Smileys debut i klasse 3

Jeg har egentlig masse film fra Bodilkurs i romjulen og bilder fra en nydelig uke i fjellparadiset vårt, men vips så kom det noe enda morsommere: i går debuterte Smiley i klasse 3 med et brak! Jeg tør påstå at hun rocket debuten! Statistikken ble to nesten-løp, et feilfritt med cert og en seier (allerede fullcertet for denne dommeren). Men det er naturligvis mye mer å fortelle:

Jeg var egentlig ikke veldig motivert for å dra på tur, hadde litt lyst å ha helgen hjemme etter noen uker med mye program, besøk og reising. Det var ingen store ting å klage på, men langt å kjøre, sliten kropp helt ute av form (med magesår er det vanskelig å holde vekten, og jeg har slåss med det i snart to år, det ødelegger løpeformen), to deadlines denne uken så masse å gjøre hjemme, og så videre.

Dessuten – jeg var på ingen måte sikker på om Smiley var klar for agility på den høyeste vanskelighetsgraden. Det kjentes ikke sånn på Norwegian Open for ikke så lenge siden. Vi har konkurrert i klasse 2 for å gjøre det enkelt og bygge selvtillit, men jeg gikk litt lei og ble litt lat der. Smiley har gjort vanvittige fremskritt på kort tid og lite trening, men det er tross alt bare et år siden vi endelig fikk grønt lys til å trene agility etter skulderskaden, og startet fra scratch igjen med de fleste hinderferdigheter. Vi er umodne. Vi har en lang, lang liste over ting jeg vet vi ikke har lært oss enda! Hvordan blir det da å gå ut på klasse 3-banene? Kontrasten og savnet etter Kuling, da jeg visste til minste detalj hva han kunne og hvilken informasjon han hadde behov for og når, er stor.

Så jeg tok det som en jentetur. Gledet meg til å henge med fine folk og utvide komfortsonen. Tenkte at om det ikke kjentes bra på briefing, om jeg ikke fikk ordnet oppvarmingshjelp til de tidlige startnumrene, om Smileys halvgrodde skaresår på bakbenet skulle påvirke måten hun løp på banen (selv om hun ikke har vært halt på flatmark bruker de jo bena mye mer ekstremt på agilitybanen, så det var en liten usikkerhet) eller om jeg rett og slett fortsatt ikke skulle ha lyst når alt kom til alt, så kunne jeg jo bare stryke meg. Det er jo bare hundehinderløp. Og jeg fikk tross alt mye hyggelig sosialt i bytte for timene i bilen. Men Smiley smalt til og gjorde det til SÅ mye mer enn bare en liten jentetur!

aimg_5264

Vi startet med et agilityløp. Jeg sjekket hvordan de lå an, gikk en luftetur som nok ble litt for lang, kom inn i hallen i det briefingen startet og hadde startnummer 1! Fantastiske Hanne og Line stilte opp og gjorde klar Smiley (og meg). Uten disse og resten av powerpaws-gjengen hadde ikke dette løpet blitt noe av, så enkelt kan jeg si det! Det hadde heller ikke blitt noen filmer av løpene våre, og jeg hadde vel antakelig latt være å reise. For en fin gjeng, jeg er stolt av å være venn med dere!

Briefe halve tiden, ut og hente hund, knyte sko, ta av klær, inn til start og Smiley hadde ikke engang rukket å oppdage at det var en agilityhall vi var i da vi gikk til startstreken. Jeg tok meg noen sekunder til å vekke henne, og vips var hun klar!

Det var en nydelig, fløyelsmyk bane fra dommerelev Bodil (som satte helt fantastiske baner!). Den var ikke spesielt vanskelig, men jeg bruker fortsatt masse energi på å ta stilling til hvilke alternativer som er best for Smiley. Vi kjenner hverandre rett og slett ikke SÅ godt at jeg kan se rett på en situasjon og vite hva hun kommer til å tenke enda. Jeg håper vi kommer dit, men enn så lenge er det veldig spennende! Puls på 150 på briefing, stress og usikkerhet, men for et kick! Tett i pusten, bena bar ikke sånn som jeg ville, men Smiley skrudde hele leken opp et hakk så fort hun ble invitert til det. Jeg tror hun elsket det ekstra energinivået som ligger i de vanskeligere banene! Det ble litt shaky handlingsmessig, men tross alt bare et ekstra hinder fra feilfritt løp. Jeg kunne skreket henne av det, men jeg vil heller at hun får oppleve å ha rett når jeg har vært utydelig enn at jeg brøler at hun er på vei i feil retning. Mantra: above all, protect her confidence!

Til neste løp var jeg bedre forberedt, og kroppen begynte å fungere bedre. Nok et kick! Et bitte lite øyeblikk hvor jeg mistet kontakten med henne og en hindervinge hun var borti med halen(!), men himmel og hav så mye som hun bare nailet! Den slalåminngangen der er en sånn som jeg drømte om å klare å gjøre Kuling trygg på, og jeg har visst klart det med Smiley! Mestringsfølelse herfra til månen!

Så var det hoppklasser, og jeg syntes vanskelighetsgraden på banene steg for hvert løp. Gode utfordringer, men flere alternativer og mer usikkerhet rundt hva Smiley kan og hva jeg rekker på banen med henne. Kuling ble ekstremt selvstendig etter hvert, og jeg visste akkurat hvor mye jeg kunne stole på ham. Da blir det lett å plassere seg i tide til neste punkt man vil rekke noe. Smiley har til sammenlinkning trent mye mer målrettet selvstendighet tidlig, det er sånn jeg har lært inn det hun kan av handling, men forståelse og selvtillit er to komponenter som ikke nødvendigvis utvikler seg jevnt. På NO fikk vi en del typiske commitment-feil hvor jeg trodde hun var på vei til et hinder, men hvor hun vek av i siste liten. Nå våget jeg å utfordre henne igjen, og hun svarte bra på det! Da vi kom til slalåmen slo det meg at vi fortsatt ikke hadde gjort feil, og jeg måtte klype meg selv mentalt i armen og holde fokus helt til mål på en lang, slak linje full av muligheter for å velge feil side av hinder. 4. plass, 1,9 sekund bak superraske Tamzin, vårt første hoppcert!

aimg_5299

Det er ikke bare lenge siden jeg tok cert, det er veldig lenge siden jeg var så glad for en 4. plass, kjente på dette kicket og var så høy på agility. Dette var noe av det som ble borte med Kuling mot slutten, adrenalinkicket og den uforbeholdne gleden. Jeg felte noen tårer på nedvarmingstur, jeg vet ikke hvor mange av dem som var for Kuling og hvor mange som var rørt over enhjørningen, men det er helt klart emosjonelt å være tilbake i manesjen uten ham.

Etter dette løpet vurderte jeg faktisk å stryke meg fra det siste og reise hjem. Fornøyd, overveldet, sliten og jeg visste det ville bli tungt å kjøre hjem. Men noe sa meg at det bare var noen få minutter til briefing og ikke så mye å tape. Jeg er glad jeg orket! Nok et feilfritt løp, og denne gangen fikk jeg og Henriette (Smileys vikar, siden hun ikke er så glad i premieutdelinger selv) klatre helt opp på toppen av pallen! Jeg er fortsatt litt himmelfallen over at det var over et sekund ned til andreplassen, en av Norges beste agilityhunder. Wow!

aimg_5287

Hvordan oppsummerer man? Jeg tror Ida sa det bra: “Ikke klar for klasse 3, du liksom!”

På vei hjem tilbød jeg henne en cheeseburger. Kuling hadde en avtale om at når han presterte noe eksepsjonelt (det startet med for hvert napp han tok) fikk han en ny fotball å ødelegge. Jeg tenkte dette kunne bli Smileys nye måte å feire, men jeg tror hun synes jeg i så fall bør begynne å bestille burger uten brød!

Svømmeøkt med to hunder

…samtidig!

Jeg er stolt av Ville og Smiley! I forrige uke tok vi Transporteren til svømmetrening fordi Sigurd trengte Zoe’n den dagen, og vi savnet varmepumpen. Jeg tok sjansen på å ta med begge hundene inn til bassenget så de skulle slippe å vente på hverandre i kald bil.

De var så flinke! Ikke bare kunne de oppføre seg fint og vente på kanten mens den andre svømte, til slutt lot jeg dem til og med svømme litt samtidig. Dette er en effektivisering jeg setter stor pris på, men som det ligger mye forkunnskaper i bunnen for. Det er ikke bare-bare å vente pent når man er stresset!

Slalåmtrening med utgangsfokus

Vi hadde en veldig bra slalåmtreningsøkt som jeg tilfeldigvis har på film! Jeg brukte en alléslalåm med rette inn- og utganger men litt åpning på midten, for å redusere belastningen og sånn sett kunne unne meg litt flere repetisjoner enn jeg ville gjort på en rett standardslalåm.

Vi trente både på å fullføre slalåm skrått mot veggen, bli værende mens jeg krysset utgangen og beveget meg motsatt vei, og å fullføre selv om det står et hoppehinder tett etter utgangen.

Smiley var en stjerne! Veldig morsom økt hvor jeg fikk kjenne på at selvtilliten hennes er i ferd med å vokse nok til at jeg kan utfordre henne med avanserte saker. Bra kvittering for at tilnærmingen med tålmodighet, lav treningsmengde og detaljfokus har vært riktig vei å gå.

Jeg har visst siden før vi debuterte at slalåmen ikke kom til å være klar (vi begynte å lære inn slalåm på nytt etter skulderskaden en måned før debuten våren 2018) sånn som jeg helst vil at en unghund skal kunne før den møter slalåm i konkurranse. Slalåmferdigheter har stått høyt på treningslisten siden det, men belastningen gjør at jeg har valgt å ta det i små steg med mye pause mellom. Det hadde kjentes enklere å trene masse på det, men jeg tror dette var et bedre kompromiss!

Ville-oppdatering

Vi trodde Ville endelig var i gang med agilitytrening igjen da hun brått ble halt på venstre fram uten noen god forklaring for tre uker siden. Vi har klødd oss i hodet og i sjelen, men heldigvis ser det ut til at dette bare var en enkeltepisode! Etter en ukes hvile gikk vi tilbake til gradvis opptrapping og i dag fikk hun trene en liten økt RC og en liten økt slalåm (halvåpen allé for å minimere belastningen).

Hun er stivere når hun snur til høyre i bassenget enn når hun snur til venstre, men vi ser ingen halting. Vi fortsetter styrketreningen og krysser fingrene…

Smiley og RC-svingene

Jeg har bygget enda en target (enda mer solid) og benyttet støtten da jeg hadde en god venninne å trene med et par dager til å gjøre noen RC-svingøkter med Smiley.

Jeg pendler mellom håp, eufori og depressive tanker i dette. Av en eller annen grunn synes jeg RC-svinger er så vanskelig at jeg knapt tør å trene på det alene. Jeg går rett i depp og håpløshet når vi får tilbakeslag, og synes utfordringene kan virke umulige å løse.

Jeg har skrevet om teknikkvalg før, men i denne filmen tror jeg også man ser det ganske tydelig. Smiley velger helst å ikke sette ned bakbena i svingene og det gir både en risikabel type treff og stor belastning på framparten i neste steg: landingen på bakken etter planken.

Bokstarget med kriterie om fire ben kjennes fortsatt som veien å gå, det er den eneste måten jeg har klart å få frem en bra andel aktive bakben. Men det er innmari vanskelig å se, og når korthuset faller sammen og hun begynner å levere bakbensløft eller travsteg faller det gjerne såpass skikkelig at jeg trenger en pause for å orke å begynne “på nytt”. Helt fra start er det jo ikke, det vi har belønt finnes jo i ferdighetsbanken, men når vi har med oss et uheldig bevegelsesmønster er det fryktelig vanskelig å luke ut.

Her er alle øktene fra to intensive treningsdager:

Jeg er ikke sikker på hva som er den beste veien videre, men dette er den veien jeg vet om, og jeg får i alle fall frem en holdbar teknikk i en del av repetisjonene. Likevel kjennes det som en utrolig lang vei å gå, og jeg skulle ønske jeg kjente noen snarveier…