Vinterhvile – agilityfri?
Jeg har, i ganske mange år, gitt agilityhundene lange friperioder flere ganger i året. Stort sett får de en naturlig pause når vi tar seilferie (i praksis en ferie fra alt det vanlige her i livet) noen uker om sommeren, og en måned til seks uker fri i november eller desember, som er naturlig lavsesong for sporten.
Dette med friperioder har jeg sett diskutert flere steder, så jeg har lyst å dele hva jeg tenker rundt det. På den ene siden kan man argumentere for at friske hunder i fornuftig trening ikke bør trenge å hvile fra sporten sin. Friperioder vil sette dem ut av rutine, kanskje la muskler de bruker spesielt på agilitybanen forfalle, og så videre.
Min hovedgrunn til å ta agilityfri er faktisk ikke hundene, men min egen motivasjon. Siden jeg har vært syk og ufør i mange år, har jeg ikke krefter til flere hobbyer. Agility fyller en relativt stor andel av de aktive timene mine siden jeg prioriterer de kreftene jeg har til akkurat det. Agility gir meg mye, jeg møter mennesker, jeg kan nerde meg ned i problemstillinger og jeg har en motiverende grunn til å komme meg litt ut av huset uansett vær. Men når agility er en så stor del av
livet, merkes det godt når motivasjonen faller. Når jeg lurer på om prioriteringene mine egentlig er verdt det (vi snakker tross alt om noe så kunstig som hundehinderløp – vi redder ikke akkurat verden!) og rett og slett ikke har lyst til å verken trene eller nerde. Motivasjonen min, gleden over agility, har godt av fri. Total avveksling en måneds tid gjør under for treningslyst og perspektiv!
For hundenes del betyr agilityhvile først og fremst at jeg kan bruke krefter på annen trening med dem. Tur i skogen, svømming, styrketriks og trening på helt andre områder. Under den vinterhvilen vi er inne i nå, ligger fokus for Kulings del på å trappe opp den allmenne mosjonen.
Belastningsskaden jeg fikk i foten for snart et år siden har vært sterkt begrensende på hvor mye mosjon hundene har fått, og Kuling har vært alt for lett når han har gått på vekten. For lite muskler gir ham mindre å ta imot med i hver landing og hver sving, mindre margin til å unngå belastningsskader. Det har bekymret meg, og påvirket treningen hans. Frem til oktober hadde jeg gått fire (!) ordentlige skogsturer i fjor. En av dem var før skaden min, tidlig i januar. Jeg har brukt sykkel en del, så de har fått løpt, de har svømt i sommer, de har gått noen turer med Sigurd, og de har flere mål inngjerdet hage å bevege seg på i hverdagen. Så like passive som jeg har måttet være, har ikke hundene vært. Men det er noe helt annet å løpe løs i ulendt terreng!
Målet for Kulings vinterhvile er dermed at han skal på tur hver eneste dag! I den grad formen min tillater det gjør jeg det selv – om nødvendig får jeg hjelp av Sigurd. Skiføret hjelper veldig, med trekkhund kan jeg bare stå bak der og smile og turene er ikke så slitsomme.
Hvile er altså ikke egentlig hvile. Vi har agilityfri, og bruker kreftene på alternativ trening. Så variert som vi kan, for å bygge opp kroppen mot ny agilitysesong. Jeg logger turene i treningsdagboken, og har tegnet ut samtlige datoer frem til vi planlegger å sette i gang med agility igjen 3. januar. Foreløpig har det mest gått i skiturer, siden vi er velsignet med skiføre rett utenfor døren. Kuling har også fått gå i løssnø med vekter på bakbena, og planen er å få inn noen økter med kløv i tillegg. Sånn ser mosjonsloggen ut, med dagens felt enda stående åpent:
Når det først skal være vinter og kaldt og mørkt, synes jeg snø og skiføre er helt topp! Det er så mye lettere å få til lange turer for hundene uten at jeg må slite meg ut selv!
Alt er dessverre ikke så glitrende som skiføret kunne tilsi… En halvtime etter at jeg filmet dette klippet røk hundene sammen i en løpetidshormonspekket slåsskamp, og Sigurds hunder endte med tvungen hvile med henholdsvis rift i en muskel og sting i munnen. Ikke akkurat sånn vi hadde planlagt desember for deres del, men om de først skulle skade seg, er ikke timingen så aller verst. De går glipp av det fysiske grunnlaget og må starte på nytt lavpunkt i januar, men vi hadde ikke noen andre planer for dem som må kanselleres, så det kunne vel vært verre. Hunder som slåss er virkelig ikke det aller minste hyggelig, de kunne fått inn en tann på et mer uheldig sted, og rett og slett drept hverandre. Utrolig nok er de bestevenner igjen, og synes vi er unødvendige som holder dem adskilt til løpetiden er over, for sikkerhets skyld…
Smileys rehabtriks
Vi har øvd masse på de nye rehabtriksene våre – alle sammen er til for å bygge opp muskulaturen rundt den skadede skuldersenen for å styrke, stabilisere og forebygge for fremtiden.
Noen ting var lett (og kjedelig), i den kategorien kommer vektoverføring fra framben til framben stående på balansepute. Hun står på bevegelig underlag, jeg stabiliserer henne og skyver henne forsiktig ut av balanse fra side til side med en hånd på hver skulder. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes dette er kjedelig men mistenker at det både handler om at det er enkelt og ikke krever trening, at det er vanskelig å belønne henne underveis, og at jeg ikke ser noen klar progresjon i øvelsen – vi lærer ikke noe av det foreløpig.
Noe har vi funnet veldig vanskelig, i den kategorien faller kavalettene. Målet er at hun skal kunne trave med lange, utstrakte steg. Samtidig skal hun løfte bena høyt, opp til sin egen albuehøyde omtrent. Siden Smiley har forkunnskaper fra hoppteknikktrening tenker hun umiddelbart hopp når hun ser bumps og pinner. Kombinert med at kroppen hennes er bygget for galopp, ikke trav, har det vært veldig vanskelig å unngå at hun enten tar store sprang over flere pinner av gangen eller galopperer nærmest på stedet, prustende og forknytt som en spansk ridehest. Ikke bare er dette noe annet enn målet med øvelsen, det er potensielt skadelig for skulderen hennes å hoppe nå. Jeg har klødd meg i hodet og prøvd meg frem, og vi har i alle fall fått frem noe brukbart mellom hoppforsøkene. Aller først brukte jeg en stige (med alt for korte avstander for størrelsen hennes, men den inviterer henne i alle fall til å holde skritt eller trav). Deretter gikk jeg over til bumps som jeg fort hevet litt for å få henne til å i det hele tatt ta hensyn til dem og ikke bare trampe hvor som helst:
Etter hvert har vi gått over til å sette pinner mellom to gjerder, for å få en lengre serie (og mer rytme) og kunne øke høyden litt. Fortsatt har jeg beholdt avstanden på ca 60 cm, og å øke høyden har ikke kommet på tale enda – da vil hun BARE hoppe. Her må alle kluter til for å holde henne rolig og unngå at hun durer på i risikabel fart og stil. Gulrotbiter fungerer best fordi hun ikke egentlig bryr seg om hun spiser dem eller mister dem og dermed ikke er så voldsomt motivert. Jeg står helst igjen bak og lar henne gå frem alene, og jeg holder igjen belønningen hvis hun hopper. I tillegg leverer jeg heller belønning fra hånden eller på bakken enn i skål, så hun ikke har et synlig mål å løpe mot. Jeg kan heller ikke bruke noen av de kjente frisignalene hennes (“gå” på start, “værsågod” mot godbit, “ta den” til leke, “åkei” for å gjøre hva du vil etc) fordi hun forbinder dem med eksplosivitet. Enten får hun starte spontant fra å ha spist godbiten, eller så får hun fra venteposisjon gå på et eget ord “cavaletter” som ikke har noen nevneverdig betydning enda:
Individuelle poteløft som vi etter hvert utviklet til high five fikk også konflikt med tidligere forkunnskaper, fordi hun gjerne vil nesedytte på håndflaten min. Derfor startet vi med knyttet hånd som target. Ulempen med den bevegelsen hun gjør mot knyttet hånd er at hun roterer frambenet ut mens hun løfter det, i stedet for å heve det rett foran kroppen. Jeg tror ikke det var meningen at vi skulle gå så fort frem, men Smiley gjør jo ingenting halvveis, så det ble fort high fives i stedet for low. Jeg forsøker å roe ned det hele ved å gi henne en flat hånd å sette labben mot, så hun ikke bare vifter vilt:
Det siste vi har øvd på er å veksle mellom sitt og stå mens hun har forbena på en opphøyd plattform. Det tror jeg hun synes er vanskelig både fysisk og på forståelse. Derfor startet vi på trappen ved utgangsdøren (lav terskel og et trinn bak henne som hun kunne unngå å rygge ned), og utviklet videre til en lav boks:
Med litt mer forståelse kan vi nå forsøke på en høyere krakk, og jeg legger merke til en interessant trend som jeg egentlig tror skyldes gammel vane i sitte bamse-trikset, men som likevel kan være verdt å notere fysisk: hun løfter nesten alltid høyre forben og legger vekten på det venstre når hun går ned i sitt. Dette er en av tingene jeg skal spørre fysioterapeuten vår om på dagens time.
Oppvarming for agilityhunder
Jeg er glad for at dette tas opp i agilitymiljøet igjen! Vi trenger en holdningsendring i de brede lag, bevisstgjøring og at det legges til rette for å være nøye med å varme opp og gå ned hunden. Ikke bare på konkurranser, men på trening også.
Jeg snakker om det på alle kurs jeg har, setter opp små grupper så man kan holde hunden varm mellom øktene og heller ha pause og observere de andre gruppene mer aktivt – og jeg starter ikke første ekvipasje før de har rukket å varme opp etter briefing og pauser selv om det koster verdifull kurstid! Jeg håper at mange andre instruktører gjør det samme – et sted må jo god praksis læres og prøves, og jeg synes dette er like viktig som alt det de kanskje mer forventer å lære på et kurs.
Da vi laget e-bok for WAO-laget 2017 skrev jeg en artikkel om oppvarming. Jeg forsøkte å faktasjekke og justere mine egne tanker opp mot aktuell forskning, og fikk verdifull korrekturhjelp av Anne Linn som ikke bare var lagkamerat men også er lege og tidligere håndballspiller på høyt nivå. Jeg tror dermed at innholdet i artikkelen bør stemme ganske godt med virkeligheten, og håper at det å dele den gratis kan være et konstruktivt innspill i diskusjonen. Klikk på bildene for å forstørre dem, så blir det lettere å lese teksten:
Smiley søker etter nøkler i glass og rist
Vi har utviklet spesialsøket litt videre i dag. Markeringene er ikke perfekte, vi har litt slikking og tjuvmarkeringer å trene vekk. Det som er gøy å se, er at hun helt klart har begynt å lete! Vi leter etter en nøkkel nå i stedet for en tepose, fordi teposen lukter alt for mye og gjør henne unøyaktig.
Jeg startet nøkkelsøket med å la henne frysmarkere direkte på nøkkelen, deretter rett på glasset med nøkkelen i, og så satte jeg glasset sammen med tre tomme glass. Jeg har ikke begynt å legge på forstyrrelser i de andre glassene enda:
Vi har også begynt med minisøk. Det er oftest enklest å gjøre i en skuff eller annen grunn beholder full av sand som man kan grave ned preapratet i, men siden Smiley ikke har særlig fine markeringer enda vil jeg starte med noe hun ikke kan rote i med snuten eller labbene. Jeg prøvde med en tepose under risten i går siden hun hadde søkt etter te i boks fra før, men det ble bare rot. Jeg tror rett og slett at det ble så enkelt at det ble vanskelig – det luktet for mye under hele risten. Med nøkkel ble det mye mer ryddig, og jeg liker det jeg ser 😀
I denne filmen forsøker jeg også å forklare hva jeg gjør, så du kan få være med i tankeprosessen min:
Introduksjon til spesialsøk med Smiley
Siden Smiley har skadet skulderen og må ta det rolig i lang tid fremover, har jeg noen nye utfordringer å bite i når det gjelder å aktivisere henne på tilstrekkelig skånsomme (men slitsomme) måter. For at hun skal ha det godt trenger hun å jobbe, men det er få ting hun kan få gjøre uten å belaste skulderen.
 |
| Smiley på seilferie – med spesialsydd fatle til redningsvesten. |
Hun er en ekstremt aktiv hund, som lett legger til seg uvaner – eksempelvis pådro vi oss et kjempeproblem da hun skulle være i ro for bakbensskaden i fjor sommer; hun begynte å springe manisk i sirkler. Det sliter vi fortsatt mye med i hverdagen. Det lyder kanskje bagatellmessig, men når hunden galopperer rundt og rundt på stuegulvet eller utendørs så fort den ikke er under kontroll (bur, beskjed om å ligge stille, eller på annen måte “på jobb”) blir det problematisk på langt flere nivåer enn jeg tror det er lett å forestille deg når du ikke har sett det i praksis. Én ting er stresset det påfører alle oss rundt henne, de dype veiene hun lager i plenen og at hun sparker stueteppet veggimellom, men hun belaster også sin egen kropp og psyke på en uakseptabel måte.
Dagens innlegg skal ikke handle om springe i sirkler-problemet og hvordan vi jobber med det, men jeg tar det med som en illustrasjon på hvorfor jeg er ekstra varsom med Smiley når hun nå nok en gang er i en periode med begrenset aktivitet. Det er jo enklere å holde kontroll på problemadferd når man kan trene hunden trøtt, enn når den bobler over av overskuddsenergi.
 |
| Smiley i “køya si”. Hun slapper bedre av i båten enn hjemme. |
Siden hun er så ekstremt aktiv av seg – noe jeg forøvrig virkelig elsker i agilitytreningen så det er ikke bare en ulempe – kan jeg ikke uten videre trene vanlige triks og kroppskontrolløvelser med henne. Hvis jeg setter henne i en situasjon hvor hun skal tilby utvikling av ny adferd i stedet for å bare utføre tidligere innlærte adferder på signal, tilbyr hun alt for aktive adferder som kan provosere skulderskaden. Jeg må derfor tenke meg godt om før jeg trener henne, og begrense meg til å sette henne i situasjoner hvor hun ikke har særlig mye rom til å velge “feil”.
Vi har trent litt lydighetsøvelser, blant annet en sped start på fri ved fot. Det kan hun gjøre med fatlen på, og jeg kan både belønne henne med godbiter og la henne henge i en leke uten at frambena berører bakken (dermed kan hun leke uten å bruke skulderen). Jeg er ikke spesielt motivert for lydighet som konkurranseform, men siden Smiley har et stort ressursforsvar og gjerne vil passe på meg mot alt hun oppfatter som trusler i hverdagen (eksempelvis passerende hunder) har jeg bruk for et solid sett med alternative adferder hun kan få beskjed om å utføre i stedet for å vokte meg. Der er fri ved fot (eller lineføring) et praktisk eksempel. Fotarbeid har dermed fått mesteparten av treningsfokuset mens vi har vært ute og seilt i sommer.
 |
| Jeg hadde en boks med saltbøsser og søkspreparater i kjelleren! |
En annen ting, som jeg er mer motivert for, er å trene søk med henne. Jeg savner å ha en hund som kan finne igjen nøklene mine, for eksempel! Kuling er god på spor, men etter at Storm døde og Orkan flyttet ut, har jeg ingen trent spesialsøkshund som kan finne gjenstander, og jeg savner det! Jeg har ikke så mye bruk for narkotikahund eller søk etter kreftceller i utåndingsprøver i hverdagen, men det er jo mye annet en søkshund kan brukes til. Eksempelvis brukte vi flerfoldige timer over flere dager i sommer på å lete gjennom båten etter Sigurds mobiltelefon, før den til slutt dukket opp inne i en verktøykasse… En 30 fots seilbåt er ikke så stor, men det er veldig mange rare stuerom man kan snu opp-ned og inn-ut et antall ganger når det er noe man ikke finner! En veltrent hund kunne fikset det der på et par minutter.
Jeg hadde en boks i kjelleren med diverse gamle søkssaker som ville bli nyttige, men først trengte vi litt bygging og en hel del forberedende trening.
 |
| Klar for byggeprosjekt! |
Starten på spesialsøksprosjektet var å lære henne frysmarkering. Jeg foretrekker at hunden stopper opp og venter passivt og stille ved det den har funnet – det er enkelt å identifisere, og passer godt med den rolige og metodiske stilen jeg vil ha når vi søker. Dessuten er det en trygg markering – en hund som ikke bjeffer, krafser, biter, løfter osv vil ikke få i seg noe av et potensielt farlig stoff den søker etter – og det passer godt med Smileys hvileperiode. Som tenkt, så gjort, og vi begynte først med å shape frem markering mot hånden min.
 |
| Stativ til saltbøsser – så hun ikke skal slenge dem omkring i starten av innlæringen. |
Jeg visste at det ville bli utfordrende å lære Smiley å fryse nesen mot objekter, litt fordi hun er aktiv av natur, men også fordi hun stort sett har trent aktive adferder rettet mot agility og ikke har noe særlig reportoar av passive adferder som referansebase. Hun har blant annet trent nesedytter for feltadferd, en adferd som likner mye på frysmarkering med snuten. Der hvor jeg vil ha nesedyttene aktive, heftige, engasjerte og utålmodige vil jeg ha frysmarkeringen rolig, metodisk og tålmodig. Den rake motsetningen, og det å få henne til å tilby svakt trykk med snuten mot håndbaken min uten slikking, biting, skriking, dytting, labber og så videre, tok ganske mange treningsøkter og ekstremt mange godbiter!
 |
| Først ut: en boks med kamillete! |
Med et par sekunders frysmarkering på reportoaret, var det ikke vanskelig å plukke frem gamle minner fra tiden på HundCampus og overføre markeringen til saltbøsse. Denne lille filmen er et sammenklipp av en rekke korte økter. Mellom hver økt på kanskje et minutt får hun hvile, sitte rolig og spise godbiter for å vise selvkontroll og konsentrert modus. Legg merke til hvor rolig hun jobber! Kanskje det aller viktigste og vanskeligste for oss nå – hun tilbyr forholdsvis få alternative adferder, og viser nesten ingen frustrasjon. Metodisk og nøyaktig søk er et stykke unna, men riktig modus er det første steget!
Vi samarbeider med Din Dyreklinikk i Sandefjord
Vi samarbeider med AquaDog Vestfold
One To Watch 