Smileys år som toåring

Smileys tredje år i livet ga oss så utrolig mye!

Jeg fikk lyst til å klippe sammen en liten film fra året, med glimt fra det vi har opplevd sammen.

Som toåring holdt hun seg skadefri! En viktig rolle der, har de fantastiske sponsorene våre, AquaDog i Tønsberg og Din Dyreklinikk i Sandefjord. Jeg er utrolig takknemlig for at de aldri har gitt opp troen på at Smiley kan være frisk, rask og prestere som en stjerne.

Vi startet hennes tredje år med å endelig komme i gang med agilitytreningen på ordentlig. Vi gikk til startstreken for aller første gang. Vi var ute på eventyr. Vi besøkte nye steder. Vi så solen gå både opp og ned. Hun ga meg støtte og trøst i armkroken gjennom alt det vanskelige med Kuling. Hun utfordret meg som både hundeeier og hundetrener på helt nye måter.

Takk for det tredje året, Smiley. Jeg håper vi har mange foran oss!

Om sensitivitet

Jeg har noen ganske vidløftige tanker for dette blogginnlegget. Noen spørsmål jeg vil pirke i, men uten å egentlig ha en klar agenda. Jeg vil lufte noen tanker.

Er det greit å trøste hunden? Er sensitivitet noe man kan trene frem? Hvilke fordeler får man med en sensitiv hund? Hvordan påvirker sensitivitet treningen? Hvilke alternativer gir hunden det beste livet?

Hvordan definerer vi forresten hva en sensitiv hund er? Det jeg snakker om her, er hunder som tar inn, og bryr seg om hva individene rundt den mener og føler. Jeg snakker også om empati fra treneren: en trener som ser og bryr seg om hundens stress, ubehag og for så vidt også positive emosjoner.

Disse tankene kommer på bordet på grunn av ting jeg lærer av Smiley. Hun har alltid vært veldig sensitiv. Da hun (ved et uhell) bet meg i skrittet under lek som valp og jeg naturlig nok skrek “au” ganske høyt, tok det ukesvis med overtalelse før hun våget å leke med meg igjen. Hun er opptatt av hva jeg mener. Hun er opptatt av alle rundt henne, på godt og vondt. Dette er noe som har vært en del av henne fra hun var liten og antakelig har en genetisk komponent. Men det er også noe jeg har hatt mulighet til å påvirke.

12828305_10153817874035673_5552478446233530877_o (1)

Jeg vil dele med dere en film fra en av shaping-øktene vi gjorde i går. Til et av triksene i spa-uken på eventyrkurset skal hun lære å holde noe i munnen. Det har vist seg vanskelig for henne å tilby å holde fast helt i ro. Kanskje ikke så rart, når fokuset for en agilityhund stort sett er på høy intensitet i selve agilityferdighetene eller kontrollerte bevegelser i styrketrening etc. Det å holde posisjoner har vi ikke gjort så veldig mye av. For å hjelpe henne med å finne roen med gjenstanden i munnen, var planen for denne økten å kombinere to ting hun allerde har lært: plukke opp gjenstand, og haketarget hvor hun hviler hodet i hånden min helt rolig. Det gikk ikke som jeg hadde tenkt.

Av en eller annen grunn syntes Smiley det var veldig ubehagelig å få hånden min inntil haken hennes mens hun holdt fleecefletten i munnen. Jeg vet ikke sikkert, men det kan være fordi det gjorde det vanskelig å spytte ut fletten, slik hun normalt ville gjøre når hun har plukket den opp. Det er egentlig ikke så viktig hva som skjedde, men filmen er veldig illustrerende. På få repetisjoner med noe hun ikke forstod eller ikke likte, gikk hun fra å villig utføre begge adferdene, respondere med forventing på “ta den” (som til daglig betyr at hun får ta en leke) og villig tilby adferd for godbiter, til å avbryte og be om en klem da jeg ba henne om å “ta den”:

Ok. Det er mange perspektiver å notere seg her. På én måte er det et problem for treningen at hun skrur av og ber om en klem når hun synes det blir vanskelig. Sett fra et annet perspektiv synes jeg det er fantastisk med en hund som så tydelig forteller meg at jeg har valgt feil tilnærming.

Med Smiley har det vært helt naturlig for meg å fremelske sensitiviteten. Jeg er sensitiv selv. Empatien kan iblant overkjøre meg. Jeg kan bli stående og se på andres trening og få helt vondt av at jeg ser frustrasjon og usikkerhet i hunden deres som de tilsynelatende ikke engang legger merke til, langt mindre tar hensyn til. Det passer meg å ha en hund som tar inn meg like mye som jeg tar inn den.

Agilitymessig har mange allerede sagt til meg at de beundrer Smileys sensitivitet. Ikke den slitsomme sensitiviteten når hun blir usikker av dårlig trening eller reagerer på en hund eller et menneske hun ikke kjenner, men i handling og innlæring. De ser en hund som virkelig ønsker å forstå hva jeg mener, virkelig ønsker å gjøre riktig, virkelig ønsker å finne flyten sammen med meg. Jeg tror disse tingene henger sammen.

Fra et shapingperspektiv, og med tanke på Smileys selvstendige motstandsdyktighet, hadde det antakelig vært bedre om jeg hadde valgt å ignorere at hun mislikte metoden, belønt ekstremt bra for de repetisjonene hvor hun fant seg i det, og utviklet adferden raskt forbi stadiet hvor jeg hadde bruk for å kombinere ‘hold fast’ og ‘haketarget’. Fra mammahjerteperspektivet falt det seg langt mer naturlig for meg å ta Smiley i armene da det var det hun ville, formidle til henne at jeg forstod at hun syntes dette var ubehagelig, og forsikre både henne og meg selv om at vi kommer til å finne en annen løsning på denne treningsnøtten.

Smiley har vært en hjertehund for meg fra dag én. Hun er på mange måter vanskelig. Har masse problemadferd. Har et autistisk snev av behov for å forstå og forutsi. Men det tok meg bare noen få sekunder å bli glad i henne. Vi er så tett knyttet sammen at det å la henne jobbe gjennom ubehag, selv om hun gjør det frivillig for belønning, er vanskelig for meg.

Det har nok noen ulemper å la hunden velge trøst i stedet for motstandsdyktighet på den måten jeg har gjort med Smiley. Samtidig tror jeg det gir en helt sjelden mulighet for tillit mellom hund og trener.

22860163_10155599973455673_2408277813870321683_o

Har du noen tanker om dette temaet? Jeg vil gjerne høre fra deg, for mine tanker er langt fra ferdig tenkt! Dette er et ganske svevende tema – helt uten fasit. 

Trening med flere tanker i hodet

Som handler har jeg bruk for banetrening. Jeg trenger å øve på å holde fokus gjennom skikkelig vanskelige sekvenser som krever at jeg alltid er på vei videre. Dette gjør jeg best ved å kun gi meg selv én sjanse på en bane, konkurransemessige rammer og begrenset briefing. Jeg kunne gjøre det litt med Kuling de siste årene – han var forutsigbar, rutinert og jeg visste nøyaktig hvilke ferdigheter han hadde og hvor mye han kunne utfordres. Det er derimot ikke så bra for Smiley å bli utsatt for den typen trening i fleng!

Smiley er ung, fersk, uerfaren og møter i hver eneste bane ting hun aldri har gjort før. Det hun trenger å lære er generalisering av de elementene av handlingsforståelse som vi har trent frem med utlagte leker, kjegler og enkelthinder. Hun trenger å få selvtillit på hinderferdighetene sine – som verken er ferdig trent eller ferdig generalisert og som plutselig skal fungere i full fart i en bane.

Når jeg og hunden min har så forskjellige behov, hjelper det å multitaske litt. For det første trener jeg nesten bare elementer. Små biter hinder- og handlingsforståelse som øker både ferdigheter og selvtillit. Hundens behov er viktigere enn mine! I tillegg bruker jeg tid på mentaltrening (banehandling er jo til en stor del en mental utfordring, ikke bare rent fysisk), og jeg forsøker å utvikle mine egne ferdigheter mens jeg trener hunden. Når jeg sender Smiley på en oppgave forsøker jeg å være nøye med effektivt fotarbeid, korrekt vektforskyving og akselrasjon – akkurat som jeg skal gjøre når jeg setter elementene sammen til en bane.

Men hva så, når vi vel løper en bane? (Vi gjør det forresten ikke så ofte, kanskje en gang i månden.) Da prøver jeg å putte inn raske, effektive belønninger til henne, mens jeg forsøker å opprettholde flyten og hurtigheten og posisjonen min videre i banen. Her er et eksempel fra i går, på første (og eneste) forsøk på denne banen: (jeg tok hinder 10 fra den andre siden og stoppet etter 18 for å gjøre det mer realistisk å få det til, den var tricky den her!)

screen shot 2019-01-11 at 15.51.15

Belønningene underveis fyller flere funksjoner, men aller viktigst for meg er at de bygger opp Smileys selvtillit. Jeg passet på å belønne på steder hvor vi skulle gjøre noe jeg var veldig usikker på om hun ville klare: slalåminngang fra RC i vanskelig vinkel (#6), skarp sving ute av tunnel (#11) og slalåm ut mot hjørne (18). Stedene å belønne valgte jeg fordi dette var ting som er viktig for meg å markere at jeg synes er HELT fantastisk om hun får til (og som jeg ville forsøkt å rette opp fra enklere vinkel og belønne om vi mislyktes med).

Men at jeg belønner tre ganger i denne banen i stedet for å gå den fra start til mål, handler aller mest om at hvis noe går galt senere i banen (det føles jo tross alt ikke så bra) er det bare noen få sekunder siden forrige belønning. Totalfølelsen blir dermed en helt annen, enn om vi hadde gått fra start til mål, mislyktes på hinder 10 (hvor vi fikk en liten wobble) og deretter fått trøbbel helt i slutten. Jeg satte oss opp for å gå av banen med en bra følelse, selv om jeg visste at sannsynligheten for å naile hele denne banen på første forsøk ikke var så stor!

På denne måten fikk jeg både utfordret meg selv i fokus og teknisk utførelse under utholdenhetspress, og samtidig beskyttet Smileys entusiasme og tro på egne ferdigheter.

Sånn ser den litt over ett minutt lange treningsøkten ut på film:

Mynt 1 år

I går, 9. januar, fylte Mynt et helt år!

baIMG_3625.JPG mynt.jpg

Det er litt uvirkelig at hun allerede er så stor, hun kjennes skikkelig umoden og valpete enda. Det har vært et forrykende år, hun er veldig mye hund! Vi har lyktes i å utvikle henne langt i de retningene vi setter pris på:

  • Hun har blitt mye mer sosialt innstilt enn den valpen som vi måtte beskytte fra at folk ville hilse på når hun satt i armene våre. Den første gangen hun møtte hver av oss stakk hun vekk i stedet for å komme og hilse. Nå spretter hun opp i sofaen til et nytt fjes på besøk!
  • Hun leker med hva som helst (her forleden lekte vi med en peislighter)! Til å begynne med hadde hun moderat interesse, elendig grep, lav intensitet osv. Nå er hun rett og slett heftig i lek, men uten at vi har mistet godbitinteressen. Hun veksler fint mellom alle typer belønninger, og DET er den viktigste byggesteinen for at hun skal bli agilityhund! Nå som den er på plass, kan vi starte reisen med all den andre treningen vi har gledet oss til.
  • Hun har et trykk under potene og en takt i steget som virkelig lover godt for å lære henne effektive bevegelser på agilitybanen. Dette har hun utviklet nesten helt selv, fysikken hennes virker å ha et godt utgangspunkt som vi ikke egentlig har gjort noen spesielle tiltak for å utvikle, annet enn den varierte kroppskontrollen vi inviterer alle valper vi har hånd om til å utvikle.
  • Hun er i gang med å utvikle selvkontroll. Fra å bare vræle (eller løpe etter og spenne ben på) så fort hun så noen som sprang agility, kan hun nå sitte i en stol (eller annen stasjon) på sidelinjen uten å pipe, så lenge hun får godbiter ganske ofte.
  • Hun har utholdenhet i arbeid. Ikke for at det er god hundetrening, men vi har testet å gjøre eviglange shapingøkter med en hel måltidsrasjon tørrfór uten at hun har mistet fokus eller virket sliten. Den mentale kapasiteten er bra å ha når man skal lære seg å håndtere konkurransedager på arenaer fulle av forstyrrelser.

 

Samtidig har hun fortsatt noen sider vi synes er vanskelige:

  • Hun mobber Bris. Følger etter henne, avskjærer henne, vokter ting Bris har vært vandt til å være den eneste som bryr seg om, osv. Dette er slitsomt å passe på i hverdagen, og personlighetstrekk det ikke er bra om Mynt fortsetter å utvikle.
  • Hun maser mye. Står og knurrer foran døren hvis hun vil ut, selv om hun har vært ute mange ganger allerede. Skriker i buret om natten hvis hun har lyst til å stå opp (og søvnbehovet hennes er mindre enn vårt).
  • Hun tisser kun PÅ ting hvis hun skulle finne på å tisse inne. Dette skjer heldigvis sjeldnere, men vi visste ikke hvor heldige vi var med valper som valgte å tisse på gulvet før vi fikk en som heller velger hundeseng, lenestol, puff, saueskinn osv…
  • Ressursforsvaret hennes stikker kjepper i hjulene i relasjon til andre hunder, og hun har klart å skaffe seg noen uvenner på uvettig oppførsel rundt ting som flere bryr seg om.
  • Hun er ikke ferdig med å lære seg å oppføre seg i møte med andre. Nå inngår hun jo i en flokk med enkelte dårlige eksempler (Smiley er ikke spesielt flink til å passere andre høflig på tur) men Mynt hjelper virkelig ikke til. Her har vi margin for alternative adferder og passeringstrening å sette i banken!

 

Alt i alt – Mynt kjennes som en kruttpakke med stort potensiale som agilityhund. Men vi skjelver litt ved tanken på at hun kunne havnet i et selskapshund-hjem. Det kunne umulig ha blitt vellykket!

Gratulerer med dagen, vi håper vi får feire minst 16 bursdager til med deg!

 

Farvel, Kuling

Vi hadde noen fine siste dager. Kuling fikk leke masse agility, gå lange turer, spise ekstra godter, nyte novembersolens varme stråler i sofaen. Han ble stresset av at vi var lei oss, men det var også mye glede, kjærlighet og lek.

Tirsdag hadde han avskjedsfest. Vi gikk tur, delte napoleonskake, lekte agility, tok farvel.

Vi brukte favorittveterinærene våre til også dette – Din Dyreklinikk tilbyr muligheten for å komme hjem så man slipper å reise til klinikken. Kuling fikk en rask overgang fra han lekte og følte seg superkul til alt var over. Vi gjorde det så bra som vi kunne for ham.

På en merkelig måte var det veldig godt å ta ham i armene etter at han hadde sovnet og kjenne hvor avslappet han var. Det er lenge siden jeg har kunnet holde Kuling sånn, helt myk og trygg og uten bekymring.

Da han var død la vi kroppen hans i en liten kiste som vi hadde forberedt. Vi la den på et saueskinn som han vant i Ølen. Og vi sendte med favorittballen; den røde han kjøpte i Finland i 2015. Graven ble fin. Med utsikt over hagen og agilitybanen. Men det var ikke Kuling vi la der, bare kroppen hans.

bIMG_3588

Om det finnes en hundehimmel spretter det rundt en bekymringsfri, avslappet og lykkelig border collie blant solstråler, sauer, agilityhinder og store pinner i gjørmete vannkanter. En liten border collie som vi savner så inderlig.

Nå strides hodet og hjertet. Den rasjonelle delen av bevisstheten er lettet over at vi er ferdig med å vente på det vonde. Sikker på at det var riktig valg. Den emosjonelle delen er fortvilet, angrer, har et stort hull i både hjertet og hverdagen.

Vi vet av erfaring at sorg ser mildere ut i etterpåklokskapens lys. så vi forsøker å ta vare på hverandre og vente på at tiden gir oss avstand til det vonde.