Løpende felt: Smileys svingteknikk

Jeg klarer ikke å la være å bry meg om stil og bevegelsesmønstre – verken når det gjelder løpende felt eller i andre deler av agilitytreningen (og hundelivet forsåvidt). Da jeg endelig fikk inspirasjon nok og moralsk støtte på RC-treningsdagen vi hadde her hjemme i starten av november, kom jeg i gang med Smileys sving-grunnferdigheter. Hun har brukbare løpende felt på noenlunde rette linjer (om vi ser bort fra at hun noen ganger løfter det ene bakbenet). Svingene har vi egentlig aldri kommet ordentlig i gang med – vi mistet jo til sammen et år treningstid på de to første årene hennes til skader og rehab!

Den første tanken jeg hadde om tilnærming og metode var å gå ut fra den forståelsen hun allerede har og verdien for lave treff som er bygget opp ved hjelp av target. Jeg ville unngå target med høye kanter siden hun har historikk på å la være å sette ned alle bena (spesielt det høyre bakbenet men til dels også det venstre). Vi vet jo ikke hvorfor hun har gjort dette, men kanter man kan tråkke skjevt på er i alle fall ikke et pluss. Riktignok har klikkertargeten myke kanter og jevne overganger, men ideelt er det likevel ikke. Derfor brukte jeg en svart targetmatte mest for å hjelpe meg selv med å se hva jeg vil belønne. Dette var fokuset i de øktene vi gjorde på fellestreningsdagen.

Jeg fikk frem en hel del lave treff (har klippet ut et ganske tilfeldig utvalg her) men i videoanalysen etterpå og i samtale med andre kloke hoder ble jeg sikker på at teknikken ikke er bra om hun ikke setter bakben også i targetområdet. Rotasjonen rundt skuldrene blir ikke bra når hun helst vil levere rene frambenstreff og spare bakbena til bakken etter planken. Sånn så det ut på ren targetmatte:

Noen dager senere filmet jeg hennes egne valg av teknikk med litt ulike kriterier, for å se om noe av det ga utslag. Jeg fant frem igjen klikkertargetene for å kunne jukse meg til større foståelse enn hun har på bare planke – hun kjenner prinsippet godt og på denne måten kunne jeg sjekke hvordan hun over tid antakelig ville ha utviklet teknikken når hun ble sikker på hvor jeg ønsker at hun skal treffe.

Filmen derfra skapte mer hodekløe – i en litt for stor andel av repetisjonene slenger hun ned en labb eller to i perfekt targetområde, men vrenger kroppen rundt uten å bruke bakbena til grep og balanse. Både med tanke på treffsikkerhet over tid men aller mest med tanke på belastningen på kroppen hennes ble jeg sikker på at dette ikke var svaret. Smiley måtte lære noe mer enn bare treffkriterier! Et lite utvalg repetisjoner fra teknikk-testingen med 30×30 cm target, 30×60-target som dekker opp til ca 45 cm på feltet og uten target men bare med teip for å gjøre det lettest mulig å velge hva som skal belønnes:

Hodekløing, samtale med andre, youtubestudier og noen nye ideer senere ble jeg enig med meg selv om at det jeg egentlig vil ha i de tighte svingene, er alle fire bena plantet ganske samlet nederst på feltet. Jeg vil ikke ha spesielt mye reach fordi det betyr fart fremover, og jeg vil ikke ha veldig mye separasjon fordi det krever bedre feste og balanse. Fire ganske samlede ben (innenfor den nederste halvdelen av feltet) betyr et veldig samlet steg, nesten mer som satsen for et hopp enn som et klassisk løpesteg, og setter henne opp for å svinge skarpt men kontrollert uten å skli. Bra! Det å skape et deltajert måbilde er halve jobben!

Inspirert av andre som har brukt hopping inn og ut av boks (blant annet flere Silvia Trkman-elever) ble dette neste steg på agendaen. Smiley fikk teste mange ulike størrelser og fasonger på kurver og bokser inne på stuegulvet. Det som fungerte best var en ganske stor plastboks med høye kanter. De høye kantene hjelper henne med å hoppe inn og ut med samlede ben i stedet for å løpe gjennom og sette noen ben på utsiden mens andre treffer oppi (noe som jeg jo har belønnet masse for rette linjer, hvor jeg vil ha stor spredning på treffene!).

Noen økter senere og litt bygging, så har jeg en gummikledd finértarget med pappkanter som lett kan klippes ned til stadig lavere høyde. Det å redusere kantene er neste prioritet i treningen, sånn at steget kan bli mer naturlig og vi kan få vekk den hoppete, anstrengte stilen. Hoppingen har vært et perfekt hjelpemiddel til å få frem samlet stil, men jeg vil jo egentlig ikke ha den på sikt. Det jeg vil beholde, er at hun planter alle fire bena på den nederste delen av feltet – og det har jeg fått frem!

Nå vet jeg hvor veien skal gå, jeg har fått frem den stilen jeg ønsker, herfra er det bare generalisering og fading av target som skal til! Jeg begynner endelig å få ordentlig tro på at jeg vil lykkes med RC-svingene denne gangen 😀

 

Mynt hos AquaDog

Siden vi er så heldige å få bruke bassenget hos AquaDog i Tønsberg en gang i uken, får hundene våre spedd på ønsket om allsidig og variert trening med svømmeøkter. Det er særlig verdifullt nå om vinteren, når vi ikke kan la dem svømme i havet eller bassenget i hagen!

Mynt er nå ti måneder gammel og godt nok ferdigvokst i kroppen til at vi synes hun kan begynne med litt mer vanlig fysisk trening på lik linje som de andre hundene. Hun får være med på alle turene vi går, har fått prøve seg på å trekke litt foran sykkel, og jobber med balanseøvelser på ustabile underlag. I vinter skal hun forhåpentlig få trekke mer når det blir skiføre, og til våren skal vi skaffe en kløv i henne størrelse så hun kan få bære litt. I tillegg har vi startet tilvenning til svømmetrening i basseng.

Mynt har badet masse ute i sommer, og elsket det! Likevel er det ikke en selvfølge at svømming i basseng er like gøy – ofte oppfatter hundene det første gang som å ha falt i et hull med vann uten mulighet til å komme opp. Det kan gi panikk. De første gangene i bassenget fokuserer vi derfor på trygghet, moro og rutineforståelse.

Siden Mynt villig hoppet i bassenget og hentet leke etter noen få repetisjoner med overtalelse og hjelp til å ta det siste steget uti, brukte vi resten av økten til å lære henne at det er trygt å ta pause i armene. Hun fikk veksle mellom å komme opp på rampen og å stoppe i armene mine annenhver gang:

Smileytur til Kløfta, november 2018

Jeg spytter inn noe hyggeligere her, midt i alt det triste. Smiley var nemlig på Kløfta på søndag. Det ble ingen resultatmessige seiere, men turen var definitivt verdt det! I A2-løpet satte vi beste tid med et riv og en vippeflygning:

Rimelig uvant å ikke rette opp en sånn vippeutførelse, men det har sin forklaring! Jeg har puslet litt med Smileys selvtillit, vilje frem og teknikk på vippa. Hun har vært forsiktig, gått over med stive ben og ventet til vippa var helt nede med å vektforskyve for nesedytter. En av tingene jeg har gjort, er å kjøre en del repetisjoner hvor hun får beskjed om å gå før vippa er nede (da har hun gått i det den slo ned), for deretter å be om nesedytter igjen og sjekke at hun fortsatt forstår kriteriene for den beskjeden. Det har sett kjempefint ut, og de raske repetisjonene har sett ut til å gi henne mer selvtillit på å gå lengre ut tidligere.

Da vi var på vei til mål på Kløfta sa jeg bare “Vippe”, ikke “Vippe-trykk” som jeg vanligvis sier. Hun fikk altså ikke beskjed om å stoppe. Hun rakk heller ikke å få beskjed om å gå før hun allerede var på vei av. Det kan hende at hun trodde vippa var en bom, siden verbalen lød annerledes og hun ikke hadde samme tydelige bilde som når vi har detaljtrent dette hjemme. Det kan også hende at hun rett og slett tok for seg og våget å hoppe rett ut i luften. Det får jeg aldri vite. Uansett – hun ble ikke redd. Det eneste jeg sitter og ønsker etterpå er at dette ikke var det eneste ag-løpet vi skal gjøre på noen måneder, så jeg får ikke kvittering på hva effekten av å slippe dette gjennom og bare juble for hvor modig hun var, på lenge!

Hoppløpet hadde ikke samme drama-nivå, men jeg er fornøyd med det også:

Aller mest fornøyd er jeg faktisk med det Smiley gjorde rundt ringen. Det er trangt og vanskelig for henne i denne hallen, og det ble noen utfall, men de var få og hun snappet raskt ut av det. Sammenliknet med da vi var i samme hall for blåbærstevne et halvt år tidligere, har vi kommet langt! Hun er målrettet på vei inn mot start, hun leker godt i mål, og hun kan ligge litt stille og vente mens jeg ordner praktiske ting på vei inn og ut (denne gangen var det skikkelig drittvær, så jeg måtte ha av og på litt klær).

Smileys fremgang gjør meg glad! Når vi i tillegg kombinerte stevnetur med besøk og bollebaking hos venninne, var denne helgen en god pause fra å se virkeligheten i øynene på hjemmebane.

Farvel, Kuling

Vi hadde noen fine siste dager. Kuling fikk leke masse agility, gå lange turer, spise ekstra godter, nyte novembersolens varme stråler i sofaen. Han ble stresset av at vi var lei oss, men det var også mye glede, kjærlighet og lek.

Tirsdag hadde han avskjedsfest. Vi gikk tur, delte napoleonskake, lekte agility, tok farvel.

Vi brukte favorittveterinærene våre til også dette – Din Dyreklinikk tilbyr muligheten for å komme hjem så man slipper å reise til klinikken. Kuling fikk en rask overgang fra han lekte og følte seg superkul til alt var over. Vi gjorde det så bra som vi kunne for ham.

På en merkelig måte var det veldig godt å ta ham i armene etter at han hadde sovnet og kjenne hvor avslappet han var. Det er lenge siden jeg har kunnet holde Kuling sånn, helt myk og trygg og uten bekymring.

Da han var død la vi kroppen hans i en liten kiste som vi hadde forberedt. Vi la den på et saueskinn som han vant i Ølen. Og vi sendte med favorittballen; den røde han kjøpte i Finland i 2015. Graven ble fin. Med utsikt over hagen og agilitybanen. Men det var ikke Kuling vi la der, bare kroppen hans.

bIMG_3588

Om det finnes en hundehimmel spretter det rundt en bekymringsfri, avslappet og lykkelig border collie blant solstråler, sauer, agilityhinder og store pinner i gjørmete vannkanter. En liten border collie som vi savner så inderlig.

Nå strides hodet og hjertet. Den rasjonelle delen av bevisstheten er lettet over at vi er ferdig med å vente på det vonde. Sikker på at det var riktig valg. Den emosjonelle delen er fortvilet, angrer, har et stort hull i både hjertet og hverdagen.

Vi vet av erfaring at sorg ser mildere ut i etterpåklokskapens lys. så vi forsøker å ta vare på hverandre og vente på at tiden gir oss avstand til det vonde.

 

Kulings liv nærmer seg slutten

35265101_10156200504410673_7505200482105688064_o

Kuling, sånn jeg vil huske ham – uredd, rampete, trygg, glad, med et stort smil og med fullt fokus på det vi holdt på med:

Så sitter jeg her, og forsøker å formulere en forståelig og balansert forklaring til hvorfor jeg har bestemt meg for å avlive Kuling…

Det har vært en tøff sommer. Jeg har tenkt, knadd hjernen min, eltet alternativer, snudd alle de steinene jeg kunne komme på å snu. Jeg er glad for at jeg kunne gi meg selv tid til å fordøye, vurdere og bestemme. Det er et privilegium å slippe å forhaste seg med vanskelige beslutninger. Jeg har sånn sett vært heldig. Men det har vært, og er, vondt.

Kuling har alltid vært en skjør hund. Helt fra han var valp har han vært irrasjonelt redd for en del ting. Det er mange ting han ikke er redd for, men når han blir redd får han panikk og blir desperat etter å komme seg vekk fra situasjonen. Han har for eksempel vært redd for støvsugere (og alle lyder som kan minne om støvsugere, som eksempel håndtørkerlyden fra offentlige toaletter). Han har vært redd for summingen fra vannpumpen i båten vår at han tilbragte deler av en sommer på fordekk (lengst mulig vekk fra lyden) og helst ville stikke i land eller hoppe i havet. Han ble så redd for Orkan at situasjonen i flokken ble uholdbar og Orkan måtte flytte tilbake til oppdretteren sin. Han var livredd for alle typer tutelyder etter at det ble brukt lufthorn på et VM han deltok i. Han fikk panikk når isbilen var i nabolaget fordi bjellen likner på pling-lyden mange har som meldingsvarsel på mobiltelefonene sine. Meldingslyder var han så redd for at jeg måtte be elever på kurs om å sette telefonene sine på lydløs for at Kuling skulle klare å jobbe som demohund.

Poenget med denne listen er ikke å gi en oversikt over alt Kuling har vært redd for, men å illustrere at det har handlet om rare, uforutsigbare ting. Ting som ikke er farlig. Ting som det har vært vanskelig å unngå å utsette ham for. Ting vi ikke forstår hvorfor han har blitt redd for. Men han har ikke vært så redd at det har vært dyrevelferdsmessige grunner til å avlive ham – han har tross alt vært glad og trygg det meste av tiden, så lenge vi klarte å skåne ham for noen ting.

I begynnelsen var han ikke skarp. Han har knapt nok gjort et utfall i hele sitt liv, selv om han er ukomfortabel med fremmede hunder. Han er myk, har stor tillit til menneskene sine og ville i mange tilfeller helst sittet inne i genseren min eller under huden min – jeg har vært tryggheten hvor han alltid kunne få trøst, som forsikret ham om at han ikke måtte takle verden alene.

Den første gangen jeg ble bitt var han tre år gammel. Han hadde falt av bommen i konkurranse og slått seg. Jeg forsøkte å finne ut hvor han hadde vondt. Det var logisk, selv om det var uventet og jeg ble redd. Jeg tråkket over grensen hans, gjorde noe ubehagelig, og han følte seg presset. Men jeg fikk en ny respekt for reaksjonene hans. En hund med lite ego men store reaksjoner.

Gjennom livet har han blitt stadig skarpere. De siste årene har det for eksempel vært risikabelt å ta på ham et dekken hvis man er litt for nær bilen. Det har også blitt skummelt å ta på ham når han sover. Med andre ord måtte man sitte stille hvis han sovnet i fanget. Han har stort sett sovet i bur for å gi ham en trygg hule hvor ingen kunne berøre ham.

Jeg orker ikke alle detaljene, men i juni bet han meg alvorlig. Jeg måtte sy ganske mange sting i ansiktet, heldigvis de fleste inne i munnen. Det har grodd pent. Sånn sett gikk det egentlig bra. Jeg kunne kanskje mistet et øye. Eller han kunne truffet en pulsåre. Jeg vet ikke hva som kunne skjedd. Men jeg har tenkt mye på det. Den største skaden er nok likevel ikke fysisk.

Kort fortalt hadde han selv satt seg i den situasjonen som gikk så galt, og han kunne selv forlatt den på en helt vanlig måte. Han ville ha kos, jeg ville ha litt mindre klining. Han ville være tett inntil, jeg forsøkte å be ham om å legge seg nærmere fanget mitt i stedet for ansiktet. Jeg skjønte at han ble ukomfortabel, ba ham om å gå vekk som så mange ganger før, men denne gangen klarte han ikke å gå. Han forsvarte seg mot noe som for ingen andre ville vært en trussel. Og han forsvarte seg med veldig sterke midler.

Dette skjedde noen dager før vi skule reise til Bergen for årets uttak til NKKs landslag. Tilværelsen min gikk i tusen knas, jeg gikk på autopilot, og midt oppe i alt virket det som at det klokeste akkurat da var å følge alle planer som var lagt. Jeg prøvde å gi ting tid, la inntrykkene lande og fordøye alt sammen før jeg tok noen drastiske beslutninger. Men jeg brydde meg lite om agility den helgen. Jeg sov lite. Jeg gråt mye. Og jeg klarte ikke å svare ordentlig når folk lurte på hvorfor jeg var så ute av lage både fysisk og psykisk. Det var ikke lette skritt å gå til landslagsleder rett etter at vi var tatt ut på laget og fortelle at jeg ikke visste om jeg fortsatt kom til å ha Kuling når det ble tid for mesterskap. Alt var så ferskt akkurat da at jeg visste veldig lite om hva jeg skulle tenke…

Nå har det gått noen måneder. Ikke en dag uten at jeg har grublet. Jeg har pendlet mellom konstruktive ideer, fortvilelse og håp. Trent gode ferdigheter. Ommøblert hjemmet. Innført nye regler for hvor Kuling får være og hva han får gjøre. Bedt ham om å gå ned et uant antall ganger når han har villet komme opp i sofaen og ligge tett inntil meg i armkroken. Vi har på et vis fått hverdagen til å fungere. Og vi har fått tid til å få perspektiv på fremtiden.

Jeg skal ikke dele alle tankene her, alle situasjonene jeg synes er vanskelig. Men jeg skal oppsummere litt. Fortelle hva som gjør utslaget for meg. For jeg håper at du som leser kan forstå. Jeg trenger at noen rundt meg skjønner.

I denne situasjonen finnes det ingen riktige valg. Hvis han skader noen igjen, er det for sent. Hvis han ikke gjør det, er det for tidlig. Alle valg er feil. Alle valg er fryktelige. Alle alternativene gjør vondt for alle involverte.

Risikoen for at Kuling skader noen igjen er ikke enormt stor, men den er tilstede, og den har økt så lenge jeg har kjent ham. Når jeg nå vet hvor stor skade han kan gjøre, er det en vanskelig risiko å leve med.

Jeg har forsøkt å se for meg den dagen han eventuelt har skadet noen igjen, og forsvare at jeg valgte å beholde ham når jeg visste at det kunne skje. Det ville vært vanskelig å se seg selv i speilet etter den dagen.

Jeg har forsøkt å finne alternativer. Men det er ingen andre steder Kuling kan bo, ikke noe annet liv han kan leve, ingen tiltak vi kan gjøre som gjør det bedre for ham, eller fjerner risikoen.

Jeg har gått noen måneder nå og kjent på at jeg er redd for min egen hund. Det er noen kjente situasjoner vi vet at Kuling har vanskelig for, og de kan vi unngå. Det er noen ting vi vet at han ikke liker, som vi kan la være å gjøre. Det går an å alltid ha en munnkurv i nærheten, sånn at man kan tråkle seg ut av de situasjonene hvor alt blir feil.

Men så står man igjen, da. Og vet at det er en risiko. En risiko jeg har ansvar for å bedømme om det er greit å utsette meg selv og andre for. Jeg har antakelig to valg. Avlive Kuling før han biter igjen, eller vente til han gjør det og ta den fryktelige avgjørelsen da.

Fordelene med å vente, er at vi og Kuling får mer tid. Jeg vet ikke hvor god den tiden ville blitt – de siste månedene har ikke vært så veldig gode for noen av oss. Kuling har måttet være uten den nærheten som betyr så mye for ham, og hos meg har frykten kvernet i tankene.

Ulempene med å vente er at vi ikke vet. Plutselig en dag har vi ventet for lenge. Og hva venter vi på? Det er ingen hyggelige ting i den andre enden av ventingen, selv om vi kan gjøre noen hyggelige ting underveis. Den som venter på noe vondt går rundt og har det vondt.

Det kan hende at Kuling kunne levd tre-fem-åtte år til uten at noe hadde skjedd. Men sånn som utviklingen har vært, tror jeg dessverre at det er en veldig tynn sannsynlighet å basere seg på…

Så jeg tar det valget jeg håpet at jeg aldri ville måtte ta. Jeg skal avlive en hund som egentlig har det ganske bra. En hund som har en helt ok hverdag. En hund jeg er ekstremt glad i.

Jeg vil huske Kuling som den lykkelige hunden han er på agilitybanen. Der er han nemlig nesten aldri redd. Der føler han seg trygg, glad, tøff, flink. Han tar egne valg. Han fjåller. Han smiler. Han elsker agility. Med oss.

Så han skal få dø på agilitybanen. Sammen med oss. Jeg håper å beholde smilet hans og selvtilliten hans så lenge som mulig. Jeg håper jeg klarer å være tøff nok til å gjøre det til en fin dag for ham.