Mynt er 13 uker allerede (tiden flyr litt ekstra når man ikke får valpen hjem før den er nesten 11 uker) og vi har begynt å bli litt mer kjent med henne. Hun er utpreget selvstendig og full av selvtillit på noen områder, blant annet utforsker hun med liv og lyst nye underlag og fremmede hunder. Hun bryr seg ingenting om lyder og hendelser rundt henne. Miljøsterk, med andre ord.

Nye mennesker er hun mer forsiktig med, vi har kommet dit at hun gjerne sjekker ut folk som ikke er så opptatt av henne, men de som absolutt vil hilse eller gjør noe spesielt ut av situasjonen ved å snakke henne, forsøker seg på dempende signaler etc, går hun heller unna. Planen for å gjøre henne mer komfortabel med å hilse på folk er å nå gå over til å la fremmede gi henne godbiter. Det har vi holdt litt igjen på for å ikke lokke henne inn i situasjoner hun ikke ville inn i, men jeg tror hun er klar for det nå. En ting som har vært litt tricky har vært å be folk la være å ta på henne når hun sitter på armen. Vi vil at hun skal oppleve at armen er et trygt sted å være, et fristed hvis hun er i en ukomfortabel situasjon. Men “alle” vil ta på valpen, og det å stoppe folk i tide på en hyggelig måte har vi trengt litt trening på. Flere treningsmuligheter på akkurat dette får vi nok på Melsom denne helgen!

Det foreløpig vanskeligste er hennes overdrevne selvtillit overfor de andre hundene våre. Hun minner meg litt om Orkan, som kom ferdig levert med troen på at han eide verden da han var åtte uker gammel. Hvis en av de andre hundene har noe hun vil ha, forventer hun å kunne ta det fra dem. De gir henne litt i overkant mye valpelisens (selv Kuling som ikke driver med valpelisens blir så satt ut av at hun står og skriker ham opp i ansiktet at han kan finne på å slippe det han hadde og gå).

Ikke bare synes vi det er en uakseptabel strategi å stille seg opp og gape av full hals når man ikke får det man vil ha, det skaper dessuten en type friksjon i flokken som vi rett og slett ikke kan ha. Det er en skjør flokkbalanse vi lever i og det er langt viktigere for oss at flokken har det bra sammen enn antallet hunder vi har. En hund inn gjør ikke så stor forskjell bare hun glir inn og alle trives og kan slappe av i samme rom. Den anspente situasjonen vi hadde før Orkan flyttet kommer vi ikke til å orke å gå tilbake til (verken for vår del eller av samvittighet for hundene som var redde for hverandre), så vi er avhengig av å lære Mynt å gi de andre hundene den respekten de trives med hvis hun skal kunne bo her. Vi tror det skal gå bra, men vi tar det samtidig på alvor. Når hun er for frekk veksler vi mellom å gå bort og plukke henne opp, kalle henne inn og belønne, eller å løse situasjonen på en annen måte ved å enten be den andre hunden gå eller distrahere vekk det hele.

Hun har også vist tendens til å stikke av med ting hun oppfatter som verdifulle, antakelig i frykt for å bli fratatt skatten sin. Hun stjal for eksempel en tube med leverpostei fra sekken min, og sprang avgårde med den for å forsøke å få ut innholdet på egenhånd. Der og da hadde jeg ikke noe bedre å bytte med, og jeg skjønte fort at her kan man skape ressursforsvar mot mennesker om vi ikke passer oss. Hundene våre får både tørrfór og kjøtt til de fleste måltider, dermed får Mynt nå en periode bare tørrfór i skålen og kjøttet tilført via diverse forstyrrelser fra siden mens hun spiser. Det at vi kommer i nærheten av maten hennes skal ikke bety at vi har tenkt å stjele hundemat, men at vi har tenkt å gi henne noe bedre!

Siden hun foreløpig ikke har kommet på at hun kan åpne belønningstuber selv, gjorde jeg noen økter strategisk trening på akkurat dette i går. Det tok ikke mange repetisjoner før hun ikke bare ble glad når jeg tok den, men til og med gikk mot meg med den i stedet for å gå vekk fra meg. Hurra! Jeg forsøkte å forklare litt underveis i treningen så dere kan være med på hva jeg tenkte:

Denne typen trening har jeg tenkt å gjøre i mange ulike varianter – fortell gjerne om du har noen ideer til situasjoner jeg kan sette opp! Jeg satte henne i bånd denne gangen for å fjerne risikoen for å måtte jage henne. Så lenge hun var innenfor armlengde kunne jeg alltid hjelpe henne med å åpne den uten å skape drama i forkant.