Melsom, et år etter debuten

Lørdag 14. april 2018 gikk jeg til start på agilitykonkurranse med Smiley for aller første gang. Det var mange store følelser den dagen! En dag jeg hadde ventet på, drømt om, lengtet etter og sett for meg. Den oppfylte så mye på én gang! Du kan lese om (og se film fra) debuthelgen hennes her: https://onetowatch.no/2018/04/16/smileys-debuthelg-pa-melsom/

Nesten et år senere, på søndag, var vi tilbake på Melsom. Denne gangen i klasse 3. Det er virkelig heftig å kjenne hvor mye Smiley har utviklet seg på dette året. Fra å ikke være helt klar for debut i klasse 1, går hun inn og leverer enda et feilfritt klasse 3-løp. Wow!

Samtidig som jeg er himmelfallen over hvor magisk agility kjennes med henne allerede, er treningslisten lang! Vi har fortsatt ikke gjort det perfekte løpet – selv i løp som det på filmen her er det svinger å tighte inn, galoppskifter å gjøre tidligere, trygghet å bygge opp. Dessuten falt hun skikkelig etter den andre tunnelpasseringen, det river i hjertet at jeg ikke klarte å forberede henne på den svingen i tide. Jeg prøver å ikke nerde meg alt for dypt inn i hva jeg vil forbedre, men huske å nyte det vi har.

Etter debuten for et år siden skrev jeg at “Jeg håper så inderlig at vi har mye mer moro foran oss enn vi har bak oss.” 

De ordene er ekte og konkrete for meg enda. Jeg priser jeg lykkelig for å ha fått oppleve et friskt og skadefritt agility-år med henne. Frykten for at noe skal skje (for det vet vi jo at det oftest gjør med agilityhunder) jager meg daglig.

Takk, Smiley, for at du lar meg oppleve magien din. Min helt egen enhjørning!

Takk, sponsorene våre, Din Dyreklinikk i Sandefjord og AquaDog i Tønsberg, for at dere er med og holder Smiley sterk, rask og frisk.

 

Ulike måter å evaluere et stevne

Swedish Open-roadtripen er på noen måter fortsatt ikke over, for bilen står igjen på et verksted i Sverige. Vi er i alle fall hjemme, har hvilt oss opp og tenkt oss om.

En av tingene jeg har tenkt meg om på, er hvilke øyeblikk jeg er mest fornøyd med fra stevnet. For det er mye jeg er fornøyd med, selv om statistikken sier 100% disk.

De viktigste av dem finnes ikke på film, men det er alle de gode valgene Smiley tok når vi skulle gjennom den lange, trange og folksomme gangen på vei mot start. Logistikken på SO var ikke ideell, når alle som skulle til og fra de tre banene måtte gå gjennom hovedinngangen, forbi tribunene, inn en smal gang mellom banene og vente ved veggen på den andre siden for sin start, for så å belønne hunden i dette området og tråkle seg ut samme vei igjen.

Dette var kanskje den aller vanskeligste situasjonen jeg kunne sett for meg for Smiley, men hun demonstrerte hvor mye hun har vokst fra sommerens HulaHopp (hvor det var nærmest umulig å få henne til å konsentrere seg om belønninger i mål pga trangt og folksomt)! Hun slepte meg til banen, fullt fokus på agility, viste tydelig at hun både visste hva vi skulle og virkelig gledet seg til det. Noen utfall ble det, men de var sjeldne og i forståelige situasjoner. Wow, for en utvikling vi har hatt!

På banen hadde vi det også gøy. Smiley tar frem stadig mer av farten sin, hun viser at selvtilliten er i ferd med å vokse seg stor og sterk i hinderferdighetene og det var gøy å sammenlikne farten i løpene med andre hunder jeg vet går fort. Her er noen av favoritt-øyeblikkene fra det vi gjorde på banen sammen:

 

Det er bare et år siden jeg prøvde meg på å løpe en hel bane med henne på trening. Det er mindre enn et år siden vi debuterte i konkurranse sammen. Vi springer klasse 3 og sammenlikner oss med verdenseliten i skills, fart og stabilitet. Jeg vet at vi ikke kan være på topp enda. Det kunne vi aldri rukket. Likevel skulle jeg ønske at vi hadde puttet flere av feilene våre i noen få av løpene sånn at de andre kunne vært feilfrie hele veien i mål.

Jeg har så lyst å vise på resultatlistene hva Smiley kan! Hvilket kaliber hun er! Samtidig har jeg også lyst til at hun skal fortsette å utvikle selvtilliten sin, våge å ta sjanser og egne valg på banen, våge å være bittelitt frekk oppi all perfeksjonismen. Jeg vil dessuten også at hun alltid skal være så rask at jeg virkelig sliter med å rekke å handle henne. Det er der vi er nå. Det er det som gjør at vi ikke alltid kommer feilfritt rundt. Du som leser kan vel formelig lukte ambivalensen i det jeg skriver…

Det kan kanskje lyde som jeg ignorerer det vi ikke får til og skylder det på mangel på erfaring. Så enkelt er det ikke. Mens jeg var på båtførerprøve-kurs på mandag, gikk jeg gjennom filmene fra alle de seks løpene våre og noterte hva vi disket på og hvor jeg skulle ønske at jeg kunne valgt mer ideelle løsninger. Det ble en fin treningsliste for den kommende måneden:

IMG_9257

  • Commitment i push-serpentiner for å kunne stikke for å rekke blindbytte i neste sving (jeg måtte bakbytte to steder hvor jeg gjerne skulle ligget langt nok foran til et blindbytte, begge gangene kom vi fra push-serpentiner tidligere i banen).
  • Rette opp om hun springer forbi bommen, samt utfordre henne ved å ligge langt foran eller til siden (hun sprang forbi bommen i det første ag-løpet da jeg lå langt foran).
  • Rett tunnel til diskriminering mellom slalåm og bakside hopp (vi fikk dårlig linje til en slalåminngang fordi hun kikket bort mot hoppet).
  • Parallelstart med en liten hund ved siden av (hun stoppet foran første hinder og ville helst se ferdig løpet til terrieren på den andre banen før hun startet sitt eget løp).
  • Holde siden min i push-serpentiner med varierende timing (jeg fikk et utilsiktet blindbytte mens jeg følte jeg hadde helt ok kontakt med henne).
  • Slalåminngang bak tunnel og hopp, fra løpestrekning (smart oppsett i en bane fra VM-dommer Sari Mikkilä!).
  • Tråkke over linjen i bakside-wrap fra rett tunnel til løpestrekning (utfordret for mye og fikk en vegring).
  • Commitment i slak serp fra tunnel til sving (typisk sluttsekvens hvor man havner bakpå og må redde seg inn med en serpentin der man hadde tenkt å blindbytte).
  • Rope henne ut av tunnel med slalåmbarriære (jeg har oppdaget at det ikke koster henne noe særlig å plukke med seg et par slalåmpinner på veien hvis de står nær linjen hennes).
  • Threadle-threadle-threadle-bakside-linje (vet fortsatt ikke hvordan jeg skulle fått til det der i praksis, fra søndagens ag-bane).
  • Ekle bakbytter på ikke opplagt hinder når man ikke rekker blindbytte (vanskelig å få svingt henne nok til hoppet før blindbyttet).

 

Ville tok med seg bling hjem fra SO også, i tillegg til certet fra Kinnared lørdagen før:

 

 

 

Vi har dessuten endelig funnet ut hva det er Ville har vært redd for på de siste par stevnene: det er roping. Folk som heier, folk som roper til hverandre. Vi aner ikke hvorfor dette plutselig har blitt så skummelt, men nå kan vi i alle fall trene på det og forhåpentlig gjøre Ville tryggere igjen. Den minste Musen, hun er jaggu ikke stor ❤

Apropos lydredsel: for første gang var det en lettelse å ikke ha med Kuling på stevne. Lørdagen var det mye skyting i nærheten av Tånga Hed. Det lød som store våpen, ganske nært. Mange hunder ble naturligvis redde og det pågikk en times tid. Hvis Kuling fortsatt hadde vært blant oss måtte vi puttet ham i bilen og kjørt langt vekk. Det ville ikke vært mulig å gjøre ham trygg nok til at han ikke ville skadet seg eller stukket av. Ikke engang i et bur, sammen med oss, ville han klart å være rolig. Stakkars Kuling. Vi var glad han slapp å oppleve den timen der. Vi var også glade for at de hundene vi har nå ikke fortrekker en mine ved lyden av skudd, det er absolutt ingen selvfølge!

 

RC-svinger på planke

Noen økter blir man mer glad av enn andre! Det passet perfekt å prøve å legge targeten på en planke når jeg hadde tilgang til denne perfekte, flate, litt ekstra brede planken med godt grep i et par dager. Jeg er fortsatt litt høy på disse fine treffene, særlig de slake svingene:

Nybegynnerkurs: Agility, fra 28. mai

Nybegynnerkurs med Sigurd Lenes!

Kurset starter 28. mai og foregår på fire tirsdagskvelder. Vi begynner klokken 18, og holder på til ca kl 20-21 avhengig av hvor mange deltakere det blir og hvor mye hundene orker.

Kurset foregår på vår egen agilitybane på Barkåker i Tønsberg. Underlaget er gress, banen er inngjerdet.

Pris: 800 kr

Dette kurset passer både for deg som er ny i agility, og for deg som har erfaring men har en fersk eller ung hund. Ingen forkunnskaper er nødvendig, men hunden bør være minst 12 måneder gammel og i normalt til god fysisk form.

Sigurd har tidligere trent og konkurrert med schipperke, lapsk vallhund og border collie. Nå holder han selv på å trene opp en unghund, og vil bruke sin erfaring fra de forskjellige agilityhundene han har trent til å gi dere en innføring om forskjellige hindertyper og føringsteknikker. Det blir fokus på lek og moro, fart og god hundetrening. Ingerid kommer også til å bidra litt som hjelpeinstruktør når det er behov.

Påmelding (bindende, førstemann til mølla): https://forms.gle/onzpM4vzw1m944Gf9

I see yellow leaves.

Villes første CERT!

Ingerid fikk låne med seg Ville på Sverigeturné og det ga uttelling i lørdagens hopp3-konkurranser i Kinnaredshallen. Det ga uttelling langt over forventning! Seier, CERT og en stor dose godfølelse!

Det kan være litt tricky å finne flyten og timingen med Ville. Hun er ikke spesielt selvstendig, har rask reaksjonsevne og trenger at handleren finner balansen mellom å støtte henne nok og å gi nok informasjon om veien videre. Ikke bare har Ingerid og Ville løpt veldig lite sammen, Ville mistet også nesten hele fjorårssesongen til gjentatt halting og rehab. Det tok to løp å finne flyten, men i det tredje klaffet det!

Ville var veldig redd i startområdet i Mjøndalshallen for noen uker siden. Det var litt samme følelse nå, hun gleder seg nok til utesesongen starter og hun slipper de trange startområdene med smellende dører, søppelsekker, folk som tramper av seg snø og skitt når de kommer inn og alt annet som kan være livsfarlig for en liten kållis. Det mest imponerende synes vi er at hun tross alt klarer å gi alt på banen når hun helst bare vil flykte fra startområdet!

IMG_E9035

Smiley var også flink på lørdag, selv om hun resultatmessig ble overskygget av sin lille storesøster. Med unntak av noen ekstra slalåmpinner var to av de tre løpene nær perfeksjon og med flyt hele veien. I det tredje får handleren ta på seg skylden for å komme for sent til start, med påfølgende stressnivå og gode sjanser til mentaltrening! Her er Smileys første løp:

Både Ville og Smiley elsker svenske størrelsesklasser. Man kjenner virkelig forskjellen når de kommer fra å ha kjempet seg over 60 cm i Norge, til å få dra på over hinder som passer deres egen størrelse bedre. Når vi i tillegg får så fine og flytende baner som vi fikk på lørdag, er det en fryd å være deltaker! Vi har vært på til sammen fem av konkurransene i Kinnaredshallen det siste året, og skal nok ikke se bort fra at det blir flere!