Kuling, sånn jeg vil huske ham – uredd, rampete, trygg, glad, med et stort smil og med fullt fokus på det vi holdt på med:

Så sitter jeg her, og forsøker å formulere en forståelig og balansert forklaring til hvorfor jeg har bestemt meg for å avlive Kuling…

Det har vært en tøff sommer. Jeg har tenkt, knadd hjernen min, eltet alternativer, snudd alle de steinene jeg kunne komme på å snu. Jeg er glad for at jeg kunne gi meg selv tid til å fordøye, vurdere og bestemme. Det er et privilegium å slippe å forhaste seg med vanskelige beslutninger. Jeg har sånn sett vært heldig. Men det har vært, og er, vondt.

Kuling har alltid vært en skjør hund. Helt fra han var valp har han vært irrasjonelt redd for en del ting. Det er mange ting han ikke er redd for, men når han blir redd får han panikk og blir desperat etter å komme seg vekk fra situasjonen. Han har for eksempel vært redd for støvsugere (og alle lyder som kan minne om støvsugere, som eksempel håndtørkerlyden fra offentlige toaletter). Han har vært redd for summingen fra vannpumpen i båten vår at han tilbragte deler av en sommer på fordekk (lengst mulig vekk fra lyden) og helst ville stikke i land eller hoppe i havet. Han ble så redd for Orkan at situasjonen i flokken ble uholdbar og Orkan måtte flytte tilbake til oppdretteren sin. Han var livredd for alle typer tutelyder etter at det ble brukt lufthorn på et VM han deltok i. Han fikk panikk når isbilen var i nabolaget fordi bjellen likner på pling-lyden mange har som meldingsvarsel på mobiltelefonene sine. Meldingslyder var han så redd for at jeg måtte be elever på kurs om å sette telefonene sine på lydløs for at Kuling skulle klare å jobbe som demohund.

Poenget med denne listen er ikke å gi en oversikt over alt Kuling har vært redd for, men å illustrere at det har handlet om rare, uforutsigbare ting. Ting som ikke er farlig. Ting som det har vært vanskelig å unngå å utsette ham for. Ting vi ikke forstår hvorfor han har blitt redd for. Men han har ikke vært så redd at det har vært dyrevelferdsmessige grunner til å avlive ham – han har tross alt vært glad og trygg det meste av tiden, så lenge vi klarte å skåne ham for noen ting.

I begynnelsen var han ikke skarp. Han har knapt nok gjort et utfall i hele sitt liv, selv om han er ukomfortabel med fremmede hunder. Han er myk, har stor tillit til menneskene sine og ville i mange tilfeller helst sittet inne i genseren min eller under huden min – jeg har vært tryggheten hvor han alltid kunne få trøst, som forsikret ham om at han ikke måtte takle verden alene.

Den første gangen jeg ble bitt var han tre år gammel. Han hadde falt av bommen i konkurranse og slått seg. Jeg forsøkte å finne ut hvor han hadde vondt. Det var logisk, selv om det var uventet og jeg ble redd. Jeg tråkket over grensen hans, gjorde noe ubehagelig, og han følte seg presset. Men jeg fikk en ny respekt for reaksjonene hans. En hund med lite ego men store reaksjoner.

Gjennom livet har han blitt stadig skarpere. De siste årene har det for eksempel vært risikabelt å ta på ham et dekken hvis man er litt for nær bilen. Det har også blitt skummelt å ta på ham når han sover. Med andre ord måtte man sitte stille hvis han sovnet i fanget. Han har stort sett sovet i bur for å gi ham en trygg hule hvor ingen kunne berøre ham.

Jeg orker ikke alle detaljene, men i juni bet han meg alvorlig. Jeg måtte sy ganske mange sting i ansiktet, heldigvis de fleste inne i munnen. Det har grodd pent. Sånn sett gikk det egentlig bra. Jeg kunne kanskje mistet et øye. Eller han kunne truffet en pulsåre. Jeg vet ikke hva som kunne skjedd. Men jeg har tenkt mye på det. Den største skaden er nok likevel ikke fysisk.

Kort fortalt hadde han selv satt seg i den situasjonen som gikk så galt, og han kunne selv forlatt den på en helt vanlig måte. Han ville ha kos, jeg ville ha litt mindre klining. Han ville være tett inntil, jeg forsøkte å be ham om å legge seg nærmere fanget mitt i stedet for ansiktet. Jeg skjønte at han ble ukomfortabel, ba ham om å gå vekk som så mange ganger før, men denne gangen klarte han ikke å gå. Han forsvarte seg mot noe som for ingen andre ville vært en trussel. Og han forsvarte seg med veldig sterke midler.

Dette skjedde noen dager før vi skule reise til Bergen for årets uttak til NKKs landslag. Tilværelsen min gikk i tusen knas, jeg gikk på autopilot, og midt oppe i alt virket det som at det klokeste akkurat da var å følge alle planer som var lagt. Jeg prøvde å gi ting tid, la inntrykkene lande og fordøye alt sammen før jeg tok noen drastiske beslutninger. Men jeg brydde meg lite om agility den helgen. Jeg sov lite. Jeg gråt mye. Og jeg klarte ikke å svare ordentlig når folk lurte på hvorfor jeg var så ute av lage både fysisk og psykisk. Det var ikke lette skritt å gå til landslagsleder rett etter at vi var tatt ut på laget og fortelle at jeg ikke visste om jeg fortsatt kom til å ha Kuling når det ble tid for mesterskap. Alt var så ferskt akkurat da at jeg visste veldig lite om hva jeg skulle tenke…

Nå har det gått noen måneder. Ikke en dag uten at jeg har grublet. Jeg har pendlet mellom konstruktive ideer, fortvilelse og håp. Trent gode ferdigheter. Ommøblert hjemmet. Innført nye regler for hvor Kuling får være og hva han får gjøre. Bedt ham om å gå ned et uant antall ganger når han har villet komme opp i sofaen og ligge tett inntil meg i armkroken. Vi har på et vis fått hverdagen til å fungere. Og vi har fått tid til å få perspektiv på fremtiden.

Jeg skal ikke dele alle tankene her, alle situasjonene jeg synes er vanskelig. Men jeg skal oppsummere litt. Fortelle hva som gjør utslaget for meg. For jeg håper at du som leser kan forstå. Jeg trenger at noen rundt meg skjønner.

I denne situasjonen finnes det ingen riktige valg. Hvis han skader noen igjen, er det for sent. Hvis han ikke gjør det, er det for tidlig. Alle valg er feil. Alle valg er fryktelige. Alle alternativene gjør vondt for alle involverte.

Risikoen for at Kuling skader noen igjen er ikke enormt stor, men den er tilstede, og den har økt så lenge jeg har kjent ham. Når jeg nå vet hvor stor skade han kan gjøre, er det en vanskelig risiko å leve med.

Jeg har forsøkt å se for meg den dagen han eventuelt har skadet noen igjen, og forsvare at jeg valgte å beholde ham når jeg visste at det kunne skje. Det ville vært vanskelig å se seg selv i speilet etter den dagen.

Jeg har forsøkt å finne alternativer. Men det er ingen andre steder Kuling kan bo, ikke noe annet liv han kan leve, ingen tiltak vi kan gjøre som gjør det bedre for ham, eller fjerner risikoen.

Jeg har gått noen måneder nå og kjent på at jeg er redd for min egen hund. Det er noen kjente situasjoner vi vet at Kuling har vanskelig for, og de kan vi unngå. Det er noen ting vi vet at han ikke liker, som vi kan la være å gjøre. Det går an å alltid ha en munnkurv i nærheten, sånn at man kan tråkle seg ut av de situasjonene hvor alt blir feil.

Men så står man igjen, da. Og vet at det er en risiko. En risiko jeg har ansvar for å bedømme om det er greit å utsette meg selv og andre for. Jeg har antakelig to valg. Avlive Kuling før han biter igjen, eller vente til han gjør det og ta den fryktelige avgjørelsen da.

Fordelene med å vente, er at vi og Kuling får mer tid. Jeg vet ikke hvor god den tiden ville blitt – de siste månedene har ikke vært så veldig gode for noen av oss. Kuling har måttet være uten den nærheten som betyr så mye for ham, og hos meg har frykten kvernet i tankene.

Ulempene med å vente er at vi ikke vet. Plutselig en dag har vi ventet for lenge. Og hva venter vi på? Det er ingen hyggelige ting i den andre enden av ventingen, selv om vi kan gjøre noen hyggelige ting underveis. Den som venter på noe vondt går rundt og har det vondt.

Det kan hende at Kuling kunne levd tre-fem-åtte år til uten at noe hadde skjedd. Men sånn som utviklingen har vært, tror jeg dessverre at det er en veldig tynn sannsynlighet å basere seg på…

Så jeg tar det valget jeg håpet at jeg aldri ville måtte ta. Jeg skal avlive en hund som egentlig har det ganske bra. En hund som har en helt ok hverdag. En hund jeg er ekstremt glad i.

Jeg vil huske Kuling som den lykkelige hunden han er på agilitybanen. Der er han nemlig nesten aldri redd. Der føler han seg trygg, glad, tøff, flink. Han tar egne valg. Han fjåller. Han smiler. Han elsker agility. Med oss.

Så han skal få dø på agilitybanen. Sammen med oss. Jeg håper å beholde smilet hans og selvtilliten hans så lenge som mulig. Jeg håper jeg klarer å være tøff nok til å gjøre det til en fin dag for ham.