Vi vant i Corona Agility Cup!

Har du hørt om Corona Agility Cup? Det er et svensk initiativ, du finner det på Facebook, og det har vært akkurat det jeg trengte for å ta meg sammen og trene litt banehandling med Smiley. Stor takk til Petra, Birgitta og Kristina som arrangerer – dere er gull!

Det er forskjellige utfordringer i hver runde av cupen. I tredje runde var utfordringen å løpe samme bane på nøyaktig samme tid; først med en satt mal av handling og linjevalg, og så med minst tre vesentlige endringer. Vi vant, på delt førsteplass med tre andre som også klarte å gjøre to helt like runder.

Her er filmen vår. Først med originalløsningen, så med min egen løsning, og til slutt en sammenlikning av de to løpene hvor du kan se akkurat hvor vi tjente og tapte på de forskjellige løsningene. Tips: du kan velge saktefilm på youtube hvis du vil se nærmere på detaljene!

Hva gjør vi nå som 2020-sesongen er avlyst?

Alle planene vi hadde for 2020 ble med badevannet ut da Corona-restriksjonene kom. Da mener jeg virkelig alle – til og med bryllupet. Hva gjør vi nå?

Hørt om making lemons out of lemonade? Tja, det er sånn jeg velger å se på det. Det er enklere andre veien, bare. Vi er hjemme, en hel masse, for første gang på mange år. Vi sykler i skogen (siden ingen av oss tobente har friske ben som tåler å gå lange turer). Vi trener (i år får vi som har investert i egen bane uttelling). Vi prøver å nyte store hull i kalenderen og bruke tiden til det vi aldri rekker til vanlig.

For Sigurd og Mynt er det egentlig helt ok å vente til neste sesong med å komme i gang og konkurrere. Sigurds ankel er fortsatt ikke bra etter betennelsen i oktober. Mynt har mange ting å lære, hun blir flinkere, klokere og mer fornuftig med tiden. En toåring er fortsatt langt fra sine beste år som agilityhund.

For Ingerid og Smiley er det ikke fullt så kult. Smiley er fire år nå, og tross en veldig bra fjorårssesong kjennes det først nå som at hun er der vi vil ha henne i mesterskap. Det kan hende vi får prøvd oss på de store banene neste år, men det kan også hende at det utgår. Ingenting er permanent, Smiley har en D-hofte og hadde en alvorlig skulderskade som ettåring, vi tar absolutt ikke for gitt at vårt magiske agilityeventyr skal vare evig. Ikke vil vi fly igjen heller (siden den ene flyturen vi har tatt gjorde Smileys aggresjon mot fremmede mennesker betydelig verre), så vi er ganske begrenset i hvilke mesterskap det er aktuelt for oss å reise på. FCI-VM i Moskva utgår nok for eksempel.

Det kjennes helt ok å ikke konkurrere. Vi konkurrerte veldig lite i 2019 også. Mer hjemmetid, mer familietid, mer tid i skogen og mer tid i hengekøya. Sånn sett er 2020 hittil et godt år. Hvis vi bare lar være å tenke på mesterskapsambisjonene.

Smiley er den hunden jeg ikke tror jeg kan toppe. Den hunden som får meg til å mistenke at jeg skal slutte med agility – etter henne vil det meste oppleves som en nedtur uansett. Det ble rart å kjenne på at planene for å nyte hennes beste år kanskje gikk i Coronavasken. Men alt i alt er ikke agility det viktigste i livet (bare nesten).

(FULLT) Agilitykurs enkeltkvelder

Siden de planlagte reisene våre i mai er avlyst, har jeg tid til å legge inn to ekstra kvelder mellom vårens (fulltegnede) handlingskurs på onsdagskvelder. Vi baserer kveldene på en ferdigbygget agilitybane med felthinder, men tilpasser treningen til ditt nivå og hva hver enkelt ekvipasje har bruk for å trene på.
Instruktør: Ingerid Klaveness.
Pris per kveld: 300 kr.

Påmelding (økonomisk bindende):

Oppdatering; alle gruppene er nå fulle, men du kan ta kontakt per e-post (ingerid.klaveness@gmail.com) hvis du ønsker å stå på venteliste.

Treningen foregår på gressbane hjemme hos oss på Emmerød ved Tønsberg, tunnelene har full antiskli og felthindrene har gummibelegg (fra Bing).

Vi har gjort noen ekstra tiltak for å minimere smittefaren:

  • Vi holder ekstra avstand til hverandre, og unngår at flere personer berører de samme gjenstandene.
  • Vi deler begge kveldene i to grupper á tre ekvipasjer, slik at vi ikke trenger å være mer enn fire personer tilstede samtidig.
  • Jeg og Sigurd bygger banen i forkant, vi plukker opp eventuelle riv, og vi justerer mellom ulike høyder. Ingen andre enn oss tar på hindrene.
  • Porten til banen blir stående åpen, slik at ingen andre enn vi som bor her trenger å berøre den.
  • Huset (og toalettet) er stengt for besøkende.

Moelv 2020

Jeg var ambivalent til å reise til Moelv. Kanskje kunne jeg bare blitt hjemme, men stevnetrening i den samme hallen hvor Nordisk Mesterskap skal foregå i august, er verdifullt! Dessuten har jeg og Smiley konkurrert veldig lite det siste året, og Moelv var et av få stevner med passende forutsetninger da jeg planla første halvdel av 2020.

Vi fikk flere turer på premieutdeling!

Jeg har vært på dette tradisjonsrike stevnet mange ganger før, men ganske ofte reist derfra med en dårlig følelse. Det er ikke helt logisk, resultatmessig er nemlig statistikken min der bra, så jeg har grublet litt på hvorfor. Det er jo et fint stevne, bra underlag, store baner, mange deltakere (=høyt nivå) og ofte gode dommere med inspirerende baner. Hvorfor skulle jeg ikke trives der?

Jeg tror den mest sannsynlige årsaken ligger i at formen min går i dipp etter en så slitsom helg. Moelv betyr lange dager, høyt støynivå, kaldt å sitte og vente, og kjøre hjem i mørket. Dessuten betyr vinter at det er upraktisk å ta med campingvogn, så jeg har ikke den samme muligheten til å hvile som jeg oftest har med meg i sommersesongen. Det går ut over psyken når kroppen verker, selv om stevnet kanskje er bra og resultatene gode…

Lykkelig enhjørning med fabrikken “Strand Unikorn” i bakgrunnen.

Resultatene var bra også denne gangen. Lørdag satte vi et feilfritt hoppløp. Endelig for en ny dommer – så da tikket hoppchampionatet inn! I Norge må man ta cert for tre forskjellige dommere. Vi ble fullcertet for Kurt Ove Steinset allerede i det aller første hopp3-løpet vi gikk, for Bodil Mehl Wiik, som dengang var dommerelev. I våres tok vi et nytt hoppcert for Esther Marie Dreier Jørgensen, men etter det har det falt seg sånn at hver gang vi har gått feilfritt har det vært for Kurt. Nå var det Bodil som dømte, denne gangen som ferdig og tellende dommer, så der satt den! Riktignok kommer championatet aldri til å bli registrert offisielt, for jeg kommer ikke til å stille ut Smiley.

Dessverre slo telefonen min seg vrang da Tone skulle filme, men snarrådige Catrine klarte i alle fall å få filmet siste halvdel av løpet med sin telefon. Det fine med å ikke ha film av starten av banen, er at jeg slipper å sammenlikne minnet med virkeligheten. Starten kjentes rett og slett innmari bra, selv om resten av løpet var litt på hæla og ikke helt under kontroll:

Vi satte faktisk også to rimelig nære nesten-løp også. Først dette, hvor jeg rett og slett ikke hadde mer krefter igjen til å få opp farten på den siste strekningen mot mål. Jeg prøvde alt jeg klarte, men bena svarte ikke. Jeg er inne i en rehabiliteringsfase av de ikke spesielt samarbeidsvillige bena mine, og akkurat nå ligger treningsfokuset på stabilitet i stedet for hurtighet. Jeg håper det gir resultater på sikt, for akkurat her var det en smule frustrerende!

I A3-løpet lørdag fikk vi en merkelig slalåmfeil som jeg ikke skjønner noe av. Hun traff bomfeltet og fant slalåminngangen, men så poppet hun ut igjen av første port og så spørrende på meg. Jeg kommer aldri til å få svar på om hun trodde hun hadde gjort feil på grunn av noe jeg sa eller gjorde, om hun ble forstyrret av noe, eller hva i alle dager som skjedde. Resten av løpet er jeg i alle fall fornøyd med, det passet fint at jeg hadde planlagt å kjøre en lang vippe (det neste vi forhåpentlig skal i Moelv er jo nordisk, så å sette inn en lang vippe i banken er ikke å forakte).

Det hjalp på formen at stevnet er delt i klasseblokker nå, så jeg ikke trengte å være der fra tidlig morgen til sen kveld! Klasse 3 gikk til slutt begge dager, så jeg og Kjersti (som jeg overnattet hos) hadde tid til en langsom morgen ved kjøkkenbordet på søndagen. Deilig!

Riktignok var det en utfordring å klare å ha Smiley oppvarmet og startklar når jeg reiste alene uten Sigurd, men det gikk på et vis (og med god hjelp fra Benedicte før det siste løpet).

En annen ting jeg gjorde riktig denne helgen, var å forberede bra mat. Jeg synes det er vanskelig å holde oversikt over hvor mye jeg trenger å spise på en stevnedag. Ofte ender det med at jeg halvdesperat propper i meg alt jeg klarer å overtale meg selv til å spise (selv om apetitten gjerne er ganske dårlig) og likevel ender jeg litt for ofte energitom og utslitt, kanskje med ettervirkningene av et lite sukkerkick. Ferdigkuttede grønnsaker og hjemmelaget hummus betød bra tilgang på fiber (fint for magesåret), fett og proteiner.

Lørdagens første løp var ikke gøy i det hele tatt. Dvs, det var kjempegøy frem til Smiley ble værende alt for lenge i en tunnel. Der og da synes jeg det er umulig å gjøre en avveining mellom å beskytte selvtilliten hennes (ved å løpe videre og gjøre noe gøy i håp om at hun skal glemme at det skjedde noe ubehagelig) eller å beskytte kroppen hennes (ved å avbryte umiddelbart og gå henne rolig ned og lete etter skader). Jeg prøvde å fortsette noen hinder, men det ble bare feil alt sammen.

Jeg liker grepet i Jenny-tunnelene (fra HCV) men jeg liker ikke at de er så innmari lealause i fasongen. Ringene sitter løst festet, og det er relativt stor avstand mellom hver ring. Jeg gikk bort og kjente på denne tunnelen på briefing fordi den hadde et løst/krøllete parti på midten, men syntes ikke den virket så løs at det ville være farlig. Det angret jeg på da jeg så at Smiley falt. Det millisekundet man venter på en hund som burde ha kommet ut av en tunnel, oppleves veldig langt… Dessverre var det mange hunder som slet i akkurat den samme tunnelen. Jeg håper alle sammen kom ut uskadd, det virker heldigvis som det gikk bra med Smiley.

Siste løp for helgen ga oss en velsmakende seier! Med over 50 startende og 13 feilfrie var det tett i toppen. Det føltes ikke som noen selvfølge at det var akkurat vi som skulle få stå øverst på pallen! Igjen var det Kurt Ove Steinset som dømte, så det ble ikke noe agilitychampionat denne gangen heller. Flytfølelse, som er mye viktigere for meg, ble det derimot en god dose av! Jeg elsker å føle at jeg har sånn noenlunde kontroll fra start til mål, samtidig som det går så fort at det aldri rekker å bli kjedelig. Smiley er virkelig en enhjørning, en liten flyt-maskin…

På vei hjem klarte jeg å overtale Smiley til å spise en cheeseburger (riktignok uten brød, grønnsaker, dressing og annet som er livsfarlig for enhjørninger), siden jeg har hørt rykter om at det kan være bra belønning 😉

Vel hjemme ble det et glass bobler sammen med Sigurd før vi ramlet i seng. Sigurd er en viktig del av teamet selv de helgene han ikke er med.

Takk til alle som gjorde dette til en bra helg – ekstra godt jobbet når jeg ikke egentlig hadde tro på at det ville være verdt reisen. Takk også til Din Dyreklinikk og AquaDog Vestfold, som holder Smiley frisk, sterk og rask. Dere er viktige for oss!

Banetrening med Mynt og Smiley

På tirsdag fikk Smiley endelig løpe agility igjen, poten har grodd godt nok til at den ser ut til å tåle litt hardere bruk uten å bli slitt igjen nå. Vi hoppet like godt i det ved å trene banehandling på en 34 hinders bane, noe vi begge var litt ute av kondisjon og sykronisering til! Det var skikkelig slitsomt, men bortsett fra en sekvens i midten av banen (hinder 15-20) synes jeg egentlig vi løste det aller meste veldig fint. De fem hindrene der ga meg derimot grå hår :p

Der var alle de tingene Smiley og jeg synes er vanskelig for tiden:

  • Threadle til motsatt tunnelinngang fra masse fart (lett å ignorere og bare dundre rett frem til feil inngang)
  • Tunge baksidewraps hvor jeg ikke kan bevege meg i en retning som hjelper henne (da går hun helst en S-sving i stedet)
  • Fullføre rett linje ut av tunnel til bakside av hinder selv om handleren blir låst bak bommen (lett å gli litt inn og havne på feil side av hinderet).

Hun slet også med å finne balansen på bommen, så vi fikk noen høye og rotete treff, men det prøver jeg å ikke ta alt for tungt. Resten av banen var mest gøy, ganske slitsomt, og en bra treningsøkt. Jeg tror vi er klare for Moelv!

Mynt trente på samme bane, selv om hun ikke løp så lange sekvenser som Smiley. For aller første gang kombinerte vi bom og vippe etter hverandre, og det tok hun på strak arm som det lille geniet hun er!