Ut i verden med agilitylandslaget

Jeg har virkelig ikke forstått det enda. Min første reaksjon var å begynne å gråte, og spørre om det er for sent å trekke seg. Jeg har kommet over litt av sjokket nå, og i alle fall begynt å glede meg 🙂

Det passer bra nå med litt seiling og fri fra agilityen for både meg og Kuling. Men sommeren blir ikke som planlagt. Vi må hjem og trene. For:
Kuling er tatt ut til å representere Norge og agilitylandslaget ute i den store verden! Vi skal til nordisk og VM!
På nordisk mesterskap i august skal vi konkurrere både på lag og individuelt. På VM i Luxembourg i september skal vi delta på det norske large-laget sammen med Bodil&Kelly, Aina&Isa og Ingrid&Cola. I tillegg er vi vel også første reserve individuelt på VM hvis jeg har forstått det riktig.
Stort! Godt jeg har litt tid på meg til å rydde i tanker og bli skikkelig klar for dette. Kuling er født klar. Den perfekte lagkameraten min ❤
Vi har jobbet for plassen vår. Med litt blod, mye svette og en god del tårer… På Gåsahoppet i april fant vi formen. Så tok livet noen brå kast med meg, og agilityformen måtte rett og slett nedprioriteres. Sånn som de første uttaksløpene gikk, avfant jeg meg rolig med at dette fikk bli et år å lære, vi skulle komme sterkere tilbake senere. Neste år. Lite visste jeg at vi skulle komme sterkt tilbake allerede på de to siste uttakene. Søndag i Bergen og søndag i Maridalen var vi best av alle i troppen i begge løp. Det var det som skulle til. Plutselig hadde vi en særs anstendig poengsum, tross uflaks, rot og tidvis dårlig form. Vi klarte det! Jøss, og hjelp, og jippi!
Nå skal vi først hvile litt, la vind, sol og saltvann gjøre sine underverker. Så skal vi fokusere alle agilitykreftene mot ett mål: å finne toppformen.

Nordisk lapphundmester agility 2014

Bris klarte det – hun forsvarte tittelen fra i fjor. Med god hjelp av Sigurd, altså 🙂
Utstillingen droppet vi i år, Bris liker ikke å stilles ut, og hun har vel strengt talt vunnet det hun kan…

Læring og erfaring – smertefulle greier

Jeg søkte landslaget i år for å lære. Lære om stresset, presset, nervene og perspektivet. Vel vitende om at de vi sammenlikner oss med er eldre, har eldre hunder, og har vært med før.

Det er andre med som har bedre forutsetninger for å prestere bra på mesterskap i år, men jeg vil lære, jeg vil oppleve, og jeg vil legge press på den etablerte eliten ved å minne dem om at det kommer noen unge jyplinger og slår dem snart 🙂

Så langt har jeg ikke opplevd nevneverdige nerver. Jeg har derimot opplevd mye skuffelse, frustrasjon og det man i fotballen kaller stang-ut. Vi kan bedre. Og ikke minst, vi vil mer!

Når jeg og Kuling presterer bra, er vi blant de beste. Det vi trenger, er å prestere på vårt beste i en større andel av løpene våre. Vi har for lite stabilitet. Vi har for små marginer. Vi tåler ikke uflaks (som da Kuling falt av bommen og dermed disket før siste hinder i agilityløpet lørdag, da lurte jeg veldig på om det ikke var min tur til å ha litt flaks snart…).

De beste tåler derimot å ha litt uflaks iblant. De har marginer og erfaring til å takle det. I så høy fart som en virkelig god agilityhund må å ha, er det ikke mye marginer å ta av. Jeg vil ikke at Kuling skal senke farten for å gi oss mer marginer, men jeg vil ha den der erfaringen som de andre har!

Plutselig innså jeg at det er jo akkurat det jeg holder på med. Jeg skaffer meg erfaring. Lite ante jeg at det kom til å være en så smertefull prosess…

Jeg søkte for å lære. Lite ante jeg at jeg kom til å lære helt andre ting enn jeg forventet. Men er det ikke sånn det er med læring og utvikling? Jo, det kan nok hende.

"Du får det til å se lett ut"

Det er ett av de største komplimentene jeg kan få etter et agiltyløp: det så enkelt ut.

For det er det jeg vil.

For meg er ikke god agility heseblesende, hektisk, på håret. Det er flytende, svevende, presist og lett. Det handler ikke om hvem som klarer å putte inn flest fancy bytter i en bane, men hvem som får det til å virke enkelt å forklare hunden veien, når det ser vanskelig ut for alle andre som prøver seg på samme bane…

Så får det bare være at det ikke ser like raskt ut, tiden får resultatlistene heller vise…



Både i Langesund og på Kløfta har jeg i flere av løpene funnet følelsen med Kuling. Samarbeidsfølelsen. Det lød nok cocky, men etter ag-løpet hvor han falt av bommen, rant det ut av meg at feilen gjorde ingenting (siden han ikke slo seg), så lenge jeg kan finne den følelsen, da blir det lett å gå feilfrie agilityløp fremover. Det oppleves virkelig sånn. 

Når Kuling og jeg er i samme boble, er agility enkelt.

Det trodde jeg aldri at jeg skulle si… Men vennene mine sier at det ser enkelt ut også, så noe må det vel være i det. Ulempen er at jeg ikke er helt sikker på hvordan jeg finner den, følelsen altså. Jeg jobber med ulike oppvarmingsrutiner, prøver å finne ut hva han tåler nå, hva han trenger, hvilken stemning jeg selv bør være i. Dette er morsom eksperimentering, mest fordi det blir så bra når vi får det til. Kule Kuling!

De to godfølese-løpene på Kløfta (ag og lag) kom etter langvarig oppvarming: først lufting, så masse lek, trening på oppvarmingshinder, tull og fjas, og til slutt noen rolige minutter med kun kjøttboller og rolige triks før vi skulle inn på banen.

I Moelv skal jeg prøve å gjøre det sånn til alle løp. Sørge for å ha god tid. Så får vi se om det blir enkelt 😉