Rekruttsamling

Jeg søkte inn meg og Smiley til rekruttprosjektet i år fordi jeg trodde at konkurranselik situasjon med fremmede hunder på alle kanter, nye hinder og alt det som følger med ville være ganske nøyaktig det vi manglet mulighet til å trene på. Det ble midt i blinken! Akkurat dette trengte vi!

29662697_10214160758666314_8123880392147581191_o
Foto: Line Einvik Løbersli

Fokus på oppgaven når det sprang en hylende engasjert hund på en annen bane samtidig var for eksempel krevende; hun ville heller legge seg ned og se på den enn å sitte på start for å løpe selv. Dette fant vi mestringsstrategier for, og jeg tror vi kom lengre på denne tre dager lange samlingen enn vi ville kommet om vi skulle tatt tak i det direkte på konkurranse og brukt flere helger på det. Trening på flere baner samtidig skjer dessverre ikke der vi trener til daglig, så det var en forventet og etterlengtet utfordring. Sosiale manerer mot andre hunder fikk vi også trent ganske mye på, og hun taklet møtesituasjoner bedre og bedre i løpet av helgen.

Jeg har tidligere merket at hun synes det er vanskeligere å holde seg i skinnet og være høflig mot fremmede hunder når hun blir sliten i hodet, og denne effekten fikk jeg merke sterkere enn jeg forventet. Dette var en opplevelse jeg egentlig ikke har lyst til å skrive om – men så prøver jeg å være en av de som forteller om både solskinn og skyggesider, så here goes: Hun har alltid hatt bra kapasitet for selve treningssituasjonen og orket flere timer med vekselvis trening og pause sammen med folk og hunder vi kjenner fra før uten å bli merkbart sliten. Dette ble derimot noe helt annet når det var fremmede på alle kanter, og mot slutten av den første dagen var hun helt tom for selvkontroll og høflighet utenfor banen selv om hun fortsatt fungerte i selve treningen. Hun gjorde et utfall mot en person hun ble redd for i en situasjon hvor jeg ikke forutså det, og viste dermed tydelig at vi var over grensen for hva hun orket mentalt. Dette har jeg knadd og eltet i hodet (og sikkert fått noen grå hår over), forsøkt å lære av, og lagt treningsplaner og tiltak for å unngå at skjer igjen. En av tingene jeg gjorde med én gang var å spare henne for halvparten av øktene neste treningsdag og dermed gi henne lengre hviletid mellom hver økt og mindre mental totalbelastning. Jeg skal også ta på meg rollen med å beskytte henne bedre når hun er usikker og heller være frekk nok til å be folk om å la være å hilse på henne en gang for mye enn å risikere at hun velger å si fra selv en gang til. Skarphet mot mennesker vil jeg virkelig ikke ha i hundene mine!

28954049_10214160768426558_3464501158894824633_o
Foto: Line Einvik Løbersli

Så til det det som får meg til å smile: Agilitymessig har hun vært helt fantastisk og langt over forventning. Jeg forstår virkelig ikke hvordan hun har klart å lære alt dette her med den minimale treningen vi har hatt mulighet til å gjøre. Min enhjørning! Følelsen av å løpe med henne kan ikke beskrives med ord.

Jeg har slengt sammen masse små klipp av både det vi fikk til og det vi ikke fikk til. En veldig slitsom langhelg stappfull av gode muligheter til den treningen vi virkelig hadde bruk for nå. Perfekt! Tusen takk til ledelsen som organiserer rekruttprosjektet år etter år. Jeg er utrolig glad for muligheten! Stor takk til instruktørene (Eivind Fossum, Peter Holmberg og Allan Hansen) som ga oss gode utfordringer og hjalp meg med å evaluere treningen.

 

Takk til Thomas Sissener på Din Dyreklinikk i Sandefjord som diagnostiserte og behandlet Smiley så hun ble frisk av skulderskaden – det er mer verdt enn jeg kan beskrive å ha spesialister vi stoler på når vi virkelig trenger det. Takk også til Aquadog i Tønsberg som har fulgt oss med rehabilitering, styrketrening og kontroller hele veien. Vi er stolte av å samarbeide med dere!

Smiley på blåbærtur til Sandefjord

I dag har vi vært så heldige å blåbærtrene hos Sandefjord Hundeklubb. Et litt trangt og kaotisk startområde med uoversiktelig rekkefølge og raskt inn og ut (liten hall) gjorde at vi fikk testet ut startrutinealternativer, og øvd oss på å takle situasjoner Smiley synes er for tette. Jeg fikk prøvd noen varianter med både grime, lekevennlig bånd, separat leke og leverposteitube, og fant en logistikk som fungerte bra etter hvert. Det er også overraskende enkelt å ta henne på armen inn gjennom døren mot start, det skal jeg definitivt utnytte igjen senere! Det ble også veldig bra for oss å ha lagt igjen en leke ute som vi kunne løpe til sammen – sånn blir målområdet bare en transportetappe vi skynder oss gjennom for å komme ut til moroa. Klar fremgang på dette området, og veldig verdifull trening!

Synes også det er kult at flere nå har blåbærarrangementer uten fokus på resultatliste – i dag var det premie for feilfrie løp, uten plassering! Jeg tror det er bra for fokuset vårt at unghundtreningen har minst mulig konkurransepreg for handlerens del, men at hunden likevel får trent på konkurranselik situasjon.

Jeg hadde forresten pyntet meg med den fantastiske Smiley-tskjorten jeg fikk av Camilla til jul 😀

IMG_6811

Agilitymessig var det mer tricky denne gangen enn forrige gang vi prøvde oss – banene var mye vanskeligere for oss. Siden jeg er en erfaren handler som skal gyve løs på klasse 1 igjen, tenkte jeg å dele litt mer detaljert akkurat hva som var vanskelig for oss; det er nemlig en ganske vanlig vanskelighet!

Det var to baner med to forsøk hver, noe jeg liker veldig godt! Det gjorde at jeg kunne prøve litt forskjellige løsninger. Det vanskelige for oss var noen lange serpentinlinjer som blir veldig enkle hvis hunden er skikkelig tight gjennom svingene, har korte steg og om handleren klarer å ligge foran, for eksempel for en liten hund med moderat fart. Da kan linjene holdes mer eller mindre rette. Hvis hunden derimot strekker ut steget og flyter ut litt i svingene, blir det en helt annen sak, det blir vekslende svinger og behov for mye mer handling. Dette er en typisk vanskelighet vi kommer til å møte i klasse 1, og bra trening for meg å finne løsninger på!

Dette er et forsøk på å illustrere den linjen som gikk igjen i alle fire løpene i dag, og som jeg syntes var vanskelig å gjøre skikkelig bra for Smiley:

Screen Shot 2018-03-17 at 15.11.07

Hvis du klarer å få hunden din på den grønne linjen – gratulerer! Da kan du bare beholde den på høyre hånd og løpe som ingenting. For Smiley med litt steglengde og 50 cm høye hindre i dag, ble det derimot mer i retning av variasjoner over den røde linjen, og jeg fikk prøvd noen ulike måter å løse det.

Screen Shot 2018-03-17 at 15.13.28

I det første løpet håpet jeg å klare å komme meg foran og gjøre en slags serpentin over hoppet for å kunne returnere henne ut i høyresving til tunnelen, men jeg klarte ikke å trekke henne nok inn så hun forsvinner rundt hele hoppet. Nesten akkurat det samme skjedde forresten mot neste tunnel også, selv om den linjen var litt enklere fordi de ikke kom mot en annen tunnelinngang om de kom feil ut av linjen, de kom bare litt for mye mot handleren et sted det ikke sto noen andre hinder:

I løp 2 forsøkte jeg å løse det ved å utnytte selvstendigheten hennes bedre, og ligge litt lenger foran. Jeg var også mer nøye med å trekke henne inn mot meg. Det holdt ikke helt, jeg fikk henne inn men klarte ikke å formidle behovet for å svinge vekk igjen mot riktig tunnelinngang, og hun endte med å blindbytte meg på rett linje inn i den “røde” tunnellinngangen. På linjen mot neste tunnel fikk vi samme syndrom igjen selv om jeg forsøkte å være tydeligere, så jeg repeterte det og fikk bra respons fra henne:

I neste bane var starten annerledes, men vi fikk akkurat samme serpentinlinje ned mot tunnelen i hjørnet. Denne gangen klarte jeg endelig å komme meg i posisjon for å varsle henne om svingen til høyre mot tunnelen! Deilig å ha en så selvstendig unghund at jeg kan løse ting på samme måte som jeg ville gjort med Kuling, men dette var vanskelig for oss, og det kjentes ikke som den optimale løsningen selv om løpet ble feilfritt:

Til det siste løpet gjorde jeg dermed det jeg hadde grublet på helt siden morgenens første briefing, nemlig å komme meg over på andre siden og ligge i innersving mot tunnelen. Det første stedet jeg gjorde det kjentes det veldig bra, definitivt riktig løsning med et framforbytte. På det andre stedet jeg forsøkte noenlunde samme variant, ble det bare tull. Jeg klarte ikke å komme meg i posisjon noe i nærheten av tidlig nok, selv ikke da jeg prøvde igjen! Jeg ble hengende i svingen ut av tunnelen for å hjelpe henne med å finne det første hoppet, og når jeg ser filmen skjønner jeg ikke at jeg i det hele tatt prøvde å bytte der. Et framforbytte hadde nok vært bedre enn det elendige blindbyttet mitt også, det kunne jeg varslet henne om litt tidligere. Smiley tok rotet mitt med sitt store smil, så jeg er glad for at jeg våget å teste. Akkurat dette regner jeg med at vi får plundre litt med i klasse 1 også, så det er bra forberedelse! Da får vi også enda høyere hinder å bryne oss på, og med økt hinderhøyde øker steglengden i svingene ytterligere.

 

 

 

EO2018, Smileydebut og treningsdagbok

Vi har takket ja til plass på det norske EO-laget 2018. Dette blir første EO for Ville, og vi gleder oss! Baksiden av medaljen blir en veldig lang biltur med stor campingvogn på slep, eller å punge ut for fly, leiebil og hotell. Agility på dette nivået spiser opp mye av både tid og penger, så vi synes det er viktig å passe på at vi har det både gøy og hyggelig underveis, og nyter opplevelsene vi får med oss.

Screen Shot 2018-03-16 at 10.13.55

Smiley har dessuten meldt seg på sine aller første offisielle agilitykonkurranser! Det kribler i magen, jeg er veldig usikker på om vi egentlig kommer til å være klare for det i april, men jeg har lengtet etter og ventet på den dagen så lenge at jeg velger å hoppe i det og ta en sjanse. Kanskje blir det for vanskelig for oss, men nyttig trening blir det nok uansett! Så glade og spente kan man se ut når man akkurat har meldt seg på:

IMG_E6780

Det er forresten lett å shoppe morsomme småting med Smileytema. Som perfekte sokker til debuten, for eksempel:

2018 03 smileyshopping

Langt vanskeligere er det å finne perfekte ting med Kulingtema. Han har nærmet seg de siste sidene i treningsdagboken sin med stormskritt i det siste, men jeg har ikke klart å finne den perfekte erstatteren! Jeg kjenner stikk av dårlig samvittighet innimellom, for at Kuling havner i skyggen av lillesøster Smiley. Den perfekte treningsdagboken merker han nok veldig lite til, men det var viktig for meg å finne noe bra, noe med omtanke, noe som kan minne meg om hvor spesiell den magien jeg og Kuling har sammen er. Jeg har lett etter en bok med stjerner på, men ikke funnet den rette. Det var min fantastiske venninne Anniken som fant den:

2018 03 kuling treningsdagbok

“You just think lovely, wonderful thoughts, and they lift you up in the air” er Peter Pans svar på hvordan man kan fly. Og det er mye av svaret på hvordan jeg finner flyten med Kuling. En nummerert limited edition-bok fra Moleskine med det rette sitatet fra gutten uten skygge var akkurat så eksklusiv og rett og slett riktig som jeg hadde håpet på. I dag kom den i posten.

Jeg gleder meg til å ta den i bruk! På den første siden har jeg allerede skrevet noen setninger og stikkord som minner meg om hva jeg er der for, når jeg er på en agilitybane. Gutten med de mange kallenavnene har dessuten fått noen av dem på “trykk” 😉


IMG_6800

Bokanmeldelse: “Agility – från grunder till första start”

Jeg nyter campinglivet som agilitynomade noen dager denne uken – med tre friske border collier, tusen ting å trene på og null treningsmuligheter er det fantastisk å kunne dra på besøk til steder med bedre fasiliteter! Når man i tillegg har en jobb man kan ta med seg (vi har to onlinekurs som ruller nå, og en sommer full av kursplaner in the making) og kan slå enda en flue i samme smekk ved å tilbringe tid med en kjær venninne er det ikke stort å lure på.

Agilitytrening, venninnetid, tur i vårsolen, te på thermos og gode bøker i sofakroken gir nær perfekte dager! En bok jeg har gledet meg til å lese ferdig er Fanny Gotts nye agilitybok! Jeg begynte på den i januar, og har kost meg med å lese den ferdig i dag. Helt riktig tema for denne bloggen, så her kommer en liten bokanmeldelse:

Først må jeg si at det er en lekker bok, den er full av fine bilder, detaljerte illustrasjoner og pen layout. Viktige sitater er hentet ut og fremhevet i margen. Den er god å holde i og ser bra ut. Her har Klickerfölaget gjort en god jobb!

Boken henvender seg til nybegynneren, og bygger opp veien fra den første introdkusjonen til agilityhinder, gir deg oversikt over hva du og hunden trenger å lære, og forbereder deg på de første konkurransene. Den er bred, ikke spesielt nerdete i detaljene, men full av påminnelser om hvordan god og effektiv trening kan legges opp og fungere for ulike typer hunder.

Jeg skulle definitivt ønske meg at jeg hadde hatt en sånn bok da jeg oppdaget agility! Likevel synes jeg ikke det var for sent å lese den, selv om den ikke ga meg noen store overraskelser. Både som trener, utøver og instruktør er det godt for meg å få noen andres syn på saker, nye formuleringer og noen fremgangsmåter jeg ikke har brukt selv.

Med andre ord tenker jeg at denne boken er et definitivt must for deg som er fersk i gamet, men den er virkelig også verdt en sjekk for den mer erfarne også. Gratulerer Fanny, denne gjorde du bra!

Du finner boken hos Adlibris (https://www.adlibris.com/no/bok/agility-fran-grunder-till-forsta-start-9789198339543) og du kan lese mer om forfatteren (og finne flere bøker, blant annet den absolutt obligatoriske “Shaping”-boken!) på www.klickerklok.se.

Grime

Siden Smiley synes det er vanskelig med fremmede hunder tett på, bruker vi noen ganger grime. Hvorfor? Jo, akkurat som for en hest med grime på, er det enklere å snu henne (og oppmerksomheten hennes) den veien jeg vil når det oppstår noe hun har vanskelig for å slippe fokus på – for eksempel en hund hun vil gjøre utfall mot.

Vi har hatt en Halti-grime liggende fra dengang Bris var liten og trengte å øve på det samme, og den er bra men har en ulempe: den er nesten usynlig på en hund med svart ansikt. Usynlig er kanskje en fordel sett fra noen vinkler, men jeg synes faktisk det er en ulempe. En synlig grime signaliserer nemlig at denne hunden har litt trøbbel med å oppføre seg, og kan hjelpe meg med å holde andre hunder ute av intimsonen hennes! En fin bieffekt, der altså.

Dermed har jeg sydd en grime i hennes egne farger: rosa med oransje fór. Hun elsker den ikke akkurat, men tar den på frivillig, spiser godbiter og leker med den på, og den passer godt. Fleecefóret gjør den i alle fall mer behagelig enn kjøpegrimen. Jeg håper vi ikke trenger å bruke den særlig mye, men om vi nå først skal bruke grime kan vi gjøre det med stil 😉

Kløftasøndag, 4. mars 2018

Fortsatt ikke frisk, men med en frisk dose godt mot, vendte Ingerid nesen alene mot Kløfta grytidlig søndag mens Sigurd ble hjemme på sofaen. Å delta i nesten alle dagens klasser med minst én hund i hver var heftigere enn jeg pleier å utsette kroppen min for, men samtidig utrolig gøy! I tillegg til Kuling i klasse 3 hadde jeg med Sigurds Ville i klasse 3 og 2,  og Camillas Cobra i klasse 1. Jeg tror vi tar det kronologisk for å ikke gå helt i surr:

Dagen startet med Villes debut i hopp3, og hun gjorde stas på navnet sitt. Helt vill, litt “ding-ding-ding”-følelse på responsen fra henne, ikke så mange tanker hjemme og litt kaotisk på banen. Så kaotisk som det blir med Ville – hun er jo ekstremt styrbar og villig så kaos fra henne er ikke som kaos fra Kuling 😉 Noen pinner falt på veien og vi tullet på oss en commitment-vegring, men alt i alt var det vel ikke helt galt:

Neste løp ut var Kulings i samme klasse. Hvorfor han gikk et hakk forbi slalåminngangen tror jeg ikke jeg kommer til å få svar på… Rart var det, i alle fall. Det andre rusket er mer typisk rusk og kunne vært unngått, men å havne i port nummer to på rett linje tror jeg rett og slett er en god gammeldags tabbe, og regner med at det ikke er en ny trend vi har tenkt å begynne med 😉

Kulings agility 3-løp regnes som feilfritt fra handlerens side, men sånne vipper kan jeg ikke slippe gjennom og han fikk pent gjøre den på nytt. Surt når resten av løpet var tilnærmet perfekt! Samtidig veldig glad både for at jeg klarte å ta det når det kom, men også at det faktisk dukker opp på vanlige konkurranser så vi kan få trent på det. Han har en tendens til å lese meg godt nok til å skjønne når konkurransen er viktig nok til at han kan strekke kriteriene, og levere perfekt på de vanlige stevnene hvor han vet at jeg retter opp. God vippe satt i banken til senere, nesten nydelig løp, og JEG vil i alle fall ha en sjokoladebit for selvkontrollen min!

Lagløpene blir ikke gylidge med bare én handler, så jeg valgte å bare stille med lånehundene. Fint å få et ekstra løp med dem, og fint å få blåse av dem litt støv før de neste klassene sine. Først Ville, som var kjempebra med unntak av mønefeltet, det rettet vi opp. Hurra!

Cobra har jeg aldri konkurrert med før, og bare trent med noen få økter. Jeg hadde virkelig ingen følelse for hva hun kom til å levere, og forventet ærlig talt at det første løpet kom til å være totalt kaos og innkjøringstrøbbel. Særlig linjen i starten av banen hvor jeg visste jeg ville bli litt stuck i framforbyttet og havne langt bak på bommen var jeg ganske sikker på at jeg ikke ville klare å formidle til henne at hun skulle rett frem og bak. Så feil jeg tok! Noen pinner datt, men feltene var perfekte, handlingen fløt og det var faktisk ganske lett å være lånehandler! Mental gymnastikk, absolutt, men vi fant flyten allerede fra start. Kanskje ikke så rart når man tar i betraktning at Camilla har gått kurs for meg  mer eller mindre sammenhengende siden før Cobra ble født, har trent sammen med meg og Smiley, og har skravlet med meg i telefon om hundetrening i time etter time når jeg har vært ute på roadtrips og trengt å holdes våken. Men det å vite at Cobra i stor grad er trent etter “min” metodikk er ikke det samme som å tro på at vi kommer til å få til ting på banen sammen på første forsøk. Det var en ganske spesiell følelse å oppdage at vi bare hadde gått inn og gjort det, som om vi var erfarne sammen!

Villes A2-løp var kanskje det løpet jeg hadde aller mest lyst til å få til i løpet av dagen, det siste nappet er begrensningen for om hun og Sigurd får leke seg på uttak og NM i år. Det ville seg ikke helt, med et riv og en tullete vegring (jeg vet jo at Ville ikke har riktig den selvstendigheten der, og skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke hjelper henne mer opp mot hinderet etter bommen).

Cobras A1-løp var bra, med unntak av at hun poppet ut av slalåmen. Jeg kunne vært defensiv, ligget bak og forstyrret henne mindre, siden jeg vet at hun har vært for utålmodig i slalåm tidligere. Men det passer ikke helt med min filosofi å safe seg til napp med ferske hunder – jeg vil at de skal få oppleve at trening og konkurranse er mye av det samme. På trening ville dette vært enkelt, så jeg forventer egentlig at hun burde kunne det, men konkurransestresset tok henne gitt. Sluttlinjen ble også vanskelig når hun ikke skjønte min “stikk”-kommando (samme som Kulings “finish”). Uklart om den ikke er godt nok generalisert på bom, lengde, etc eller om hun rett og slett syntes det var for rart å høre det fra meg (kanskje jeg sier det på feil måte også). Men om vi ikke allerede hadde hatt den slalåmfeilen kan det hende at jeg hadde klart å løpe henne rett i mål (optimistisk tanke når dette var syvende løpet for dagen, men man kan jo late som?). Gøy var det uansett!

Siste løp var Cobras hopp 1. Igjen samme slalåmproblem, men ellers plettfritt! Jeg kunne naturligvis ha planlagt det bakbyttet etter slalåmen og gått for den trygge løsningen, men under normale omstendigheter kan hun løpes fra i slalåm og jeg ville gi henne sjansen til å vise at hun husket hva vi hadde “snakket om” i ag-løpet. Feilberegning 😉
Uansett er jeg veldig fornøyd med resten av løpet, og ekstra fornøyd med at vi faktisk fikk til bakbytte-180-framforbytte-lengde, den sekvensen ble ikke særlig enkel når man kom bakpå fra slalåmen!

Det var ikke mye jeg rakk å sitte ned, men litt prat om løst og fast og grunt og dypt satte jeg pris på. God hjelp med videokamera og oppvarming av hund med tidlig startnummer fikk jeg også. Agilityfamilien min har vokst de siste årene, og jeg setter sånn pris på dere ❤

Ekstra takk til Sigurd og Camilla som lånte meg hundene sine når dere ikke selv kunne være med til Kløfta. Dere gjør det naturligvis best selv, men det var moro å kjenne på at jeg ikke er helt lost med hundene deres jeg heller. Begge er jo hunder jeg følger mye til vanlig og har en god finger med i spillet på hvordan de trenes, men det er noe helt annet å løpe med dem selv 😀

Smiley ble forresten målt, ikke overrskende large, men interresant nok til ca 49 cm (og dermed innenfor L i Sverige og 500 på WAO) og vi har papirene i orden!

Blåbærtur med Smiley: Kløfta

Feber, rushtrafikk og en bøtte minusgrader var kanskje ikke det beste utgangspunktet, men denne dagen hadde jeg gledet meg til og lengtet etter så lenge at det ikke var noe alternativ å bli hjemme!

Jeg har lyst til å skrive litt hva jeg tenker om blåbærkonkurranser, og fortelle hvorfor dette var en stor dag for meg og Smiley. Vi skal ha treningskonkurranse her hjemme med både blåbær- og åpenklasser som sponsorevent for WAO-laget 6. mai (følg med på facebooksiden vår facebook.com/otwagility for mer info!) selv om jeg er ambivalent til å la unghunder “konkurrere” og kommer til å legge opp den blåbærklassen litt annerledes enn de jeg har deltatt på andre steder.Mer om det senere!

Jeg kommer heller ikke til å skrive noe her om resultater, fokus blir på det jeg vil fokusere på. Konkurranseinstinktet mitt er mer enn stort nok for en blåbærhund (og større enn sunt for min egen mentale helse også), så det prøver jeg å dempe 😉

Som de fleste sikkert vet har Smiley akkurat fylt to år, men på grunn av to skader hun har pådratt seg (begge har sannsynligvis skjedd under lek i vår egen hage, så hun får nok aldri springe ubevoktet på den måten igjen) har hun mistet omtrent et år med vanlig valpeliv og trening til fordel for hvile og rehabilitering. Vi er med andre ord ikke klare til å konkurrere agility selv om hun er enkel å trene og vi matcher perfekt – vi har en del igjen å lære før jeg synes hun er klar for konkurransebanen. Blåbærklasse med lave hoppehinder, tunneler og enkle linjer var derimot perfekt for oss nå, fordi vi kunne teste ut det som er vanskeligst for Smiley uten å forlange noe agilitymessig: start- og målområder! 

Smiley har mye ressursforsvar, noe som blant annet gir seg utslag i at hun vokter meg mot alt og alle. Hun reagerer særlig på hunder som har pels i ansiktet, mennesker med hatt, etc. Men hun kan også gjøre utfall mot noe jeg tror er helt “innafor”; en border collie som kommer litt for nær, for eksempel. Det å varme opp ved en konkurransebane og komme oss helskinnet gjennom startområdet og ut igjen uten å skremme verken andre eller meg (ja, jeg skvetter fortsatt når hun gjør sånn!) er mye vanskeligere for oss enn agility. Vi trener på ferdigheter og rutiner som skal hjelpe henne med å håndtere dette på en bedre måte. Treningskartet hennes har en hel gren med bobler som har med startrutiner å gjøre:

Screen Shot 2018-03-03 at 10.38.40

Siden hun ikke er spesielt redd for alt det rundt men mest tar på seg forsvarsoppgaver hun bør la være, er jeg ganske trygg på at hun kommer til å slappe mer av og akseptere å ta på seg bedre oppgaver etter hvert som hun får rutine. I mellomtiden er vi til tider en litt brølete ekvipasje og det beklager jeg virkelig, men jeg jobber med det! Et av stegene på listen for å føle meg trygg på at vi kan takle en ordentlig konkurransebane på sikt, var å prøve oss på blåbærstevne med trygge rammer. Hun har aldri forlatt banen på trening (er hun på jobb så er hun på jobb!) og jeg var egentlig ikke redd for det heller, men vegg hele veien rundt banen, god plass med få deltakere og sluser så hunden før og etter var et stykke unna, gjorde dette til en bra start for meg.

Smiley briljerte! Riktignok ble det noen brøl på vei inn gjennom hallen, når hun syntes noen kom for nær. Jeg lot henne bare være inne korte perioder av gangen, og tok henne ut for å hvile hodet (og spare på selvkontrollen) når jeg hadde forsikret meg om at det var en god dæsj minutter igjen til vi trengte å være klare. Leverposteituben distraherte henne fint bort til slusen, og vel inne i slusen var hun bare glad for å få se på den hunden som løp før henne. Ekstra kult: hun klarte å bryte fokuset på hunden før for å leke med meg! Vel inne på banen var hun klar, smilte stort (med akkurat det smilet som ga henne navnet sitt!) og agility var lett. I mål kunne hun dessuten leke både med båndet sitt og med leken jeg hadde plassert ut på forhånd. Hurra!

Her er film fra det første løpet, fantastiske Catrine filmet dessuten litt før og etter løpet uten at jeg hadde bedt om det engang, så her får dere se det som var viktigst for meg også:

Vi fikk to forsøk på samme bane, noe jeg liker godt. Siden løp nummer én gikk så bra, var planen min å handle annerledes i neste løp. Jeg startet bak hos henne for å kunne se at hun ikke lettet på rumpa før start (noe man kan se på filmen fra første løp at hun tenderte til å gjøre der), og bakbyttet meg gjennom første halvdel. De tighte svingene hennes var derimot ikke et minste tighte i det første løpet så der valgte jeg å ligge foran igjen, for å gi henne minst like tydelig beskjed om å samle seg på andre forsøk. Score! Mye bedre svinger!

Det andre løpet gikk litt raskere på grunn av svingene, men grunnfarten var faktisk høyere på flere steder i det første. Jeg vet ikke om det kom an på handlingsforskjellen (jeg lå mer foran i det første), at hun var mer pigg og fresh i kroppen, eller at hun var litt mindre giret i det andre. I alle tilfelle er det gøy å sammenlikne dem, når jeg er så heldig å ha en venninne som stilte opp for å holde meg med selskap og filme løpene! Det første løpet er øverst:

Hvis du, som jeg, synes det er vanskelig å følge med på to løp samtidig i full fart, har jeg laget en saktefilmversjon til deg:

Du kan forresten vise en hvilken som helst youtubefilm sakte hvis du bruker chrome som nettleser – da får du opp innstillinger for det nederst til høyre på tannhjulet, sammen med valgene for oppløsning. Veldig kjekt når man vil studere hoppteknikk!

Det var et kjempekick for meg å løpe med Smiley, selv om det bare var en liten og uviktig blåbærkonkurranse. Jeg har lengtet sånn etter å trene henne, og nyter det fortsatt til fulle. Jeg lengter også etter å konkurrere med henne, og er veldig klar over at det ikke er noen selvfølge at man får en morgendag. Så mye som livet hennes har hengt i tynne tråder, har jeg fått mer enn nok påminnelser om å sette pris på de gledene vi får sammen. Vi hadde det kjempegøy i går, begge to 😀 

Til slutt en takk til Stovner Hundeklubb for arrangementet og til Irene Yrstad som dømte og hadde laget blåbærbaner på akkurat passelig nivå for oss!

Snookertrening

Siden vi skal løpe games (Snooker og forhåpentlig Gamblers-finale) på WAO i mai, er vi i gang med å friske opp regelkunnskap, magefølelser og reaksjonsmønstre. Jeg fikk lyst å dele gårdagens treningsbane og “sannheter” for Kuling.

Hvis dette er helt nytt for deg, anbefaler jeg sterkt å få tak i et eksemplar av e-boken for fjorårets WAO-lag, der skrev jeg en omfattende gamesartikkel hvor det meste er forklart i detalj, men illustrert med eksempler så det skal være lettfattelig. E-boken finnes tilgjengelig som reprise til inntekt for årets lag, i en begrenset periode. Så hvis du gikk glipp av den i fjor, er dette en kjempesjanse! Det er også fantastisk mye annet gøy i den, som gjør det selv-oppskrifter, treningsopplegg for hund og handler, og så videre. Du finner den her: https://www.spleis.no/project/31207

Her er banen jeg tegnet:
Screen Shot 2018-02-23 at 13.09.22

Tanken var å forsøke å legge planer for to ulike tidsscenarier, 50 sekunder (relativt romslig) og 40 sekunder (veldig tight). Jeg la inn valgfrie retninger og rekkefølger i åpningen, med unntak av lengden. I sluttsekvensen måtte alle hinder som normalt tas i nummerert rekkefølge.

Jeg briefet sluttsekvensen til ca 22 sekunder, og hadde dermed 28 igjen å legge åpningsplan på for det romslige scenariet. Selv om det ble noen veldig vanskelige slalåminnganger (og utganger) mente jeg det skulle være mulig å klare makspoeng (tre ganger 7 poeng i åpningen) uten at tiden gikk ut. Det kortere scenariet ble jeg ikke skikkelig ferdig med på briefing, hadde en tanke i hodet om at det burde hjelpe å legge inn en 5-poeng, men fikk ikke tenkt gjennom og timet det godt nok. Tabbe!

Sånn gikk sluttsekvensen, klippet for å kompensere for at vi slet med slalåminngangen på 7b:

Ok, da hadde jeg ikke helt feil på briefing, og vi hadde henholdsvis 30 og 20 sekunder på oss til å løse åpningen. 50-sekunderscenariet hadde jeg beregnet riktig, og 3×7 var realistisk nok:

Riktignok hadde jeg tenkt at det skulle gå raskere å starte med den nærmeste slalåminnangen, men det timet vi til å ta et sekund ekstra sammenliknet med denne (lengre) løsningen. Jeg nerder jo mye på linjevalg, men stort sett er det to svinger vi sammenlikner, ikke en sving og en rett linje (valgfri slalåminngang er jo ikke vanlig, det er stort sett hopp eller tunneler vi velger på).

Screen Shot 2018-02-23 at 14.54.42

Vil du ha mer linjevalg? Bli med på linjevalg-kurset på Facebook! Det er noen dager igjen til påmeldingsfrist og start – 1. mars 2018! Du finner mer informasjon og påmelding under kursfanen her på hjemmesiden, og det finnes også et facebookevent: https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

Ok, så på 50 sekunder ville vi rukket makspoeng. Godt å vite, men på mesterskap er det jo sjelden lagt opp til at alle komfortabelt skal rekke det, så jeg må forberede meg på å legge alternative planer, vurdere nøyaktig hva jeg kan rekke, og finne de smarteste veiene som gjør at jeg ofrer færrest mulig poeng og likevel rekker i mål før klokken. Så hva med 40 sekunder?

På briefing hadde jeg håpet at jeg kanskje ville rekke 7+5+7, men ikke rukket å tidskontrollere det særlig nøye. Håpløst optimistisk! (Husk at sluttsekvensen tok meg ca 20 sekunder, så jeg har ca 20 igjen å gå på.)

Over fire sekunder for optimistisk, faktisk. Hvor skal man spare dem inn? Jeg klarte ikke å finne noen gode måter å legge inn 6-poengeren, selv om den kunne tas på en rask måte med de korte avstandene. To løsninger som derimot fungerte ganske bra var 7+5+4 og 7+5+3:

7+5+3 kunne vi klart med margin (vi rakk det selv om han på testingen tok en omvei om 6 mellom det andre røde hinderet og 5) og 7+5+4 ville vært akkurat på grensen. Med andre ord er begge gjørbare planer på denne banen med 40 sekunders tidslimit.

Det jeg derimot irriterer meg grenseløst over i dag, er at jeg ikke testet  7+4+7! Søren klype! Den er bare fire meter lengre enn 7+5+3 og gir hele tre poeng mer. Alternativt kunne også 7+3+7 vært interessant – to meter lengre igjen, men rettere linjer og potensielt raskere.

Screen Shot 2018-02-23 at 11.43.22Screen Shot 2018-02-23 at 11.44.20

Det er nesten så jeg vil sette opp og teste banen på nytt, men vi mister innetreningen vår for i år og det ligger nesten en meter snø ute, med kuldeperiode på værmeldingen. Med andre ord blir det lite trening. Enda godt vi har et linjevalgkurs å glede oss til, det foregår først og fremst gjennom video, illustrasjoner og banetegninger så det er ikke så farlig at vi ikke kommer til å få trent noe særlig på lenge…

 

Overføring av feltadferd: Smiley lærer stoppfelt på bom

Jeg synes det er rart at det er så uvanlig å ha både stoppfelt og running contacts på bommen (og forsåvidt mønet). Stoppfelt og RC er ingen motsetning! Ingen av de hundene jeg har trent har syntes det var vanskelig å skille mellom verbal kommando, og når jeg er innom RC-hell (traning running contacts is like asking for manic depression) er det å ha stoppfeltene i bakhånd ganske bra antidepressiva. For Kuling, som aldri helt har fått orden på RC-svinger, har stoppfeltene vært redningen som har tatt oss gjennom både store og små triumfer!

Siden jeg og Smiley har støtt på et RC-problem jeg ikke skjønner hvordan vi skal løse (og jeg dessverre ikke har klart å oppdrive noen eksterne krefter som kan hjelpe oss med det akkurat nå heller da vi straks mister treningsmulighetene våre og må vente på våren før vi får gjort noe mer) har jeg bestemt meg for å ta en RC-pause. Mange ble sikkert supernysgjerrige nå, så jeg kan kort oppsummere at hun i utgangspunktet har både bra forståelse og bra stil, men innimellom løfter det ene bakbenet på en uheldig måte, samme måte som hun gjør når hun løper fort ned trapp.

Så over til det morsomme: vippeadferden begynner å nærme seg ferdig, den skal “bare” proofes litt bedre mot sprintende handler og for akkurat hvor man skal dytte (rett frem, ikke på sidene), men den er altså nesten klar for å sette inn vippen i kombinasjoner med andre hinder. Sånn så vippen ut i går. Ikke helt klar, men hun er trygg og vet omtrent hva hun skal gjøre:

Siden jeg vil ta litt press av egne skuldre for debutplaner og RC-trøbbel bestemte jeg meg for å overføre stoppfeltene til bommen også. Det gjorde vi i dag.

Jeg har hørt mange ganger at dette visstnok er både vanskelig (tilnærmet umulig), tidkrevende og komplisert trening. Så jeg satte telefonen til å fange prosessen. Dette er økt nummer to (jeg lover, vi har ikke tjuvtrent!) og økt nummer tre. Ja, for selvsagt kjørte vi eksamen med veksling mellom stoppfelt og RC – og fanget beviset på film! 

 

Kløfta, Moelv, EO og linjevalg online!

Oi sann, nå var det visst plutselig en stund siden forrige oppdatering. Vi har søkt EO med alle tre border colliene. Smiley søker helt uten poeng, Ville søker med en god dæsj fra klasse 1 og 2, og Kuling søker med en trygg poengsum fra et godt år på konkurransebanen. Variasjon fryder 😉

Vi har også vært på to konkurranser: Kløfta og Moelv. Rekk opp labben alle som har tatt dobbeltseier!

27972971_402918933481969_4738492686478208825_n

På Kløfta var det Kuling som hadde dagen, med en første- og en andreplass:

Så vant Sigurd og ville i Moelv! De vant like godt begge klassene sine samme dag, og Ville er nå klasse 3-hund i hopp. Et napp til, så er hun klasse 3-hund på heltid og dermed kvalifisert for å delta i NM og NKKs landslagsuttak i år – vi krysser fingrene for at de rekker det!

Av annet nytt å melde har vi et onlinekurs på facebook som skal starte 1. mars – om bare en drøy uke. Det ligger informasjon og påmelding i kursfanen her på hjemmesiden, og det finnes også et facebookarrangement: https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

På facebooksiden vår skal vi forresten også lodde ut en gratis plass på kurset 20. februar – på tirsdag. Hvis du vil hive deg med og få sjansen til å vinne en plass, finner du konkurransen på facebook.com/otwagility

Linjenerding er et tema hjertet mitt banker varmt for! Ikke bare fordi jeg synes det er fantastisk moro å analysere og lage enkle huskeregler, men fordi jeg ser hvor mye tankevirksomhet mange bruker på valgene på briefing, og hvor mye tid det kan koste på resultatlisten hvis man velger feil…

Så – vil du bli med og linjenerde med oss? Lære deg hvordan du kan ta smartere, raskere valg på briefing? Hvilke kjennetegn du kan gå etter, en enkel regel, unntak og ulemper. Etter dette kurset garanterer vi at du vil føle deg tryggere når du møter et linjevalg, selv om du har begrenset tid på briefing!

Resten av detaljene (og link til påmeldingsskjema) finner du her: https://onetowatch.no/kurs/

Smileyplanen

Da jeg innså at Smiley hadde skadet en eller flere sener i skulderen i juni, la jeg mentalt alle planer om agilitytrening og annen moro på hylla for et halvt år. Vi hadde naturligvis ingen garantier for at vi ville kunne begynne å trene igjen når kalenderen bikket 2018, men det hjalp meg at jeg kunne telle ned, og jeg ble fortalt at det var en realistisk forventning. Vi går fortsatt til jevnlige kontroller og jeg tror aldri at jeg vil klare å slappe helt av og slutte å nistirre på bevegelsene hennes, men planen om å gjenoppta agilitytreningen i 2018 har holdt!

Da jeg endelig fikk klarsignalet ble jeg litt perpleks. Det var så mange halvferdige treningsprosjekter vi slapp taket i for et halvt år siden, så mange ting hun egentlig har lært men som har vært helt uten vedlikehold, og så mange ting vi ikke riktig hadde kommet i gang med. Samtidig føltes nesten alt jeg kunne komme på som “langt frem” og for belastende foreløpig, og jeg visste ikke hvilket hjørne jeg skulle ta tak i for å komme i gang med treningen enda det var så mye å lære.

Etter tips fra Mentaltrenerpodcasten lastet jeg ned mindmap-software (elsker at min versjon heter SimpleMind – så kan jeg føle meg litt enkel iblant 😉 ) og forsøkte å skaffe oversikt over hva vi har foran oss å trene på. Jeg fargekodet kartet med grønt for januar (det jeg allerede kunne starte på), gult for februar og rødt for de tingene jeg synes er såpass belastende at jeg vil vente til mars. Håpet er å kanskje ha henne klar for konkurranse i april, og kartet representerer dermed de tingene jeg vil ha i orden før debut:

Screen Shot 2018-01-04 at 15.52.39

Det er heftig å se hvor mye kartet har forandret seg på en måned! Ikke bare har det vokst ettersom jeg detaljerer planer og inkluderer nye øvelser, men det blir også stadig mer rosa. Når vi begynner på en øvelse gjør jeg nemlig boblen oransje, og når jeg føler meg ferdig med noe gjør jeg boblen rosa. Etter hvert skal hele kartet bli rosa, med noen pågående oransjebobler – Smileys eget fargetema 😀

Sånn ser kartet ut i dag:

Screen Shot 2018-02-04 at 11.20.01

Jeg regner med at dere har lyst på videoglimt fra treningen? Det byr vi naturligvis på! Jeg har blant annet reintrodusert noen slalåmøvelser, men for å spare kroppen hennes (slalåmbevegelse er noe av det verste man kan utsette en sårbar skulder for) gjør vi først det vi kan i en helt åpen allé. På agendaen i går kveld stod å sjekke hvor mye forstyrrelser hun tåler ved utgangene, og jeg synes det ble to morsomme minutter 

Vi har også begynt å pusle med RC igjen, for eksempel på denne måten, med slak vinkel, liten target og fokus på tighte svinger i lav fart. Ha på lyden på siste halvdel av filmen hvis du har lyst å være med på “festen” vår 😉

Hvordan det føles å leke agility med henne igjen? Akkurat som jeg drømte om. Et privilegie – hun er myk, morsom, intens, villig, og så innmari opptatt av å forstå. Min enhjørning! 

Andre ting da? Jo, vi har et helt nytt onlinekurs på trappene! Facebookbasert denne gangen siden formatet på oppgavene passer til gruppe, og det gjør det enkelt for deltakerne å følge diskusjoner og feedback. Tema er linjenerding – noe som ligger mitt hjerte nært! Du kan finne informasjon og påmelding under kursfanen her på hjemmesiden, eller på dette facebookarrangementet:  https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

Screen Shot 2018-02-03 at 11.35.27.png

Sandefjord/OCC – vinterstevne 2018 (og startnumer én-tanker)

Selv om vi ikke følte oss helt klare etter lang trenings- og konkurransefri, falt vi for fristelsen til en konkurransehelg rett borti nabolaget. I de første løpene kjente vi at vi var rustne, men det kom seg fort!

Ville tok med seg seier og napp i hopp 2, og Sigurd fikk en bonus-mentaltrening i å måtte løpe den klassen på nytt siden tidtakeranlegget hadde streiket:

I tillegg fikk de bare en ynke femmer i begge de individuelle løpene på søndag – stabiliteten er virkelig på inngang og de siste nappene ligger nær overflaten! De fikk også diskutert noen feltkriterier i både lagløpene og det ene ag2-løpet, noe som bare er å forvente når vi legger hovedparten av treningen hennes på RC for tiden, og RC naturligvis er mye festligere enn å stoppe på bommen. Men beskjed er beskjed – og kriterier må overholdes om vi ikke skal grave oss et dypt inkonsekvenshull! Ville har egentlig god naturlig selvkontroll, men RC-prosessen og konkurransestresset (noen ganger ryker det spiralrøyk ut av ørene hennes når hjernen brenner) kan vippe selv henne av både pinnen og feltene 😉

Kuling var bra fra løp nummer én, det var handleren som måtte våkne fra dvalen. Jeg får veldig ofte start nummer én, ironisk nok den posisjonen jeg liker dårligst å starte fra. Jeg rekker liksom ikke helt å føle meg klar, glemmer ofte banen i en brøkdel av et sekund, og havner feil. Er ikke “på” nok, føler ikke at jeg “eier” banen og ender med å forsøke å halsbrekke meg i mål i stedet for å gi hunden min ekstra informasjon fra hinder til hinder og være i forkant slik jeg liker. Det første løpet med startnummer én skjedde akkurat det; jeg glemte banen et øyeblikk, stakk ikke i nærheten av tidlig nok fra sekvensen etter mønet. Planen var å la ham finne tunnel-hopp-tunnel-hopp selv, og plassere meg i et tidlig blindbytte opp mot hoppet før bommen. Det oppdaget jeg at aldri kom til å gå da jeg innså at jeg sto og ventet på ham ved den andre tunnelen. Resten av løpet gikk fint, men jeg hadde lyst å slå hodet hardt i veggen over foksufeilen min. Dette må bli en styrke, ikke en svakhet. Det ER merkelig at jeg ofte får startnummer én i halvparten av løpene mine per helg, men jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg vil takle det langt bedre enn det her. Byr på filmen, så der dere hvor “lost” jeg var:

Det neste løpet vant vi derimot – ekstra gøy med mange feilfrie hunder bak oss i en hoppklasse. Jeg blir fortsatt skikkelig glad og overrasket når vi klarer å slå dem i hopp – der har vi ikke de raske feltene våre å redde oss inn på, og de beste svingene og den raskeste akselerasjonen har vi virkelig måttet kjempe for å utvikle. Det kjennes helt riktig å ha nedprioritert agilitytrening til fordel for utallige skiturer den siste måneden, den planen fortsetter vi å følge. Kuling er bra nå!

Før søndagens startnummer én i første klasse hadde jeg laget meg noen kriterier jeg tvang meg til å følge. Ett av dem var å bruke de to minuttene jeg har til rådighet fra briefingen er slutt til jeg skal være klar til start på å gå ut av hallen, la Kuling leke med ballen sin, og visualisere hele banen tre ganger før jeg gikk inn til start. Det var vanskelig! Jeg bruker visualisering før andre løp også, men med første startnummer og tidspress (mesterskapsstress har litt av samme effekten også) kan jeg bli stående midt i den virtuelle banen og ikke ane hvor et gitt hinder er hen. Blankt. Selv om jeg har vært ute og briefet det, selv om det ikke er lenge siden, eller selv om jeg nettopp visualiserte det med flyt. Det var ikke lett å bli stående selv om jeg visste at klokken tikket faretruende mot de to minuttene, at banen og dommeren og ringmannskapet var klare, og at det bare var meg de ventet på. Men jeg fullførte fordi jeg hadde skrevet det i treningsdagboken, og virkelig ville kunne sette kryss i den ruten. Når jeg kan krysse av de målene jeg har avtalt med meg selv før løpet blir resultatet mindre viktig – og det å gjøre den avtalen hjelper meg til å gjennomføre ting som ellers har lett for å gå i glemmeboken eller tidsklemma.

Riktignok kom jeg borti hinderstøtten på hinder 3 (det synes ikke på filmen men pinnen falt før Kuling kom dit så disken var et faktum) men jeg var PÅ hele løpet, husket alt jeg ville, og hadde overskudd til å pushe Kuling til og med litt for mye så han glemte å bremse godt nok inn i slalåminngangen. Suksess i min bok! 

Det neste løpet ble feilfritt og andreplass, denne gangen i agilityklasse med senere startnummer:

Lagløpet var også feilfritt til siste slutt hvor jeg lurte ham til å hoppe av vippa – også suksess i min bok. Kuling blir nok aldri ferdig med å lure på kriterier, og jeg setter veldig stor pris på at mange klubber fortsatt arrangerer lag som agilityklasse selv om hopp-lag har blitt tillatt, så jeg får en ekstra mulighet per dag til å ta den diskusjonen. Jeg gjør det samme i de individuelle løpene, men dobbelt sett feltpasseringer per dag har stor verdi for meg (og muligens for norske medaljesjanser når vi er med til mesterskap) 😉

Det føles vilt å fortelle om så mange feilfrie løp. Jeg håper jeg aldri slutter å sette pris på stabiliteten. Jeg håper jeg ikke slutter å jakte på flyten. Jeg håper at jeg aldri kommer til å ta Kuling for gitt. Han er fortsatt en sart liten sjel med rare behov og vanskelige følelser, men som agilityhund har han blitt voksen, selvsikker og skinnende. Agilitybanen er kanskje det stedet han føler seg tryggest, tøffest og kulest – i all hovedsak fri for bekymringene sine. Jeg vet ikke hvordan livet hans blir den dagen han må pensjoneres, og tror ikke det hjelper å tenke på det enda…