Vektliste, Smiley 1 år
Hva skjer når Smiley river?
Etter hvert som Smiley nå begynner å øve handlingsferdigheter med lave hoppehinder, må jeg forholde meg til hva jeg skal gjøre hvis hun river et hinder. Jeg foretrekker å legge en plan, fremfor å prøve å løse ting på sparket når de dukker opp.
Først og fremst forebygger jeg. Jeg sørger for at hun får bygge opp de nødvendige hopptekniske ferdighetene separat, og jeg lærer henne å forstå alle handlingssignalene uten å blande inn hinder først. Det reduserer risikoen for dårlig teknikk og forvirring. I tillegg legger jeg mye jobb i å lære henne belønningssystematikk, arbeidsvaner og selvkontroll, så vi unngår stressrelaterte problemer. Alt dette er store temaer, som jeg har kjørt onlinekurs for de som har lyst til å følge treningen hennes, så det skal jeg ikke gå inn på i detalj her i bloggen.
Men hva så når hun faktisk river? Innimellom kommer hun til å bomme, og der og da må jeg ta noen valg. Jeg har laget meg et flytskjema:
Når hun river gjør jeg altså en stopp, jeg bygger opp hinderet, og jeg gir henne et nytt forsøk på samme hinder (med redusert utfordring, siden jeg sender henne rett på det hinderet i stedet for å ta det i sekvens). Hvis hun da hopper det godt, går vi rett til belønning, og fortsetter økten som planlagt (eventuelt avslutter den, hvis det var så langt vi hadde kommet i økten). Vi kan for eksempel starte fra det vi egentlig holdt på med, og dermed gå tilbake til den sekvensen hvor hun fikk en utfordring som gjorde at hun rev.
Hvis hun derimot river på nytt, tar jeg pause. Repetert riv regner jeg som informasjon om at noe er galt. Enten mangler hun ferdigheter for det jeg ber henne gjøre, hun misforstår eller feilberegner, eller så er hun på et punkt i stress-skalaen hvor hun ikke vet hva hun gjør, eller hvor hun ikke bryr seg om hva hun gjør. Uansett årsak trenger jeg (og hun) en tenkepause, legge en ny plan, og absolutt ikke fortsette å diskutere det samme hinderet igjen og igjen til vi begge blir frustrert!
Det er her jeg synes at mange går i en felle. De bestemmer seg for at hunden SKAL få det til, og fortsetter å repetere igjen og igjen, mens hunden bare blir mer frustrert, får mindre informasjon, blir sliten i kroppen, og det kommer ingenting godt ut av treningen. Verdien av å ta en pause når det er noe man ikke får til, skal ikke underslås…
Det finnes mange variasjoner over samme tanken som jeg har illustrert her. Susan Garrett har for eksempel lagt ut diverse videoforklaringer på hvordan hun gjør, og hennes variant er et godt hakk strengere enn min. Hun stopper, tar hinderet på nytt uten belønning, og går deretter tilbake til starten av sekvensen, prøver hele på nytt, og belønner altså bare hvis hunden får til hinderet i den aktuelle sekvensen, fra full fart, og med den aktuelle handlingen hvor det først ble feil.
Grunnen til at jeg synes det er for strengt, er at det kan være mange grunner til et riv. Hvis vi forutsetter at hunden har alle nødvendige ferdigheter og at handlingen var glassklar, ville jeg vært enig. Men det er sjelden tilfelle. Vi trener for å utfordre og forbedre. I den prosessen vil jeg ofte presse grensene for hva hunden min kan og hva den forstår, og i tillegg for min egen tekniske utførelse av handlingen. Noen ganger er det rett og slett for vanskelig, og da vil jeg ikke sette hunden min i den situasjonen gjentatte ganger uten mulighet til å belønne.
For meg er det vanskeligste å være våken nok til å reagere hver gang. Når jeg er på vei til noe annet, eller hunden nettopp forstod en vanskelig handlingsmanøver, er det veldig vanskelig å stoppe i riktig øyeblikk og avbryte min egen belønningsrespons…
WAO 2016
Wow! Jeg vet ikke hvordan alle følelsene skal få plass i én bloggpost, men jeg skal prøve. Kort sagt: Kuling var helt fantastisk!
Hvis du vil lese mer om hva WAO er og hvordan det fungerer, kan du kikke på denne posten fra i fjor: http://www.ingerid.no/2015/05/hvorfor-jeg-elsker-wao.html
Resultatmessig var vi veldig, veldig nær å vinne både Games og Pentathlon, og et riv fra fjerdeplass i Biathlon. Vi kom altså til finale i samtlige individuelle grener (Norge stilte ikke fullt lag til lagklassene i år), vi gikk ni løp hvorav fem feilfrie, og disket ikke et eneste løp.
Langt viktigere: jeg hadde tankene der jeg vil ha dem i slusen inn mot hvert løp, og i mål. Det vil si at jeg fokuserte på gleden over å få muligheten til å skulle gå dette løpet, og takknemligheten over alt vi fikk til. Ikke resultatet, ikke tiden, ikke listen. Jeg følte meg trygg, klar, takknemlig, lykkelig – før og etter hvert eneste løp!
Et veldig viktig element i at dette var et fantastisk mesterskap for meg, og et det skal bli vanskelig å toppe i fremtiden, var at Kuling var i riktig modus i samtlige løp. Det kan være vanskelig å finne modus med ham, og jeg feller med ujevne mellomrom gledestårer når vi treffer riktig, og finner flyten. Nå skjedde det altså i ni løp på rad! Ni løp med flyt! Ni løp med gledestårer! Det er mer enn jeg våget å håpe på.
Så nei, jeg er ikke skuffet over at vi glapp noen medaljer med knapp margin.
Jeg gleder meg derimot over at vi var så nære.
At vi var der oppe, blant de aller beste.
At vi fikk drøssevis av klemmer, gratulasjoner og hyggelige kommentarer.
At andre felte gledestårer for oss og med oss.
At Kuling klarte å hoppe nesten alle hindrene uten å verken rive eller svinge dårlig.
At bena mine bar meg i den farten jeg ba dem om, selv om jeg var blå på leppene når jeg kom i mål. At det bittelille norske laget hadde sterk og lykkelig lagånd.
At svenskene heiet og bar meg frem både før, under og etter løpene våre.
At jeg klarte å snu mine egne tanker når det trengtes, og var klar til å kose meg hver gang jeg gikk til start.
Denne listen kunne vært enda lenger. Den er enda lenger i mitt hode. Jeg er så takknemlig, så rørt, så glad, og jeg prøver å lagre disse følelsene til senere bruk. For det blir nok bruk for å plukke dem frem igjen! Agility kan nok ikke være bare fremgang. Det neste vi skal gjøre er FCI-uttak på Brårud, vi har faktisk bare to hviledager på oss før vi skal avgårde igjen. Vi bruker dem godt, jeg ligger godt plassert mellom sofaputene mens jeg skriver dette.
WAO 2016 blir vanskelig å toppe. Kuling har vært helt fantastisk. Jeg håper vi får mange flere løp sammen, og kanskje hever vi nivået enda en gang, men jeg vil holde det viktigste viktigst: å glede meg over prestasjoner sammen med hunden min, uten å fokusere på resultater.
Litt kort om hver gren for oss:
Pentathlon – femkamp
Femkampen er sammenlagtresultat av fem løp, og premierer både stabilitet og fart: to agilityløp, to hoppløp og en speedstakes-finale uten andre felthinder enn mønet. Her legges tid og feil sammen, og raskt løp med et riv kan dermed få akkurat samme poengsum som et feilfritt løp med fem sekunder langsommere tid. Kuling startet med to feilfrie Pentathlon-løp fredag, og gikk dermed videre til neste runde med to nye løp på lørdag. Alle mine mål for mesterskapet ble oppnådd allerede i første løp, og jeg var høy på gledestårer!
Lørdag fikk vi to riv i det ene løpet og en feltfeil i det andre, og jeg trodde vi var skjøvet langt ned på listen. Det viste seg at jeg tok feil! Jeg var alene i en stor, tom stall da jeg så at vi lå på 4. plass sammenlagt, og gispet mitt ga ekko i stallveggene!
I finalen søndag gikk vi inn og satte enda et feilfritt løp! Vi holdt 4. plassen! For et kick! For en hund jeg har! For et team vi er!
Games – strategispillet
Sammenlagt av to klasser vi ikke har i Norge – Snooker og Gamblers. Dette er strategispill hvor du trenger å vite akkurat hva du kommer til å rekke innenfor en stram tid. Perfekt for en nerd som meg!
Jeg valgte å gå for nest høyeste poengsum i snookerklassen fredag, fordi jeg var ganske sikker på at vi ikke ville rekke den aller høyeste. Vi klarte det, og lå dermed ett poeng bak førsteplassen før finalen.
Før Gamblers var jeg veldig usikker på hva jeg skulle velge, dette var mitt andre forsøk, og jeg skulle intenst ønske at jeg hadde hatt mer erfaring! Med fasit i hånd viste det seg at jeg valgte veldig, veldig riktig! Hvis jeg hadde satt høyrefoten litt lengre ut før siste oxer, og Kuling dermed hadde sett den i tide, hadde vi sannsynligvis truffet på både bonusen og gamblen, og vunnet hele games! Strategien var helt perfekt, og vi klarte det NESTEN! En heftig opplevelse, og en ikke så aller verst 12. plass sammenlagt tross at vi mistet 20 poeng!
Biatlon – tokamp
Tokampen tilsvarer FCI-VM’s individuelle konkurranse, og premierer feilfrie løp i kombinasjon med veldig raske tider. Det er rett og slett et hoppløp og et agilityløp, og resultatet sammenlagt gir en vinner. Kuling kom skrått på en oxer på tungt underlag i hoppklassen, rivet var et faktum, og jeg visste før finalen at vi ikke kunne vinne sammenlagt. Jeg ble ikke skuffet over rivet, mer fascinert over at han klarte å hoppe alle de andre hindrene. Det er vanskelig å formidle hvordan det føles å løpe på et så tungt og sugende underlag, men man kan kanskje se det på løpestilen min på filmene?
Finalebanen var vanskelig, jeg hadde sett en god del før oss gå inn og ikke få det til, og det var mange steder det kunne gå galt! En veldig vanskelig linje mellom hinder 2 og 3, og deretter en enorm rettstrekke ned mot en halvskjult slalåminngang. For meg var denne finalen mest som en seiersrunde for alt vi allerede hadde gjort – vi hadde ingenting å tape.
Å dermed gå inn og sette enda et feilfritt løp (som tok oss opp til 9. plass sammenlagt), var enda et adrenalinkick som jeg ikke hadde ventet meg. Resten av kreftene, resten av orken, og gledestårene bare rant og rant resten av den dagen!
Nå er vi endelig hjemme, og hviler så godt vi kan mot siste FCI-uttak på Brårud til helgen. Jeg vet ikke om jeg føler meg klar, og jeg bryr meg egentlig ikke så veldig. I mine øyne er WAO årets desidert beste mesterskap, selv om det ikke har like høy status som FCI her hjemme i Norge. Kommer vi oss til VM i Spania er det superkult, men gjør vi ikke det, skal jeg gjøre mitt beste for å ikke være skuffet. Agility kan være skikkelig heftig! Og Kuling har gitt meg så mye mer agilitymoro enn jeg kunne vente på WAO, at alt som kommer etter dette må være å regne som ren bonus…
Et forsøk på informasjon om ME
Du som leser denne bloggen, og ikke har ME selv, vet antagelig at jeg er syk. Men du vet ikke så veldig mye mer om hvorfor, hvordan og hvor syk. Det er helt naturlig. Når du møter meg, er jeg i rollen “den jeg vil være”, “den jeg skulle ønske at jeg var hvis jeg ikke var syk”, eller “den jeg vil at du skal tro at jeg er”. Sånn er det jo egentlig med de fleste mennesker, man tar på seg en rolle i møte med andre mennesker. Rollen kan være liten eller stor, bevisst eller ubevisst, vi har alle et ønske om hvordan vi vil fremstå.
 |
| Meg, sånn jeg vil at du skal se meg. |
At jeg ikke virker særlig syk når du møter meg, handler ikke egentlig særlig mye om at jeg ikke vil at du skal vite. Det handler mest om at jeg kombinerer turer av huset med “fri fra sykdommen”. Jeg tar meg rett og slett litt fri. Bruker uforholdsmessig mye krefter på ting som, for meg, gjør livet verdt å leve. Da har jeg ikke lyst å snakke om hvor jeg har vondt eller hva jeg må ofre for å gjøre det jeg gjør akkurat nå, jeg har bare lyst til å spille normal, og nyte litt normalitet i livet. Like mye som du antagelig ikke har lyst til å høre om det. Så hvis du ikke vil høre mer om ME, kan vi gjerne fortsette som før. Dette blogginnlegget er et unntak, ikke den nye regelen. Slutte å lese her hvis du er lei allerede 🙂
 |
| Meg, sånn jeg vanligvis ser ut midt på dagen. |
Forhistorien for at jeg skriver her nå, ligger i en avisartikkel jeg ble tilsendt for noen dager siden. Denne: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kronikk-Adel-og-proletariat-i-norsk-helsevesen–Espen-Andersen-8349090.html
Jeg ble spurt om jeg kjente meg igjen. Jeg måtte, som sant er, svare at: “Ja, dessverre… Som ME-pasient er man stort sett henvist til å hjelpe seg selv, samtidig som man må forsvare seg mot en jevn strøm av mistro, fordommer og feilinformasjon…” Dette har jeg grublet litt rundt de siste dagene. Siden det er kroppen min det er noe feil med, ikke hodet, har jeg mye tid til å gruble 😉
Jeg tror egentlig at det er viktig å være åpen om en sånn sykdom. Mangel på informasjon gjør det ikke bedre. Så jeg prøver å være ganske åpen. Men samtidig vil jeg ikke leve i rollen som syk 24/7, og det er ikke alt jeg vil at du skal vite heller. Jeg vil gjerne være en utgave av meg selv som jeg kan være stolt over…
Jeg tror nemlig at mye av problemet er mangel på informasjon. ME-pasienter er en stor og variert gruppe. Mange har nok egentlig helt forskjellige sykdommer, og dermed er det stor variasjon i både hvordan sykdommen påvirker den enkelte, og hva som skal til for å gjøre livet bedre eller verre. ME er et samlebegrep, en symptomdiagnose, og en utfordring legene ikke har noe svar på. Det gjør det nok vanskelig for de fleste å møte den, forstå den, og tro på den. Ekstra vanskelig for helsepersonell, som vanligvis finner sin profesjonelle trygghet i å ha svar og hjelp for den som søker.
Uten informasjon er det helt menneskelig å lage sine egne oppfatninger. Sånn er det med de fleste usynlige sykdommer – et tema som stadig dukker opp igjen. Det er lett å mistro, misforstå og å spre synsing og feilinformasjon. Ikke så rart med en diagnose som ME, hvor det mest kjente symptomet er at pasienten er uvanlig trøtt?
Hvem som helst kan jo bli sliten iblant? Helt friske mennesker kan føle seg crap hvis de har sovet 16 timer i strekk? Depresjon og ME ser kanskje likt ut ved første øyekast? Kanskje man kan lyve på seg en ME-diagnose hvis man bare ikke gidder å gå på jobb? Jeg tenkte jeg skulle fortelle litt mer om symptomene, i et forsøk på å informere:
Har du hatt influensa? Ja, sikkert. De fleste har jo hatt det. Feberverk, hodepine, muskler som bare ikke vil noe som helst, ønsket om å ligge i fosterstilling og bare forsvinne. Har du vært skikkelig fyllesyk, da? Ikke like utbredt kanskje, men jeg har opplevd det en gang eller to. Det er heller ikke særlig behagelig. Samme ønske om å krølle seg sammen til en ball og sove til det går over? Har du hørt om idrettsutøvere som er skikkelig overtrent, da? Sånn at det eneste de kan gjøre er å restituere og forsøke å trene veldig forsiktig?
Ta en kombinasjon av de tre: Heavy influensa, fyllekule og overtrening.
Vel, det er litt sånn. For meg, altså. Som nevnt er ME-pasienter en stor og variert gruppe. Influensa, fyllekule, overtrening. Det er bare det at det ikke går over. Og det er ingenting som hjelper. Men litt på sikt kan man da ikke bare krølle seg sammen til en ball og vente på at livet går over? Det er nemlig min mest desperate følelse: livet passerer her! Jeg har blitt voksen! Livet er som et tog som raser forbi, og jeg må stå igjen på perrongen… Man må rett og slett forsøke å leve litt likevel.
Mye er omvendt, og vanskelig å forstå for de fleste. Jeg blir for eksempel ikke sprekere av å trene. Snarere tvert imot, hvis jeg går for lang tur en dag, får jeg en skikkelig formdipp, og må betale i form av symptomøkning på de fleste fronter i varierende tid fremover. Det samme gjelder agilitystevner, bursdagsselskaper, ferieturer, besøk, tur på butikken – egentlig alt du gjør som du kanskje ikke tenker over. Jeg har ikke godt av å komme meg ut en tur. Det som er bra for de fleste mennesker, er ikke bra for meg. Jeg blir dårligere av det meste som du blir bedre av!
Dårligere form, hva betyr det? Jo, i tillegg til at søvnbehovet øker (fra å allerede være veldig stort), kan vi nevne i fleng:
- Hypersensitivitet for lyd og lys (legg merke til at jeg ofte må ha solbriller og ørepropper selv om lyd- og lysnivå ikke er spesielt høyt).
- Migrene
- Muskelsmerter og stive ledd
- Udefinerbare smerter, for eksempel kan det kjennes som at huden “brenner”
- Melkesyreakkumulasjon, særlig i lårene
- Typiske leddproblemer og slitasjetrøbbel, eksempelvis kronisk beinhinnebetennelse
- Akutt feber ved bevegelse (jeg tror det er en form for feilplassert forsvar fra kroppens side)
- Manglende evne til å spise til tross for sult (akutt mett og søvnig etter én bit)
- Ekstremt vannbehov (jeg drikker sjelden mindre enn 5-6 liter vann daglig)
- Variabelt blodsukker (krever jevnt inntak av næring, ganske upraktisk)
- Smalt temperaturspekter (takler verken varme eller kulde uten trøbbel)
- Hjernetåke – kognitiv svikt. Kanskje det jeg synes er verst å takle. Jeg glemmer hva du heter, selv om jeg kjenner deg godt. Jeg klarer ikke å huske hvilken årstid det er. Eller hvem som egentlig er kjærester. Det gjør sosiale settinger helt uaktuelt når jeg er på det dårligste. Jeg vil ikke at du skal se meg sånn!
Denne listen kunne fortsatt lenge, men jeg kjenner at jeg er lei allerede. Det er ikke gøy å snakke om det som er drit her i livet! Det er faktisk sånn at jeg er litt småallergisk mot folk som alltid klager. Hvis du til stadighet nevner at du har vondt et sted, går mine tanker automatisk til hvor jeg har vondt selv. Jeg får det ikke bedre av å tenke på det, så jeg skravler helst i vei om noe helt annet. Ikke at jeg alltid lykkes, jeg er jo bare et menneske. Et ganske komplisert menneske, faktisk 😉
Alle får utdelt utfordringer. Noen kanskje mer enn andre, men uansett er det sånn for alle, at livet ikke ble slik vi så for oss da vi var små. Man får tildelt et sett med forutsetninger, og livet handler om å ta tak i de mulighetene vi har, gjøre det beste ut av dem, og unngå å snu oss for mye etter alle de mulighetene vi ikke fikk. Hvis jeg hadde fokusert på karrieren jeg ikke har, barna jeg ikke har, studiene jeg ikke ble ferdig med, og all tiden jeg kaster bort på å hvile, hadde jeg ikke blitt særlig lykkelig! Forhåpentlig fører denne sykdommen med seg livsvisdom nok til å klare å nyte livet slik det faller seg, mer enn å sørge over det livet jeg har tapt.
Så, når du møter meg, synes det forhåpentlig ikke så godt utenpå at kroppen min er et skikkelig mandagseksemplar. Jeg vil ikke at du skal se det! Jeg vil ikke at sykdommen skal stjele enda mer av livet mitt enn den allerede gjør. Jeg vil smake på et vanlig liv, jeg vil late som om alt er bra, og jeg vil praktisere de tankene jeg gjør meg om at det å fokusere på livets gode sider er det som gjør livet verdt å leve.
Du møter meg på “fritiden”. Min fritid fra min sykdom. Fritiden fra den siden av meg som jeg ikke vil at du skal se. Så får det heller være at jeg må betale for moroa med å ligge på gulvet på badet i en times tid før jeg hadde samlet nok krefter til å dusje. Innimellom må man jo dusje også, hvis man ikke skal lukte alt for vondt 😉
Hvis du har lest alt dette, er det én ting jeg har aller mest lyst at du skal huske; jeg spiller ikke syk, jeg spiller normal!
Ut i verden med agilitylandslaget
Jeg har virkelig ikke forstått det enda. Min første reaksjon var å begynne å gråte, og spørre om det er for sent å trekke seg. Jeg har kommet over litt av sjokket nå, og i alle fall begynt å glede meg 🙂
Vi samarbeider med Din Dyreklinikk i Sandefjord
Vi samarbeider med AquaDog Vestfold
One To Watch 