Slalåmtrening – 6 pinner!/?

Jeg har hørt diverse (og noen for meg merkelige) meninger om å trene slalåm med færre pinner enn de vanlige tolv. Siden jeg trente på seks pinners slalåm i dag, tenkte jeg å forklare hvordan jeg tenker. Kanskje det kan inspirere deg?

Fokus for dagens treningsøkt med Smiley var å gi henne litt mer erfaring med noen flere innganger – vi har hatt veldig begrenset tid, mulighet og samvittighet for skuldrene hennes til å trene noe særlig slalåm. Det fremstår som et lite under for meg at hun tross alt forstår slalåmen såpass bra som hun gjør! Planen min ble fire økter á tre repetisjoner, altså tolv innganger.

12 innganger x 12 pinner = 144 slalåmbevegelser, 72 hver vei. 72 tunge skyv for hver av Smileys to skuldre. Det er litt av en treningsøkt! Og alt dette bare for å få illustrert selve inngangen for henne? Ved å trene på seks slalåmpinner i stedet halverte jeg belastningen til 36 skyv fra hver skulder – eller doblet antallet repetisjoner jeg følte at jeg kunne gjøre uten å overdrive. Dobbelt så mye trening for den samme belastningen? Et enkelt valg, spør du meg!

Sånn la jeg det opp (denne filmen er klippet litt, jeg har tatt vekk noen tabber og masse, masse lek):

Ulemper med å trene på en kort slalåm? Tja, jeg har hørt noen bekymre seg for at hunden skal lære å gå ut etter halve slalåmen. Det har jeg aldri sett skje i praksis – hunder som popper ut på pinne 10 har poppet ut på pinne 8 når man gjorde slalåmen bare ti pinner lang, eller på pinne 16 om man prøvde med 18 pinner de gangene jeg har sett det testet. Jeg tror det er mye enklere å lære hunden å fullføre alle pinnene, enn å lære den å telle. Jeg har forresten fått kortere slalåm i konkurranse også, uten at det så ut til å forvirre hunden min det aller minste!

Men når vi først snakker utgangstrening er det noen få ting jeg ikke får til på bare fire eller seks pinner – fra rette innganger kan det være vanskelig å rekke å løpe langt på tvers, kaste mange leker på hunden etc før den allerede er ferdig og ute av slalåmen. Når hunden bruker mindre tid i slalåmen rekker jeg rett og slett ikke å gjøre fullt så mye før den er ferdig. Noen få innganger kan også være vanskeligere å trene fordi det kan bli vanskelig å formidle til hunden hvilken av endene den skal til når avstanden mellom dem blir mindre. Dette gjelder dog bare veldig skarpe innganger med handleren på veldig stor avstand, og er ikke et problem for sånn trening som vi gjorde i dag.

Vi fikk til 12 forskjellige innganger på 36 skyv fra hver skulder, og Smiley er mer enn sliten nok. Suksess for i dag, vil jeg si!

Velkommen, Mynt!

Sigurd falt for en valp i en finn-annonse, uten å egentlig ha noen planer om å skaffe valp på et par år. Hun er en tjuvparringsvalp uten planlegging og NKK-registrering, far er sheltie og mor er bc. Det var med andre ord en god del motargumenter, men er man forelsket er det ikke lett å legge fra seg tanken.

Han kastet mellom kron og mynt, det ble mynt, og dermed ble det en tur tvers over Norge for å hilse på henne. Hun viste seg å være en utrolig miljøsterk liten tass, på nivå med Orkan da han kom (og han hadde nok opplevd veldig mye mer enn henne, kom da han var åtte uker og hun er elleve). Nye mennesker er hun derimot mindre trygg på, så det har vi en jobb å gjøre med. Foreløpig virker det best å be nye mennesker ignorere henne, da bryr hun seg heller ikke om dem.

Det har vært mye logistikk og vanvittig mange mil i bil de siste dagene. Jeg og Smiley dro avgårde på rekruttsamlinge på fredag. Noen timer tidligere reiste Sigurd til Vestlandet for å møte valpen. Hun ble godkjent (godt hjulpet av Ida som fikk tildelt den skeptiske rollen) og ble med hjem – men siden Sigurd skulle til Sverige på lørdag for å konkurrere med Ville og Kuling, ble valpen igjen i Telemark. Takk for valpepass nok en gang, Ida!

Da Sigurd kom hjem sent fredag kveld oppdaget han at varmtvannsberederen vår hadde gått lekk, og det stod og rant hundrevis av liter vann i kjelleren. Vannet forsvant heldigvis gjennom gulvet på et vis (vi har fortsatt tilgode å skru opp terrassegulvet for å finne ut hvordan det er borte, om det går rett ned i grunnen eller om det faktisk er et gammelt sluk under der). Det var ikke stort å gjøre annet enn å skru av vannet, takke Gud for at det ikke hadde begynt å brenne med tre hunder alene hjemme, rydde opp det verste og sette på avfuktere.

Etter noen få timer søvn bar det avgårde til Ulricehamn, via Ski for å bytte bil og sette igjen Bris hos meg, og dra til Sverige for å konkurrere. Konkurransen gikk forresten bra – Kuling og Sigurd satte til og med et feilfritt løp! Heldigvis kunne han besøke Jessica og Anders i Jönköping i stedet for å kjøre hjem etter konkurransen sent lørdag kveld. Deretter gikk turen via Ski (for å bytte bil og ta med Bris), via Horten (for å låne en bil som ikke hadde ulyd, gammelSaaben er ikke helt i form), kjøre til Telemark og hente valpen, og til slutt endelig hjem med resultatet av myntkastet. Vi kaller henne Mynt!

Nå har roen endelig senket seg litt her hjemme, hun har fått lettere for å slappe av, er mindre bilsyk, liker både oss og de andre hundene (selv om vi begrenser kontakten med Kuling til et minimum og fortrinnsvis utendørs). Vi gleder oss til å bli kjent med henne, og er spent på hvem hun har tenkt å vokse opp til å bli!

 

Overføring av feltadferd: Smiley lærer stoppfelt på bom

Jeg synes det er rart at det er så uvanlig å ha både stoppfelt og running contacts på bommen (og forsåvidt mønet). Stoppfelt og RC er ingen motsetning! Ingen av de hundene jeg har trent har syntes det var vanskelig å skille mellom verbal kommando, og når jeg er innom RC-hell (traning running contacts is like asking for manic depression) er det å ha stoppfeltene i bakhånd ganske bra antidepressiva. For Kuling, som aldri helt har fått orden på RC-svinger, har stoppfeltene vært redningen som har tatt oss gjennom både store og små triumfer!

Siden jeg og Smiley har støtt på et RC-problem jeg ikke skjønner hvordan vi skal løse (og jeg dessverre ikke har klart å oppdrive noen eksterne krefter som kan hjelpe oss med det akkurat nå heller da vi straks mister treningsmulighetene våre og må vente på våren før vi får gjort noe mer) har jeg bestemt meg for å ta en RC-pause. Mange ble sikkert supernysgjerrige nå, så jeg kan kort oppsummere at hun i utgangspunktet har både bra forståelse og bra stil, men innimellom løfter det ene bakbenet på en uheldig måte, samme måte som hun gjør når hun løper fort ned trapp.

Så over til det morsomme: vippeadferden begynner å nærme seg ferdig, den skal “bare” proofes litt bedre mot sprintende handler og for akkurat hvor man skal dytte (rett frem, ikke på sidene), men den er altså nesten klar for å sette inn vippen i kombinasjoner med andre hinder. Sånn så vippen ut i går. Ikke helt klar, men hun er trygg og vet omtrent hva hun skal gjøre:

Siden jeg vil ta litt press av egne skuldre for debutplaner og RC-trøbbel bestemte jeg meg for å overføre stoppfeltene til bommen også. Det gjorde vi i dag.

Jeg har hørt mange ganger at dette visstnok er både vanskelig (tilnærmet umulig), tidkrevende og komplisert trening. Så jeg satte telefonen til å fange prosessen. Dette er økt nummer to (jeg lover, vi har ikke tjuvtrent!) og økt nummer tre. Ja, for selvsagt kjørte vi eksamen med veksling mellom stoppfelt og RC – og fanget beviset på film! 

 

Vinterhvile – agilityfri?

Jeg har, i ganske mange år, gitt agilityhundene lange friperioder flere ganger i året. Stort sett får de en naturlig pause når vi tar seilferie (i praksis en ferie fra alt det vanlige her i livet) noen uker om sommeren, og en måned til seks uker fri i november eller desember, som er naturlig lavsesong for sporten.

337366_10150546984930673_1923090638_o

Dette med friperioder har jeg sett diskutert flere steder, så jeg har lyst å dele hva jeg tenker rundt det. På den ene siden kan man argumentere for at friske hunder i fornuftig trening ikke bør trenge å hvile fra sporten sin. Friperioder vil sette dem ut av rutine, kanskje la muskler de bruker spesielt på agilitybanen forfalle, og så videre.

Min hovedgrunn til å ta agilityfri er faktisk ikke hundene, men min egen motivasjon. Siden jeg har vært syk og ufør i mange år, har jeg ikke krefter til flere hobbyer. Agility fyller en relativt stor andel av de aktive timene mine siden jeg prioriterer de kreftene jeg har til akkurat det. Agility gir meg mye, jeg møter mennesker, jeg kan nerde meg ned i problemstillinger og jeg har en motiverende grunn til å komme meg litt ut av huset uansett vær. Men når agility er en så stor del av

livet, merkes det godt når motivasjonen faller. Når jeg lurer på om prioriteringene mine egentlig er verdt det (vi snakker tross alt om noe så kunstig som hundehinderløp – vi redder ikke akkurat verden!) og rett og slett ikke har lyst til å verken trene eller nerde. Motivasjonen min, gleden over agility, har godt av fri. Total avveksling en måneds tid gjør under for treningslyst og perspektiv!

13958119_10157263194210075_8461630758110068137_o

For hundenes del betyr agilityhvile først og fremst at jeg kan bruke krefter på annen trening med dem. Tur i skogen, svømming, styrketriks og trening på helt andre områder. Under den vinterhvilen vi er inne i nå, ligger fokus for Kulings del på å trappe opp den allmenne mosjonen.

Belastningsskaden jeg fikk i foten for snart et år siden har vært sterkt begrensende på hvor mye mosjon hundene har fått, og Kuling har vært alt for lett når han har gått på vekten. For lite muskler gir ham mindre å ta imot med i hver landing og hver sving, mindre margin til å unngå belastningsskader. Det har bekymret meg, og påvirket treningen hans. Frem til oktober hadde jeg gått fire (!) ordentlige skogsturer i fjor. En av dem var før skaden min, tidlig i januar. Jeg har brukt sykkel en del, så de har fått løpt, de har svømt i sommer, de har gått noen turer med Sigurd, og de har flere mål inngjerdet hage å bevege seg på i hverdagen. Så like passive som jeg har måttet være, har ikke hundene vært. Men det er noe helt annet å løpe løs i ulendt terreng!

Målet for Kulings vinterhvile er dermed at han skal på tur hver eneste dag! I den grad formen min tillater det gjør jeg det selv – om nødvendig får jeg hjelp av Sigurd. Skiføret hjelper veldig, med trekkhund kan jeg bare stå bak der og smile og turene er ikke så slitsomme.

Hvile er altså ikke egentlig hvile. Vi har agilityfri, og bruker kreftene på alternativ trening. Så variert som vi kan, for å bygge opp kroppen mot ny agilitysesong. Jeg logger turene i treningsdagboken, og har tegnet ut samtlige datoer frem til vi planlegger å sette i gang med agility igjen 3. januar. Foreløpig har det mest gått i skiturer, siden vi er velsignet med skiføre rett utenfor døren. Kuling har også fått gå i løssnø med vekter på bakbena, og planen er å få inn noen økter med kløv i tillegg. Sånn ser mosjonsloggen ut, med dagens felt enda stående åpent:

img_3703.jpg

Når det først skal være vinter og kaldt og mørkt, synes jeg snø og skiføre er helt topp! Det er så mye lettere å få til lange turer for hundene uten at jeg må slite meg ut selv!

Alt er dessverre ikke så glitrende som skiføret kunne tilsi… En halvtime etter at jeg filmet dette klippet røk hundene sammen i en løpetidshormonspekket slåsskamp, og Sigurds hunder endte med tvungen hvile med henholdsvis rift i en muskel og sting i munnen. Ikke akkurat sånn vi hadde planlagt desember for deres del, men om de først skulle skade seg, er ikke timingen så aller verst. De går glipp av det fysiske grunnlaget og må starte på nytt lavpunkt i januar, men vi hadde ikke noen andre planer for dem som må kanselleres, så det kunne vel vært verre. Hunder som slåss er virkelig ikke det aller minste hyggelig, de kunne fått inn en tann på et mer uheldig sted, og rett og slett drept hverandre. Utrolig nok er de bestevenner igjen, og synes vi er unødvendige som holder dem adskilt til løpetiden er over, for sikkerhets skyld…

 

Smileys rehabtriks

Vi har øvd masse på de nye rehabtriksene våre – alle sammen er til for å bygge opp muskulaturen rundt den skadede skuldersenen for å styrke, stabilisere og forebygge for fremtiden.

Noen ting var lett (og kjedelig), i den kategorien kommer vektoverføring fra framben til framben stående på balansepute. Hun står på bevegelig underlag, jeg stabiliserer henne og skyver henne forsiktig ut av balanse fra side til side med en hånd på hver skulder. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes dette er kjedelig men mistenker at det både handler om at det er enkelt og ikke krever trening, at det er vanskelig å belønne henne underveis, og at jeg ikke ser noen klar progresjon i øvelsen – vi lærer ikke noe av det foreløpig.

Noe har vi funnet veldig vanskelig, i den kategorien faller kavalettene. Målet er at hun skal kunne trave med lange, utstrakte steg. Samtidig skal hun løfte bena høyt, opp til sin egen albuehøyde omtrent. Siden Smiley har forkunnskaper fra hoppteknikktrening tenker hun umiddelbart hopp når hun ser bumps og pinner. Kombinert med at kroppen hennes er bygget for galopp, ikke trav, har det vært veldig vanskelig å unngå at hun enten tar store sprang over flere pinner av gangen eller galopperer nærmest på stedet, prustende og forknytt som en spansk ridehest. Ikke bare er dette noe annet enn målet med øvelsen, det er potensielt skadelig for skulderen hennes å hoppe nå. Jeg har klødd meg i hodet og prøvd meg frem, og vi har i alle fall fått frem noe brukbart mellom hoppforsøkene. Aller først brukte jeg en stige (med alt for korte avstander for størrelsen hennes, men den inviterer henne i alle fall til å holde skritt eller trav). Deretter gikk jeg over til bumps som jeg fort hevet litt for å få henne til å i det hele tatt ta hensyn til dem og ikke bare trampe hvor som helst:

Etter hvert har vi gått over til å sette pinner mellom to gjerder, for å få en lengre serie (og mer rytme) og kunne øke høyden litt. Fortsatt har jeg beholdt avstanden på ca 60 cm, og å øke høyden har ikke kommet på tale enda – da vil hun BARE hoppe. Her må alle kluter til for å holde henne rolig og unngå at hun durer på i risikabel fart og stil. Gulrotbiter fungerer best fordi hun ikke egentlig bryr seg om hun spiser dem eller mister dem og dermed ikke er så voldsomt motivert. Jeg står helst igjen bak og lar henne gå frem alene, og jeg holder igjen belønningen hvis hun hopper. I tillegg leverer jeg heller belønning fra hånden eller på bakken enn i skål, så hun ikke har et synlig mål å løpe mot. Jeg kan heller ikke bruke noen av de kjente frisignalene hennes (“gå” på start, “værsågod” mot godbit, “ta den” til leke, “åkei” for å gjøre hva du vil etc) fordi hun forbinder dem med eksplosivitet. Enten får hun starte spontant fra å ha spist godbiten, eller så får hun fra venteposisjon gå på et eget ord “cavaletter” som ikke har noen nevneverdig betydning enda:

Individuelle poteløft som vi etter hvert utviklet til high five fikk også konflikt med tidligere forkunnskaper, fordi hun gjerne vil nesedytte på håndflaten min. Derfor startet vi med knyttet hånd som target. Ulempen med den bevegelsen hun gjør mot knyttet hånd er at hun roterer frambenet ut mens hun løfter det, i stedet for å heve det rett foran kroppen. Jeg tror ikke det var meningen at vi skulle gå så fort frem, men Smiley gjør jo ingenting halvveis, så det ble fort high fives i stedet for low. Jeg forsøker å roe ned det hele ved å gi henne en flat hånd å sette labben mot, så hun ikke bare vifter vilt:

Det siste vi har øvd på er å veksle mellom sitt og stå mens hun har forbena på en opphøyd plattform. Det tror jeg hun synes er vanskelig både fysisk og på forståelse. Derfor startet vi på trappen ved utgangsdøren (lav terskel og et trinn bak henne som hun kunne unngå å rygge ned), og utviklet videre til en lav boks:

Med litt mer forståelse kan vi nå forsøke på en høyere krakk, og jeg legger merke til en interessant trend som jeg egentlig tror skyldes gammel vane i sitte bamse-trikset, men som likevel kan være verdt å notere fysisk: hun løfter nesten alltid høyre forben og legger vekten på det venstre når hun går ned i sitt. Dette er en av tingene jeg skal spørre fysioterapeuten vår om på dagens time.