Sigurd og Mynt har debutert!

Endelig fikk Sigurd og Mynt prøvd seg på en konkurransebane på ordentlig! De løp jo et løp i fjor, men mest for å teste Mynt i konkurransemiljø – ferdighetene hennes var ikke helt klare for fulle baner enda. Mens Sigurd har hvilt og rehabbet ankelbetennelsen sin løp jeg noen stevner med henne i vinter, men de var også mest for å bli trygg i miljøet, finne ut av belønningsrutiner og kvalitetssikre startene hennes. Først nå kjennes hun klar for å sette detaljene sammen til noe som minner om en helhet, og heldigvis er Sigurd endelig på beina igjen! Ankelen spøker fortsatt, men noen ganger går det fint å løpe en hel bane uten å få vondt etterpå. På Gjøvik forrige helg fikk de endelig gått ut på en konkurranse sammen, nå med mål om å løpe hele banen:

Det er så kult å se dem løpe sammen! Jeg har virkelig klokketro på at disse kan bli et fantastisk team når de får litt erfaring og sterkere, friskere ben. Og sjekk den bommen, da! Selv om en RC-reise sjelden er en lineær greie, er det deilig å se at Mynt våger å trøkke til og måke på fremover selv om hun ikke hadde skjønt hva som var neste hinder etter bommen 😀

Smiley fikk også være med til Gjøvik. Siden jeg for det meste går på krykker med en gjenstridig beinhinnebetennelse for tiden, var vi mildt sagt ute av konkurranseform. Det er fire måneder siden forrige gang vi stod på en konkurransebane. Hoppløpet kjentes ikke så bra. Banen var fin, men vi gjorde flere teite feil og følelsen i mål var at “vi kan bedre enn det her”. Til agilityløpet hadde vi heldigvis funnet igjen litt av flyten – et filleriv på hinder 2 skriver vi på kontoen for å ikke ha hoppet full XL-høyde på mange måneder. Det var et rolig og kontrollert løp, uten tendens til å skli på det våte underlaget, og med fine svinger. En solid vippe og et helt ok stoppfelt på bommen fikk vi dessuten puttet i banken til senere bruk!

Innlæring: sving vekk på verbal

Smiley har lært et nytt triks i det siste: svinge vekk fra meg i slalåmutgangen på ren verbal, så jeg slipper å være ved utgangen og handle henne bort fra meg. Det gjør at jeg kan plassere meg bedre etterpå!

I filmen går jeg kjapt gjennom grunnferdighetene jeg har brukt:

  • Snurre høyre og venstre på verbal
  • Snurre i forskjellige posisjoner
  • Snurre i bevegelse
  • Snurre tilbake mot utlagt belønning
  • Solide slalåmutganger som tåler forstyrrelse
  • Snurre i slalåmutgangen
  • Hvis det trengs kan man hjelpe hunden med en utlagt belønning på riktig side av slalåmutgangen

Akkurat den samme ferdigheten er veldig kjekk å ha ved andre hinder, for eksempel etter tunneler eller etter bommen når det ligger en tunnel under bommen som de skal svinge tilbake for å ta, sånn at de kommer mot deg gjennom tunnelen. Her viser jeg hvordan jeg lærte Kuling å svinge vekk fra meg på bommen:


Kjekt å ha!

Challenge time!

Jeg innser at vi ikke har delt akkurat dette før, men det er nesten rart. Dette er nemlig en av favoritt-treningene våre!

Mesteparten av treningstiden på agilitybanen her hos oss blir brukt til å metodisk bygge opp hinderferdigheter og handlingsforståelse, men så skal jo disse ferdighetene settes i kontekst og testes ut i praksis. Vi har en egen lek for det, som gir oss mye større variasjon enn om vi trener på en planlagt bane. Reglene er enkle:

  • En av oss starter med å vise den andre en linje. Det gjelder å finne en linje som er akkurat passe vanskeilg.
  • Nestemann prøver seg på den samme linjen. Hvis begge lykkes, finner den første igjen på en ny utfordring.
  • Hundene trener annenhver repetisjon, den ene jobber mens den andre får belønning.
  • Hvis man går for hardt ut og feiler på sin egen challenge, må man bruke neste repetisjon til å rette det opp (det viktigste er tross alt at hundene får oppleve mestring og utvikle forståelse!).
  • Da er det den andre som tar over turen med å finne nye linjer. Man får altså beholde turen så lenge man finner passelig vanskelige linjer og klarer å sette dem på første forsøk.

Hindrene skal ikke flyttes på, så når de mest åpenbare linjene i banen er brukt, ender vi med å trene på rare linjer, rare avstander, uvant handling – alt det vi ikke hadde fått trent om vi satte opp en fin bane med gode avstander. Vi avdekker hull i forståelsen, finner nødvendige tilpasninger i handlingen og får satt kriterier i ny kontekst. Samtidig er det hele en lek hvor vi pusher hverandre til å prøve noe nytt. Konkurranseinstinktet innad i flokken oppveies av å få feire at hundene våre får til stadig nye ting. What’s not to love?

Har du lyst å teste challeng-leken vår? Tag oss i sosiale medier! På Facebook finner du oss som “One To Watch – agility og mye mer!” og på instagram heter vi @Ingerid_OTW og @Sigurd_OTW – enkelt og greit 🙂

Vi vant i Corona Agility Cup!

Har du hørt om Corona Agility Cup? Det er et svensk initiativ, du finner det på Facebook, og det har vært akkurat det jeg trengte for å ta meg sammen og trene litt banehandling med Smiley. Stor takk til Petra, Birgitta og Kristina som arrangerer – dere er gull!

Det er forskjellige utfordringer i hver runde av cupen. I tredje runde var utfordringen å løpe samme bane på nøyaktig samme tid; først med en satt mal av handling og linjevalg, og så med minst tre vesentlige endringer. Vi vant, på delt førsteplass med tre andre som også klarte å gjøre to helt like runder.

Her er filmen vår. Først med originalløsningen, så med min egen løsning, og til slutt en sammenlikning av de to løpene hvor du kan se akkurat hvor vi tjente og tapte på de forskjellige løsningene. Tips: du kan velge saktefilm på youtube hvis du vil se nærmere på detaljene!

Hva gjør vi nå som 2020-sesongen er avlyst?

Alle planene vi hadde for 2020 ble med badevannet ut da Corona-restriksjonene kom. Da mener jeg virkelig alle – til og med bryllupet. Hva gjør vi nå?

Hørt om making lemons out of lemonade? Tja, det er sånn jeg velger å se på det. Det er enklere andre veien, bare. Vi er hjemme, en hel masse, for første gang på mange år. Vi sykler i skogen (siden ingen av oss tobente har friske ben som tåler å gå lange turer). Vi trener (i år får vi som har investert i egen bane uttelling). Vi prøver å nyte store hull i kalenderen og bruke tiden til det vi aldri rekker til vanlig.

For Sigurd og Mynt er det egentlig helt ok å vente til neste sesong med å komme i gang og konkurrere. Sigurds ankel er fortsatt ikke bra etter betennelsen i oktober. Mynt har mange ting å lære, hun blir flinkere, klokere og mer fornuftig med tiden. En toåring er fortsatt langt fra sine beste år som agilityhund.

For Ingerid og Smiley er det ikke fullt så kult. Smiley er fire år nå, og tross en veldig bra fjorårssesong kjennes det først nå som at hun er der vi vil ha henne i mesterskap. Det kan hende vi får prøvd oss på de store banene neste år, men det kan også hende at det utgår. Ingenting er permanent, Smiley har en D-hofte og hadde en alvorlig skulderskade som ettåring, vi tar absolutt ikke for gitt at vårt magiske agilityeventyr skal vare evig. Ikke vil vi fly igjen heller (siden den ene flyturen vi har tatt gjorde Smileys aggresjon mot fremmede mennesker betydelig verre), så vi er ganske begrenset i hvilke mesterskap det er aktuelt for oss å reise på. FCI-VM i Moskva utgår nok for eksempel.

Det kjennes helt ok å ikke konkurrere. Vi konkurrerte veldig lite i 2019 også. Mer hjemmetid, mer familietid, mer tid i skogen og mer tid i hengekøya. Sånn sett er 2020 hittil et godt år. Hvis vi bare lar være å tenke på mesterskapsambisjonene.

Smiley er den hunden jeg ikke tror jeg kan toppe. Den hunden som får meg til å mistenke at jeg skal slutte med agility – etter henne vil det meste oppleves som en nedtur uansett. Det ble rart å kjenne på at planene for å nyte hennes beste år kanskje gikk i Coronavasken. Men alt i alt er ikke agility det viktigste i livet (bare nesten).