Vi har arrangert vår første treningskonkurranse!

Søndag 6. mai hadde vi en slags dugnad her – vi arrangerte treningskonkurranse til inntekt for Team Norway WAO2018 sammen med noen fantastiske hjelpere og en lang rekke glade deltakere. Tusen takk til alle som kom, vi hadde en strålende dag, og vi lærte masse!

Neste sjanse til konkurransetrening her hos oss blir torsdag 21. juni. Gå inn i fanen “treningskonkurranser” her på siden, så finner du link til påmelding. Den kvelden begrenser vi til 20 plasser, så vi rekker å både treningskonkurrere, grille og skravle 🙂

1. mai i Fredrikstad

Etter en våt og stormfull natt var banene så som så i Fredrikstad – det spede vårgresset fikk virkelig kjørt seg denne dagen! Bris startet med en pallplass i hopp3, men føltes ikke fresh og ble trukket fra de andre løpene sine.

IMG_7799.JPG

Kuling føltes skikkelig bra, men jeg hadde ikke styring på ham. Forstår ikke helt hvorfor og har heldigvis hatt noen bedre treningsøkter hjeme etterpå, men selv om han var bra var han litt all over the place og vi fant ingen flyt sammen. Ville fusket videre med kriterier som hun har gjort mye av i det siste, og Sigurd fikk virkelig tøyd tålmodigheten sin. Hun har også jobbet bra på trening denne uken så vi håper hun er i bedre modus nå som vi reiser mot WAO.

Smiley overrasket virkelig positivt! Jeg hadde egentlig nesten bestemt meg for å ikke starte henne i Fredrikstad. Kombinasjonen dårlig vårgress og regn kan bli veldig glatt og vanskelig, noe jeg ikke våger å utsette skuldrene hennes for. Det er kanskje ikke helt rasjonelt – hun er frisk og sterk og håndterer underlag og hoppteknikk godt. Men når man har grått så mange tårer over skadet hund som jeg har, blir man irrasjonelt redd for å sette seg selv i samme situasjon igjen. Nå har riktignok aldri Smiley skadet seg på agility, men jeg tror dere skjønner hvordan jeg tenker. Agility er belastende, det er alltid risiko invovlert, og jeg er ganske risikoavers på Smileys vegne!

Etter å ha sett klasse 3-hundene klare seg bra på banen (langt verre var det med handlerne, som skled i oppbremsinger og satt fast i akselrasjon) og avtalt med gode hjelpere på sidelinjen om å følge med og varsle meg om hun skulle skli det minste, valgte jeg å gi Smiley sjansen. Gjett hvor godt det føltes å se henne justere seg, ta det pent og forsiktig, men likevel løpe på med trøkk og selvtillit og stort smil? Så bra har hun ikke gått på konkurranse før – nå føltes hun nesten som på trening! Min enhjørning ❤

 

Konkurransetrening torsdag 21. juni

Vi har lenge drømt om å invitere til A”grill”ity her på Emmerød! Endelig er vi klare, torsdag 21. mai blir første konkurransetrening med innlagt grilling og sosialt samvær. Snille hunder (med andre ord ikke våre) får leke og sosialisere i stor, inngjerdet eplehage når selve konkurransetreningen er slutt. Ingerid planlegger en agilitybane med felthinder og dømmer, alle får to forsøk på banen, det blir maks 20 hunder (førstemann til mølla), og vi holder grillen varm hele kvelden. Start med banebygging og briefing fra kl 18. Velkommen!

Påmelding her: https://onetowatch.no/treningskonkurranser/

2018 03 otw kart konkurranse

Treningskonkurranse: KystCup 1 2018

I går kveld var vi i Bamble på årets første delkonkurranse i KystCupen. En fantastisk treningsmulighet bare en time hjemmefra! Mynt susset med mange nye folk og bjeffet på noen andre, Bris kjedet seg mest i bilen, og border colliene treningskonkurrerte.

Smiley gledet meg stort ved å være trygg og happy og løpe akkurat som på trening! Herlig! Slalåm fra høy fart ble for vanskelig for henne i begge løpene (det står på treningslisten til vi forhåpentlig får tid til det i mai eller juni). Vi har også dumpet borti en forventningsdiskusjon når jeg vil ha henne til å leke med båndet sitt før hun får ta en bedre leke, der har vi virkelig litt investering å rydde i. Men bortsett fra det er jeg kjempehappy med kvelden for Smileys del! Banene var for vanskelige for oss, men det gjør ingenting når hun er i happy humør og takler feilene uten å falle sammen!

Ville overrasket oss stort ved å stoppe skikkelig på begge felthindrene! Nå var det ikke med noe møne i denne banen, men wow! Sigurd var SÅ forberedt på å diske henne for felt og øve på forbedret feilrutine, men Musen leverte. Kanskje hun kjente på seg hva som var prosjektet og tok det alvorlig? Hun vant faktisk sammenlagt, med raskere tid enn Kuling:

Med Kuling var vippen og eventuell feilrutine ved riv kveldens hovedprosjekt, men vippen var relativt bra (måtte be ham dytte på nytt da han så opp men han ble stående) og han rev ingenting. Det hjalp nok at vi bare hoppet 55 cm her, men de slurverivene vi har fått en del av i det siste kan komme på lav høyde også, det er ikke bare store hopp som faller for slurv. I ag-løpet var bomfeltet alt for tynt (muligens to klør men ikke noe mer), og i hoppløpet fikk jeg frem popping ut av slutten av slalåmen (som han også gjorde i første løp i Arendal). Bra ting å få trent på! Derimot er jeg ikke så veldig fornøyd med at han fortsatte å jukse på starten i hoppløpet, selv etter påminnelse. Forventningen er nok så sterk der at det ikke koster nok å bli satt tilbake. Hadde han begynt å løpe og virkelig tjuvstartet hadde jeg tatt ham av banen og ikke latt ham løpe, men reising/snusing/sniking er på grensen, og han har sluppet unna med litt for mye av det… Det er en utfordring å være tydelig og konsekvent uten å ende med å fokusere på hva som er dårlig heller enn hva jeg kan belønne!

Vi takker og bukker for gjengen i Bamble som står på og arrangerer – det er masse jobb! Muligheten til å treningskonkurrere er virkelig gull verdt, og vi setter stor pris på det. Neste cupkveld er mellom NM og NKK-uttaket, helt perfekt for reparasjon av kriterier.

Hove, vår 2018

 

Jeg pleier å elske disse stevnene på Hove – endelig utendørs, camping med gode venner, stort sett gode baner og god stemning (det eneste jeg egentlig ikke liker er at Kuling sliter veldig med underlaget der, noe som går ut over både farten og sikkerheten). Denne gangen ble det et antiklimaks, og det er ikke stevnets skyld, men kombinasjonen kranglete ankel (som har vist seg å skyldes et røket leddbånd), migrene og bihulebetennelse ble litt mye på én gang. Jeg klarte ikke helt å glede meg over det som var bra, og gledet meg ikke til løpene mine engang.

Sigurd fikk løpe de fleste av Kulings løp. Han er en veldig bra reservehandler! Kuling går stort sett enda raskere med Sigurd enn med meg, det er mer trøkk i dem sammen. Samtidig blir noe av presisjonen borte, både i form av flere misforståelser men også større svinger og flere nestenulykker, så totalt sett går det litt opp i opp tidsmessig. Men de trives sammen, Sigurd får verdifull erfaring, og jeg er veldig glad for å ha et så godt alternativ når jeg ikke er i form til å løpe selv! Dette løpet på en utrolig vanskelig bane av Petr Pupic for eksempel – kult å se 😀

Dette fra lørdag ble også innmari bra – og ekstra bonus ironisk nok at Kuling fikk en påminnelse om vippekriteriene selv om det kostet dem en høy plassering. Vi er på vei inn i mesterskaps- og uttakssesong, så akkurat nå er kriteriene enda mer verdt enn de er til vanlig – og for meg er de alltid viktige så det sier jo litt… Noe av det som virkelig imponerer meg av både hunden og handleren er episk RC-treff rett inn i en tricky serie av threadler – dette er søren ikke lett!

Smiley briljerte jo langt mer enn ventet i debuten sin forrige helg, så forventningene til henne hadde vokst. Det viste seg at hun syntes utendørsmiljø med gjennomsiktige gjerder rundt ringen og langt flere visuelle forstyrelser enn i en innendørshall med tette vegger var veldig vanskelig. Det ga utslag i at hun var ufokusert, forsiktig, langsommere enn ventet og at det skjedde flere feil og misforståelser. Det hjalp heller ikke at dommerne i 3/4 klasse 1-løp også satte 60 cm til tross for at underlaget på Hove kan være skikkelig glatt og vanskelig, særlig etter en lang vinter med snømåking hvor mye av granulatet forsvinner. Men 60 cm på vanskelig underlag er egentlig ikke et problem for Smiley (i så fall hadde jeg ikke utsatt henne for konkurranser enda), det var i kombinasjon med distraherende omgivelser at det ble vanskelig for henne.

Egentlig gjorde hun mye bra, det bare kjentes ikke fint når vi stadig mistet connection og jeg emosjonelt var sårbar med kropp og hode som ikke fungerte, så jeg lot det gå inn på meg at hun ikke trivdes skikkelig på banen. Camilla og Cobra stilte som bodyguard for oss på start og i mål i alle fire løpene, det satte vi pris på! Det er godt for Smiley å vite at den hunden som er bak henne er en kjent hund, ikke en fremmed. Så får hun i alle fall én ting mindre å tenke på når hun synes omgivelsene er litt mye.

Dette er første løp fra lørdag, hvor hun kræsjer i første hinder, kikker seg omkring, går sakte og kontakten oss imellom stadig ble brutt av misforståelser:

Dette fra søndag kjentes mye bedre (selv om hodet mitt fortsatt slet med tette bihuler og synsforstyrrelser), hun var både tryggere, stolte mer på meg, og presterte bedre agilitymessig. Det var også en bra trøst å se at hun var ganske jevn med Cobra tidsmessig, de hadde samme slalåminngangsfeilen og ellers jevne løp – Cobra er jo rask! Godt å kjenne at vi tross alt ikke henger så langt etter, selv om det kan føles sånn…

Etter to konkurransehelger var det på tide med en ny sjekk hos AquaDog. Litt stiv i høyre skulder, men ellers good to go! Smiley elsker svømmingen, har lært seg å sette pris på massasjen, og jeg føler meg så mye tryggere når vi med jevne mellomrom får bekreftet at kroppen hennes tåler treningen vi gjør!

For Ville har fokuset vært å få orden på feltkriteriene, tjuvingen har tatt litt av i det siste og vi har konkludert med at feilrutinen antakelig har vært for rask. Hun har altså fått repetere feltet i såpass høy takt at vi ikke tror hun helt har lagt merke til at det ikke ble riktig. Det har i alle fall ikke fungert. Prosjektet nå går ut på å roe ned stressnivået hos både Ville og Sigurd et par hakk, innarbeide en rutine som begge to kjenner igjen, og få illustrert for Ville at det faktisk ER viktig å bli stående på feltene til handleren gir frisignal. Agilityløpet søndag viser hvordan hun bare fortsetter med samme når det går litt for fort i svingene:

I lagløpet like etterpå tok Sigurd det hele ned et hakk, tok en liten pustestopp før han sendte henne på mønet på nytt, og reaksjonen hennes er en helt annen. Ikke bare står hun faktisk nå på mønet til hun får frisignal – hun velger også å stoppe ordentlig på bommen. Kritieriediskusjoner med stoppfelt er noe skikkelig dritt, men om man ikke tar dem når de oppstår skaffer man seg et enda større problem. Både Sigurd og Ville har mye mer lyst til å trene RC enn å reparere stoppfelt, men vi er overbevist om at det ikke hjelper noen å slippe opp på kriteriene og la hunden ta kontrollen, så dette er en prosess de må finne veien gjennom. Filmen starter midt i, altså der hvor det ble Villes tur:

Bris har levert bra i helgen. Flere feilfrie løp, godt humør for det aller meste, og hun er en bra bonushund som lurer pensjonisttilværelsen stadig vekk. Så lenge hun synes det er gøy får hun holde på, og om hun er sirup i et løp ar Sigurd ingen forventninger og lar henne heller slippe med bare et par hinder. En fin balanse for dem! Dette, for eksempel, hvor hun både syntes det var skikkelig moro å løpe og hvor Sigurd klarte å tilpasse handlingen (han løp samme klasse med Ville også) med kreative løsninger som får frem det beste i Bris:

Så hvordan oppsummerer man en sånn helg? Tja. Jeg kan jo være konstruktiv:

Bihulene begynner å løse seg selv. Nesespray, tålmodighet,

“Migrenebriller” er under produksjon, jeg venter på beskjed fra optikeren og håper de blir klare til å tas med til WAO. Det å kunne skru ned lysstyrken på verden er verdifullt når det sollyset som alle andre koser seg med ødelegger dagen for meg. Håpet er at mørkere briller enn det man får kjøpt til vanlig skal hjelpe litt – jeg trasket rundt med to par solbriller utenpå hverandre i helgen uten at det var helt nok…

Ankelen har jeg i alle fall fått svar på, og selv om røket leddbånd er ganske alvorlig, slipper jeg nå å være redd for at det kunne vært en stressfraktur eller noe annet sånt som virkelig krever streng hvile. Jeg har utrolig lite lyst å gå på krykker i stedet for å løpe på WAO! Jeg skal trene spesifikke styrke- og stabiliseringsøvelser, begrense løpingen til et fornuftig minimum, og be legen ordne en kombinasjon av noe betennelsesdempende og noe som kan gjøre at magen aksepterer å ta betennelsesdempende.

Humøret er i alle fall på vei opp, og etter å ha klaget min demotiverte nød på facebook fikk jeg veldig mye hyggelig støtte. Det har sine fordeler å ikke alltid bare dele det positive i sosiale medier! Ikke bare vil jeg være et helt menneske der hvor jeg er sosial (og sosiale medier er tross alt en sosial arena), jeg tror at det glansbildet man kan bli lokket til å presentere av seg selv kan føre med seg en uheldigheter i form av prestasjonsangst etc…

Annet da? Jo, denne uken har vi gjerdet inn agilitybanen (igjen, den var jo gjerdet inn før vi startet planeringen men nå har vi gjort det på nytt), vi har bygget en liten bro og gravd en bredere og bedre sti gjennom skogen til der det blir parkering under treningskonkurransen 6. mai, og vi skal pakke frem og male alle hindrene våre.

Og – i dag er siste sjanse til å bli med på linjevalgkurset som starter 1. mai! I kveld stenger jeg påmeldingen. Det var veldig mange som ba om at jeg skulle sette opp et nytt linjevalgkurs når det ble vår, men er ganske få som har meldt seg på. Nå er det sol, grønt gress og du kan få videoanalyse av din egen hund! Ha venter dere på? Gå inn på kurssiden før kvelden er omme 😀

 

 

Smileys debuthelg på Melsom

Wow. Et passende ord å starte med, tror jeg.

Da jeg sto og ventet på briefing lørdag morgen angret jeg litt på at jeg hadde meldt henne på. Det var for tidlig. Det er hinder hun ikke kan godt nok enda (blant annet noen slalåminnganger hun ikke får til i nye situasjoner, og hun kan være usikker på felthindre på første forsøk, selv på trening). Jeg vil at min unghund skal være forberedt godt nok til å vite hvordan den skal håndtere alt som oppstår på banen før jeg kaster den ut i nye situasjoner, og det var hun ikke. Jeg har sett henne dempes, stoppe og snuse og vise at hun mister selvtillit når det blir for vanskelig, og jeg var redd for å bryte henne ned.

Den frykten hadde jeg med meg gjennom hele helgen, men Smiley bare vokste fra løp til løp! Dette er det første lagløpet, lørdag morgen. Her var hun veldig baby, lite selvstendig, men taklet det likevel uten å bli ukomfortabel:

Dette er hoppløpet fra søndag. Sjekk forskjellen! Hun var fortsatt litt dempet og hadde noen babytrekk, men hadde allerede vokst med syvmilssteg! Jeg syntes denne banen var skikkelig vanskelig, her fikk vi bruk for både lateral avstand, focus forward i starten, threadle (fra slalåm til tunnel), skarp sving ut av den første tunnelen, og bypass fra et hopp som sto midt i hundens linje på vei mot siste tunnel. Det ble ikke lett for meg å gjøre dette enkelt for henne, men hun tok det på strake labber og ga meg stadig mer trøkk og vilje ut av hver eneste sving! Til tross for rivet (da jeg byttet for sent og kom i veien) ble det andre plass – kun én hund klarte denne banen feilfritt.

Klasse 1-banene var høyst varierende gjennom helgen. Noen var jeg veldig usikker på, andre ga meg sjansen til å finne flyt og selvtillit med babyhunden min. Det utrolige er at Smiley tok premie i alle fire individuelle løp, i tillegg til lagnappet. Tre pallplasser på fire klasse 1-løp. To napp. Et NM-napp med laget og dermed halvveis klar for å være reserve for Underdogs i NM 2018! Selv om vi har mye igjen å trene på før jeg synes det er rettferdig å be henne gjøre det hun kan på en konkurransebane, klarte vi å sy det sammen til en helhet og leke oss til mål – gang etter gang!

Etter det siste løpet på lørdag, hvor flyten innfant seg og de drømmene jeg har båret på så lenge gikk i oppfyllelse, fant vi en stor sten i skogkanten hvor vi satt en stund, bare hun og jeg, og kjente på gleden over at det endelig hadde blitt vår tur. Noen drømmer sitter langt inne, krever vanvittig med tålmodighet, og fører med seg mye usikkerhet og mange tårer. Smileys reise mot å bli agilityhund har vært langtfra lett for noen av oss og vi sliter daglig med problemadferden som utviklet seg i de lange periodene hun måtte holdes i ro. Men jeg hadde fått smaken på følelsen av å løpe med henne, og den følelsen har jeg drømt om og lengtet etter og visualisert selv om hverdagen har vært mer preget av bur og bånd og behandling og rehabilitering enn av agilitytrening.

22860163_10155599973455673_2408277813870321683_o

De siste par månedene fra vi endelig kunne begynne å virkelig trene igjen, har vært en jevn oppoverbakke med sommerfugler i magen! Jeg håper så inderlig at vi har mye mer moro foran oss enn vi har bak oss.

Det første feilfrie løpet finnes det forsåvidt film av, men den er så uskarp at man ikke egentlig kan se hva hunden gjør eller hvor hindrene står. Vi skylder på at enhjørninger er usynlige 😉

Legg merke til det tomme båndet på bildet fra pallen – hun var usynlig der også. (Smiley liker ikke å ha fremmede hunder tett på seg, så hun slipper å være med på premieutdeling.)

smileyIMG_7472

I stedet byr jeg på et feilfritt løp fra søndagen, den klasse 1-banen jeg gledet meg mest til å gå etter briefing denne helgen. Jeg har forståelse for at det er vanskelig å lage baner som er enkle for alle ender av det utrolig varierte spekteret man har på en startliste i nybegynnerklassen, og setter dermed ekstra stor pris på de som får til baner hvor det flyter. Denne var det Gondola Guttormsen som hadde æren for.

Kuling kom i skyggen denne helgen, og fikk lide litt av at handleren sliter med å omstille handlingen sin godt nok fra en myk og dempet unghund til en småsprø syvåring som vil ha mye mer plass og sterke beskjeder. Vi disket på noen filleting, som at jeg forventet at han skulle svinge bedre enn han gjorde og ikke huket ordentlig tak i ham mellom to hinder. Men vi fikk også til noe bra – i A3-løpet søndag var jeg veldig forberedt på å diske ham for vippen, selv om den var et av de siste hindrene og vi var feilfrie frem til det. Han leverte, og da jeg hadde forsikret meg om at han faktisk stod så bra som jeg ville, kunne vi gå i mål og innkassere pallplass.

Om fire uker er vi på vei til WAO, og der blir det Kulingfokus hele veien til mål. Frem til det er jobben min å fokusere på at Smiley skal få et enkelt og oppbyggelig møte med konkurransebanene, og at Kuling skal få så mange påminnelser som mulig om hvor kriterieskapet står, hva slags skap det er og hva som er inni skapet. Det blir mye på rappen i mai og juni med WAO, NM og uttakskonkurranser til FCI-VM og Nordisk mesterskap. Da har jeg ikke råd til kriteriedisk for dårlige felt, så det må vi legge et solid grunnlag for!

Til slutt er det en masse fine mennesker å takke etter helgen:

Camilla som lånte meg ankelskinne så jeg i det hele tatt kunne løpe – jeg har et gammelt overtråkk som har spøkt stadig mer fra den begynte å lugge litt på rekrutten, og etter torsdagens trening ble huden med da jeg tok av sportsteipen. Uten skinne hadde denne helgen ikke latt seg gjennomføre!

Tone Cecilie, som ikke bare har prestert vilt bra selv i helgen, men også har delt ut seierssjokolade, gode klemmer og bestilt enhjørninghalsbånd til debutanten.

smileyIMG_7470

Catrine, for godt selskap, filmhjelp, klemmer, holding av enhjørning under lagløp, og enhjørninglyslenke som får pynte Smileys bilbur.

Sigurd, for at jeg etter mye om og men fikk kjøpe den svarthvite valpen, og for at du lever med henne i hverdagen til tross for at hun er ekstremt krevende. Han har forresten levert 3/3 feilfrie løp med Bris på søndag, i tillegg til å nappe ferdig begge hundene sine til lag-NM2018!

Sponsorene våre, AquaDog og Din Dyreklinikk – dere har en stor del av æren for at Smiley ikke bare er frisk og skinner som en stjerne, men at hun i det hele tatt lever. Vi setter utrolig stor pris på dere!

Til slutt: takk til alle dere som skjønte hvor stort det var for meg å endelig få løpe med enhjørningen. Klemmer, gratulasjoner, komplimenter; det har varmet mer enn jeg tror jeg kan formidle med ord! Reisen med Smiley har vært lang allerede, men jeg håper den skal bli mye, mye lengre – og mye, mye morsommere!

21078606_10155415918675673_2308147911936629083_n

Sånn ble tankekartet!

Tankekartet over alle ideene jeg ville trene på med Smiley fra vi begynte å leke i retning agility igjen i januar til det som nå blir debut midt i april, vokste heftig! Du kan lese mer om hvordan jeg utviklet ideen her: https://onetowatch.no/2018/02/04/smileyplanen/

En tidlig utgave så sånn ut, fargekodet i grønt for det jeg kunne gjøre i januar, gult for det vi kunne begynne med i februar, og rødt på det som måtte vente til mars:

Screen Shot 2018-01-04 at 15.52.39

Underveis har de boblene jeg følte meg ferdig med blitt merket rosa, mens boblene for de tingene vi var i gang med å trene på ble merket oransje. Etter hvert som “alt” ble lov, altså jeg og Lisa på AquaDog var enige om at Smiley var klar for alle typer øvelser, tok jeg bort fargekodingen og ga meg selv mer frie valg for hva vi trengte å trene på. Kartet har vokst jevnt og trutt, og det kommer det nok til å fortsette å gjøre en stund til, så lenge jeg føler for å fortsette å bruke det. Her er et eksempel på hvordan det kunne se ut underveis:

Screen Shot 2018-04-13 at 13.54.07

Nå er vi “ferdig”! Det er en del ideer igjen som jeg har merket grå fordi det er ting man aldri blir ferdig med (styrketrening for eksempel), eller ting jeg valgte å utsette til etter debuten, men alt jeg ville gjennom har vi faktisk fått til, hun har fått erfaring fra blåbærkonkurranser tre ulike steder, vi har trent agility på seks steder totalt (takk for all fantastisk gjestetrening, kjære venner!) og vi har fått prøvd litt banetrening helt på tampen. Sånn ser kartet ut i dag, det har vært gøy å gjøre det komplett og samtidig fylle det ut i Smileys egen fargekode (rosa med oransje):

Screen Shot 2018-04-13 at 13.56.45

Helt klar for debut er vi nok likevel ikke. Smiley skiller for dårlig mellom bom og vippe (noe som gjør henne usikker på bomoppgangen i første repetisjon), hun er usikker på fremmede møner, og slalåmforståelsen er ikke generalisert så godt som jeg skulle ønske. Vi trenger mye mer erfaring før vi egentlig er klare for å konkurrere, men det rekker vi ikke nå. Klart jeg kunne latt være å konkurrere med henne nå i april, men det er disse sjansene jeg får før sommeren. Mai og juni er proppfulle av WAO, NM og uttak til NKKs landslag, hvor det blir viktig for meg å gi Kuling nok krefter og fokus. Jeg tror dermed ikke at Smiley kommer til å få så mye mer erfaring før sommeren enn det hun får nå i april. Melsom, Hove og Fredrikstad blir dermed der vi henter den erfaringen vi mangler.

I mellomtiden skal jeg øve på å justere forventnignene mine. Smiley er en helt fantastisk agilityhund når hun er trygg og vet hva hun skal, men til helgen forventer jeg at hun går sakte og forsiktig, kanskje vegrer på noen hinder hun er utrygg på, og antakelig bommer på en slalåminngang eller tre. Vi er ikke klare, men vi blir det nok med god trening! Det er opp til meg å gjøre den treningen vi får nå god for henne…

 

Ressurshåndtering med Mynt

Mynt er 13 uker allerede (tiden flyr litt ekstra når man ikke får valpen hjem før den er nesten 11 uker) og vi har begynt å bli litt mer kjent med henne. Hun er utpreget selvstendig og full av selvtillit på noen områder, blant annet utforsker hun med liv og lyst nye underlag og fremmede hunder. Hun bryr seg ingenting om lyder og hendelser rundt henne. Miljøsterk, med andre ord.

Nye mennesker er hun mer forsiktig med, vi har kommet dit at hun gjerne sjekker ut folk som ikke er så opptatt av henne, men de som absolutt vil hilse eller gjør noe spesielt ut av situasjonen ved å snakke henne, forsøker seg på dempende signaler etc, går hun heller unna. Planen for å gjøre henne mer komfortabel med å hilse på folk er å nå gå over til å la fremmede gi henne godbiter. Det har vi holdt litt igjen på for å ikke lokke henne inn i situasjoner hun ikke ville inn i, men jeg tror hun er klar for det nå. En ting som har vært litt tricky har vært å be folk la være å ta på henne når hun sitter på armen. Vi vil at hun skal oppleve at armen er et trygt sted å være, et fristed hvis hun er i en ukomfortabel situasjon. Men “alle” vil ta på valpen, og det å stoppe folk i tide på en hyggelig måte har vi trengt litt trening på. Flere treningsmuligheter på akkurat dette får vi nok på Melsom denne helgen!

Det foreløpig vanskeligste er hennes overdrevne selvtillit overfor de andre hundene våre. Hun minner meg litt om Orkan, som kom ferdig levert med troen på at han eide verden da han var åtte uker gammel. Hvis en av de andre hundene har noe hun vil ha, forventer hun å kunne ta det fra dem. De gir henne litt i overkant mye valpelisens (selv Kuling som ikke driver med valpelisens blir så satt ut av at hun står og skriker ham opp i ansiktet at han kan finne på å slippe det han hadde og gå).

Ikke bare synes vi det er en uakseptabel strategi å stille seg opp og gape av full hals når man ikke får det man vil ha, det skaper dessuten en type friksjon i flokken som vi rett og slett ikke kan ha. Det er en skjør flokkbalanse vi lever i og det er langt viktigere for oss at flokken har det bra sammen enn antallet hunder vi har. En hund inn gjør ikke så stor forskjell bare hun glir inn og alle trives og kan slappe av i samme rom. Den anspente situasjonen vi hadde før Orkan flyttet kommer vi ikke til å orke å gå tilbake til (verken for vår del eller av samvittighet for hundene som var redde for hverandre), så vi er avhengig av å lære Mynt å gi de andre hundene den respekten de trives med hvis hun skal kunne bo her. Vi tror det skal gå bra, men vi tar det samtidig på alvor. Når hun er for frekk veksler vi mellom å gå bort og plukke henne opp, kalle henne inn og belønne, eller å løse situasjonen på en annen måte ved å enten be den andre hunden gå eller distrahere vekk det hele.

Hun har også vist tendens til å stikke av med ting hun oppfatter som verdifulle, antakelig i frykt for å bli fratatt skatten sin. Hun stjal for eksempel en tube med leverpostei fra sekken min, og sprang avgårde med den for å forsøke å få ut innholdet på egenhånd. Der og da hadde jeg ikke noe bedre å bytte med, og jeg skjønte fort at her kan man skape ressursforsvar mot mennesker om vi ikke passer oss. Hundene våre får både tørrfór og kjøtt til de fleste måltider, dermed får Mynt nå en periode bare tørrfór i skålen og kjøttet tilført via diverse forstyrrelser fra siden mens hun spiser. Det at vi kommer i nærheten av maten hennes skal ikke bety at vi har tenkt å stjele hundemat, men at vi har tenkt å gi henne noe bedre!

Siden hun foreløpig ikke har kommet på at hun kan åpne belønningstuber selv, gjorde jeg noen økter strategisk trening på akkurat dette i går. Det tok ikke mange repetisjoner før hun ikke bare ble glad når jeg tok den, men til og med gikk mot meg med den i stedet for å gå vekk fra meg. Hurra! Jeg forsøkte å forklare litt underveis i treningen så dere kan være med på hva jeg tenkte:

Denne typen trening har jeg tenkt å gjøre i mange ulike varianter – fortell gjerne om du har noen ideer til situasjoner jeg kan sette opp! Jeg satte henne i bånd denne gangen for å fjerne risikoen for å måtte jage henne. Så lenge hun var innenfor armlengde kunne jeg alltid hjelpe henne med å åpne den uten å skape drama i forkant.

Linjenerding fra Gåsahoppet

Jeg var ikke på Gåsahoppet i år, og plaget meg selv litt med å sitte og kikke på video fra de spennende banene i går. Da jeg kom over dette klippet ble jeg nysgjerrig på et linjevalg som jeg ikke helt klarte å avgjøre i full fart og fikk lyst til å se nærmere på. Har lagt inn en film fra Ariane Weber som starter akkurat der det interessante skjer, altså sekvensen fra mur til tunnel:

Jeg har forsøkt å tegne det opp for trening med de linjene jeg synes er interessante (en del av dem utgår automatisk basert på hva jeg vet fra før). Antakelig er ikke tegningen min helt nøyaktig, men den duger nok for å få testet alternativene. Det er i teorien 16 forskjellige linjer man kan velge her, siden det er to valg både før og etter hvert av de to hindrene.

Screen Shot 2018-04-11 at 10.46.31

Vil du ha mer linjevalg? Du kan bli med på onlinekurs som starter 1. mai (påmelding stenger om to uker)! Der kan du til og med få detaljert videoanalyse av din egen hund, i mange forskjellige sekvenser og situasjoner. I tillegg lærer jeg deg min enkle tre-trinns-metode for å velge trygt og enkelt, og viser massevis av eksempler av forskjellige hunder. Påmelding finner du i kursfanen her på hjemmesiden!

Slalåmtrening – 6 pinner!/?

Jeg har hørt diverse (og noen for meg merkelige) meninger om å trene slalåm med færre pinner enn de vanlige tolv. Siden jeg trente på seks pinners slalåm i dag, tenkte jeg å forklare hvordan jeg tenker. Kanskje det kan inspirere deg?

Fokus for dagens treningsøkt med Smiley var å gi henne litt mer erfaring med noen flere innganger – vi har hatt veldig begrenset tid, mulighet og samvittighet for skuldrene hennes til å trene noe særlig slalåm. Det fremstår som et lite under for meg at hun tross alt forstår slalåmen såpass bra som hun gjør! Planen min ble fire økter á tre repetisjoner, altså tolv innganger.

12 innganger x 12 pinner = 144 slalåmbevegelser, 72 hver vei. 72 tunge skyv for hver av Smileys to skuldre. Det er litt av en treningsøkt! Og alt dette bare for å få illustrert selve inngangen for henne? Ved å trene på seks slalåmpinner i stedet halverte jeg belastningen til 36 skyv fra hver skulder – eller doblet antallet repetisjoner jeg følte at jeg kunne gjøre uten å overdrive. Dobbelt så mye trening for den samme belastningen? Et enkelt valg, spør du meg!

Sånn la jeg det opp (denne filmen er klippet litt, jeg har tatt vekk noen tabber og masse, masse lek):

Ulemper med å trene på en kort slalåm? Tja, jeg har hørt noen bekymre seg for at hunden skal lære å gå ut etter halve slalåmen. Det har jeg aldri sett skje i praksis – hunder som popper ut på pinne 10 har poppet ut på pinne 8 når man gjorde slalåmen bare ti pinner lang, eller på pinne 16 om man prøvde med 18 pinner de gangene jeg har sett det testet. Jeg tror det er mye enklere å lære hunden å fullføre alle pinnene, enn å lære den å telle. Jeg har forresten fått kortere slalåm i konkurranse også, uten at det så ut til å forvirre hunden min det aller minste!

Men når vi først snakker utgangstrening er det noen få ting jeg ikke får til på bare fire eller seks pinner – fra rette innganger kan det være vanskelig å rekke å løpe langt på tvers, kaste mange leker på hunden etc før den allerede er ferdig og ute av slalåmen. Når hunden bruker mindre tid i slalåmen rekker jeg rett og slett ikke å gjøre fullt så mye før den er ferdig. Noen få innganger kan også være vanskeligere å trene fordi det kan bli vanskelig å formidle til hunden hvilken av endene den skal til når avstanden mellom dem blir mindre. Dette gjelder dog bare veldig skarpe innganger med handleren på veldig stor avstand, og er ikke et problem for sånn trening som vi gjorde i dag.

Vi fikk til 12 forskjellige innganger på 36 skyv fra hver skulder, og Smiley er mer enn sliten nok. Suksess for i dag, vil jeg si!

Treningskonkurranser

Mellom rekrutten og debuten rakk jeg to treningskonkurranser med Smiley – veldig verdifull erfaring å få med seg! På Gulestevne på Kløfta fikk vi to forsøk på en hoppbane og to forsøk på en agilitybane. Utrolig glad for å få prøve to ganger på samme bane – forskjellen fra første til andre løp for Smiley var enorm! Bare se her:

Nye felthinder på nye steder har vist seg å være vanskelig for Smiley å stole på – egentlig ikke så rart når man tenker på hvor utrolig lite erfaring hun har, men samtidig lett å glemme når hun takler så mye annet bra på strak arm.

Denne helgen var vi hos Bingen Agility på treningskonkurranse til inntekt for WAO-landslaget. Der fikk vi først lekt oss på våre aller siste blåbærbaner:

Etterpå fikk vi prøvd oss to runder på en åpen agilitybane, med omtrent samme syndrom som på Kløfta: veldig usikker på møne og bom i første runde, tryggere i andre. To forsøk er gull for selvtilliten!

Kuling vant forresten også, han leverte strålende på åpenbanen selv om jeg løp med overtråkk:

Det er en ganske heftig følelse å vinne med begge hundene mine, selv om dette var ubetydelige treningsløp. Konkurransemennesket i meg klarer ikke helt å la være å glede seg over det – og glede er det vel bare bra ting med så lenge jeg ikke lar meg overkjøre av ønsket om å prestere?

IMG_7340

Nå har jeg bunkret sportsteip, nerdet meg ned i youtube etter gode tips, og føler meg (nesten) klar til neste konkurransemoro: Smileys debuthelg på Melsom!

Vi er ikke klare i det hele tatt, men samtidig er jeg SÅ klar for å endelig få leke agility “på ordentlig” med henne!

Vi skal pynte oss med enhjørningssaker, bygge gode erfaringer og forhåpentlig nyte sekundene! Eller, det vil si, det er vel jeg som skal pynte meg med enhjørningene. Smiley var bare måtelig begeistret for de nye “unicorn time”-sokkene 😉

IMG_7224

Velkommen, Mynt!

Sigurd falt for en valp i en finn-annonse, uten å egentlig ha noen planer om å skaffe valp på et par år. Hun er en tjuvparringsvalp uten planlegging og NKK-registrering, far er sheltie og mor er bc. Det var med andre ord en god del motargumenter, men er man forelsket er det ikke lett å legge fra seg tanken.

Han kastet mellom kron og mynt, det ble mynt, og dermed ble det en tur tvers over Norge for å hilse på henne. Hun viste seg å være en utrolig miljøsterk liten tass, på nivå med Orkan da han kom (og han hadde nok opplevd veldig mye mer enn henne, kom da han var åtte uker og hun er elleve). Nye mennesker er hun derimot mindre trygg på, så det har vi en jobb å gjøre med. Foreløpig virker det best å be nye mennesker ignorere henne, da bryr hun seg heller ikke om dem.

Det har vært mye logistikk og vanvittig mange mil i bil de siste dagene. Jeg og Smiley dro avgårde på rekruttsamlinge på fredag. Noen timer tidligere reiste Sigurd til Vestlandet for å møte valpen. Hun ble godkjent (godt hjulpet av Ida som fikk tildelt den skeptiske rollen) og ble med hjem – men siden Sigurd skulle til Sverige på lørdag for å konkurrere med Ville og Kuling, ble valpen igjen i Telemark. Takk for valpepass nok en gang, Ida!

Da Sigurd kom hjem sent fredag kveld oppdaget han at varmtvannsberederen vår hadde gått lekk, og det stod og rant hundrevis av liter vann i kjelleren. Vannet forsvant heldigvis gjennom gulvet på et vis (vi har fortsatt tilgode å skru opp terrassegulvet for å finne ut hvordan det er borte, om det går rett ned i grunnen eller om det faktisk er et gammelt sluk under der). Det var ikke stort å gjøre annet enn å skru av vannet, takke Gud for at det ikke hadde begynt å brenne med tre hunder alene hjemme, rydde opp det verste og sette på avfuktere.

Etter noen få timer søvn bar det avgårde til Ulricehamn, via Ski for å bytte bil og sette igjen Bris hos meg, og dra til Sverige for å konkurrere. Konkurransen gikk forresten bra – Kuling og Sigurd satte til og med et feilfritt løp! Heldigvis kunne han besøke Jessica og Anders i Jönköping i stedet for å kjøre hjem etter konkurransen sent lørdag kveld. Deretter gikk turen via Ski (for å bytte bil og ta med Bris), via Horten (for å låne en bil som ikke hadde ulyd, gammelSaaben er ikke helt i form), kjøre til Telemark og hente valpen, og til slutt endelig hjem med resultatet av myntkastet. Vi kaller henne Mynt!

Nå har roen endelig senket seg litt her hjemme, hun har fått lettere for å slappe av, er mindre bilsyk, liker både oss og de andre hundene (selv om vi begrenser kontakten med Kuling til et minimum og fortrinnsvis utendørs). Vi gleder oss til å bli kjent med henne, og er spent på hvem hun har tenkt å vokse opp til å bli!