Folk som irriterer meg

Noen mennesker irriterer meg mer enn rimelig.
For eksempel sånne man diskuterer med pr e-mail, og som ikke svarer på de du spør om, men derimot gjentar seg selv fra forrige mail. Og den før der. Og alle sammen før, igrunn.

E-mail, eller skriftlige medier generelt, gir fantastiske muligheter når det kommer til å lese spørsmålene flere ganger, forstå dem, for å svare. Svare nettopp på det du blir spurt om.
LES, da folkens.

(Ja, jeg har et meget relevant eksempel gående, men skal holde meg et lite hakk for god til å gjengi det her.)

Hvordan forholder man seg så til denne typen mennesker, eller snarere heller problemene som oppstår når de vet noe jeg ikke vet, som jeg gjerne vil vite?
Det fornuftige ville være å fortsette å stille spørsmålet i stadig nye ordelag til de forsto hva de skulle svare på.
Jeg er dessverre et så simpelt menneske at jeg henfaller til irritasjon, og følgende stadig skarpere spørsmålsformer.

Stakkars meg, jeg burde lært å ta meg sammen også når noen oppfører seg som totalt vettløse tullinger!
…eller, vent! Kanskje det er dem det er synd på, som må leve med å få stadig mer rødglødende e-mailer dumpende inn i innboksen med et grufullt “klikk, her er jeg”?

Uansett, her er det rom for forandring, kjenner jeg…

Ha en god torsdag, folkens!

Språkprofessor?

Familietragedie?
Er det virkelig det vi snakker om?
Synes det ser mer ut som mord, jeg.
Men jeg har tatt feil før, har jeg fått høre, så kanskje det virkelig stemmer.
Familietragedie.

Hvorfor språket vårt forandrer seg er vel ingen nyhet, men jeg tillater meg innimellom å filosofere litt over hvordan. Et godt mål på denslags er språkbruken i media.
Veldig forsiktige, men likevel overdramatiserende, eksempelvis familietragedier og strømkriser. For meg lyder det som intet mindre enn en selvmotsigelse.

Kanskje det er språkprofessor jeg skal bli, så kan jeg forstå en masse avansert språk så grundig at jeg ikke klarer å fortelle det til noen?
Bare noen slitne onsdagstanker, altså.

Noen hundebilder

Rino har veldig lyst på det tøffe kaffe-lokket som Storm fant. Legg merke til at av åtte poter er kun èn i kontakt med bakken. Ivrig lek, tør jeg påstå…

Her er Stormern på vei for å fange noe som flyr gjennom luften…

.

…og nå har han fått tak i det!

.

Om hunder og greier

Er det ikke rart…
Jeg satt noen lange timer en natt og funderte over hvor mye hunden min faktisk betyr for meg.
Han var syk, nemlig. Veldig syk.
Nå er han frisk igjen, men jeg fått litt mer lys over mitt eget forhold til ham, jeg hører litt bedre etter når han sier noe.

En sånn liten sak… Jeg har kjent ham siden han var enda mindre, dvs ikke engang en kg.
Ingen av vennene mine har jeg kjent så lenge?
Ingen av mine menneskelige venner har jeg lært hvor de skal tisse, hva de skal spise, at skosåler ikke er godt for fordøyelsen, og at hvis du spiser lodotter, så unngå de med hårstrå i med tanke på at de skal ut igjen i morgen.

Ingen av vennene mine ligger i fotenden av sengen om morgenen (ihvertfall ikke hver morgen) og gjeeesper langsomt. Ingen av vennene mine krøller seg rundt føttene mine i fryd over at jeg rett og slett er her.
Ingen av vennene mine synes at det at jeg kommer hjem fra jobb er det aller kuleste som kunne skjedd her på jord.

Ingen av vennene mine ser på meg som herre over alt som betyr noe her i verden – maten, tispene, og gummileker med pipelyd og bjeller.

Ingen av vennene mine gidder å skru av radioen når jeg ikke har lyst å gjøre det selv, hente en brus fra kjøleskapet, lete etter nøklene mine, eller rett og slett spille død fordi jeg synes det er morsomt å se på.

Så er det kanskje ikke så rart at jeg forguder den pelskledde saken likevel?

Til sist er det vel en utfavikelig faktor at det er ganske trygt å være glad i en hund.
Han svikter meg sannsynligvis ikke for en annen. Med mindre vedkommende har en pølsebit, da…

Vi prøver igjen…

Dette blogg-styret virket liksom ikke, ganske lenge. Men no trur eg faktsik at da fungerar!
Låt mej försöka att påsta, bara…

Orkanbanner

søt