Om hunder og greier

Er det ikke rart…
Jeg satt noen lange timer en natt og funderte over hvor mye hunden min faktisk betyr for meg.
Han var syk, nemlig. Veldig syk.
Nå er han frisk igjen, men jeg fått litt mer lys over mitt eget forhold til ham, jeg hører litt bedre etter når han sier noe.

En sånn liten sak… Jeg har kjent ham siden han var enda mindre, dvs ikke engang en kg.
Ingen av vennene mine har jeg kjent så lenge?
Ingen av mine menneskelige venner har jeg lært hvor de skal tisse, hva de skal spise, at skosåler ikke er godt for fordøyelsen, og at hvis du spiser lodotter, så unngå de med hårstrå i med tanke på at de skal ut igjen i morgen.

Ingen av vennene mine ligger i fotenden av sengen om morgenen (ihvertfall ikke hver morgen) og gjeeesper langsomt. Ingen av vennene mine krøller seg rundt føttene mine i fryd over at jeg rett og slett er her.
Ingen av vennene mine synes at det at jeg kommer hjem fra jobb er det aller kuleste som kunne skjedd her på jord.

Ingen av vennene mine ser på meg som herre over alt som betyr noe her i verden – maten, tispene, og gummileker med pipelyd og bjeller.

Ingen av vennene mine gidder å skru av radioen når jeg ikke har lyst å gjøre det selv, hente en brus fra kjøleskapet, lete etter nøklene mine, eller rett og slett spille død fordi jeg synes det er morsomt å se på.

Så er det kanskje ikke så rart at jeg forguder den pelskledde saken likevel?

Til sist er det vel en utfavikelig faktor at det er ganske trygt å være glad i en hund.
Han svikter meg sannsynligvis ikke for en annen. Med mindre vedkommende har en pølsebit, da…

Vi prøver igjen…

Dette blogg-styret virket liksom ikke, ganske lenge. Men no trur eg faktsik at da fungerar!
Låt mej försöka att påsta, bara…

Orkanbanner

søt

Ingerid Margrete

Ok so this is me. I was born in Oslo in 1986, and still live in Norway (take a peek at a world map, its the looong, mountainy country to the north). I study at a university called (my translation) “The Norwegian University of Biological and Environmental Sciences” and rent a house at a farm with Sigurd and our dogs. My spare time is mostly spent on dog training, and this blog is mostly about the training of Orkan.

I have always loved dog training big time! For some wierd reason God placed me in a very allergic family, so when growing up I borrowed the dogs of neighboors and friends and taught them all kinds of funny tricks and habits. As soon as I moved out of course I got some dogs of my own. I train and compeet in agility, but our dogs are trained in other diciplines as well.

We have three dogs, you can read more about them on their own pages. Bris (breeze) is Sigurd’s baby. She is going to be a hunting and will do some agility as well. Storm used to compeet in agility, but his back has been giving him trouble, so he retired early and is now our lap-dog, the most calm and cuddly dog in the world! Orkan (hurricane) is my up and coming agility star. My goal is great success in the agility ring, but I would never compromize with having great fun as we go. Orkan is an intelligent, fast and intense dog, the kind that could get far competition-wise, so it’s more or less up to me how far we get. I love my dogs and have fun, time will show where we end up 🙂