Ville har påbegynt sitt RC-prosjekt!

Det har lenge vært planen at Ville skulle lære RC, men etter litt løping med Silvia-stil da hun var ca 8 mnd, har vi ikke hatt tid til å ta skikkelig tak i det. I går begynte jeg, og sånn ser det ut nå:

Daniacup 2017

Daniacup 2017 ga mersmak! Jeg har aldri vært på ukesstevne i Danmark før, men håper at vi kan gjøre det flere ganger. 

En innholdsrik ferieform! Bra vær, fantastiske baner, kos på camping med Sigurd, venner og konkurrenter – og utrolig mye gøy på banen med Kuling. Vi har til og med med oss medalje hjem! Det er ikke bare-bare med opptil 280 startende i klassene våre. 

Jeg er stolt og glad og takknemlig for å igjen ha fått sjansen til å gi alt på banen med min firbente bestevenn og lagkamerat. For det er når vi to er på lag, når det er oss mot banen, når vi er to individer med et mål sammen, når vi gir ALT vi har å gi – at flyten innfinner seg. Kuling er kul! 

Sigurd og Ville gjorde det også bra, jeg deler litt filmer under (masse mer å hente på youtube):















Smiley skal operere skulderen

Da fant vi årsaken til haltingen. Smiley har fått samme diagnose som Susan Garretts Swagger nylig har fått mye omtale for: Medial Shoulder Instability (MSI).
Neste fredag, 21. juli, fyller hun 18 måneder og er gammel nok til å ha lov til å konkurrere agility. Det skal vi ikke gjøre, vi skal derimot etter all sannsynlighet operere skulderen. Jeg er på en måte knust, på en annen måte håpefull. 
Hun takler livet med skinne som begrenser bevegelsesfriheten for skulderen godt, men likevel blir jeg veldig trist av å se henne stå på den nye agilitybanen som hun ikke får bruke…

Kursplan, høst 2017

Gresset gror, banen nærmer seg klar, og vi har gleden av å invitere til de aller første kursene hjemme på Emmerød! Jeg har også lagt ut noen etterspurte onlinekurs. Mer informasjon under fanen “kurs” i menyen. Førstemann til mølla – og velkommen til oss 🙂

Syvåringen som fikk bestemme sin egen bursdagsfeiring

Kuling fyller syv år i dag! Eller “phyv ål” om han skulle sagt det selv… Syv lange og korte år fulle av kjærlighet, bekymringer, eventyr og håp om mange flere. Han er en fantastisk spesiell liten hund, og sammen kan vi noen ganger skape den flyten som er så magisk at vi igjen og igjen oppsøker agilitybaner omkring i verden for å jakte mer.  Jakte flyt. Men det var ikke egentlig agility dette innlegget skulle handle om.

I kveld fikk nemlig Kuling velge sin egen bursdagssykkeltur, og han overrasket oss stort! Etter å ha tilbragt ettermiddagen i hagen med en rådyrskrott, tok vi en liten runde i solnedgangen. Vi lot Kuling bestemme hvor vi skulle dra. Det ble rett frem i det første krysset (og allerede der var jeg overrasket, venstre går til skogen og høyre går til hundeklubben, rett frem går ingen interessante steder, trodde jeg), til høyre etter den nedlagte kornifabrikken, over jernbanen på en liten gangbro, rett over parkeingsplassen og straka vegen til døren på matbutikken!

Jeg visste ikke engang at Kuling ante hvor matbutikken er, dit drar vi vanligvis i bil og hundene pleier ikke å være med – ei heller den ruten han valgte i dag med gangbroen. Inn på Kiwi fikk han ikke lov til å gå, så vi ventet utenfor mens Sigurd handlet det han antok at Kuling mente vi manglet – bursdagskarbonadekaker! Etter å ha gitt Sigurd en stor klem og slafset i seg en karbonade, trakk han oss rett hjem igjen i en forrykende fart – han hadde visst utrettet akkurat det han ville.

Vi bare måper. Og noterer at hvis han stikker av hjemmefra, er Kiwi det første stedet vi bør lete!

Halte-lotta :(

Smiley var halt på venstre fram for to uker siden. To turer til veterinær, god bedring, og nå hadde jeg endelig tenkt å begynne å trene henne litt igjen. I dag er hun brått skikkelig halt på høyre fram. Jeg orker ikke. Uten at jeg har noe valg. Når man får den der perfekte, fantastiske hunden med den nydelige hoppteknikken og det seriøse engasjementet – som elsker å trene, som vil forstå, og som har selvkontrollen innebygget… Kan den ikke bare være frisk?

Trønderhælg, roadtrip og landslagsuttak

Jeg kom hjem fra trøndelagsroadtrip og uttaksstevne sent i går kveld. Hvis vi skal forenkle det veldig er jeg stolt av Kuling, skuffet over at vi bare fikk vært med på halvparten av uttaket (siden KG valgte å legge det første uttaksstevnet til samme helg som WAO), men likevel glad for de valgene jeg har tatt. WAO var verdt det. Kuling var bra. Jeg var bra. Hvis vi hadde prestert like godt i åtte løp i stedet for fire (det er jo høyst hypotetisk men likevel godt å se), ville vi vært på andreplass i uttaket og dermed hatt en plass til både Nordisk og VM, individuelt og lag. Men sånn gikk det ikke – vi endte på 13. plass og uten å ha oppfylt stabilitetskravet.

Vi fikk ikke med oss første helg av uttaket, og sto med null poeng og dårlige sjanser etter løp 1-4. Å likevel prøve er kanskje galskap, men når man gjør det til en hyggelig roadtrip med en god venninne kan det likevel regnes som bra prioritering av tid, krefter og penger. Det var en bra tur!

Lørdag (løp 5 og 6 i uttaket) gikk vi 100% feilfritt og spratt opp fra bunnen av listen. Feilfrie løp, jubel og god følelse. Vi var nær på søndag også (løp 7 og 8), og det vi egentlig røk på var at jeg valgte å forsøke å rette opp Kulings linje til mønet i stedet for å sikre at han valgte riktig i diskrimineringen. Men på en måte er det valget jeg tok der og da, egentlig det jeg er mest fornøyd med av alt. Jeg har sagt det mange ganger før, men jeg er altså ikke særlig glad i baner hvor det kommer et linjevalg før felthinder hvor det ene valget er tryggere for hunden, men det andre valget er langt enklere å handle. Slike var det to av i denne banen, og selv om jeg forsøkte å handle Kuling til den trygge vinkelen før mønet, kom han motsatt vei rundt hinderet og endte på den dårlige approachen. Jeg er glad for at instinktet mitt var fokus på å gi ham en trygg oppgang, ikke på å la være å diske.

I sånne situasjoner har man ikke tid til å tenke. Man handler på refleks. Om jeg hadde tatt sjansen på å sende ham rett på mønet fra der vi var, hadde det antakelig gått bra, og vi hadde oppfylt stabilitetskravet og i det minste vært med til nordisk. Men jeg tok ikke sjansen på å gi ham en risikabel oppgang på mønet, og det er innerst inne en veldig god følelse: refleksene mine handler først og fremst om hunden, selv i et løp som virkelig teller. Refleksen min resulterte i disk, men lavere risiko for Kuling.

Hvorfor er det akkurat dette jeg velger å trekke frem i et blogginnlegg som kunne handlet om mye annet? Jo – det er akkurat dette jeg har slitt sånn med. At konkurranseinstinktet forandrer meg i de løpene som teller, endrer prioriteringene mine, gjør meg skuffet over resultat selv om prestasjonen var bra. Det å gå i mål etter et godt løp, se resultatet og devaluere løpet til noe annet enn hvor godt det faktisk var, er en svakhet jeg har kjempet mot.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil komme dit at dette kommer gratis – før hvert løp jobber jeg med meg selv både skriftlig, muntlig og i tankene. Jeg har faste oppsett hvor hvordan jeg skal planlegge briefing og målsetninger. Alt for å sørge for at tankene mine er der jeg vil ha dem. Jeg vil ha dem på glede og prestasjon, ikke resultat. Jeg vil kjenne at VI ER BRA uansett om vi presterer bra. Og enda vanskeligere: jeg vil kjenne at vi er bra selv om noen andre er bedre. At ikke andres prestasjoner forandrer hvem vi er og hva vi presterer.

Bevisste valg er én ting, reflekser er en annen. Og det å oppdage i mål at refleksen for å sørge for at Kuling fikk en tryggest mulig oppgang til mønet var sterkere enn refleksen for å unngå å diske, det betyr at jeg har kommet et godt stykke på min vei.

Kanskje en merkelig detalj å forklare så grundig når vi gikk feilfrie løp, tok gode poeng, og nesten klarte en plass i troppen selv om vi bare fikk med oss halve uttaket. Men jeg fikk et innfall om å gi dere innblikk i hvilke mentale demoner de fleste av oss kjemper med når det ser ut som vi egentlig bare kjemper for å holde oss på bena og forklare hunden veien. Vi har alle forskjellige måter å håndtere press, nerver og det brennende ønsket om å være best. Dette er en liten del av mitt.

Her er det løpet hvor håp i hengende snøre røk, falt i bakken og knuste. Men som gjorde meg rørt til tårer over hvor langt jeg har kommet mentalt. Det viktigste løpet for meg denne helgen:



Kanskje skal vi til VM igjen neste år, kanskje skal vi det ikke. Det jeg faktisk ønsker meg aller mest akkurat nå, er å ikke bry meg så innmari. Å uten anstrengelse klare å glede meg udelt over at Norge sender en god tropp, og la meg røre til tårer for de flinke vennene som fikk det til.