Sølv til Kuling i NM 2018!

IMG_E8338

Dette har jeg drømt om, og denne karamellen skal jeg suge på for alt den er verdt! Når vinternettene kommer, mentalt eller fysisk, er det disse minnene vi flyter videre på. Kuling, en liten hund med et enda mindre ego – men likevel en stjerne!

Tusen takk for alle gratulasjonene! Det som kanskje har rørt meg aller mest, er hvor mange som har unnet oss dette! Alle som har kalt det en velfortjent medalje, alle som har grått gledestårer med oss, og alle som heiet på oss! Tusen takk, dere var med og gjorde dette til den helt unike opplevelsen det var!

Takk til alle som har heiet, filmet, klemmet, krysset fingre, sendt meldinger og gratulert! 

Spesielt takk til Sigurd – for fellesskap, samarbeid, støtte og kjærlighet. Du er nesten alt for både meg og Kuling.

Tusen takk til Camilla, som varmet opp og belønte Kuling før og etter begge finaleløpene så jeg kunne holde meg i skyggen og fokusere på det jeg trengte. Da jeg hadde briefet finalebanen feil, var det godt å kunne bruke noen minutter på å visualisere riktig vei oppå minnene om den veien jeg ikke skulle ta, så jeg var sikker på at kroppen ville velge å sette bena rett mellom bommen og mønet!

Takk til Ole Kristoffer, Kjersti og Benedicte som på hver sin måte var med og gjorde stas på oss i helgen – helt til sent søndag kveld med bobler og grilling! Gode følelser er best i fellesskap!

pizzaIMG_8322

Takk til Nina Bergersen som ga Kuling halve isen sin før kvalifiseringsløpet lørdag, du skal gladelig få de prosentene i medaljen som du hadde lyst på! Vi har en ny tradisjon på gang, og før det siste finaleløpet søndag kjøpte jeg en av de siste kroneisene de hadde i kiosken så Kuling skulle ha akkurat passe mye is i magen!

dindyreklinikk logo

Takk til Thomas Sissener og Din Dyreklinikk som ryddet tid til oss, gikk grundig over Kuling og gjorde meg trygg på at det var forsvarlig å starte i NM selv om jeg uten å helt vite hvorfor måtte trekke ham fra finalene i WAO. Kuling er tilbake i form, og det var godt å kunne kjenne meg trygg på det!

aquadog logo squared

Takk til Lisa Trøim og AquaDog som også er med og følger opp hundene våre – Kuling har aldri hatt lett for å bygge styrke og balanse, så svømmingen er ekstra verdifull for ham! Den kraften han sparket fra med ut av svingene i helgen er ingen selvfølge for meg!

Sist, men mest: takk, kjære Kuling! Sammen vant vi over redsler og nerver, vi elsket finalestemningen og jubelen, vi fant flyten på banen der hvor verden rundt står stille og det bare er oss. Vi tok ut alt vi hadde, og vi klarte å prestere vårt beste når det virkelig gjaldt. De opplevelsene jeg har fått på banen med deg er krydder som er med på å gi livet mitt smak og farge! Du er en helt spesiell liten gutt, og sammen har vi et helt spesielt bånd.

 

Det å prestere tett opp mot vårt beste i så mange løp på rad, når det i tillegg er press på, er en spesiell følelse. Det er mange som er gode nok, men man skal også ha en porsjon flaks og en god dose timing. Jeg har lenge visst at vi var gode nok til å ta en mesterskapsmedalje, men om den timingen og flaksen noen gang vil inntreffe vet man ikke før etterpå. Nå vet jeg det! Og jeg vet jo også at jo bedre jeg trener, desto mer flaks får jeg 😉

Finalebanene passet oss ganske godt, vi har de rette ferdighetene til å gjøre dem bra. Men hoppbanen vi kvalifiserte oss fra på lørdag, var langt fra min drømmebane! Jeg forstår fortsatt ikke helt hvordan jeg klarte å komme meg opp til den slalåminngangen for å hjelpe Kuling, men tror at heiaropene fra blant annet Silje var en magisk del av miksen!

 

Så mange følelser!

34394215_10214432667582873_2475930744996757504_n

Det er ganske kult å høre der man ligger i mål og puster at man har gått opp i ledelse – og den æren fikk jeg to ganger på søndag! Kesia Gautun livestreamet de siste startende i finalen og seiersrundene, på Norsk Agilityside (jeg tror du må være medlem av gruppen for å se streamen, men du kan klikke deg inn via linken her: https://www.facebook.com/kesia.gautun/videos/10156304536284326/ 

Det er også ganske kult å løpe seiersrunde, selv når bena svikter og man nesten ikke klarer å ta seg rundt banen på runde 2!

IMG_8440

Det er dessuten skikkelig heftig å stå på pallen og høre nasjonalsangen, selv om min kjære firebente lagkamerat akkurat da var veldig opptatt av om ikke han og gullvinner Gosh burde lage valper med én gang 😉

Sigurd livestreamet premieseremonien på One To Watch-facebooksiden:

Ok, de andre hundene konkurrerte også under NM-helgen, Smiley  med napp i hopp 1, Bris tok seg til finale nok en gang og fikk sammenlagt 16. plass, og Ville var nok en gang helt fantastisk i ag2 (bare en fille-vegring fra det etterlengtede siste nappet). Det ag2-løpet er faktisk et av de fineste løpene jeg har sett fra henne og Sigurd, intenst og offensivt!

….og hvis du befinner deg et sted hvor sølvfilmen ikke kan sees på grunn av opphavsrettsbegrensninger på musikken jeg har brukt er det likevel ingen grunn til å fortvile. Jeg har lagt ut finaleløpene hver for seg også 😉

IMG_8437

Vi er på vei til WAO!

Når dette innlegget blir publisert er vi på vei til World Agility Open Championships! Det å ha æren av å stå på startstreken med det norske flagget på t-skjorten og sin beste venn og firbente lagkamerat ved sin side er en ganske spesiell følelse, og en ære vi ikke tar lett på.

Forhåpentlig finner vi flyten der ute på banene, forhåpentlig husker vi å nyte det, og kanskje, kanskje kan vi til og med ta med oss noen resultater hjem. Drømmene kan ingen ta fra oss. Men den dagen hunden min dør er det helt andre ting jeg gråter over enn de medaljene vi gikk glipp av! Agility er gøy, og det er akkurat det vi skal fokusere på denne gangen også: moroa.

Du kan følge det norske laget i sosiale medier (laget har konto på Instagram og en likerside på Facebook), og du kan få mer personlige oppdateringer fra meg og Sigurd på vår egen facebookside “One To Watch – agility og mye mer!”. Der skal vi nemlig forsøke å få til en liten livesending fra hver dag på turen. “Lik” og abonner på siden vår hvis du vil få med deg disse: https://www.facebook.com/otwagility/

Alt det konkrete finner du på http://www.worldagilityopen.com – startlister, livestream, baner og resultater. Det Norske laget har to timer treningstid onsdag, offisiell innsjekk og 20 minutter trening i hovedarenaen torsdag, og så braker det løs med konkurranser fra morgen til kveld fredag, lørdag og søndag.

Heia Norge!

18620775_10158694561595075_4728448736328735294_o

Ressurshåndtering med Mynt

Mynt er 13 uker allerede (tiden flyr litt ekstra når man ikke får valpen hjem før den er nesten 11 uker) og vi har begynt å bli litt mer kjent med henne. Hun er utpreget selvstendig og full av selvtillit på noen områder, blant annet utforsker hun med liv og lyst nye underlag og fremmede hunder. Hun bryr seg ingenting om lyder og hendelser rundt henne. Miljøsterk, med andre ord.

Nye mennesker er hun mer forsiktig med, vi har kommet dit at hun gjerne sjekker ut folk som ikke er så opptatt av henne, men de som absolutt vil hilse eller gjør noe spesielt ut av situasjonen ved å snakke henne, forsøker seg på dempende signaler etc, går hun heller unna. Planen for å gjøre henne mer komfortabel med å hilse på folk er å nå gå over til å la fremmede gi henne godbiter. Det har vi holdt litt igjen på for å ikke lokke henne inn i situasjoner hun ikke ville inn i, men jeg tror hun er klar for det nå. En ting som har vært litt tricky har vært å be folk la være å ta på henne når hun sitter på armen. Vi vil at hun skal oppleve at armen er et trygt sted å være, et fristed hvis hun er i en ukomfortabel situasjon. Men “alle” vil ta på valpen, og det å stoppe folk i tide på en hyggelig måte har vi trengt litt trening på. Flere treningsmuligheter på akkurat dette får vi nok på Melsom denne helgen!

Det foreløpig vanskeligste er hennes overdrevne selvtillit overfor de andre hundene våre. Hun minner meg litt om Orkan, som kom ferdig levert med troen på at han eide verden da han var åtte uker gammel. Hvis en av de andre hundene har noe hun vil ha, forventer hun å kunne ta det fra dem. De gir henne litt i overkant mye valpelisens (selv Kuling som ikke driver med valpelisens blir så satt ut av at hun står og skriker ham opp i ansiktet at han kan finne på å slippe det han hadde og gå).

Ikke bare synes vi det er en uakseptabel strategi å stille seg opp og gape av full hals når man ikke får det man vil ha, det skaper dessuten en type friksjon i flokken som vi rett og slett ikke kan ha. Det er en skjør flokkbalanse vi lever i og det er langt viktigere for oss at flokken har det bra sammen enn antallet hunder vi har. En hund inn gjør ikke så stor forskjell bare hun glir inn og alle trives og kan slappe av i samme rom. Den anspente situasjonen vi hadde før Orkan flyttet kommer vi ikke til å orke å gå tilbake til (verken for vår del eller av samvittighet for hundene som var redde for hverandre), så vi er avhengig av å lære Mynt å gi de andre hundene den respekten de trives med hvis hun skal kunne bo her. Vi tror det skal gå bra, men vi tar det samtidig på alvor. Når hun er for frekk veksler vi mellom å gå bort og plukke henne opp, kalle henne inn og belønne, eller å løse situasjonen på en annen måte ved å enten be den andre hunden gå eller distrahere vekk det hele.

Hun har også vist tendens til å stikke av med ting hun oppfatter som verdifulle, antakelig i frykt for å bli fratatt skatten sin. Hun stjal for eksempel en tube med leverpostei fra sekken min, og sprang avgårde med den for å forsøke å få ut innholdet på egenhånd. Der og da hadde jeg ikke noe bedre å bytte med, og jeg skjønte fort at her kan man skape ressursforsvar mot mennesker om vi ikke passer oss. Hundene våre får både tørrfór og kjøtt til de fleste måltider, dermed får Mynt nå en periode bare tørrfór i skålen og kjøttet tilført via diverse forstyrrelser fra siden mens hun spiser. Det at vi kommer i nærheten av maten hennes skal ikke bety at vi har tenkt å stjele hundemat, men at vi har tenkt å gi henne noe bedre!

Siden hun foreløpig ikke har kommet på at hun kan åpne belønningstuber selv, gjorde jeg noen økter strategisk trening på akkurat dette i går. Det tok ikke mange repetisjoner før hun ikke bare ble glad når jeg tok den, men til og med gikk mot meg med den i stedet for å gå vekk fra meg. Hurra! Jeg forsøkte å forklare litt underveis i treningen så dere kan være med på hva jeg tenkte:

Denne typen trening har jeg tenkt å gjøre i mange ulike varianter – fortell gjerne om du har noen ideer til situasjoner jeg kan sette opp! Jeg satte henne i bånd denne gangen for å fjerne risikoen for å måtte jage henne. Så lenge hun var innenfor armlengde kunne jeg alltid hjelpe henne med å åpne den uten å skape drama i forkant.

Slalåmtrening – 6 pinner!/?

Jeg har hørt diverse (og noen for meg merkelige) meninger om å trene slalåm med færre pinner enn de vanlige tolv. Siden jeg trente på seks pinners slalåm i dag, tenkte jeg å forklare hvordan jeg tenker. Kanskje det kan inspirere deg?

Fokus for dagens treningsøkt med Smiley var å gi henne litt mer erfaring med noen flere innganger – vi har hatt veldig begrenset tid, mulighet og samvittighet for skuldrene hennes til å trene noe særlig slalåm. Det fremstår som et lite under for meg at hun tross alt forstår slalåmen såpass bra som hun gjør! Planen min ble fire økter á tre repetisjoner, altså tolv innganger.

12 innganger x 12 pinner = 144 slalåmbevegelser, 72 hver vei. 72 tunge skyv for hver av Smileys to skuldre. Det er litt av en treningsøkt! Og alt dette bare for å få illustrert selve inngangen for henne? Ved å trene på seks slalåmpinner i stedet halverte jeg belastningen til 36 skyv fra hver skulder – eller doblet antallet repetisjoner jeg følte at jeg kunne gjøre uten å overdrive. Dobbelt så mye trening for den samme belastningen? Et enkelt valg, spør du meg!

Sånn la jeg det opp (denne filmen er klippet litt, jeg har tatt vekk noen tabber og masse, masse lek):

Ulemper med å trene på en kort slalåm? Tja, jeg har hørt noen bekymre seg for at hunden skal lære å gå ut etter halve slalåmen. Det har jeg aldri sett skje i praksis – hunder som popper ut på pinne 10 har poppet ut på pinne 8 når man gjorde slalåmen bare ti pinner lang, eller på pinne 16 om man prøvde med 18 pinner de gangene jeg har sett det testet. Jeg tror det er mye enklere å lære hunden å fullføre alle pinnene, enn å lære den å telle. Jeg har forresten fått kortere slalåm i konkurranse også, uten at det så ut til å forvirre hunden min det aller minste!

Men når vi først snakker utgangstrening er det noen få ting jeg ikke får til på bare fire eller seks pinner – fra rette innganger kan det være vanskelig å rekke å løpe langt på tvers, kaste mange leker på hunden etc før den allerede er ferdig og ute av slalåmen. Når hunden bruker mindre tid i slalåmen rekker jeg rett og slett ikke å gjøre fullt så mye før den er ferdig. Noen få innganger kan også være vanskeligere å trene fordi det kan bli vanskelig å formidle til hunden hvilken av endene den skal til når avstanden mellom dem blir mindre. Dette gjelder dog bare veldig skarpe innganger med handleren på veldig stor avstand, og er ikke et problem for sånn trening som vi gjorde i dag.

Vi fikk til 12 forskjellige innganger på 36 skyv fra hver skulder, og Smiley er mer enn sliten nok. Suksess for i dag, vil jeg si!

Velkommen, Mynt!

Sigurd falt for en valp i en finn-annonse, uten å egentlig ha noen planer om å skaffe valp på et par år. Hun er en tjuvparringsvalp uten planlegging og NKK-registrering, far er sheltie og mor er bc. Det var med andre ord en god del motargumenter, men er man forelsket er det ikke lett å legge fra seg tanken.

Han kastet mellom kron og mynt, det ble mynt, og dermed ble det en tur tvers over Norge for å hilse på henne. Hun viste seg å være en utrolig miljøsterk liten tass, på nivå med Orkan da han kom (og han hadde nok opplevd veldig mye mer enn henne, kom da han var åtte uker og hun er elleve). Nye mennesker er hun derimot mindre trygg på, så det har vi en jobb å gjøre med. Foreløpig virker det best å be nye mennesker ignorere henne, da bryr hun seg heller ikke om dem.

Det har vært mye logistikk og vanvittig mange mil i bil de siste dagene. Jeg og Smiley dro avgårde på rekruttsamlinge på fredag. Noen timer tidligere reiste Sigurd til Vestlandet for å møte valpen. Hun ble godkjent (godt hjulpet av Ida som fikk tildelt den skeptiske rollen) og ble med hjem – men siden Sigurd skulle til Sverige på lørdag for å konkurrere med Ville og Kuling, ble valpen igjen i Telemark. Takk for valpepass nok en gang, Ida!

Da Sigurd kom hjem sent fredag kveld oppdaget han at varmtvannsberederen vår hadde gått lekk, og det stod og rant hundrevis av liter vann i kjelleren. Vannet forsvant heldigvis gjennom gulvet på et vis (vi har fortsatt tilgode å skru opp terrassegulvet for å finne ut hvordan det er borte, om det går rett ned i grunnen eller om det faktisk er et gammelt sluk under der). Det var ikke stort å gjøre annet enn å skru av vannet, takke Gud for at det ikke hadde begynt å brenne med tre hunder alene hjemme, rydde opp det verste og sette på avfuktere.

Etter noen få timer søvn bar det avgårde til Ulricehamn, via Ski for å bytte bil og sette igjen Bris hos meg, og dra til Sverige for å konkurrere. Konkurransen gikk forresten bra – Kuling og Sigurd satte til og med et feilfritt løp! Heldigvis kunne han besøke Jessica og Anders i Jönköping i stedet for å kjøre hjem etter konkurransen sent lørdag kveld. Deretter gikk turen via Ski (for å bytte bil og ta med Bris), via Horten (for å låne en bil som ikke hadde ulyd, gammelSaaben er ikke helt i form), kjøre til Telemark og hente valpen, og til slutt endelig hjem med resultatet av myntkastet. Vi kaller henne Mynt!

Nå har roen endelig senket seg litt her hjemme, hun har fått lettere for å slappe av, er mindre bilsyk, liker både oss og de andre hundene (selv om vi begrenser kontakten med Kuling til et minimum og fortrinnsvis utendørs). Vi gleder oss til å bli kjent med henne, og er spent på hvem hun har tenkt å vokse opp til å bli!