Oppvarming for agilityhunder

Jeg er glad for at dette tas opp i agilitymiljøet igjen! Vi trenger en holdningsendring i de brede lag, bevisstgjøring og at det legges til rette for å være nøye med å varme opp og gå ned hunden. Ikke bare på konkurranser, men på trening også.

Jeg snakker om det på alle kurs jeg har, setter opp små grupper så man kan holde hunden varm mellom øktene og heller ha pause og observere de andre gruppene mer aktivt – og jeg starter ikke første ekvipasje før de har rukket å varme opp etter briefing og pauser selv om det koster verdifull kurstid! Jeg håper at mange andre instruktører gjør det samme – et sted må jo god praksis læres og prøves, og jeg synes dette er like viktig som alt det de kanskje mer forventer å lære på et kurs.

Da vi laget e-bok for WAO-laget 2017 skrev jeg en artikkel om oppvarming. Jeg forsøkte å faktasjekke og justere mine egne tanker opp mot aktuell forskning, og fikk verdifull korrekturhjelp av Anne Linn som ikke bare var lagkamerat men også er lege og tidligere håndballspiller på høyt nivå. Jeg tror dermed at innholdet i artikkelen bør stemme ganske godt med virkeligheten, og håper at det å dele den gratis kan være et konstruktivt innspill i diskusjonen. Klikk på bildene for å forstørre dem, så blir det lettere å lese teksten:

Smiley søker etter nøkler i glass og rist

Vi har utviklet spesialsøket litt videre i dag. Markeringene er ikke perfekte, vi har litt slikking og tjuvmarkeringer å trene vekk. Det som er gøy å se, er at hun helt klart har begynt å lete! Vi leter etter en nøkkel nå i stedet for en tepose, fordi teposen lukter alt for mye og gjør henne unøyaktig.

Jeg startet nøkkelsøket med å la henne frysmarkere direkte på nøkkelen, deretter rett på glasset med nøkkelen i, og så satte jeg glasset sammen med tre tomme glass. Jeg har ikke begynt å legge på forstyrrelser i de andre glassene enda:

Vi har også begynt med minisøk. Det er oftest enklest å gjøre i en skuff eller annen grunn beholder full av sand som man kan grave ned preapratet i, men siden Smiley ikke har særlig fine markeringer enda vil jeg starte med noe hun ikke kan rote i med snuten eller labbene. Jeg prøvde med en tepose under risten i går siden hun hadde søkt etter te i boks fra før, men det ble bare rot. Jeg tror rett og slett at det ble så enkelt at det ble vanskelig – det luktet for mye under hele risten. Med nøkkel ble det mye mer ryddig, og jeg liker det jeg ser 😀

I denne filmen forsøker jeg også å forklare hva jeg gjør, så du kan få være med i tankeprosessen min:

Introduksjon til spesialsøk med Smiley

Siden Smiley har skadet skulderen og må ta det rolig i lang tid fremover, har jeg noen nye utfordringer å bite i når det gjelder å aktivisere henne på tilstrekkelig skånsomme (men slitsomme) måter. For at hun skal ha det godt trenger hun å jobbe, men det er få ting hun kan få gjøre uten å belaste skulderen. 

Smiley på seilferie – med spesialsydd fatle til redningsvesten.

Hun er en ekstremt aktiv hund, som lett legger til seg uvaner – eksempelvis pådro vi oss et kjempeproblem da hun skulle være i ro for bakbensskaden i fjor sommer; hun begynte å springe manisk i sirkler. Det sliter vi fortsatt mye med i hverdagen. Det lyder kanskje bagatellmessig, men når hunden galopperer rundt og rundt på stuegulvet eller utendørs så fort den ikke er under kontroll (bur, beskjed om å ligge stille, eller på annen måte “på jobb”) blir det problematisk på langt flere nivåer enn jeg tror det er lett å forestille deg når du ikke har sett det i praksis. Én ting er stresset det påfører alle oss rundt henne, de dype veiene hun lager i plenen og at hun sparker stueteppet veggimellom, men hun belaster også sin egen kropp og psyke på en uakseptabel måte.

Dagens innlegg skal ikke handle om springe i sirkler-problemet og hvordan vi jobber med det, men jeg tar det med som en illustrasjon på hvorfor jeg er ekstra varsom med Smiley når hun nå nok en gang er i en periode med begrenset aktivitet. Det er jo enklere å holde kontroll på problemadferd når man kan trene hunden trøtt, enn når den bobler over av overskuddsenergi.

Smiley i “køya si”. Hun slapper bedre av i båten enn hjemme.

Siden hun er så ekstremt aktiv av seg – noe jeg forøvrig virkelig elsker i agilitytreningen så det er ikke bare en ulempe – kan jeg ikke uten videre trene vanlige triks og kroppskontrolløvelser med henne. Hvis jeg setter henne i en situasjon hvor hun skal tilby utvikling av ny adferd i stedet for å bare utføre tidligere innlærte adferder på signal, tilbyr hun alt for aktive adferder som kan provosere skulderskaden. Jeg må derfor tenke meg godt om før jeg trener henne, og begrense meg til å sette henne i situasjoner hvor hun ikke har særlig mye rom til å velge “feil”.

Vi har trent litt lydighetsøvelser, blant annet en sped start på fri ved fot. Det kan hun gjøre med fatlen på, og jeg kan både belønne henne med godbiter og la henne henge i en leke uten at frambena berører bakken (dermed kan hun leke uten å bruke skulderen). Jeg er ikke spesielt motivert for lydighet som konkurranseform, men siden Smiley har et stort ressursforsvar og gjerne vil passe på meg mot alt hun oppfatter som trusler i hverdagen (eksempelvis passerende hunder) har jeg bruk for et solid sett med alternative adferder hun kan få beskjed om å utføre i stedet for å vokte meg. Der er fri ved fot (eller lineføring) et praktisk eksempel. Fotarbeid har dermed fått mesteparten av treningsfokuset mens vi har vært ute og seilt i sommer.

Jeg hadde en boks med saltbøsser og søkspreparater i kjelleren!

En annen ting, som jeg er mer motivert for, er å trene søk med henne. Jeg savner å ha en hund som kan finne igjen nøklene mine, for eksempel! Kuling er god på spor, men etter at Storm døde og Orkan flyttet ut, har jeg ingen trent spesialsøkshund som kan finne gjenstander, og jeg savner det! Jeg har ikke så mye bruk for narkotikahund eller søk etter kreftceller i utåndingsprøver i hverdagen, men det er jo mye annet en søkshund kan brukes til. Eksempelvis brukte vi flerfoldige timer over flere dager i sommer på å lete gjennom båten etter Sigurds mobiltelefon, før den til slutt dukket opp inne i en verktøykasse… En 30 fots seilbåt er ikke så stor, men det er veldig mange rare stuerom man kan snu opp-ned og inn-ut et antall ganger når det er noe man ikke finner! En veltrent hund kunne fikset det der på et par minutter.

Jeg hadde en boks i kjelleren med diverse gamle søkssaker som ville bli nyttige, men først trengte vi litt bygging og en hel del forberedende trening.

Klar for byggeprosjekt!

Starten på spesialsøksprosjektet var å lære henne frysmarkering.  Jeg foretrekker at hunden stopper opp og venter passivt og stille ved det den har funnet – det er enkelt å identifisere, og passer godt med den rolige og metodiske stilen jeg vil ha når vi søker. Dessuten er det en trygg markering – en hund som ikke bjeffer, krafser, biter, løfter osv vil ikke få i seg noe av et potensielt farlig stoff den søker etter – og det passer godt med Smileys hvileperiode. Som tenkt, så gjort, og vi begynte først med å shape frem markering mot hånden min.

Stativ til saltbøsser – så hun ikke skal slenge dem omkring i starten av innlæringen.

Jeg visste at det ville bli utfordrende å lære Smiley å fryse nesen mot objekter, litt fordi hun er aktiv av natur, men også fordi hun stort sett har trent aktive adferder rettet mot agility og ikke har noe særlig reportoar av passive adferder som referansebase. Hun har blant annet trent nesedytter for feltadferd, en adferd som likner mye på frysmarkering med snuten. Der hvor jeg vil ha nesedyttene aktive, heftige, engasjerte og utålmodige vil jeg ha frysmarkeringen rolig, metodisk og tålmodig. Den rake motsetningen, og det å få henne til å tilby svakt trykk med snuten mot håndbaken min uten slikking, biting, skriking, dytting, labber og så videre, tok ganske mange treningsøkter og ekstremt mange godbiter!

Først ut: en boks med kamillete!

Med et par sekunders frysmarkering på reportoaret, var det ikke vanskelig å plukke frem gamle minner fra tiden på HundCampus og overføre markeringen til saltbøsse. Denne lille filmen er et sammenklipp av en rekke korte økter. Mellom hver økt på kanskje et minutt får hun hvile, sitte rolig og spise godbiter for å vise selvkontroll og konsentrert modus. Legg merke til hvor rolig hun jobber! Kanskje det aller viktigste og vanskeligste for oss nå – hun tilbyr forholdsvis få alternative adferder, og viser nesten ingen frustrasjon. Metodisk og nøyaktig søk er et stykke unna, men riktig modus er det første steget!

Vektliste, Smiley 1 år

Sånn vokste hun:
8 uker: 3 kg
9 uker: 3,9 kg 25 cm
10 uker: 4,7 kg 28 cm
11 uker: 5,5 kg 31 cm
12 uker: 6,4 kg 34 cm
13 uker: 6,8 kg 35,5 cm
14 uker: 7,5 kg 36,5 cm
15 uker: 8 kg 38 cm
16 uker:ukjent pga wao-reise
17 uker: 9 kg40 cm
5 mnd: 10 kg 44 cm
6,5 mnd: 12,4 kg 47,5 cm
7 mnd: 13 kg 49 cm
8 mnd: 13,3 kg 49 cm
9 mnd: 14,3 kg 49,5 cm
10 mnd: 14,5 kg 50 cm
11 mnd: 14 kg 50 cm
11,5 mnd:13,8 kg 50,5 cm
1 år: 14,4 kg 50-50,5 cm
1,5 år:
2 år:
Vi veide også de andre hundene 3. januar, og da var dette resultatet:
Hvem vekt matchvekt mål
Misa: 13,8 15 +1,2
Musa: 12,4 12 -0,4
Muskinariks: 17,2 18 +0,8
Møva: 14 15 +1

Hva skjer når Smiley river?

Etter hvert som Smiley nå begynner å øve handlingsferdigheter med lave hoppehinder, må jeg forholde meg til hva jeg skal gjøre hvis hun river et hinder. Jeg foretrekker å legge en plan, fremfor å prøve å løse ting på sparket når de dukker opp.

Først og fremst forebygger jeg. Jeg sørger for at hun får bygge opp de nødvendige hopptekniske ferdighetene separat, og jeg lærer henne å forstå alle handlingssignalene uten å blande inn hinder først. Det reduserer risikoen for dårlig teknikk og forvirring. I tillegg legger jeg mye jobb i å lære henne belønningssystematikk, arbeidsvaner og selvkontroll, så vi unngår stressrelaterte problemer. Alt dette er store temaer, som jeg har kjørt onlinekurs for de som har lyst til å følge treningen hennes, så det skal jeg ikke gå inn på i detalj her i bloggen.

Men hva så når hun faktisk river? Innimellom kommer hun til å bomme, og der og da må jeg ta noen valg. Jeg har laget meg et flytskjema:

Når hun river gjør jeg altså en stopp, jeg bygger opp hinderet, og jeg gir henne et nytt forsøk på samme hinder (med redusert utfordring, siden jeg sender henne rett på det hinderet i stedet for å ta det i sekvens). Hvis hun da hopper det godt, går vi rett til belønning, og fortsetter økten som planlagt (eventuelt avslutter den, hvis det var så langt vi hadde kommet i økten). Vi kan for eksempel starte fra det vi egentlig holdt på med, og dermed gå tilbake til den sekvensen hvor hun fikk en utfordring som gjorde at hun rev.

Hvis hun derimot river på nytt, tar jeg pause. Repetert riv regner jeg som informasjon om at noe er galt. Enten mangler hun ferdigheter for det jeg ber henne gjøre, hun misforstår eller feilberegner, eller så er hun på et punkt i stress-skalaen hvor hun ikke vet hva hun gjør, eller hvor hun ikke bryr seg om hva hun gjør. Uansett årsak trenger jeg (og hun) en tenkepause, legge en ny plan, og absolutt ikke fortsette å diskutere det samme hinderet igjen og igjen til vi begge blir frustrert!

Det er her jeg synes at mange går i en felle. De bestemmer seg for at hunden SKAL få det til, og fortsetter å repetere igjen og igjen, mens hunden bare blir mer frustrert, får mindre informasjon, blir sliten i kroppen, og det kommer ingenting godt ut av treningen. Verdien av å ta en pause når det er noe man ikke får til, skal ikke underslås…

Det finnes mange variasjoner over samme tanken som jeg har illustrert her. Susan Garrett har for eksempel lagt ut diverse videoforklaringer på hvordan hun gjør, og hennes variant er et godt hakk strengere enn min. Hun stopper, tar hinderet på nytt uten belønning, og går deretter tilbake til starten av sekvensen, prøver hele på nytt, og belønner altså bare hvis hunden får til hinderet i den aktuelle sekvensen, fra full fart, og med den aktuelle handlingen hvor det først ble feil.

Grunnen til at jeg synes det er for strengt, er at det kan være mange grunner til et riv. Hvis vi forutsetter at hunden har alle nødvendige ferdigheter og at handlingen var glassklar, ville jeg vært enig. Men det er sjelden tilfelle. Vi trener for å utfordre og forbedre. I den prosessen vil jeg ofte presse grensene for hva hunden min kan og hva den forstår, og i tillegg for min egen tekniske utførelse av handlingen. Noen ganger er det rett og slett for vanskelig, og da vil jeg ikke sette hunden min i den situasjonen gjentatte ganger uten mulighet til å belønne.

For meg er det vanskeligste å være våken nok til å reagere hver gang. Når jeg er på vei til noe annet, eller hunden nettopp forstod en vanskelig handlingsmanøver, er det veldig vanskelig å stoppe i riktig øyeblikk og avbryte min egen belønningsrespons…