egen kropp og psyke på en uakseptabel måte.

Dagens innlegg skal ikke handle om springe i sirkler-problemet og hvordan vi jobber med det, men jeg tar det med som en illustrasjon på hvorfor jeg er ekstra varsom med Smiley når hun nå nok en gang er i en periode med begrenset aktivitet. Det er jo enklere å holde kontroll på problemadferd når man kan trene hunden trøtt, enn når den bobler over av overskuddsenergi.

Smiley i “køya si”. Hun slapper bedre av i båten enn hjemme.

Siden hun er så ekstremt aktiv av seg – noe jeg forøvrig virkelig elsker i agilitytreningen så det er ikke bare en ulempe – kan jeg ikke uten videre trene vanlige triks og kroppskontrolløvelser med henne. Hvis jeg setter henne i en situasjon hvor hun skal tilby utvikling av ny adferd i stedet for å bare utføre tidligere innlærte adferder på signal, tilbyr hun alt for aktive adferder som kan provosere skulderskaden. Jeg må derfor tenke meg godt om før jeg trener henne, og begrense meg til å sette henne i situasjoner hvor hun ikke har særlig mye rom til å velge “feil”.

Vi har trent litt lydighetsøvelser, blant annet en sped start på fri ved fot. Det kan hun gjøre med fatlen på, og jeg kan både belønne henne med godbiter og la henne henge i en leke uten at frambena berører bakken (dermed kan hun leke uten å bruke skulderen). Jeg er ikke spesielt motivert for lydighet som konkurranseform, men siden Smiley har et stort ressursforsvar og gjerne vil passe på meg mot alt hun oppfatter som trusler i hverdagen (eksempelvis passerende hunder) har jeg bruk for et solid sett med alternative adferder hun kan få beskjed om å utføre i stedet for å vokte meg. Der er fri ved fot (eller lineføring) et praktisk eksempel. Fotarbeid har dermed fått mesteparten av treningsfokuset mens vi har vært ute og seilt i sommer.

Jeg hadde en boks med saltbøsser og søkspreparater i kjelleren!

En annen ting, som jeg er mer motivert for, er å trene søk med henne. Jeg savner å ha en hund som kan finne igjen nøklene mine, for eksempel! Kuling er god på spor, men etter at Storm døde og Orkan flyttet ut, har jeg ingen trent spesialsøkshund som kan finne gjenstander, og jeg savner det! Jeg har ikke så mye bruk for narkotikahund eller søk etter kreftceller i utåndingsprøver i hverdagen, men det er jo mye annet en søkshund kan brukes til. Eksempelvis brukte vi flerfoldige timer over flere dager i sommer på å lete gjennom båten etter Sigurds mobiltelefon, før den til slutt dukket opp inne i en verktøykasse… En 30 fots seilbåt er ikke så stor, men det er veldig mange rare stuerom man kan snu opp-ned og inn-ut et antall ganger når det er noe man ikke finner! En veltrent hund kunne fikset det der på et par minutter.

Jeg hadde en boks i kjelleren med diverse gamle søkssaker som ville bli nyttige, men først trengte vi litt bygging og en hel del forberedende trening.

Klar for byggeprosjekt!

Starten på spesialsøksprosjektet var å lære henne frysmarkering.  Jeg foretrekker at hunden stopper opp og venter passivt og stille ved det den har funnet – det er enkelt å identifisere, og passer godt med den rolige og metodiske stilen jeg vil ha når vi søker. Dessuten er det en trygg markering – en hund som ikke bjeffer, krafser, biter, løfter osv vil ikke få i seg noe av et potensielt farlig stoff den søker etter – og det passer godt med Smileys hvileperiode. Som tenkt, så gjort, og vi begynte først med å shape frem markering mot hånden min.

Stativ til saltbøsser – så hun ikke skal slenge dem omkring i starten av innlæringen.

Jeg visste at det ville bli utfordrende å lære Smiley å fryse nesen mot objekter, litt fordi hun er aktiv av natur, men også fordi hun stort sett har trent aktive adferder rettet mot agility og ikke har noe særlig reportoar av passive adferder som referansebase. Hun har blant annet trent nesedytter for feltadferd, en adferd som likner mye på frysmarkering med snuten. Der hvor jeg vil ha nesedyttene aktive, heftige, engasjerte og utålmodige vil jeg ha frysmarkeringen rolig, metodisk og tålmodig. Den rake motsetningen, og det å få henne til å tilby svakt trykk med snuten mot håndbaken min uten slikking, biting, skriking, dytting, labber og så videre, tok ganske mange treningsøkter og ekstremt mange godbiter!

Først ut: en boks med kamillete!

Med et par sekunders frysmarkering på reportoaret, var det ikke vanskelig å plukke frem gamle minner fra tiden på HundCampus og overføre markeringen til saltbøsse. Denne lille filmen er et sammenklipp av en rekke korte økter. Mellom hver økt på kanskje et minutt får hun hvile, sitte rolig og spise godbiter for å vise selvkontroll og konsentrert modus. Legg merke til hvor rolig hun jobber! Kanskje det aller viktigste og vanskeligste for oss nå – hun tilbyr forholdsvis få alternative adferder, og viser nesten ingen frustrasjon. Metodisk og nøyaktig søk er et stykke unna, men riktig modus er det første steget!

MR av Smileys skulder

Mens Smiley ble godt tatt vare på hos VetScan sørget Tone Cecilie for at jeg fikk iskrem og sightseeing. 

MR-rapporten forteller at det er supraspinatus Smiley har skadet – og vi er enig med veterinæren om at det var riktig valg å la være å operere. Vi har langvarig hvile og rehabilitering foran oss, men utsiktene til at hun kan bli helt frisk ser stadig lysere ut! 







 Vi skal tilbake til Din Dyreklinikk i Sandefjord om en ukes tid, legge en plan for rehab, og sannsynligvis sette en PRP-injeksjon (plateberiket plasma, som kan påskynde helingsprosessen). 




 

Smiley slapp å operere i dag!

Dagens veterinærbesøk gikk bedre enn jeg våget å håpe på! Smiley er så mye bedre etter to uker med fatle og veldig begrenset aktivitet, at hun slapp å operere i dag!

Vi er ikke på trygg grunn enda, og kan uansett se frem til månedsvis med ro, rehab og opptrening. Men det at hun er så mye bedre er uventet og uvanlig ved MSS/MSI-diagnose, og det at vi nå kan utsette operasjonen eller kanskje slippe å operere i det hele tatt, er fantastisk! Det neste vi gjør er MR, for å få nærmere svar på hvilke deler i skulderen som er skadet, og forhåpentlig kunne bekrefte at hun er i ferd med å reparere dem helt selv.

Nå er smilet med Sigurd på jobb resten av dagen, for der er hun roligere enn hjemme. Det er nemlig ikke så lett å begrense aktiviteten for en hund som gjerne kan stå og snurre og sprette i timesvis, både i grind og i bånd. Jeg har noen ideer til alternativ aktivisering, men hvis du har noen supertips kan du gjerne komme med dem!

Jeg vil også benytte sjansen til å skryte av Thomas Sissener og Din Dyreklinikk i Sandefjord. Thomas er en av de dyktigste veterinærene jeg har møtt, og selv om både han og jeg er veldig nysgjerrig på hvordan det ser ut inne i skulderleddet til Smiley og planen var å operere i dag, er han en av de som setter “above all, do no harm” høyt, og velger å ikke gå inn når det ser ut til å være bedre for hunden at vi lar være.