Jeg har noen ganske vidløftige tanker for dette blogginnlegget. Noen spørsmål jeg vil pirke i, men uten å egentlig ha en klar agenda. Jeg vil lufte noen tanker.

Er det greit å trøste hunden? Er sensitivitet noe man kan trene frem? Hvilke fordeler får man med en sensitiv hund? Hvordan påvirker sensitivitet treningen? Hvilke alternativer gir hunden det beste livet?

Hvordan definerer vi forresten hva en sensitiv hund er? Det jeg snakker om her, er hunder som tar inn, og bryr seg om hva individene rundt den mener og føler. Jeg snakker også om empati fra treneren: en trener som ser og bryr seg om hundens stress, ubehag og for så vidt også positive emosjoner.

Disse tankene kommer på bordet på grunn av ting jeg lærer av Smiley. Hun har alltid vært veldig sensitiv. Da hun (ved et uhell) bet meg i skrittet under lek som valp og jeg naturlig nok skrek “au” ganske høyt, tok det ukesvis med overtalelse før hun våget å leke med meg igjen. Hun er opptatt av hva jeg mener. Hun er opptatt av alle rundt henne, på godt og vondt. Dette er noe som har vært en del av henne fra hun var liten og antakelig har en genetisk komponent. Men det er også noe jeg har hatt mulighet til å påvirke.

Jeg vil dele med dere en film fra en av shaping-øktene vi gjorde i går. Til et av triksene i spa-uken på eventyrkurset skal hun lære å holde noe i munnen. Det har vist seg vanskelig for henne å tilby å holde fast helt i ro. Kanskje ikke så rart, når fokuset for en agilityhund stort sett er på høy intensitet i selve agilityferdighetene eller kontrollerte bevegelser i styrketrening etc. Det å holde posisjoner har vi ikke gjort så veldig mye av. For å hjelpe henne med å finne roen med gjenstanden i munnen, var planen for denne økten å kombinere to ting hun allerde har lært: plukke opp gjenstand, og haketarget hvor hun hviler hodet i hånden min helt rolig. Det gikk ikke som jeg hadde tenkt.

Av en eller annen grunn syntes Smiley det var veldig ubehagelig å få hånden min inntil haken hennes mens hun holdt fleecefletten i munnen. Jeg vet ikke sikkert, men det kan være fordi det gjorde det vanskelig å spytte ut fletten, slik hun normalt ville gjøre når hun har plukket den opp. Det er egentlig ikke så viktig hva som skjedde, men filmen er veldig illustrerende. På få repetisjoner med noe hun ikke forstod eller ikke likte, gikk hun fra å villig utføre begge adferdene, respondere med forventing på “ta den” (som til daglig betyr at hun får ta en leke) og villig tilby adferd for godbiter, til å avbryte og be om en klem da jeg ba henne om å “ta den”:

Ok. Det er mange perspektiver å notere seg her. På én måte er det et problem for treningen at hun skrur av og ber om en klem når hun synes det blir vanskelig. Sett fra et annet perspektiv synes jeg det er fantastisk med en hund som så tydelig forteller meg at jeg har valgt feil tilnærming.

Med Smiley har det vært helt naturlig for meg å fremelske sensitiviteten. Jeg er sensitiv selv. Empatien kan iblant overkjøre meg. Jeg kan bli stående og se på andres trening og få helt vondt av at jeg ser frustrasjon og usikkerhet i hunden deres som de tilsynelatende ikke engang legger merke til, langt mindre tar hensyn til. Det passer meg å ha en hund som tar inn meg like mye som jeg tar inn den.

Agilitymessig har mange allerede sagt til meg at de beundrer Smileys sensitivitet. Ikke den slitsomme sensitiviteten når hun blir usikker av dårlig trening eller reagerer på en hund eller et menneske hun ikke kjenner, men i handling og innlæring. De ser en hund som virkelig ønsker å forstå hva jeg mener, virkelig ønsker å gjøre riktig, virkelig ønsker å finne flyten sammen med meg. Jeg tror disse tingene henger sammen.

Fra et shapingperspektiv, og med tanke på Smileys selvstendige motstandsdyktighet, hadde det antakelig vært bedre om jeg hadde valgt å ignorere at hun mislikte metoden, belønt ekstremt bra for de repetisjonene hvor hun fant seg i det, og utviklet adferden raskt forbi stadiet hvor jeg hadde bruk for å kombinere ‘hold fast’ og ‘haketarget’. Fra mammahjerteperspektivet falt det seg langt mer naturlig for meg å ta Smiley i armene da det var det hun ville, formidle til henne at jeg forstod at hun syntes dette var ubehagelig, og forsikre både henne og meg selv om at vi kommer til å finne en annen løsning på denne treningsnøtten.

Smiley har vært en hjertehund for meg fra dag én. Hun er på mange måter vanskelig. Har masse problemadferd. Har et autistisk snev av behov for å forstå og forutsi. Men det tok meg bare noen få sekunder å bli glad i henne. Vi er så tett knyttet sammen at det å la henne jobbe gjennom ubehag, selv om hun gjør det frivillig for belønning, er vanskelig for meg.

Det har nok noen ulemper å la hunden velge trøst i stedet for motstandsdyktighet på den måten jeg har gjort med Smiley. Samtidig tror jeg det gir en helt sjelden mulighet for tillit mellom hund og trener.

Har du noen tanker om dette temaet? Jeg vil gjerne høre fra deg, for mine tanker er langt fra ferdig tenkt! Dette er et ganske svevende tema – helt uten fasit.