Mynt har begynt sin løpende felt-reise

Vi er i gang med Mynts forkunnskaper for løpende felt! Jeg har stor tro på å lære hundene å justere retning og steglengde under så mye stress og fart som mulig før vi overfører den ferdigheten til bommen, så selv om Mynt har trent en god håndfull RC-økter har hun ikke begynt å trene det på bom. Akkurat nå har vi begynt å gå over fra å la henne løpe over klikkertarget mot kjedelige godbiter, til å øke intensiteten med en “død” leke. Snart kommer forhåpentlig også bevegelig leke, handler som løper og andre forstyrrelser inn på treningslisten hennes.

Når vi overfører targetadferden til senket bomplanke skal vi gjøre det først helt uten fart og stressorer, men jeg tror den treningen vi gjør på bakken nå er viktig for å gjøre det mulig for henne å lykkes med det vi vil gjøre senere. Alt handler om å bryte ferdighetene ned i tilstrekkelig små biter til at hunden hele tiden har forutsetninger for å lykkes når vi øker vanskelighetsgraden!

Foreløpig er det fortsatt fullt mulig å få henne til å feile, og hun gjør det helst på sin egen kenguru-måte:

Denne filmen har inspirert til flere linjer i Simon&Garfunkle’s klassiker “50 ways to leave your lover”, eller “50 ways to miss your target” som vi velger å nynne på:

Just take a long jump, Trump,
fly through the air, Claire.
Hop kangarooish, Lois,
just get yourself free
“Don’t touch the plank, Hank!
Stay away from the red, Ted!
That part is lava, Ava!”
just get yourself free

I realiteten ser en ekte økt oftest mer sånn her ut:

Slalåmselvtillit

Helt siden vi returnerte til agility for snart et år siden har en av hovedprioriteringene i Smileys trening vært å øke selvtilliten i slalåmen. På grunn av belastningen vil jeg ikke mengdetrene det, og jeg innser at det antakelig er et prosjekt jeg aldri kommer til å føle meg ferdig med. Like fullt drømmer jeg om total tillit til de aller råeste inngangene, så vi pusler videre. Når jeg har tilgang til allé bruker jeg gjerne det, ikke fordi det gjør inngangene enklere (jeg retter vanligvis opp den første porten helt) men fordi det reduserer belastningen på kroppen hennes når hun kan bevege seg mer rett etter de første pinnene. Sånn kan en liten økt se ut:

Utholdenhetshandling

Handlingstrening med utholdenhetsfortegn er ikke noe jeg gjør mye av – kvaliteten blir på mange måter ganske lav. Likevel synes jeg det er innmari nyttig å øve på å kjempe seg i mål når man har blodsmak i munnen, er tom for pust, bena slutter å virke og man begynner å blande verbale signaler. Hvis jeg har trent på å håndtere dårligere forutsetninger enn jeg vil ha på konkurranse (se for deg influensa eller migreneanfall under mesterskap) er jeg bedre rustet!

Etter at jeg og Smiley hadde trent oss gjennom elementene i en tricky bane i går kveld, valgte jeg å gjøre et ærlig forsøk på hele banen. Dette er ikke et vakkert filmklipp, farten og presisjonen er middels. Men det er ekte trening, ekte slit, ekte øvelse! 1.7 minutter med intenst fokus (likevel glemte jeg banen et sted) – og bortsett fra trøbbel med tricky slalåm synes jeg Smiley kjøpte det bra. Jeg er ekstra stolt av svingene hennes!

Jentetur til Kinnared

Smiley og Ingerid på egen jentetur, overnatting på sofa på nytt sted, tre hoppløp og mange timer i bil på sommerdekk. Kort oppsummert, der altså.

I litt flere detaljer var det en lang hendelseskjede som gjorde at jeg måtte kjøpe nye vinterdekk et år før det egentlig var planen, de nye dekkene kom ikke i tide, og min planlagte road-, trenings- og campingtrip ble barbert en del. Jeg hoppet på en comfort zone challenge, inviterte meg selv til å overnatte på en sofa, og hadde en hyggelig kveld! Smiley oppførte seg til og med nesten bra i ny leilighet med fremmede hunder. Riktignok skal hun ha at hun var litt slitsom å dele sofa med, jeg må innrømme at jeg savnet bur sånn i tre-tiden. Jeg og Smiley har litt forskjellig ratio mellom søvn- og kosebehov!

IMG_3407

Absurde mengder kaffe måtte til for å få meg klar for tre helt unødvendige konkurranseløp på rappen, så jeg ble glad da jeg fant denne koppen på 7-eleven:

IMG_3472

Konkurransen bestod av tre hoppløp, fortsatt i klasse 2, men nå tror jeg faktisk det holder. Så dette ble vel klasse 2-finalen vår. Jeg elsket alle de tre banene, stor cred til dommer Viktoria Ludh! De var ikke enkle, men ga stort sett store avstander og mulighet til stor fart. Yay!

I det første løpet er jeg aller mest fornøyd med slalåminngangen. Den synes ikke så godt på film, men lå høyt og skarpt til, med innslag av diskriminering mot tunnelen et hakk lengre vekk. Smiley bare nailet, enda jeg ikke følte at jeg klarte å hjelpe henne særlig godt! Resten av banen gikk forsåvidt også bra, med unntak av en tunnelthreadle hvor både jeg og smilet ble litt ivrige 😉

B-klassen bød på mer diskriminering men egentlig enklere slalåminngang (og til gjengjeld mer press på utgangen). Jeg ble for ivrig i sekvensen før, og sa “fram” vør muren. Hun stakk på rett linje akkurat som hun skal, fant den rette tunnelen og falt deretter litt i selvtillit. Her skulle jeg ønske at jeg hadde klart å få det til å flyte bedre etter tabben og ikke dratt på oss slalåminngangstrøbbel i dragsuget. Jeg trodde jeg ga henne en ok linje, men det var åpenbart for vanskelig rett etter å ha oppdaget at hun valgte feil (bare fordi jeg ga feil signal). Hun er en sensitiv liten jente!

C-klassen klarte jeg dessverre ikke å filme – jeg bruker så mye fokus på å få Smiley inn og ut av hallen trygg og glad og i belønningsmodus at jeg rett og slett glemte å sette på kameraet. Klokken min snakker med mobilen så jeg kan bruke den som fjernkontroll, mobilen stod på stativ og var klar, men det hjelper jo lite når man ikke trykker rec! Det var i alle tilfelle C-klassen som ble best for oss akkurat som forrige gang vi var i Kinnaredshallen – så nær som på én dårlig sving nailet vi banen med skikkelig flytfølelse! Vi ble belønnet med andreplass bak Elin Nilsson og Cross. Siden jeg ikke har film av mitt eget løp slenger jeg inn vinnerløpet for å vise banen:

Ikke flaut å bli slått av det der!

Helt til sist, faktisk det jeg er mest stolt over: et bilde fra hunderommet på Bastøfergen på vei hjem. Smiley delte det trange rommet med en fremmed hund (med pels i ansiktet!) som knurret på oss da vi kom inn – nesten uten å lage trøbbel! Den andre hunden var faktisk mer slitsom enn henne på den halvtimen vi måtte sitte der. Syvmilssteg, min enhjørning ❤

IMG_3485

Banetrening med Smiley og Marit

Marit, Tess og Mia var på besøk, og det inspirerte til gode treningsøkter! En av tingene vi gjorde var å bygge hele large hopp-banen fra årets VM og kjøre den konkurransemessig. Utfordrende, men nyttig! En times bygging, en halvtimes ryddig og noen få minutter trening – men likevel noe vi burde prioritert oftere. Smiley var en liten stjerne, kanskje ikke helt klar for VM denne uken men samtidig var det mye som kjentes bra. En fin oppmuntring om at vi er på vei mot det nivået vi drømmer om!

Dette var den banen mange gikk hjem fra årets VM med et sterkt ønske om å teste. Den starter med et brak, krever stor selvstendighet på hinder 2, og hundene får virkelig muligheten til å dra opp farten og steglengden på første rettstrekning. Den er designet av Nicholas Renaud, og originaltegningen ser slik ut:

IMG_3301

 

Jeg bygget den etter en uoriginal tegning for å få med rutenett som gjør det litt lettere å få avstandene noenlunde riktig. Denne rekonstruksjonen er laget av Canis Curiosus, og viser også statistisk hvor feilene oppstod i konkurransen:

IMG_3302