Hva gjør vi nå som 2020-sesongen er avlyst?

Alle planene vi hadde for 2020 ble med badevannet ut da Corona-restriksjonene kom. Da mener jeg virkelig alle – til og med bryllupet. Hva gjør vi nå?

Hørt om making lemons out of lemonade? Tja, det er sånn jeg velger å se på det. Det er enklere andre veien, bare. Vi er hjemme, en hel masse, for første gang på mange år. Vi sykler i skogen (siden ingen av oss tobente har friske ben som tåler å gå lange turer). Vi trener (i år får vi som har investert i egen bane uttelling). Vi prøver å nyte store hull i kalenderen og bruke tiden til det vi aldri rekker til vanlig.

For Sigurd og Mynt er det egentlig helt ok å vente til neste sesong med å komme i gang og konkurrere. Sigurds ankel er fortsatt ikke bra etter betennelsen i oktober. Mynt har mange ting å lære, hun blir flinkere, klokere og mer fornuftig med tiden. En toåring er fortsatt langt fra sine beste år som agilityhund.

For Ingerid og Smiley er det ikke fullt så kult. Smiley er fire år nå, og tross en veldig bra fjorårssesong kjennes det først nå som at hun er der vi vil ha henne i mesterskap. Det kan hende vi får prøvd oss på de store banene neste år, men det kan også hende at det utgår. Ingenting er permanent, Smiley har en D-hofte og hadde en alvorlig skulderskade som ettåring, vi tar absolutt ikke for gitt at vårt magiske agilityeventyr skal vare evig. Ikke vil vi fly igjen heller (siden den ene flyturen vi har tatt gjorde Smileys aggresjon mot fremmede mennesker betydelig verre), så vi er ganske begrenset i hvilke mesterskap det er aktuelt for oss å reise på. FCI-VM i Moskva utgår nok for eksempel.

Det kjennes helt ok å ikke konkurrere. Vi konkurrerte veldig lite i 2019 også. Mer hjemmetid, mer familietid, mer tid i skogen og mer tid i hengekøya. Sånn sett er 2020 hittil et godt år. Hvis vi bare lar være å tenke på mesterskapsambisjonene.

Smiley er den hunden jeg ikke tror jeg kan toppe. Den hunden som får meg til å mistenke at jeg skal slutte med agility – etter henne vil det meste oppleves som en nedtur uansett. Det ble rart å kjenne på at planene for å nyte hennes beste år kanskje gikk i Coronavasken. Men alt i alt er ikke agility det viktigste i livet (bare nesten).

Oppskrift: magnetiske bomoppheng i myk plast

Jeg har lenge ønsket meg tryggere bomoppheng til hoppehindre. Jeg hater virkelig de skarpe i metall som finnes på mange av de hindrene man får kjøpt. De er rett og slett unødvendig risikable å kræsje i. Endelig er jeg fornøyd med det nye designet til våre egne hinder, og mange har ønsket å høre oppskriften. Jeg kan til og med tenke meg å lage slike for salg, hvis noen er interessert men ikke får laget dem selv. Tenk om dette kan bli en utbredt, og sikrere, løsning?
Jeg ser to store fordeler sikkerhetsmessig: 
1) Selve pinneholderdelen er i myk plast (hjørnebeskytterne finnes i helt myk silikon også, men de vil nok ha kortere holdbarhet – jeg skal teste begge deler!). Ingen skarpe kanter!
2) Magneten flytter seg hvis hunden (eller handleren for den delen) slår hardt nok borti den. Hvis hunden lander rett på pinnen vil en vanlig pinne ikke rives, det vil derimot denne. Hvis hunden slår borti den fra siden vil den enten hoppe helt av, eller flytte seg sideveis. 
Så – er det vanskelig å lage en sånn? Niks! 
Hovedkomponentene er en magnetkork og en hjørnebeskytter til skarpe kanter. I tillegg har vi brukt to store skiver, en liten skive, og en rustfri bolt.
I rekkefølge før montering. Jeg har boret et 8mm hull i hjørnebeskytteren.
Ferdig montert, løftet med magneten mot en skrutrekker.

Slik ser den ut i praksis, her på Tønsberg Hundeklubbs helt vanlige hoppehinder fra WT-metall:

Med standard trepinne, 32mm.
Jeg har testet dem med skikkelig store plastbommer også (disse er ca 5 cm i diameter), de ligger helt greit. Standard oppheng fra WT-metall over.

Video fra første test:

Våre bomholdere skal sitte på trehinder, så vi må sette på en metallskinne. Jeg tror vi bruker patentbånd til det (billig og enkelt), men jeg kikker litt etter en tommestokkvariant i metall først. Hvis du har metallhinder eller trehinder med metallskinne fra før, har du herved en oppskrift på enkle bomholdere – værsågod 🙂

WAO 2019

Aller mest har jeg lyst til å fortelle hvor fantastisk Smiley har vært i mesterskapsdebuten sin, men jeg skal ta meg tid til litt bakgrunn og noen ektefølte takk først!

2019 WAO Smiley habermacher bom red1.jpg
Følelsen av å fly med enhjørningen. Flyktig, ubetalelig og bare til låns. Foto: Beat Habermacher. 

Vi har fått representere Norge på World Agility Open Championships for femte gang. Hvis du vil lære mer om WAO kan du lese her: www.worldagilityopen.com eller www.waonorway.wordpress.com – eller søke etter WAO her i bloggen, jeg har skrevet om det flere ganger.

Det var rart og ambivalent og trist og samtidig godt å reise uten Kuling. Han har alltid vært med på disse reisene. Vi gråt ved minnet om hvordan stjernene lyste i øynene hans når han stod i slusen og ventet på å få leke på de store arenaene. Vi smilte over alle de gode minnene. Samtidig var det også en lettelse hver gang vi hørte en lyd som Kuling ville fått panikk for om han var der. Det kan være tordenvær, en bil som tuter, en mobiltelefon som sier pling – hverdagslige lyder som fortsatt går rett i ryggmargen min. Etter et øyeblikk kommer jeg på at Kuling aldri mer skal trenge å bli redd. Det er en merkelig form for vemodig lettelse.

Lille Kuling. Du var med oss på turen denne gangen også. I minnet.

18620022_10155105224545673_223214993726403765_n
Feiring med Kuling i målslusen under et tidligere WAO. Foto: Benedicte Kjørnæs Movik. 

Ville mistet det meste av fjoråret på grunn av skader, så hun var ikke kvalifisert til full plass på laget. Hun reiste som reserve, men fikk både stille i et lagløp på WAO og delta på Asian Open tidligere i uken, så det ble litt agility på henne også! Sigurd tok en uke fri fra jobb for å være med laget som reserve og coach.

60358339_373281700062453_5139167109716115456_n
Ville under lagløpet sitt på WAO2019. Foto: Eskil Hoikka. 

Vi hadde et fantastisk team med oss i år! Som team manager har det aldri vært lett for meg å fokusere på min egen deltakelse, men med Tone Cecilie, Hanne, Sigurd og Elin på laget kunne jeg det for første gang. For en lettelse! Det gjenspeilte seg nok også både i formen min og i resultatene. Jeg er dypt takknemlig for at dere har brukt tiden deres til å hjelpe meg med å lose laget trygt gjennom WAO2019 – mitt siste som lagleder. Herfra må vi finne en ny lagleder om Norge skal kunne fortsette å sende et lag til WAO, etter fire år med balansegang mellom deltakelse og lagledelse vil jeg fokusere på egen hund fra neste år. Det går an å kombinere lagledelse og deltakelse, men det er ikke lett. For en som er så emosjonell som jeg er, alltid vil at alle rundt meg skal ha det bra og ikke klarer å slappe av når noe ikke er perfekt, koster det rett og slett for mye krefter.

Så til Smiley. Wow for en mesterskapsdebut! Det var ikke egentlig forventningen og planen at Smiley skulle få en plass på laget allerede i år. Hun hadde ikke rukket å debutere i klasse 3 da søknadsfristen gikk ut, så vi hadde bare klasse 1- og 2-resultater. Riktignok bra, men lett slått av de med mer konkurranseerfaring. Jeg var forberedt på å reise kun som lagleder, og ha med Smiley som reisende reserve. At det ikke ble sånn, vet vi nå. Smiley fikk nokså uventet tilbud om en full plass på laget, som jeg takket ja til med mange sommerfugler og mye usikkerhet!

Jeg har mange ganger denne våren lurt på om jeg tok det rette valget. Så uerfaren som hun var, måtte jeg legge opp våren litt annerledes enn jeg egentlig hadde tenkt. Vi måtte rekke å konkurrere litt mer, på litt større stevner, utsette oss for sånt som skaper erfaring. Jeg ville være sikker på at når Smiley sto i slusen på WAO hadde hun rukket å lære seg å gjenkjenne at dette er agility, dette kan vi, nå skal vi inn og gøye! Veien til å lære Smiley at startområder er kule steder å være, at ingen av de fremmede hundene og menneskene er der for å hilse på henne og at agility er det samme uansett hvilken bane vi går ut på, har ikke vært så lett og kort som den kan være med noen hunder. Derfor er det med stor stolthet og lettelse at jeg kan si at vi nådde det målet! Her er et klipp fra Asian Open, uken før WAO, hvor Ole filmet oss mens vi står og venter. Så avslappet, fokusert, trygt og forventningsfullt! Jeg blir glad av å se oss begge to:

Asian Open gikk forresten veldig bra for oss: Smiley tok sitt livs første finalebillett, og satte tider opp mot et lite sekund bak verdensmester Eira og Nicola Giraudi. Det er kult å se unghunden levere sånt!

Den store tingen jeg gruet meg skikkelig til var at Smiley måtte gjennom en ny måling. Hun var med på WAO2018 og ble målt til trygt innenfor 500-kategorien, men av en eller annen grunn har noen målinger fra fjoråret ikke blitt registrert. Selve størrelsen hennes er ikke et usikkerhetsmoment, men i fjor høst hadde Smiley noen ubehagelige opplevelser som gjorde henne enda mer usikker på fremmede mennesker. Jeg visste at hun kunne komme til å oppleve målingen som ubehagelig, jeg visste at hun kan utagere i pressede situasjoner, jeg var rett og slett nervøs for situasjonen. Da jeg vel sto ved innsjekk og skulle svare på spørsmål og signere på alle detaljer rundt laget, var jeg så nervøs at jeg skalv. Smiley ble siste hund gjennom vetsjekk og måling, og alle var helt fantastiske med henne. Hun fikk tid til å slappe av på bordet, fikk spise leverpostei, syntes nok det var litt ubehagelig, men stod pent og lot det hele skje rundt henne uten å fortrekke en mine. Jeg derimot, begynte å gråte. Så redd var jeg. Alt som skjedde med Kuling har satt seg hardt. Jeg er så vanvittig redd for at hunden min skal bite noen, fordi jeg vet hvilken fryktelig situasjon jeg i så fall havner i. Takk og pris virker det som at Smileys forhold til fremmede har blitt så mye bedre at jeg kanskje kan slappe av etter hvert…

Mynt og enhjørningvikaren Henriette var med på åpningsseremoni og begge tok det hele med stor ro:

IMG_1085

Den grenen vi lyktes best i, var Biathlon. Som navnet tilsier består den av to løp, et hoppløp og et agilityløp, akkurat som den individuelle grenen i FCI-VM. Etter å ha hatt litt stang-ut med et feilfritt og et diskløp i de første pentathlonløpene og en mønefeil som sendte oss ut av snooker alt for tidlig, startet vi lørdag morgen med ny frisk og biathlon hopp. Jeg hadde blod på tann fra en høy plassering i det feilfrie løpet fredag og var virkelig sulten på å toppe det med en ny god tid!

smiley

Banen ga meg valg mellom å virkelig satse mer enn det som klokt er for å rekke noen halsbrekkende blindbytter, eller å threadle til et par tricky wrapper bakfra. Threadlene hadde gitt tryggere løsninger, men jeg var sikker på at om jeg klarte å komme foran ville jeg klare å sette bedre svinger og raskere tid.

Kroppen spilte ikke helt på lag, jeg følte meg rett og slett skikkelig dårlig før jeg skulle inn. Da er det godt å ha trent på å gjøre gode løp selv om hver muskel protesterer. I Arendal løp jeg for eksempel et helt unødvendig lagløp lørdag ettermiddag selv om magesåret virkelig brant. Jeg klarte å legge fra meg kvalme, hodepine og skjelving, og vi gikk inn og satte et løp som ble veldig nær perfekt. Litt av et kick å se det på film etterpå! Litt absurd også at det føltes så totalt crap der og da. Tiden holdt til 9. plass selv om jeg ikke helt rakk det siste blindbyttet og dermed tapte en del ved å lete etter Smiley på begge sider av kroppen min før jeg fikk sendt henne på riktig hinder. Heftig å ligge så høyt inn mot agilityløpet! Jeg har aldri før hatt en hund som hadde sjanse på topp-plasseringer i enkeltløp så det var en ny følelse å nyte!

Jeg likte finalebanen. Følte meg trygg på at Smiley elsket arenaen, følte seg kul og kunne levere. Samtidig var jeg ganske usikker på om hun kom til å treffe på både mønet og bommen, sånne svinger har vi ikke rukket å trene nok på. Sommerfuglene hadde fest i magen, men likevel var fokuset på rett sted: jeg felte noen tårer ved minnet over hvordan Kulings øyne skinte i stjerner når han fikk gå gjennom slusene. Jeg gledet meg stort over å få mulighet til å oppleve magien igjen, nå med Smiley. Jeg var HELT sikker på at det ville bli gøy, samme hvordan resultatet ble. Og gøy ble det!

I ettertid kunne jeg vært skuffet over at en merkelig slalåmfeil (diskrimineringen var vanskelig men når jeg først fikk sendt henne på riktig hinder var det helt uventet at hun valgte feil inngang) kostet oss medalje. Så nært, akk så fjernt. Jeg har i stedet valgt å være henrykt over at vi er helt der oppe blant de store stjernene allerede. At vi er raske nok til å ta medalje. Ikke bare i sammenlagtgrener men også i enkeltløp. Shit, for en utvikling Smiley har hatt det siste året! Fra å være en forsiktig, usikker unghund med veldig uferdige ferdigheter, til å naile de fancy detaljene i et tempo som tåler sammenlikning med verdenseliten. Wow.

2019 wao smiley mildt kurvet
Enhjørninger kan fly! Foto: Simon Peachey. 

Nå er det på tide med noen tanker for fremtiden. Mest av alt håper jeg at vi har mye fremtid foran oss. Jeg er plagsomt klar over at jeg har Smiley på lånt tid. At magien ikke varer evig.

Jeg skulle så inderlig ønske at følelsen av å fly med enhjørningen var noe jeg kunne kjøpe, eie, abonnere på. Vite at det aldri er for siste gang. Jeg vet at livet er flyktig, men kanskje vi kan gjøre et unntak for enhjørninger?

32b6e431159e600bfd04d258a29b022d

Jeg må finne gode måter å lagre disse minnene. For følelsen av å fy med enhjørningen min tror jeg aldri at jeg vil bli mett på.

Reklame: Se hva jeg har i treningsbagen!

Jeg var ganske fornøyd med sekken min, blant annet fordi den hadde mange små rom og lommer så jeg kunne sortere, organisere og strukturere alle de tingene man kan ha bruk for i agilitysammenheng. Sekken hadde én ulempe: mange av rommene blir vanskelig tilgjengelig når man har åpning på toppen. Dessuten var noen rom for små, det var ett for mange av de virkelig store, så det var ikke helt lett å utnytte plassen perfekt. Når nå sekken sang på siste vers og en glidelås røk, fikk jeg perfekt anledning til å oppfylle en drøm jeg har siklet på en stund: SmartPack!

Perfekt tilgang til alle rom ovenfra, fleksible skillevegger så jeg kan gjøre hvert rom akkurat så stort som det er bruk for og utnytte plassen perfekt, total fleksibilitet, og dessuten et stort, utfellbart ekstra-rom til sko og klær på undersiden når man trenger det. Hva mer kan man ønske seg?

Jeg er jo kjent for å alltid ha med meg alt du kan komme til å trenge, så mellom slagene på stevnet i Fredrikstad bad Sigurd meg om å dele med dere hvordan jeg har organisert bagen med alt mulig i:

Vet du hvor du kan få kjøpt din helt egen SmartPack? Her! https://smartpack.no/product/smartpack-barnehagebag-rosa-pa-lager-medio-juli/ Jeg har den lekre turkisfargen “petrol” og en gjeng med ekstra skillevegger siden jeg liker godt å dele inn i små, ryddige rom.

Smileys år som toåring

Smileys tredje år i livet ga oss så utrolig mye!

Jeg fikk lyst til å klippe sammen en liten film fra året, med glimt fra det vi har opplevd sammen.

Som toåring holdt hun seg skadefri! En viktig rolle der, har de fantastiske sponsorene våre, AquaDog i Tønsberg og Din Dyreklinikk i Sandefjord. Jeg er utrolig takknemlig for at de aldri har gitt opp troen på at Smiley kan være frisk, rask og prestere som en stjerne.

Vi startet hennes tredje år med å endelig komme i gang med agilitytreningen på ordentlig. Vi gikk til startstreken for aller første gang. Vi var ute på eventyr. Vi besøkte nye steder. Vi så solen gå både opp og ned. Hun ga meg støtte og trøst i armkroken gjennom alt det vanskelige med Kuling. Hun utfordret meg som både hundeeier og hundetrener på helt nye måter.

Takk for det tredje året, Smiley. Jeg håper vi har mange foran oss!