Trening med flere tanker i hodet

Som handler har jeg bruk for banetrening. Jeg trenger å øve på å holde fokus gjennom skikkelig vanskelige sekvenser som krever at jeg alltid er på vei videre. Dette gjør jeg best ved å kun gi meg selv én sjanse på en bane, konkurransemessige rammer og begrenset briefing. Jeg kunne gjøre det litt med Kuling de siste årene – han var forutsigbar, rutinert og jeg visste nøyaktig hvilke ferdigheter han hadde og hvor mye han kunne utfordres. Det er derimot ikke så bra for Smiley å bli utsatt for den typen trening i fleng!

Smiley er ung, fersk, uerfaren og møter i hver eneste bane ting hun aldri har gjort før. Det hun trenger å lære er generalisering av de elementene av handlingsforståelse som vi har trent frem med utlagte leker, kjegler og enkelthinder. Hun trenger å få selvtillit på hinderferdighetene sine – som verken er ferdig trent eller ferdig generalisert og som plutselig skal fungere i full fart i en bane.

Når jeg og hunden min har så forskjellige behov, hjelper det å multitaske litt. For det første trener jeg nesten bare elementer. Små biter hinder- og handlingsforståelse som øker både ferdigheter og selvtillit. Hundens behov er viktigere enn mine! I tillegg bruker jeg tid på mentaltrening (banehandling er jo til en stor del en mental utfordring, ikke bare rent fysisk), og jeg forsøker å utvikle mine egne ferdigheter mens jeg trener hunden. Når jeg sender Smiley på en oppgave forsøker jeg å være nøye med effektivt fotarbeid, korrekt vektforskyving og akselrasjon – akkurat som jeg skal gjøre når jeg setter elementene sammen til en bane.

Men hva så, når vi vel løper en bane? (Vi gjør det forresten ikke så ofte, kanskje en gang i månden.) Da prøver jeg å putte inn raske, effektive belønninger til henne, mens jeg forsøker å opprettholde flyten og hurtigheten og posisjonen min videre i banen. Her er et eksempel fra i går, på første (og eneste) forsøk på denne banen: (jeg tok hinder 10 fra den andre siden og stoppet etter 18 for å gjøre det mer realistisk å få det til, den var tricky den her!)

screen shot 2019-01-11 at 15.51.15

Belønningene underveis fyller flere funksjoner, men aller viktigst for meg er at de bygger opp Smileys selvtillit. Jeg passet på å belønne på steder hvor vi skulle gjøre noe jeg var veldig usikker på om hun ville klare: slalåminngang fra RC i vanskelig vinkel (#6), skarp sving ute av tunnel (#11) og slalåm ut mot hjørne (18). Stedene å belønne valgte jeg fordi dette var ting som er viktig for meg å markere at jeg synes er HELT fantastisk om hun får til (og som jeg ville forsøkt å rette opp fra enklere vinkel og belønne om vi mislyktes med).

Men at jeg belønner tre ganger i denne banen i stedet for å gå den fra start til mål, handler aller mest om at hvis noe går galt senere i banen (det føles jo tross alt ikke så bra) er det bare noen få sekunder siden forrige belønning. Totalfølelsen blir dermed en helt annen, enn om vi hadde gått fra start til mål, mislyktes på hinder 10 (hvor vi fikk en liten wobble) og deretter fått trøbbel helt i slutten. Jeg satte oss opp for å gå av banen med en bra følelse, selv om jeg visste at sannsynligheten for å naile hele denne banen på første forsøk ikke var så stor!

På denne måten fikk jeg både utfordret meg selv i fokus og teknisk utførelse under utholdenhetspress, og samtidig beskyttet Smileys entusiasme og tro på egne ferdigheter.

Sånn ser den litt over ett minutt lange treningsøkten ut på film:

Mynt 1 år

I går, 9. januar, fylte Mynt et helt år!

baIMG_3625.JPG mynt.jpg

Det er litt uvirkelig at hun allerede er så stor, hun kjennes skikkelig umoden og valpete enda. Det har vært et forrykende år, hun er veldig mye hund! Vi har lyktes i å utvikle henne langt i de retningene vi setter pris på:

  • Hun har blitt mye mer sosialt innstilt enn den valpen som vi måtte beskytte fra at folk ville hilse på når hun satt i armene våre. Den første gangen hun møtte hver av oss stakk hun vekk i stedet for å komme og hilse. Nå spretter hun opp i sofaen til et nytt fjes på besøk!
  • Hun leker med hva som helst (her forleden lekte vi med en peislighter)! Til å begynne med hadde hun moderat interesse, elendig grep, lav intensitet osv. Nå er hun rett og slett heftig i lek, men uten at vi har mistet godbitinteressen. Hun veksler fint mellom alle typer belønninger, og DET er den viktigste byggesteinen for at hun skal bli agilityhund! Nå som den er på plass, kan vi starte reisen med all den andre treningen vi har gledet oss til.
  • Hun har et trykk under potene og en takt i steget som virkelig lover godt for å lære henne effektive bevegelser på agilitybanen. Dette har hun utviklet nesten helt selv, fysikken hennes virker å ha et godt utgangspunkt som vi ikke egentlig har gjort noen spesielle tiltak for å utvikle, annet enn den varierte kroppskontrollen vi inviterer alle valper vi har hånd om til å utvikle.
  • Hun er i gang med å utvikle selvkontroll. Fra å bare vræle (eller løpe etter og spenne ben på) så fort hun så noen som sprang agility, kan hun nå sitte i en stol (eller annen stasjon) på sidelinjen uten å pipe, så lenge hun får godbiter ganske ofte.
  • Hun har utholdenhet i arbeid. Ikke for at det er god hundetrening, men vi har testet å gjøre eviglange shapingøkter med en hel måltidsrasjon tørrfór uten at hun har mistet fokus eller virket sliten. Den mentale kapasiteten er bra å ha når man skal lære seg å håndtere konkurransedager på arenaer fulle av forstyrrelser.

 

Samtidig har hun fortsatt noen sider vi synes er vanskelige:

  • Hun mobber Bris. Følger etter henne, avskjærer henne, vokter ting Bris har vært vandt til å være den eneste som bryr seg om, osv. Dette er slitsomt å passe på i hverdagen, og personlighetstrekk det ikke er bra om Mynt fortsetter å utvikle.
  • Hun maser mye. Står og knurrer foran døren hvis hun vil ut, selv om hun har vært ute mange ganger allerede. Skriker i buret om natten hvis hun har lyst til å stå opp (og søvnbehovet hennes er mindre enn vårt).
  • Hun tisser kun PÅ ting hvis hun skulle finne på å tisse inne. Dette skjer heldigvis sjeldnere, men vi visste ikke hvor heldige vi var med valper som valgte å tisse på gulvet før vi fikk en som heller velger hundeseng, lenestol, puff, saueskinn osv…
  • Ressursforsvaret hennes stikker kjepper i hjulene i relasjon til andre hunder, og hun har klart å skaffe seg noen uvenner på uvettig oppførsel rundt ting som flere bryr seg om.
  • Hun er ikke ferdig med å lære seg å oppføre seg i møte med andre. Nå inngår hun jo i en flokk med enkelte dårlige eksempler (Smiley er ikke spesielt flink til å passere andre høflig på tur) men Mynt hjelper virkelig ikke til. Her har vi margin for alternative adferder og passeringstrening å sette i banken!

 

Alt i alt – Mynt kjennes som en kruttpakke med stort potensiale som agilityhund. Men vi skjelver litt ved tanken på at hun kunne havnet i et selskapshund-hjem. Det kunne umulig ha blitt vellykket!

Gratulerer med dagen, vi håper vi får feire minst 16 bursdager til med deg!

 

Farvel, Kuling

Vi hadde noen fine siste dager. Kuling fikk leke masse agility, gå lange turer, spise ekstra godter, nyte novembersolens varme stråler i sofaen. Han ble stresset av at vi var lei oss, men det var også mye glede, kjærlighet og lek.

Tirsdag hadde han avskjedsfest. Vi gikk tur, delte napoleonskake, lekte agility, tok farvel.

Vi brukte favorittveterinærene våre til også dette – Din Dyreklinikk tilbyr muligheten for å komme hjem så man slipper å reise til klinikken. Kuling fikk en rask overgang fra han lekte og følte seg superkul til alt var over. Vi gjorde det så bra som vi kunne for ham.

På en merkelig måte var det veldig godt å ta ham i armene etter at han hadde sovnet og kjenne hvor avslappet han var. Det er lenge siden jeg har kunnet holde Kuling sånn, helt myk og trygg og uten bekymring.

Da han var død la vi kroppen hans i en liten kiste som vi hadde forberedt. Vi la den på et saueskinn som han vant i Ølen. Og vi sendte med favorittballen; den røde han kjøpte i Finland i 2015. Graven ble fin. Med utsikt over hagen og agilitybanen. Men det var ikke Kuling vi la der, bare kroppen hans.

bIMG_3588

Om det finnes en hundehimmel spretter det rundt en bekymringsfri, avslappet og lykkelig border collie blant solstråler, sauer, agilityhinder og store pinner i gjørmete vannkanter. En liten border collie som vi savner så inderlig.

Nå strides hodet og hjertet. Den rasjonelle delen av bevisstheten er lettet over at vi er ferdig med å vente på det vonde. Sikker på at det var riktig valg. Den emosjonelle delen er fortvilet, angrer, har et stort hull i både hjertet og hverdagen.

Vi vet av erfaring at sorg ser mildere ut i etterpåklokskapens lys. så vi forsøker å ta vare på hverandre og vente på at tiden gir oss avstand til det vonde.

 

Kulings liv nærmer seg slutten

35265101_10156200504410673_7505200482105688064_o

Kuling, sånn jeg vil huske ham – uredd, rampete, trygg, glad, med et stort smil og med fullt fokus på det vi holdt på med:

Så sitter jeg her, og forsøker å formulere en forståelig og balansert forklaring til hvorfor jeg har bestemt meg for å avlive Kuling…

Det har vært en tøff sommer. Jeg har tenkt, knadd hjernen min, eltet alternativer, snudd alle de steinene jeg kunne komme på å snu. Jeg er glad for at jeg kunne gi meg selv tid til å fordøye, vurdere og bestemme. Det er et privilegium å slippe å forhaste seg med vanskelige beslutninger. Jeg har sånn sett vært heldig. Men det har vært, og er, vondt.

Kuling har alltid vært en skjør hund. Helt fra han var valp har han vært irrasjonelt redd for en del ting. Det er mange ting han ikke er redd for, men når han blir redd får han panikk og blir desperat etter å komme seg vekk fra situasjonen. Han har for eksempel vært redd for støvsugere (og alle lyder som kan minne om støvsugere, som eksempel håndtørkerlyden fra offentlige toaletter). Han har vært redd for summingen fra vannpumpen i båten vår at han tilbragte deler av en sommer på fordekk (lengst mulig vekk fra lyden) og helst ville stikke i land eller hoppe i havet. Han ble så redd for Orkan at situasjonen i flokken ble uholdbar og Orkan måtte flytte tilbake til oppdretteren sin. Han var livredd for alle typer tutelyder etter at det ble brukt lufthorn på et VM han deltok i. Han fikk panikk når isbilen var i nabolaget fordi bjellen likner på pling-lyden mange har som meldingsvarsel på mobiltelefonene sine. Meldingslyder var han så redd for at jeg måtte be elever på kurs om å sette telefonene sine på lydløs for at Kuling skulle klare å jobbe som demohund.

Poenget med denne listen er ikke å gi en oversikt over alt Kuling har vært redd for, men å illustrere at det har handlet om rare, uforutsigbare ting. Ting som ikke er farlig. Ting som det har vært vanskelig å unngå å utsette ham for. Ting vi ikke forstår hvorfor han har blitt redd for. Men han har ikke vært så redd at det har vært dyrevelferdsmessige grunner til å avlive ham – han har tross alt vært glad og trygg det meste av tiden, så lenge vi klarte å skåne ham for noen ting.

I begynnelsen var han ikke skarp. Han har knapt nok gjort et utfall i hele sitt liv, selv om han er ukomfortabel med fremmede hunder. Han er myk, har stor tillit til menneskene sine og ville i mange tilfeller helst sittet inne i genseren min eller under huden min – jeg har vært tryggheten hvor han alltid kunne få trøst, som forsikret ham om at han ikke måtte takle verden alene.

Den første gangen jeg ble bitt var han tre år gammel. Han hadde falt av bommen i konkurranse og slått seg. Jeg forsøkte å finne ut hvor han hadde vondt. Det var logisk, selv om det var uventet og jeg ble redd. Jeg tråkket over grensen hans, gjorde noe ubehagelig, og han følte seg presset. Men jeg fikk en ny respekt for reaksjonene hans. En hund med lite ego men store reaksjoner.

Gjennom livet har han blitt stadig skarpere. De siste årene har det for eksempel vært risikabelt å ta på ham et dekken hvis man er litt for nær bilen. Det har også blitt skummelt å ta på ham når han sover. Med andre ord måtte man sitte stille hvis han sovnet i fanget. Han har stort sett sovet i bur for å gi ham en trygg hule hvor ingen kunne berøre ham.

Jeg orker ikke alle detaljene, men i juni bet han meg alvorlig. Jeg måtte sy ganske mange sting i ansiktet, heldigvis de fleste inne i munnen. Det har grodd pent. Sånn sett gikk det egentlig bra. Jeg kunne kanskje mistet et øye. Eller han kunne truffet en pulsåre. Jeg vet ikke hva som kunne skjedd. Men jeg har tenkt mye på det. Den største skaden er nok likevel ikke fysisk.

Kort fortalt hadde han selv satt seg i den situasjonen som gikk så galt, og han kunne selv forlatt den på en helt vanlig måte. Han ville ha kos, jeg ville ha litt mindre klining. Han ville være tett inntil, jeg forsøkte å be ham om å legge seg nærmere fanget mitt i stedet for ansiktet. Jeg skjønte at han ble ukomfortabel, ba ham om å gå vekk som så mange ganger før, men denne gangen klarte han ikke å gå. Han forsvarte seg mot noe som for ingen andre ville vært en trussel. Og han forsvarte seg med veldig sterke midler.

Dette skjedde noen dager før vi skule reise til Bergen for årets uttak til NKKs landslag. Tilværelsen min gikk i tusen knas, jeg gikk på autopilot, og midt oppe i alt virket det som at det klokeste akkurat da var å følge alle planer som var lagt. Jeg prøvde å gi ting tid, la inntrykkene lande og fordøye alt sammen før jeg tok noen drastiske beslutninger. Men jeg brydde meg lite om agility den helgen. Jeg sov lite. Jeg gråt mye. Og jeg klarte ikke å svare ordentlig når folk lurte på hvorfor jeg var så ute av lage både fysisk og psykisk. Det var ikke lette skritt å gå til landslagsleder rett etter at vi var tatt ut på laget og fortelle at jeg ikke visste om jeg fortsatt kom til å ha Kuling når det ble tid for mesterskap. Alt var så ferskt akkurat da at jeg visste veldig lite om hva jeg skulle tenke…

Nå har det gått noen måneder. Ikke en dag uten at jeg har grublet. Jeg har pendlet mellom konstruktive ideer, fortvilelse og håp. Trent gode ferdigheter. Ommøblert hjemmet. Innført nye regler for hvor Kuling får være og hva han får gjøre. Bedt ham om å gå ned et uant antall ganger når han har villet komme opp i sofaen og ligge tett inntil meg i armkroken. Vi har på et vis fått hverdagen til å fungere. Og vi har fått tid til å få perspektiv på fremtiden.

Jeg skal ikke dele alle tankene her, alle situasjonene jeg synes er vanskelig. Men jeg skal oppsummere litt. Fortelle hva som gjør utslaget for meg. For jeg håper at du som leser kan forstå. Jeg trenger at noen rundt meg skjønner.

I denne situasjonen finnes det ingen riktige valg. Hvis han skader noen igjen, er det for sent. Hvis han ikke gjør det, er det for tidlig. Alle valg er feil. Alle valg er fryktelige. Alle alternativene gjør vondt for alle involverte.

Risikoen for at Kuling skader noen igjen er ikke enormt stor, men den er tilstede, og den har økt så lenge jeg har kjent ham. Når jeg nå vet hvor stor skade han kan gjøre, er det en vanskelig risiko å leve med.

Jeg har forsøkt å se for meg den dagen han eventuelt har skadet noen igjen, og forsvare at jeg valgte å beholde ham når jeg visste at det kunne skje. Det ville vært vanskelig å se seg selv i speilet etter den dagen.

Jeg har forsøkt å finne alternativer. Men det er ingen andre steder Kuling kan bo, ikke noe annet liv han kan leve, ingen tiltak vi kan gjøre som gjør det bedre for ham, eller fjerner risikoen.

Jeg har gått noen måneder nå og kjent på at jeg er redd for min egen hund. Det er noen kjente situasjoner vi vet at Kuling har vanskelig for, og de kan vi unngå. Det er noen ting vi vet at han ikke liker, som vi kan la være å gjøre. Det går an å alltid ha en munnkurv i nærheten, sånn at man kan tråkle seg ut av de situasjonene hvor alt blir feil.

Men så står man igjen, da. Og vet at det er en risiko. En risiko jeg har ansvar for å bedømme om det er greit å utsette meg selv og andre for. Jeg har antakelig to valg. Avlive Kuling før han biter igjen, eller vente til han gjør det og ta den fryktelige avgjørelsen da.

Fordelene med å vente, er at vi og Kuling får mer tid. Jeg vet ikke hvor god den tiden ville blitt – de siste månedene har ikke vært så veldig gode for noen av oss. Kuling har måttet være uten den nærheten som betyr så mye for ham, og hos meg har frykten kvernet i tankene.

Ulempene med å vente er at vi ikke vet. Plutselig en dag har vi ventet for lenge. Og hva venter vi på? Det er ingen hyggelige ting i den andre enden av ventingen, selv om vi kan gjøre noen hyggelige ting underveis. Den som venter på noe vondt går rundt og har det vondt.

Det kan hende at Kuling kunne levd tre-fem-åtte år til uten at noe hadde skjedd. Men sånn som utviklingen har vært, tror jeg dessverre at det er en veldig tynn sannsynlighet å basere seg på…

Så jeg tar det valget jeg håpet at jeg aldri ville måtte ta. Jeg skal avlive en hund som egentlig har det ganske bra. En hund som har en helt ok hverdag. En hund jeg er ekstremt glad i.

Jeg vil huske Kuling som den lykkelige hunden han er på agilitybanen. Der er han nemlig nesten aldri redd. Der føler han seg trygg, glad, tøff, flink. Han tar egne valg. Han fjåller. Han smiler. Han elsker agility. Med oss.

Så han skal få dø på agilitybanen. Sammen med oss. Jeg håper å beholde smilet hans og selvtilliten hans så lenge som mulig. Jeg håper jeg klarer å være tøff nok til å gjøre det til en fin dag for ham.

 

Rekruttsamling med Smiley, høst 2018

Etter noen uker agilityfri med fokus på seiling og alternativ trening var det skikkelig gøy å leke agility med Smiley igjen! Utviklingen fra forrige samling (i Mars, tre måneder etter at vi begynte med forsiktig agilitytrening igjen etter skaden) er enorm! Ikke bare agilitymessig, men kanskje viktigst i måten hun håndterer forstyrrelser:

Fotballspilling, terrier på vift og gårdshunder som skriker mens de løper er høyt på listen over ting hun godt kunne tenkt seg å bruke mer oppmerksomhet på, men hun slipper det og fokuserer på agility! Det var herlig å kunne gi henne frihet og ansvar, ha henne tilstede på banen mellom øktene, slappe av og stole på at hun takler mye av det som før har føltes umulig. Ninjaen var mer enhjørning denne gangen!

På banen fortsetter vi å finne ut av hvordan vi best forstår hverandre, jeg lærer meg å handle henne sånn som det passer oss best, og selvtilliten hennes vokser i takt med at vi tester ferske ferdigheter i stadig nye situasjoner. Jeg opplever henne som merkelig enkel å handle – flyten er så lett å finne! Her er noen klipp: