Mjøndalsbursdag 2019

Det er en slags tradisjon å feire Ingerids bursdag med hundefestival i Mjøndalshallen. I år passet det med kalenderen igjen, så denne helgen har det vært høy agility-, kake- og partyhattfaktor! Tusen takk til alle som bidro med klemmer, hilsener, bursdagssang, latter og smil!

GXTW1722

Mynt var maskot, Bris var Sigurds varmepute mens han hvilte mellom løpene, og Ville taklet overraskende godt å måtte oppe høye 60 cm-hinder igjen. Hun gleder seg nok likevel mer til å dra tilbake til Sverige i slutten av måneden og nyte 40-50-høyder. Viktigst av alt: Ville er ikke halt, men lykkelig. Vi nyter det!

Jeg fikk dessuten en ny t-skjorte av Tone Cecilie, som perfekt fanger Smileys innstilling til at enhjørning-symbolikk har blitt så innmari populært etter at hun kom til verden:

YHKI2677

Med den t-skjorten på handleren, leverte hun en bra bursdagspresang hun også: et feilfritt løp i hopp 3!

Smiley trivdes ikke så veldig godt i Mjøndalshallen. Jeg var usikker på om jeg skulle melde på fordi jeg vet at det er ekstremt trangt i start- og målområdet i denne hallen, sammen med høyt støynivå og tett til neste bane. Grunnen til at jeg likevel valgte å delta, er at jeg tror hun vokser på disse opplevelsene. Det er en vanskelig balansegang – jeg vil utsette henne for litt vanskelige miljøer så lenge hun får gode opplevelser, men ikke gå over terskelen og gjøre henne mer redd for den store verden!

Vi har kommet enormt langt på et år! 8. mars, for et år siden, var første gang Smiley gikk en hel, rett, tolv pinners slalåm. På et snaut år har vi rukket å delta på 16 konkurranser.  I Arendal, på hennes første utendørsstevne, ble hun helt satt ut av at gjerdene rundt banen var gjennomsiktige, så hun kunne se alle de fremmede menneskene og hundene rundt banen mens hun skulle konsentrere seg om å løpe med meg. På Hulahoppet var det nesten umulig å belønne henne i mål, fordi det var trangt og folksomt og ingen steder å stikke seg unna. Nå bjeffer hun til meg på “boom-chicka-wow”-kommandoen før start, hun leker i mål og hun har blitt så trygg at farten i konkurranse nærmest er doblet! Likevel har vi et stykke igjen før hun er helt trygg, umulig å distrahere og våger å virkelig ta ut den egentlig farten sin.

På den ene siden har jeg lyst til å pakke henne inn i bobleplast, holde henne tett til hjertet og ikke utsette henne for noe som helst som hun kan oppleve som ubehagelig. Hun er så liten, så sensitiv og så innmari viktig for meg. På den annen side vet jeg at om hun skal lære å føle seg trygg i den store verden, må hun oppleve at det kan være kult å være der. Jeg var ikke forberedt på at vi skulle ha mulighet til å være med på NM og landslagsuttak allerede i år. Jeg var heller ikke forberedt på at vi skulle få mulighet til å delta på WAO – jeg regnet med å reise kun som lagleder og ha med Smiley som reserve.

En liten tvil i magen sier at jeg kanskje bare burde droppe disse eventyrene – vi er jo på langt nær så klare som jeg skulle ønske! Samtidig vet man aldri hvor mange muligheter man får (jeg trodde for eksempel jeg skulle få mange flere muligheter med Kuling), og kanskje må man bare gripe de mulighetene man har, mens man har dem. Hvis Smiley skal være med på disse store eventyrene i år, skylder jeg henne å la henne oppleve gradvis mer skumle steder, sånn som Mjøndalshallen, og gjøre det aller beste jeg kan ut av opplevelsen. Så vi løp, vi lekte og vi løp ut igjen.

Selv om vi også løp forbi den gamle teppekledde bommens om hun ikke stolte på, løp og kikket litt på smallhunden som sprang i nabobanen, løp litt feil vei og tapte noen sekunder, løp rett til feil slalåminngang og løp mot feil tunnellingang – så hadde vi det faktisk også ganske morsomt! Dessuten tror jeg vi lærte noen ting, begge to.

Dessuten hadde jeg en knakende hyggelig helg sammen med noen veldig fine venner. I agility foregår det meste av stevnedagene på utsiden av konkurransebanen. Da er det utrolig godt å kunne trives mens man venter!

 

 

De første testene i Speed Up All Stars

WAO-laget er sponset av Speed Up Agility, et onlinekurs som passer perfekt for oss begge to akkurat nå. Vi sparket i gang tolv uker målrettet trening med de første testene i går. I tillegg til mobilitet testet vi hurtighet og eksplosivitet.

I morgen skal vi teste utholdenheten og det gruer vi oss litt mer til. Med konkurranseinstinktene fra helvete vet vi begge at ingen av oss gir seg bare fordi det gjør vondt!

Bris var med på noen av testene, og slo oss naturligvis ned i støvlene:

Moelv 2019

Sant det, Smiley var i Moelv! Det glemte vi å nevne, midt i all gleden over at Ville hadde vært i Kinnaredshallen samme helg.  Jeg og Tone Cecilie dro på jentetur, overnattet hos Kjersti og hadde en veldig hyggelig helg! Resultatmessig ble det så som så, men agilitymessig egentlig ikke så verst.

Den største jobben jeg gjorde var på den mentale biten, både i forkant og underveis. Det er litt trått å konkurrere nå. Jeg skulle egentlig heller hatt mer treningstid og ventet med konkurransene til jeg følte at vi var mer klare. Men vi har noen store ting å glede oss til utover våren og sommeren, med WAO, NM og FCI-uttak som høydepunkter. Jeg tror virkelig at mer og bredere konkurranseerfaring vil være nyttig å skaffe oss før det!

Moelvstevnet skjer i en ganske trang og veldig folksom hall. Start- og målområdene i de to banene er på midten, så ikke bare skjer det veldig mye på veldig lite areal, det er også ganske langt å gå til nærmeste utgang. For hunder med stor intimsone er dette en kjempeutfordring! Egentlig frister det ikke å utsette Smiley for denne typen miljø enda. Vi klarer det uten nevneverdig sure miner, men det krever mye av både henne og meg. Jeg må konstant seg meg for, beskytte henne og fokusere fullt og helt på hva som foregår rundt henne for at hun skal ha nok plass og trygghet rundt seg til å føle seg trygg. Jeg vil virkelig ikke at hun skal oppleve konkurransesettingen som ubehagelig!

Jeg har dessuten blitt kresen på baner i det siste. Jeg er ikke sikker på hvorfor, det var noe jeg kjempet med gjennom Kulings karriære også, fordi jeg visste at jeg gjør det bedre på baner jeg liker. Kanskje det er fordi en ung og fersk hund som Smiley er mer sårbar for rare linjer og dårlig plass, men denne utfordringen har kommet rett tilbake og slått meg med full kraft i det siste. Etter å ha fått trange baner som virkelig ikke passet oss på Kløfta i januar (jeg angret rett og slett på at jeg dro på det stevnet og det er ikke en god følelse!) var jeg ganske lunken til å utsette meg selv og Smiley for mer av det samme. Med dommerelver varierer det stort hva slags baner man får. I Moelv skulle vi løpe for dommerelever i tre av fire løp.

Enten klarte jeg å jobbe hodet mitt på riktig plass, eller så leverte dommerlevene nydelige baner. Kanskje litt av begge deler? Jeg likte i alle fall samtlige fire baner vi løp denne helgen! Det var noen ting som ble for vanskelig, noen småting vi bommet på. Men alt i alt fikk vi både sjanse til å få opp farten på både hund og handler, sjanse til å utnytte selvstendigheten vi har trent frem, og mulighet til å kaste oss ut i ting og gå “all in” uten å være redd for å skade oss. Her er det første løpet, fra lørdag morgen:

Neste stevne for vår del blir i Mjøndalshallen, om en uke. En drøy måneds konkurransepause var akkurat det som skulle til for at jeg skulle rekke å begynne å glede meg igjen – nå kribler det i magen!

Smileys løpende felt-trening

I det siste har jeg hatt løpende felt-fokus på Smileys trening. Jeg liker å trene prosjektbasert, det hjelper meg med motivasjon, fokus og fremgang. Vi er prisgitt plussgrader for å kunne trene for tiden, siden klubben har flyttet ut fra drivhuset for sesongen. Neste uke blir det minusgrader og sannsynligvis snø, så da får vi finne på noe annet igjen. Ufrivillig variasjon i treningen får vi rett og slett ta som en utfordring!

Som jeg har skrevet om tidligere, har Smiley, til tross for bra forståelse for hvor jeg vil at hun skal treffe på feltet, tendens til å legge seg til uheldig teknikk. Hun bruker helst frambena, spesielt i svinger, noe som både er tungt og lite holdbart over tid. I tillegg vil hun gjerne sette frambena lavt på rette linjer også, noe som gjerne gir veldig lave bakbenstreff eller bakbena på bakken etter bommen. Da er det ikke lett å holde balansen og opprettholde frasparket! Derfor har jeg, uvanlig nok, fokusert på å jackpotte de litt høyere treffene i det siste. Denne økten er et bra eksempel, hun fikk veldig bra uttelling for alle treff med begge bakbena på feltet, selv om noen av dem var høyere treff enn det man vanligvis anser som perfekt:

En annen ting som var bra med økten på filmen, var at jeg kunne legge leken litt til siden for rett linje uten at hun mistet den gode teknikken! Smileys hovedutfordring har vært at hun ikke nødvendigvis setter ned begge bakbena, spesielt i svinger. Det å be henne om stadig mer sving er en prosess jeg synes er både skummel og morsom. Økter som den der, gjør at jeg våger å tro på at vi kan få det til en dag!

Vi har også trent på bakbensbruk i mange former. En av dem er å snu på en target som ligger i motsatt vinkel mot hva den vil gjøre når hun kommer ned bomnedgangen. Det jeg ønsker å få frem er alle fire bena på targeten, skarp sving og skikkelig fraspark med aktive bakben. Her er en eksempeløkt, den siste vi rakk før vi mistet innetreningen for i vinter:

Vi jobber altså mest med enten semi-rette linjer eller ekstreme svinger i urealistisk setting for øyeblikket. Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke fremprovosere den dårlige stilen. Jeg er ikke så redd for de litt for dype treffene, men bakbensløftene vet jeg ikke ordentlig hvorfor hun gjør, og det er et mønster jeg aller helst vil at hun skal glemme og venne seg av med. Derfor gjelder det å gjøre treningen akkurat enkel nok, samtidig som den ikke skal bli kjedelig for verken meg eller henne. Nye utfordringer som vi lærer av, begge to!

 

Eventyrkurset: start 14/3-2019

Påmeldingen er nå stengt. 

 

Vi fikk fantastiske tilbakemeldinger på første runde Eventyrkurs (januar-februar 2019). Derfor hiver vi oss rundt og skynder oss å rekke en runde til før sommerens travle dager kommer og tar oss!

Eventyrkurset er et onlinebasert aktiviseringskurs i samarbeid mellom Anniken Bøckmann og Ingerid Klaveness. Det starter 14.mars og er en perfekt gave til deg selv, hunden din, mammas familiehund eller en venninne som klager over at hunden finner på bøll når den kjeder seg!

Pris: 600 kr
Start: 14.mars
Varighet: Åtte uker
Format: Onlinekurs (facebook-gruppe)
Du melder deg på via dette skjemaet: (LINK)

Eventyrkurset

Vår målsetning:

Gi deg og hunden din noe nytt å finne på hver dag gjennom kursets åtte uker.

For hvem:

For hvem som helst som har hund! Uansett om du har trent hund før, om hunden kan noe som helst og uansett hvilken type hund du har, skal det være noe for deg!

Hund i rehabilitering, gammel hund, valp, oss med travel hverdag, jakthunden i båndtvangstiden, konkurransehunden som vil gjøre noe annet innimellom den målrettede treningen, og de som har sin første hund. Kort sagt alle, alle vi som bruk for inspirasjon til å gi hunden en innholdsrik hverdag med enkle midler.

Hva:

Vi gir deg ideer til kreativ matservering, kule triks å trene på, nye måter å kose seg sammen på, nye leker dere kan leke og måter å få en trøtt og tilfreds hund, selv på dager dere ikke orker å gå ut. Ideene er tilpasset hunder av alle typer, også de som av ulike årsaker ikke kan gjøre fysisk utfordrende trening. Du trenger verken å ha bakgrunn fra hundetrening eller å ha dyrt og fancy utstyr. Vi hjelper deg der du er!

Hvordan:

Du får tilgang til en hemmelig Facebook-gruppe når kurset starter. Hver av de åtte ukene har vi et nytt tema med nye ideer til øvelser du og hunden kan ha det gøy med. Hvis du vil kan du filme treningen din og laste opp, så gir vi deg tilbakemeldinger på hvordan du kan videreutvikle aktiviteten. Du kan også være helt passiv og stille deltaker, eller stille spørsmål i kommentarfeltene. Det er helt opp til deg hvor mye tid du vil bruke!

Bakgrunn for kurset:

Som hundeeiere har vi hatt både gamle hunder og hunder i rehabilitering etter skade. Over tid blir det slitsomt å ha en hund som kjeder seg i hus og den dårlige samvittigheten vokser. For at ikke hundens fritid skal resultere i at den begynner med hagearbeid og ommøblering, har vi hatt stor glede av å inspirere hverandre til å gå utenfor boksen og finne på nye ting å aktivisere med. Resultatet har vi lyst til å dele med deg!

Om instruktørene:

Ingerid er bitt av agilitybasillen, er perfeksjonist, selverklært nerd og har konkurranseinstinktet fra helvete. Agility er sporten min fordi det gir meg den ultimate kombinasjonen av jakten på flytsonen og samarbeid med en lagkamerat på fire ben. Bak hver seiersrunde ligger det mange timer nerding og trening. Agilityen har gjort at jeg lever hverdagen min med ganske intensive hunder, noe som iblant setter meg som hundeeier på prøve. 

Anniken: Jeg har trent hund siden 1997. Jeg har vært innom nesten alle hundesportene i boka, jobbet som instruktør i spesialsøk og spor, vært med å drive en stor hundeskole og vært journalist med hund som hovedtema i fire år.