Farvel, Kuling

Vi hadde noen fine siste dager. Kuling fikk leke masse agility, gå lange turer, spise ekstra godter, nyte novembersolens varme stråler i sofaen. Han ble stresset av at vi var lei oss, men det var også mye glede, kjærlighet og lek.

Tirsdag hadde han avskjedsfest. Vi gikk tur, delte napoleonskake, lekte agility, tok farvel.

Vi brukte favorittveterinærene våre til også dette – Din Dyreklinikk tilbyr muligheten for å komme hjem så man slipper å reise til klinikken. Kuling fikk en rask overgang fra han lekte og følte seg superkul til alt var over. Vi gjorde det så bra som vi kunne for ham.

På en merkelig måte var det veldig godt å ta ham i armene etter at han hadde sovnet og kjenne hvor avslappet han var. Det er lenge siden jeg har kunnet holde Kuling sånn, helt myk og trygg og uten bekymring.

Da han var død la vi kroppen hans i en liten kiste som vi hadde forberedt. Vi la den på et saueskinn som han vant i Ølen. Og vi sendte med favorittballen; den røde han kjøpte i Finland i 2015. Graven ble fin. Med utsikt over hagen og agilitybanen. Men det var ikke Kuling vi la der, bare kroppen hans.

bIMG_3588

Om det finnes en hundehimmel spretter det rundt en bekymringsfri, avslappet og lykkelig border collie blant solstråler, sauer, agilityhinder og store pinner i gjørmete vannkanter. En liten border collie som vi savner så inderlig.

Nå strides hodet og hjertet. Den rasjonelle delen av bevisstheten er lettet over at vi er ferdig med å vente på det vonde. Sikker på at det var riktig valg. Den emosjonelle delen er fortvilet, angrer, har et stort hull i både hjertet og hverdagen.

Vi vet av erfaring at sorg ser mildere ut i etterpåklokskapens lys. så vi forsøker å ta vare på hverandre og vente på at tiden gir oss avstand til det vonde.

 

Kulings liv nærmer seg slutten

35265101_10156200504410673_7505200482105688064_o

Kuling, sånn jeg vil huske ham – uredd, rampete, trygg, glad, med et stort smil og med fullt fokus på det vi holdt på med:

Så sitter jeg her, og forsøker å formulere en forståelig og balansert forklaring til hvorfor jeg har bestemt meg for å avlive Kuling…

Det har vært en tøff sommer. Jeg har tenkt, knadd hjernen min, eltet alternativer, snudd alle de steinene jeg kunne komme på å snu. Jeg er glad for at jeg kunne gi meg selv tid til å fordøye, vurdere og bestemme. Det er et privilegium å slippe å forhaste seg med vanskelige beslutninger. Jeg har sånn sett vært heldig. Men det har vært, og er, vondt.

Kuling har alltid vært en skjør hund. Helt fra han var valp har han vært irrasjonelt redd for en del ting. Det er mange ting han ikke er redd for, men når han blir redd får han panikk og blir desperat etter å komme seg vekk fra situasjonen. Han har for eksempel vært redd for støvsugere (og alle lyder som kan minne om støvsugere, som eksempel håndtørkerlyden fra offentlige toaletter). Han har vært redd for summingen fra vannpumpen i båten vår at han tilbragte deler av en sommer på fordekk (lengst mulig vekk fra lyden) og helst ville stikke i land eller hoppe i havet. Han ble så redd for Orkan at situasjonen i flokken ble uholdbar og Orkan måtte flytte tilbake til oppdretteren sin. Han var livredd for alle typer tutelyder etter at det ble brukt lufthorn på et VM han deltok i. Han fikk panikk når isbilen var i nabolaget fordi bjellen likner på pling-lyden mange har som meldingsvarsel på mobiltelefonene sine. Meldingslyder var han så redd for at jeg måtte be elever på kurs om å sette telefonene sine på lydløs for at Kuling skulle klare å jobbe som demohund.

Poenget med denne listen er ikke å gi en oversikt over alt Kuling har vært redd for, men å illustrere at det har handlet om rare, uforutsigbare ting. Ting som ikke er farlig. Ting som det har vært vanskelig å unngå å utsette ham for. Ting vi ikke forstår hvorfor han har blitt redd for. Men han har ikke vært så redd at det har vært dyrevelferdsmessige grunner til å avlive ham – han har tross alt vært glad og trygg det meste av tiden, så lenge vi klarte å skåne ham for noen ting.

I begynnelsen var han ikke skarp. Han har knapt nok gjort et utfall i hele sitt liv, selv om han er ukomfortabel med fremmede hunder. Han er myk, har stor tillit til menneskene sine og ville i mange tilfeller helst sittet inne i genseren min eller under huden min – jeg har vært tryggheten hvor han alltid kunne få trøst, som forsikret ham om at han ikke måtte takle verden alene.

Den første gangen jeg ble bitt var han tre år gammel. Han hadde falt av bommen i konkurranse og slått seg. Jeg forsøkte å finne ut hvor han hadde vondt. Det var logisk, selv om det var uventet og jeg ble redd. Jeg tråkket over grensen hans, gjorde noe ubehagelig, og han følte seg presset. Men jeg fikk en ny respekt for reaksjonene hans. En hund med lite ego men store reaksjoner.

Gjennom livet har han blitt stadig skarpere. De siste årene har det for eksempel vært risikabelt å ta på ham et dekken hvis man er litt for nær bilen. Det har også blitt skummelt å ta på ham når han sover. Med andre ord måtte man sitte stille hvis han sovnet i fanget. Han har stort sett sovet i bur for å gi ham en trygg hule hvor ingen kunne berøre ham.

Jeg orker ikke alle detaljene, men i juni bet han meg alvorlig. Jeg måtte sy ganske mange sting i ansiktet, heldigvis de fleste inne i munnen. Det har grodd pent. Sånn sett gikk det egentlig bra. Jeg kunne kanskje mistet et øye. Eller han kunne truffet en pulsåre. Jeg vet ikke hva som kunne skjedd. Men jeg har tenkt mye på det. Den største skaden er nok likevel ikke fysisk.

Kort fortalt hadde han selv satt seg i den situasjonen som gikk så galt, og han kunne selv forlatt den på en helt vanlig måte. Han ville ha kos, jeg ville ha litt mindre klining. Han ville være tett inntil, jeg forsøkte å be ham om å legge seg nærmere fanget mitt i stedet for ansiktet. Jeg skjønte at han ble ukomfortabel, ba ham om å gå vekk som så mange ganger før, men denne gangen klarte han ikke å gå. Han forsvarte seg mot noe som for ingen andre ville vært en trussel. Og han forsvarte seg med veldig sterke midler.

Dette skjedde noen dager før vi skule reise til Bergen for årets uttak til NKKs landslag. Tilværelsen min gikk i tusen knas, jeg gikk på autopilot, og midt oppe i alt virket det som at det klokeste akkurat da var å følge alle planer som var lagt. Jeg prøvde å gi ting tid, la inntrykkene lande og fordøye alt sammen før jeg tok noen drastiske beslutninger. Men jeg brydde meg lite om agility den helgen. Jeg sov lite. Jeg gråt mye. Og jeg klarte ikke å svare ordentlig når folk lurte på hvorfor jeg var så ute av lage både fysisk og psykisk. Det var ikke lette skritt å gå til landslagsleder rett etter at vi var tatt ut på laget og fortelle at jeg ikke visste om jeg fortsatt kom til å ha Kuling når det ble tid for mesterskap. Alt var så ferskt akkurat da at jeg visste veldig lite om hva jeg skulle tenke…

Nå har det gått noen måneder. Ikke en dag uten at jeg har grublet. Jeg har pendlet mellom konstruktive ideer, fortvilelse og håp. Trent gode ferdigheter. Ommøblert hjemmet. Innført nye regler for hvor Kuling får være og hva han får gjøre. Bedt ham om å gå ned et uant antall ganger når han har villet komme opp i sofaen og ligge tett inntil meg i armkroken. Vi har på et vis fått hverdagen til å fungere. Og vi har fått tid til å få perspektiv på fremtiden.

Jeg skal ikke dele alle tankene her, alle situasjonene jeg synes er vanskelig. Men jeg skal oppsummere litt. Fortelle hva som gjør utslaget for meg. For jeg håper at du som leser kan forstå. Jeg trenger at noen rundt meg skjønner.

I denne situasjonen finnes det ingen riktige valg. Hvis han skader noen igjen, er det for sent. Hvis han ikke gjør det, er det for tidlig. Alle valg er feil. Alle valg er fryktelige. Alle alternativene gjør vondt for alle involverte.

Risikoen for at Kuling skader noen igjen er ikke enormt stor, men den er tilstede, og den har økt så lenge jeg har kjent ham. Når jeg nå vet hvor stor skade han kan gjøre, er det en vanskelig risiko å leve med.

Jeg har forsøkt å se for meg den dagen han eventuelt har skadet noen igjen, og forsvare at jeg valgte å beholde ham når jeg visste at det kunne skje. Det ville vært vanskelig å se seg selv i speilet etter den dagen.

Jeg har forsøkt å finne alternativer. Men det er ingen andre steder Kuling kan bo, ikke noe annet liv han kan leve, ingen tiltak vi kan gjøre som gjør det bedre for ham, eller fjerner risikoen.

Jeg har gått noen måneder nå og kjent på at jeg er redd for min egen hund. Det er noen kjente situasjoner vi vet at Kuling har vanskelig for, og de kan vi unngå. Det er noen ting vi vet at han ikke liker, som vi kan la være å gjøre. Det går an å alltid ha en munnkurv i nærheten, sånn at man kan tråkle seg ut av de situasjonene hvor alt blir feil.

Men så står man igjen, da. Og vet at det er en risiko. En risiko jeg har ansvar for å bedømme om det er greit å utsette meg selv og andre for. Jeg har antakelig to valg. Avlive Kuling før han biter igjen, eller vente til han gjør det og ta den fryktelige avgjørelsen da.

Fordelene med å vente, er at vi og Kuling får mer tid. Jeg vet ikke hvor god den tiden ville blitt – de siste månedene har ikke vært så veldig gode for noen av oss. Kuling har måttet være uten den nærheten som betyr så mye for ham, og hos meg har frykten kvernet i tankene.

Ulempene med å vente er at vi ikke vet. Plutselig en dag har vi ventet for lenge. Og hva venter vi på? Det er ingen hyggelige ting i den andre enden av ventingen, selv om vi kan gjøre noen hyggelige ting underveis. Den som venter på noe vondt går rundt og har det vondt.

Det kan hende at Kuling kunne levd tre-fem-åtte år til uten at noe hadde skjedd. Men sånn som utviklingen har vært, tror jeg dessverre at det er en veldig tynn sannsynlighet å basere seg på…

Så jeg tar det valget jeg håpet at jeg aldri ville måtte ta. Jeg skal avlive en hund som egentlig har det ganske bra. En hund som har en helt ok hverdag. En hund jeg er ekstremt glad i.

Jeg vil huske Kuling som den lykkelige hunden han er på agilitybanen. Der er han nemlig nesten aldri redd. Der føler han seg trygg, glad, tøff, flink. Han tar egne valg. Han fjåller. Han smiler. Han elsker agility. Med oss.

Så han skal få dø på agilitybanen. Sammen med oss. Jeg håper å beholde smilet hans og selvtilliten hans så lenge som mulig. Jeg håper jeg klarer å være tøff nok til å gjøre det til en fin dag for ham.

 

Kinnaredstur og svensk agilitychampionat

Forrige helg tok vi en tur til Sverige for trippel agilityklasse. Effektive stevner med mye av det man kommer for (og frihet til å hjelpe til som funksjonær når man dermed har tid til overs andre tider av dagen for oss som gjerne overnatter på stedet) håper jeg vi får mer av i Norge etter hvert! Enn så lenge er det vel mye enklere å arrangere stevner i Sverige, uten terminliste som fastsettes lang tid i forveien, men det nye regelverket åpner tross alt for at vi kan ha småstevner og stevner med flere løp for færre hunder her også. Som deltaker synes jeg det er alle tiders med en sånne muligheter, i tillegg til at de minste hundene våre får konkurrere på lavere høyde, noe både vi og hundene setter stor pris på. Man kan vel drømme om at Norge følger etter en gang i fremtiden…

Kuling og Sigurd gjorde tre nydelige løp, de to første med sure riv men det siste satt som hånd i hanske – feilfritt og seier med åtte sekunders margin!

Der satt også det svenske agilitychampionatet. Vi har konkurrert i Sverige flere ganger før, men aldri hatt helt klaff med championatet. Ikke for at titler egentlig betyr så mye for oss, men det er en fin kvittering. Jeg tror dette ble Kulings siste konkurranseløp, og vi kan virkelig si at han gikk “out with a bang” og avsluttet med stil. Kuling elsker agility, og vi elsker å se ham så glad!

Smiley fikk mulighet til å kommisjonsmåles lørdag (da det var klasse 3-dag og mange dommere tilstede), sånn at hun ble flyttet ned fra XL til L. Largeklassen er for hunder mellom 43 og 50 centimeter mankehøyde, altså de minste largehundene etter norske klasser. Det er en klasse med stor rasediversitet, hvor store sheltier, små aussier, pyrrer, tollere, de minste border colliene og andre som ellers har et handicap med å måtte hoppe veldig mye høyere enn egen mankehøyde får hoppe på inntil 50 centimeter høye hindre.

I Smileys klasser var hindrene satt til 45 cm – og hun elsket det! Farten og smilet økte for hvert løp, og i det siste løpet satte hun ikke bare opp steglengden men også takten i steget. Vi vant!

Akkurat dette er grunnen til at jeg har valgt å fortsette å konkurrere i klasse 2 litt til. Hun bygger selvtillit, og med selvtilliten øker farten. Naturligvis vil selvtilliten komme med rutine i klasse 3 også, men det er noe eget med å få lese linjene litt mer selv på litt enklere baner. Kombinert med lave hindre var dette en fantastisk erfaring for Smiley å ta med seg videre, og hvis været holder seg samarbeidsvillig blir det en ny Kinnaredstur for meg og henne i slutten av November. Vi krysser fingrene for campingvennlig føre!

Det vanskelige med disse stevnene i små haller, er å klare å transportere Smiley inn til og ut fra banen uten å komme for nær andre hunder og mennesker hun er redd for. Utfallsmessig har vi en stor utfordring (som vi jobber målrettet med), og det er av stor betydning at jeg klarer å unngå å sette henne i situasjoner hun opplever som så ubehagelig at hun trenger å bli sint. Dette innebærer at jeg helst varmer opp ute helt til det nesten er min tur, har en vakt inne som holder meg oppdatert på om det nærmer seg, bærer eller løper fort med henne inn til start (det er lettere å ignorere alt rundt når man løper fort av en eller annen grunn), belønner raskt i mål (bare det å få henne til å leke i mål har vært en utfordring) og forsøker å etablere en rutine for transport vekk fra banen til et friområde (i dette tilfellet utenfor hallen) hvor vi kan leke mer fritt og feire løpet vårt litt unna alt det andre. Denne gangen hadde vi Sigurd som var ferdig med sine løp på lørdagen til vår helt egen assistent, og det var gull verdt! Sånn sett gruer jeg meg litt til å ra på tur alene neste gang og måtte klare meg selv… Til helgen skal vi til Kløfta, Smiley og jeg, der kjenner vi mange nok til at vi helt sikkert finner noen som kan hjelpe oss litt.

 

En running-kveld på film

Jeg våger nesten ikke å trene RC alene med Smiley, fordi det er så vanskelig å fange opp når hun løfter det ene bakbenet… Det å ha en person som hjelper meg med å se, sørge for å filme og samtidig merke bakbena hennes med selvklebende bandasje i forskjellig farge, gjør det lettere. Det har med andre ord blitt veldig lite RC-trening på henne etter skulderskaden, debuten og alt det der. Vi er ikke ferdig med prosjektet på noen måte, selv om det fungerer greit nok i praksis så lenge vi skal noenlunde rett frem etter bommen.

Her er video av hvordan en kveldsøkt i oktober 2018 kunne se ut – så håper jeg å kunne komme tilbake med mye mer trening, fungerende svinger, mer konsekvent bakbensseparasjon og ikke minst fullstendig uten den dumme løftingen!

Slalåmpuslerier

Helt siden mars da vi endelig kunne plukke opp treningen igjen har jeg hatt en ganske stor andel av Smileys treningsfokus på slalåm. Forståelse og selvtillit. Hva hun får til, både i trening og konkurranse, har variert ganske mye. Jeg tror at det aller mest handler om selvtillit – troen på at “yes, det vet jeg hva er, det kan jeg!” når hun får slalåmsignalet av meg.

Så hvordan bygger man opp selvtillit på en så kompleks ferdighet samtidig som man vil utvikle forståelsen? Det er en skjør balansegang, men jeg tror mye handler om å trene enkelt nok. Det å trene enkelt er ikke egentlig en av mine styrker. I jakten på forståelse gjør jeg det gjerne vanskeligere så fort hunden forstår forrige steg, og dette er ikke nødvendigvis det som gir hunden mest godfølelse. Samtidig er det et ekstra hensyn å ta i slalåmtreningen spesielt: belastning. Ingen andre hinder gir så ensidig, spesifikk og gjentatt belastning som slalåm. Derfor trener jeg helst på 4-8 pinner, ofte på en litt åpen alléslalåm og fortrinnsvis i korte økter og moderate mengder.

Samtidig som jeg vil begrense treningsmengden synes jeg det er enklest å ha prosjekter, kampanjer eller fokusområder – kall det hva du vil. Jeg synes treningen gir best fremgang om vi jobber videre med det samme noenlunde intensivt og heller tar noen dager helt fri for å restituere mellom slagene. Det ideelle hadde kanskje vært å trene tre dager med tre små økter daglig, for så å ta tre dager helt fri, og på igjen, osv. I praksis har jeg vanskelig for å ta meg tid til å gjøre tre separate økter gjennom dagen (selv om øktene i seg selv er korte tar det tid med opp- og nedvarming, skifte sko, sette vekk de andre hundene, osv). Derfor har vi trent flere økter i slengen, én gang om dagen i et par dager, og så tatt noen dager fri.

Denne uken har vi puslet med dette oppsettet, hvor kjeglen flyttes til stadig nye posisjoner slik at bildet endres og vanskelighetsgraden utvikles:

Har du ideer til andre smarte oppsett? Del dem gjerne med meg! Her i bloggen, på facebook eller om du vil bare på en melding 🙂

Norwegian Open 2018

Agilitylivet ruller på i høy hastighet om dagen – jeg som stort sett skriver innleggene her (Ingerid) har hatt én dag alene hjemme hittil i oktober og det var i går! I dag går ferden videre til Bergen for kurs-uke, inkludert Smileys første flytur. Sommerfugler i magen!

Det gjelder å lade effektivt mellom så mye slitsom moro, så dette blir et kort innlegg. Aller mest lyst har jeg til å fortelle at Smiley nå er kvalifisert til klasse 3 i både hopp og agility – under et halvt år etter at hun debuterte i konkurranse og uten at hun fikk prioritet før i sommer – med WAO og NM og landslagsuttak og Nordisk var det naturlig å gi Kuling hovedfokuset. Wow! Det å løpe agility med Smiley føles helt spesielt, og det er tydelig når man oppsummerer at hun har fått til noen helt spesielle resultater også. Men veien videre ser enda lang og komplisert ut, og treningslisten over ting jeg gjerne vil at vi skal bli bedre på vokser fortere enn den krymper!

Åpenklassene på NO ga oss en smak på hvordan det føles å løpe virkelig vanskelige baner sammen. På en måte var det gøy – inspirerende baner som innbyr til høy fart og virkelig tester selvstendighet og hinderskills. Samtidig bekreftet det også magefølelsen min om at vi ikke er helt klare for klasse 3 enda. Smileys selvtillit er skjør, og det er lettere å bygge den opp på litt enklere baner. Jeg står derfor trygt i valget mitt om å planlegge noen klasse 2-konkurranser til. Jeg håper rett og slett at jeg klarer å bli i klasse 2 til de banene kjennes kjedelige og til Smiley med største selvfølge tar ut samme fart i konkurranse som hun glimter med på trening.

Miljømessig var NO også en enorm utfordring for henne – fire baner med til sammen åtte start- og målområder som ender i samme sentrale kaos midt i hallen! Takket være god hjelp fra Sigurd og Camilla, grundig planlegging av et lite skjermet område i nærheten av banene og at vi tross alt har kommet langt på denne fronten siden vi debuterte, klarte jeg å gi henne en fin belønningsstund etter hvert løp hvor hun våget å leke og kunne slappe litt av. Transporten inn og ut av hallen har vi noe igjen å gå på, men fremgangen er merkbar! Målet er at hun skal stole på at alle de fremmede hundene er der for helt andre ting enn å hilse på henne, sånn at hun ikke trenger å bruke energi på å bekymre seg for at de skal komme bort…

Med ti løp av hver hund er det alt for mye å dele i bloggen, men hvis du vil se alt ligger det på www.youtube.com/ingeridklaveness!

En av favorittene er Smileys siste A2-napp, som ga oss en av de gjeve elgene!

En annen er dette åpenløpet, hvor vi etter mange løp hvor banene rett og slett kjentes alt for vanskelige, kom i mål med kun et riv. Så mange ting vi aldri har gjort før, men likevel fikk vi det meste til å flyte. Det er mestringsfølelse!

Sigurd og Kuling hadde en del stang-ut-følelse gjennom helgen. Finalebilletten glapp på noen dumme filleriv som rett og slett kjennes ganske undøvendige. Men tross alt gikk de ti ganger inspirert inn på banen sammen, og i ti løp våget de å ta risiko, gi på og teste ferdigheter sammen. Jeg er så glad for å se dem ha det gøy! Særlig med tanke på hvilke bekymringer som svirrer rundt Kulings fremtid…

Denne A3-banen av Sandra Deidda fikk de til å se nærmest enkel ut – og man kan jo nesten tro at hinderet før bommen skulle tas fra baksiden 😉

…og denne J3-banen av neste års VM-dommer Sari Mikkilä fløt som smør!

Hjemturen med elg på dashbordet kjentes ikke så dum, selv om finalebillettene uteble for oss i år 😀

 

Sløyfeplukkertur til Ølen!

Det er tett mellom agilityen nå og en kunst å hvile skikkelig mellom slagene! Det blir bare et par dager hjemme etter Vestlandstur til høststevnet i Ølen før avreise til VM, og etter VM går det mer eller mindre slag i slag til Norwegian Open. Phew! Herlig men krevende.

Ølensturen ble påbegynt med en viss ambivalens – Ville gikk ureint igjen torsdag kveld og kan dessverre fortsatt ikke friskmeldes. Å forlate et strålende solskinn hjemme for å tilbringe helgen utendørs i surt regnvær bortsett fra de mange timene i bil, innebar en viss dørstokkmil. Da Smiley i tillegg kastet opp både fredag kveld og lørdag morgen og tydelig ikke var i form til å delta i den første klassen, lurte vi virkelig på om vi hadde tatt rett valg!

Derfra pekte det heldigvis oppover! Sigurd og Kuling startet med et feilfritt lagløp (laget var disket allerede før start siden vi hadde trukket både Smiley og Ville). Deretter fulgte de opp med ytterligere to feilfrie løp – totalt sett ble det faktisk 5/6 feilfrie på dem i helgen! Det er vanskelig å plukke ut et favorittløp blant så mange fine, men om du vil se resten ligger de på youtube. Her er lørdagens A3-løp, hvor Sigurd tør å utfordre både seg selv og Kuling på handling de ikke er helt komfortable med, og ror det i land på eksemplarisk vis:

Utover lørdagen kviknet Smiley til, holdt på maten og ble stadig piggere, så vi lot henne få stille til start. Hun kvitterte med å vinne begge klassene sine! Hun tok også sitt siste hoppnapp, så når vi føler oss klare for å stille i klasse 3 kan vi rykke opp! Det blir nok en stund til, vi skal som tidligere nevnt utvikle mer fart og selvtillit først. Det var en trøtt Smiley som hvilte på laurbærene og ønsket seg kos på magen lørdag kveld:

IMG_1812

Søndag leverte hun dessuten feilfritt i både lagløpet og i nok et hoppløp. Andre ting å glede seg over er 100% treffstatistikk på RC, solide kriterier på vippa, ja faktisk ikke noe trøbbel med kriterier i det hele tatt. Farten og trøkket har vært varierende (kanskje ikke så rart med tanke på at hun innledet helgen i dårlig form) men statistikken er jo lysende (3/5 feilfrie) og det kjennes vilt at vi igjen og igjen kan gå inn på stevner og levere løp av den kvaliteten vi gjør med så lite erfaring som vi har sammen! Bare å nyte og sette pris på det når man kan… Favorittløpet med Smiley fra helgen er egentlig lagløpet men filmen ble uskarp så vi slenger inn hoppløpet fra søndag i stedet:

Film av alle løpene fra helgen ligger som vanlig på youtube.com/ingeridklaveness!

Etter det siste løpet på søndagen var Smiley halt på venstre bakben. Jeg synes det er vanskelig å identifisere bakbenshalting, men det så mer ut som det kom fra kneet, hoften eller kanskje mageknip enn at det skulle stamme fra lengre ned på benet. Vi var på vei ned fra banen for å gå ned hundene, telefonen min var tom for strøm og jeg ropte på Camilla for å få hjelp til å filme haltingen (av erfaring vet jeg at film av fersk halting er gull verdt til senere analyse). Magen min knøt seg, jeg angret intenst på både Ølenturen, all agilityen vi har gjort i det siste, tvil rundt både treningsregimer og oppvarmingsrutiner innfant seg med hornmusikk og i bakhodet malte jeg opp scenarier for enda en trist høst med ro og rehabilitering (noe Smiley mistrives meget intenst med, vi har jo hatt to sånne perioder fra før og rukket å utvikle store mengder problemadferd underveis – hun trives best når hun får jobbe!). Alt dette mens Camilla holdt på å finne frem telefonen for å filme bevegelsene hennes.

Det er lettere å mønstre Smiley uten bånd, så jeg bøyde meg for å klipse av selen hennes og oppdaget at hun hadde fått et framben gjennom halsåpningen på selen…. Kunne det være? Men bakbenshalting? For straming i armhulen? Jo da – noen steg senere så hun allerede bedre ut og på et par strakser var hun haltefri, lett og ledig i bevegelsene og smilet var tilbake i ansiktet hennes. I alle dager!

Alle tankene jeg rakk å tenke på det lille minuttet disse to avsnittene har handlet om, ble en heftig påminner for meg. En påminner om å sette pris på at jeg har Smiley (ingen selvfølge etter de skadene vi har opplevd), at hun er frisk og at vi akkurat har opplevd en magisk agilityhelg med flyt på banen sammen! Jeg håper at jeg aldri kommer til å ta henne for gitt, aldri kommer til å slutte å glede meg over flyten vi har sammen, aldri kommer til å bli så godt vandt at jeg lar andre ting overkjøre den gleden. Samtidig håper jeg at angsten for at at hun en dag ikke kan leke med meg lenger vil roe seg med tiden – og at jeg får nok tid på akkurat det. For det er ikke sunt at jeg går i katastrofemodus på den måten jeg gjorde her! Jeg har ikke mental helse til enda en skade, samtidig som den mentale helsen min ikke burde avhenge av om hunden min er frisk eller ikke 😉

IMG_E3653

THK Melsom høst 2018

Arrangere og konkurrere – den vanskelige kombinasjonen når det er stevne på hjemmebane! Denne helgen hadde vi i tillegg besøk, man vil jo åpne dørene for langveisfarende når man har ledige senger nær stevneplassen. Heldigvis for oss fant vi en bra balanse denne gangen, både jeg og Sigurd jobbet mange timer før, under og etter stevnet men vi fikk fordelt jobben på en god måte. Å komme hjem etter rigging og bygging til morgendagen og finne middagen nesten klar fordi mannen og gjestene hadde tatt hele jobben var veldig deilig!

IMG_1578

Grundig planlegging av samtlige måltider gjennom helgen på forhånd gjorde det også lettere.  På forhånd hadde jeg bakt pizzasnurrer, laget kald pastasalat med laks i lunsjbokser og handlet inn til alt vi ville trenge for fem dager. Det å spare seg en ekstra tur på butikken frigjør både tid og krefter! Jeg lærer stadig, og får kvittering – denne mandagen var ikke kroppen så sur som den ofte pleier å bli når jeg gjør større innsats enn helsa egentlig holder til! Enkel men bra mat, varierte oppgaver og hvile mellom slagene er tingen.

Smiley tok napp i begge løpene sine på lørdag! Hun mangler dermed bare ett napp i hver gren før hun har lov til å rykke opp til klasse 3. Jeg tror derimot at vi kommer til å bli værende i klasse 2 en stund til, kanskje ut året. I alle fall til og med Norwegian Open. Så hvorfor det da, når nappene renner inn og vi tilsynelatende har de ferdighetene som skal til? Jo, jeg vil at selvtilliten hennes skal vokse. Det tror jeg den gjør best på litt enklere baner. Der er det større sjanse for at hun velger riktig når hun tør å ta sjanser og jeg trenger ikke å blande meg så veldig mye i linjene hennes. I klasse 3 kommer det i tillegg behov for noen mer ekstreme hinderferdigheter som hun ikke er helt trygg på enda, eksempelvis vil jeg gjerne gi henne mer erfaring med de vanskeligste slalåminngangene på trening før vi må levere dem i praksis. På NO kommer vi til å få testet mye på åpenbanene, da er det godt å kunne velge å være i klasse 2 så hun antakelig får kjenne mer flyt og mestring der. På grunn av de lange skadeoppholdene i treningen vår har jeg ikke rukket å lære henne alt jeg synes hun bør være sikker på før vi går opp til det øverste nivået!

Så til løpene fra helgen. Vi startet lørdagen med hoppklasse. En helt ok bane med jevn flyt, men uten invitasjon til å dra opp hastigheten. Den krevde ingen ekstreme hinderferdigheter og jeg synes vi fant en grei rytme i handlingen, men vi fikk aldri farten helt opp. Et ok løp som kjentes fint, men ikke spektakulært:

Deretter var det tid for agilityklasse. Litt mer tricky bane med tunnel på tvers under bommen, men det var ikke vanskelig å treffe linjene om man bare våget å stole litt på hunden. Smiley ville helst la være å nesedytte i sanden og jeg forstår henne – jeg skulle ønske det var enkelt å forklare henne at du kan slippe på ekle underlag som dette men det er viktig alle andre steder… Den enkleste veien til Rom er å være konsekvent, så jeg valgte å bruke ganske mange sekunder på å vente henne ut til hun leverte akseptable dytter. Litt ambivalent, men ellers et fint løp og dagens andre napp:

Lagløpet føltes kaotisk, det samme gjorde lagløpet søndag morgen. Jeg gikk rundt og følte meg som en klasse 1-handler som ikke er klar for de litt vanskeligere lagbanene enda! Litt frustrert, helt til jeg innså at det som egentlig skjedde var at jeg mistet connection med Smiley i disse banene og det egentlig er akkurat det jeg har etterlyst. Jeg har ønsket meg at hun skulle våge å dra på og ta egne valg, jeg har ønsket meg mer fart og sorgløshet – da kan jeg ikke la meg frustrere av at skyggesiden av den medaljen er at det hender de valgene hun tar på egenhånd ikke er helt det jeg hadde planlagt! Lagløpene ligger på youtube, men jeg sparer spalteplassen her til det løpet jeg har mest lyst til å dele.

Søndagens hoppløp gikk på en herlig bane full av store avstander og masse fart, men som likevel var ganske tricky. Det ble langt færre feilfrie her enn i lørdagens mer jevne baner. Løpet ble ikke feilfritt (det falt en pinne) men det kjentes som ett av de beste vi har gått sammen hittil! Smiley dro frem farten sin, hun sløyfet steg der det gikk an, og jeg rakk likevel mer enn jeg hadde trodd jeg kom til å rekke da jeg briefet banen. Kjempemoro!

Denne banen var det Michiel Lazeroms som hadde desighet – jeg løper gjerne flere baner for ham! J3-banen hans fra søndag så også kjempemorsom ut. Den løp Sigurd og Kuling, dessverre med et filleriv men likevel et alle tiders løp.

Dette ble filmet med en annen telefon siden min gikk tom for strøm i feil øyeblikk. Jeg venter på å få filmen tilsendt. Hva synes dere forresten man skal gjøre med videoutstyr for tiden? Mobiltelefonen er i ferd med å bli så bra at det ikke føles logisk å kjøpe nytt kompaktkamera… Vårt vante vanntette agilityfilmkamera viste seg jo å være upålitelig da Smiley debuterte for et halvt år siden (ved å lage fullstendig uskarp film av det aller første nappet), så siden det har vi basert oss på mobilfilming… Jeg er ikke helt fornøyd – det blir oftest dårlig med zooming med mobiltelefoner og de takler ikke dårlig lys særlig godt. Hva er egentlig de beste alternativene nå?

(Jeg legger inn filmen av løpet her når jeg får den.)

Løp med ett riv gjorde de også på lørdag, da den siste pinnen ødela et ellers aldeles utmerket resultat:

Kveldsstevne i Sandefjord

I går kveld hadde Sandefjord Hundeklubb offisielt agilitystevne! For min del første gang jeg har mulighet til å delta på et kveldsstevne og jeg tar gjerne flere sånne! Kanskje med færre klasser så man blir ferdig litt tidligere på kvelden, men alt i alt synes jeg dette var en alle tiders kveld til tross for regn, dårlig underlag, baner jeg ikke helt ble kompis med og makshøyde på hindrene.

Hva gjorde kvelden så bra? Venner, Smiley, agility! Påfyll av både action, utfordringer og godt selskap! Definitivt komponenter som gjør livet verdt å nyte. I drittværet var det perfekt å dele kakao, latter og nye variasjoner over temaet ansettelsesintervju ved Ministry of Silly Walks!

 

 

 

 

 

 

Resultatmessig ble det dessuten også uttelling: både Kuling og Smiley vant. Sandefjord Hundeklubb og sponsoren Europris skal dessuten ha skryt for masse premier – disse to seirene ga mer uttelling premiemessig enn de 13 sløyfeplasseringene vi tok på HulaHopp og i Gagnef-Floda til sammen!

41052391_341887269880650_6977849746599690190_n

Smiley tok sitt første napp i hopp 2. Jeg ble ikke komfortabel med slutten av denne banen på briefing – det var vanskelig å komme seg foran nok til å signalisere høyresvingen mot muren, man kunne komme seg til den andre siden om man våget å løpe inn i threadlen på #13, men om man ikke fikk til en av disse var det egentlig ingen gode steder å bakbytte. Jeg innså at jeg måtte ta det litt på sparket når jeg så hva jeg rakk, og da jeg vel kom dit innså jeg at jeg ikke rakk noe som helst selv om jeg virkelig prøvde å stikke så tidlig som mulig fra hinder 13 uten å forvirre henne til å misforstå threadlereturen (en av prioritetene mine er å gjøre henne trygg og la henne stole på handlingen min så jeg unngår å stikke veldig tidlig foreløpig).

Smiley dro på i sluttsekvensen og viste den ekte farten sin for første gang i konkurranse! Jeg hadde ikke sjanse til noen av de handlingsalternativene jeg mente var gode, men gjorde to bakbytter på litt klønete steder og hun fikk finne sluttlinjene nesten bare på verbal. Der imponerte hun meg virkelig, og det var et skikkelig kick å se henne løpe sånn uten å tvile på linjene og gå i mål så langt foran meg!

Jeg telte opp seks konkurranser med til sammen 25 løp i Dogweb’en hennes før denne kvelden. Med noen løp i Sverige i tillegg har vi likevel veldig lite erfaring sammen. Nettopp derfor er det spennende å briefe baner for henne, på en måte jeg ikke alltid har klart å finne med en stadig mer erfaren Kuling som kunne få til nesten alle baner vi prøvde oss på. Noen ganger, på skikkelig smarte baner som innbød til høy fart og utelukket muligheten til å forsikre seg om at hunden gjorde jobben sin før man stakk videre, men med unghund får jeg den følelsen hele tiden.

På den ene siden  er jeg usikker på hva hun kan både i hinderferdigheter og handlingsforståelse. Jeg vil bygge henne opp og unngå at misforståelser stresser og forvirrer henne. Samtidig vil jeg ikke gå inn med mål om å hjelpe henne bare for å komme rundt banen. Jeg vil legge meg på et nivå hvor jeg er noenlunde trygg på at hun vil skjønne hva jeg mener, men uten å gjøre hele løpet i den kjedelige komfortsonen hvor vi nesten ikke utvikler oss.

Når det vel går galt handlingsmessig vil jeg aller helst at hun ikke skal få med seg hva som skjedde, og det er jeg stolt av at jeg fikk til å flyte i agilityløpet. Hinderferdighetene er jeg mindre komfortabel med å la passere – på sikt må det være hennes oppgave fullt og helt å ta seg av den biten hvis jeg skal kunne handle ideelt på vanskelige baner, og for å kunne gjøre det må hun vite hva kriteriene er og at det har verdi å anstrenge seg for å overholde dem. Dermed plukket jeg opp rivet hennes, selv om det kanskje kom fordi jeg var for sen med svingverbalen i forkant av hoppet, og lot henne gjøre det om igjen med en liten smule ekstra anstrengelse (la meg nevne at hun er meget godt utdannet i hoppteknikk, og at dette er en feilrutine som er innlært og belønt frem på trening i all hovedsak, ikke noe nytt for henne!):

På den samme måten vil jeg også helst utfordre feltene hennes til det punktet at jeg er usikker på om hun vil klare å levere hver eneste gang jeg konkurrerer, akkurat som vi gjør på trening. Det er sånn vi utvikler oss! Lagløpet er et godt eksempel på dette – jeg valgte å blindbytte etter vippa selv om det var minst like lett å komme seg til den andre siden før den. Jeg valgte også å teste tight RC-sving av bommen selv om dette på ingen måte er ferdig innlært og kvalitetssikret. Hun trodde nok at bommen var en vippe (ny erfaring med lavt lys!) og feltet var langt fra perfekt, men jeg våget og hun traff!

Det kjennes bra å låne bort Kuling til Sigurd, de begynner å finne flyten sammen. Her er film av hoppklassen de vant:

De var også bare et lite filleriv fra seier i agilityklassen også, på en smart bane (som hadde vært enda morsommere om det var litt større avstander enkelte steder):

Noe av det som er gøy med å se Kuling løpe med Sigurd er at han faktisk gjør enkelte ting bedre enn han gjorde med meg. Visst, han svinger dårligere og ønsker seg generelt tidligere beskjeder. Men jeg synes han responderer bedre på Sigurds threadler, jeg synes han ser ut til å akselerere litt heftigere noen steder, og han kjøper blindbytter bedre fra Sigurd enn han gjorde fra meg. Jeg koser meg faktisk med å se dem ha det gøy sammen, helt uten å kjenne på sjalusi over hva de får til. Deilig!

Sigurd og Kuling var i Maridalen og Drøbak

Der gjorde de mye bra! For eksempel dette vinnerløpet:

 

Rekruttsamling med Smiley, høst 2018

Etter noen uker agilityfri med fokus på seiling og alternativ trening var det skikkelig gøy å leke agility med Smiley igjen! Utviklingen fra forrige samling (i Mars, tre måneder etter at vi begynte med forsiktig agilitytrening igjen etter skaden) er enorm! Ikke bare agilitymessig, men kanskje viktigst i måten hun håndterer forstyrrelser:

Fotballspilling, terrier på vift og gårdshunder som skriker mens de løper er høyt på listen over ting hun godt kunne tenkt seg å bruke mer oppmerksomhet på, men hun slipper det og fokuserer på agility! Det var herlig å kunne gi henne frihet og ansvar, ha henne tilstede på banen mellom øktene, slappe av og stole på at hun takler mye av det som før har føltes umulig. Ninjaen var mer enhjørning denne gangen!

På banen fortsetter vi å finne ut av hvordan vi best forstår hverandre, jeg lærer meg å handle henne sånn som det passer oss best, og selvtilliten hennes vokser i takt med at vi tester ferske ferdigheter i stadig nye situasjoner. Jeg opplever henne som merkelig enkel å handle – flyten er så lett å finne! Her er noen klipp:

Tanker etter Nordisk Mesterskap 2018

Noen gode løp, et tilfelle av mental snubling og ambivalente tanker om fremtiden:

I helgen var vi i Finland og konkurrerte med norsk flagg på bånd og t-skjorte. Selv om jeg og Kuling etter hvert begynner å bli ganske erfarne mesterskapsutøvere, kjenner jeg fortsatt en god dose ærbødighet over å representere Norge. Litt ekstra trøkk, litt ekstra nerver, litt ekstra mange som følger med, og enda litt ekstra lyst til å gjøre det bra (som om ikke konkurranseinstinktet mitt var intenst nok fra før).

Jeg satte stor pris på å ha med meg Sigurd denne gangen! Nordisk-troppen på 30 utøvere er for stor til at det er lett for landslagsledelsen på to personer å hjelpe hver enkelt med så mye mer enn at de har kontroll på hvem som skal starte i hvilken rekkefølge. Det er naturligvis svært viktig og helt avgjørende for at alle kommer til start og ikke går glipp av løpene sine, men det er jo også mye annet rundt en mesterskapsdeltakelse som er fantastisk å kunne delegere til en støtteperson så man avlaster seg selv som utøver litt. Sigurd har luftet og varmet opp Kuling, han har passet på at jeg fikk i meg mat, var varm nok og hvilte best mulig etter forholdene. I tillegg har han naturligvis vært godt selskap og mental støtte – vi kjenner hverandre så godt at det er litt som å ha med resten av meg selv når Sigurd er der. Tre fantastiske hundevakter gjorde det mulig å reise fra resten av flokken og ha fullt fokus på Kuling. Tusen takk!

Agilitymessig var det litt både óg denne gangen. Vi startet med et oppvarmingsstevne fredag kveld, som ikke var en del av nordisk. Kuling leverte feilfritt i agilityløpet og et hoppløp med to riv, men hvor jeg var så fornøyd med å klare slalåminngangen at rivene ikke klarte å gjøre stemningen sur engang. Bra start på helgen, og jeg følte meg veldig klar for å gå løs på de viktige løpene lørdag!

Så ble det endelig lørdag, åpningsseremonien var kort og effektiv, vi ventet oss gjennom small- og mediumklassene og gledet oss skikkelig da det endelig var vår tur til å la det brake løs!

Første løp i nordisk var et agillityløp hvor vi klokket inn et trygt og godt feilfritt resultat. Jeg prioriterte sikkerhet, valgte for eksempel å bruke stoppfelt på bommen, og følte at dette var akkurat i rute:

Jeg vet hva jeg kan, jeg vet hva Kuling kan, jeg vet hvilken informasjon han trenger, og jeg vet at jeg klarer å analysere banene for akkurat hvilke beskjeder han trenger og når. Det eneste som egentlig skal til for å sette gode løp for oss to nå er at vi begge er i god form fysisk og mentalt, fokuserte og innstilt på å samarbeide. Det der med fokus og samarbeid har vært den vanskeligste biten med Kuling, og det jeg ikke følte at vi fikk helt til i de to siste løpene som dermed gjorde at det gode resultatet vi startet med ikke fikk utviklet seg til noe helt fantastisk. Samtidig hjalp det ikke at min fysiske form inkluderte feber, hodepine og urolig mage. Jeg savnet definitivt campingvognen min, med min egen gode seng og full kontroll over hva jeg spiser. Næringsinntak og hvile er alltid en joker på disse reisene.

Sent på lørdagen var jeg altså ganske sliten og Kuling var nok bare 90% fokusert, det holdt ikke helt. Jeg har hentet løpet fra livestreamen siden telefonen det skulle filmes med gikk tom for batteri. En merkelig slalåminngangsfeil og et riv, selv om jeg egentlig følte at jeg klarte å hente ut de kreftene som skulle til for å levere med intensitet.

Det er her det kjipe men interessante oppstår: Viljen til å vinne, frykten for å feile, drivet til å prestere er så sterkt. Jeg hadde hentet ut alt jeg hadde igjen av krefter, forberedt meg på å prestere optimalt selv om jeg fikk det hatede startummer én i klassen, og da jeg gikk ut fra briefing hadde jeg en følelse og forventning om å gå inn og levere det perfekte løpet. Det var ikke det at løpet ble så dårlig, det ble bare ikke sånn jeg hadde tenkt, og jeg gikk på en solid mental nedtur. Jeg klarte ikke å hente meg selv ut av det sorte hullet i løpet av kvelden selv om det hjalp med god mat, og da jeg la meg med litt for få timer tilgjengelig til søvn før tidlig start dagen etter var fortsatt magefølelsen kjip. Dette har jeg jobbet uendelig mye med, jeg har taklet det ganske bra i de fleste tilfeller. Her snublet jeg altså mentalt. 

Vi lå ikke håpløst an før siste løp, 10 feil tok oss et stykke ned på listen men i motsetning til halvparten av deltakerne hadde vi ingen disk i bagasjen. Før finaleløpet fant jeg igjen en bedre tone i mitt eget hode og selv om det resultatmessig ble dårligere enn lørdagens skuffende hoppløp var følelsen bedre og det er jo egentlig bare den som teller i det lange løp. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange tabber men tror rett og slett at jeg ikke klarte å få Kuling fokusert nok. Jeg gjorde naturligvis noen mindre perfekte ting jeg også, men når han er i perfekt modus gir han meg slakk nok til det og forstår hva jeg mener likevel. Jeg skal prøve å forstå mer av hva vi gjorde riktig og galt senere, men først skal jeg konsentrere meg om å være fornøyd med at følelsen tross alt var helt ok selv om resultatet i dette løpet ble disk.

Jeg forstår ikke helt hva som gjorde at dette løpet ble preget av mer stang-ut enn stang-inn. Kanskje har jeg blitt bortskjemt de siste årene med at Kuling i stadig større grad har forsøkt å forstå og blitt stadig enklere å handle. Kanskje er det noe helt annet. Sannsynligvis er det i alle fall en kombinasjon av flere ting.

Søndag kveld hadde vi en hyggelig (men dyr) middag sammen med de som var igjen og ikke skulle reise før mandag. Dette er en veldig fin side av å reise på mesterskap; vi får mulighet til å bli litt bedre kjent med de vi vanligvis bare såvidt har tid til å hilse på! Hjemreisen startet i overkant tidlig søndag morgen, men Kuling er en verdensvandt fyr og velsignet enkel å ha med seg rundt. Mitt oppi surr med shuttlebuss, kaotiske tilstander på flyplassen hvor vi nesten begynte å lure på om vi kom til å rekke flyet nyter jeg å se at han ikke blir stresset av det hele. Jeg håper Smiley kommer dit en dag, at verken fremmede hunder, stressede folk i uniformer eller bagasjetralle i svingdør vipper henne av pinnen – men dit har hun en lang vei enn så lenge 😉

Ann-Karin tok dette fine bildet av meg og Kuling på søndagen. Smilet hans smelter meg helt, og det er godt å ha et landslagsbilde av oss fra i år hvor verken jeg eller Kuling ser stressede og redde ut sånn som vi gjorde på det offisielle bildet fra Bergen. Bilder kan fange mange følelser!

IMG_9842.JPG

Jeg tror jeg skal skrive noe om det store og det hele med meg og Kuling også. Det er umulig å gi et fullstendig bilde, men jeg prøver å holde denne treningsdagboken ærlig, og dette er noe jeg har brukt mye tankevirksomhet på i sommer:

Motivasjonen og gleden over å løpe med ham har ikke vært på topp i det siste. Selv når vi setter fantastiske løp og gode resultater har jeg ikke helt kjent på den store gleden over det. Jeg er ikke sikker på hva som er hva av disse følelsene, men det er to ting jeg er ganske sikker på at er med og bidrar: kontrasten til å løpe med Smiley, og usikkerheten rundt at Kulings psyke har gjort noen skritt utforbakke i det siste.

Kontrasten til å løpe med Smiley er nok en følelse mange kan kjenne seg igjen i. Unghunden kan andre og nye ting, representerer fremtiden, og motiverer i form av blanke ark. Med Smiley opplever jeg det veldig sterkt. Agility med henne er noe helt annet enn jeg har opplevd før. Det er mykt som smør, det er velvillig, jeg kan handle sånn som jeg synes det føles best, jeg trenger ikke å være streng, flyten er ny. Jeg tviler ærlig talt på at jeg noen sinne vil ha en ny agilityhund etter Smiley, fordi hun er så spesiell og passer meg så perfekt at ingenting kan måle seg mot det. Med den følelsen som bakteppe er det kanskje ikke rart at Kuling kommer i skyggen, selv om det er trist. Kuling og jeg har opplevd mye sammen, store opplevelser, stor glede og store resultater. Jeg forstår ikke helt hvordan alt med Smiley kan føles så mye større når det strengt talt ikke er det, men det å løpe med Kuling kjennes så anstrengt når jeg har fått oppleve henne. Hun passer meg rett og slett bedre, og det kan hende at tilliten mellom meg og Kuling lider under den kontrasten.

Den andre tingen er at Kulings allerede skjøre psyke har gått utforbakke. Kuling har helt fra starten hatt store reaksjoner på ting han blir redd for, og gjennom årene har han fått lettere for å vise aggresjon og forsvare seg mot både det ene og det andre. Hverdagen med ham er krevende, det er noen situasjoner hvor vi er direkte redde for ham, og vi må leve med særskilte tiltak for at det skal føles forsvarlig å beholde ham. Vi forventer at vi på et tidspunkt kommer til å måtte velge å avlive ham på grunn av mentaliteten. Vi håper det blir lenge til og vi tar ikke beslutningen på forskudd, men tanken gjør noe med oss. Jeg har tidligere opplevd det som trist men ganske enkelt å velge å avlive en hund når helsen har tilsagt det – det var til hundens beste og sånn sett et enkelt valg. Følelsen av å vurdere det samme mest for vår skyld, fordi vi synes livet med Kuling er vanskelig, er en helt annen. Det er så mye vondere at jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Jeg skal vel kanskje ikke forklare heller, men dette er en del av bildet mellom meg og Kuling. Relasjonen mellom oss har fått seg noen solide riper i lakken, og det kan nok tenkes at det påvirker tilliten mellom oss på agilitybanen også… Agility krever et samspill som kan være vanskelig å oppnå. Jeg og Kuling har til dels hatt mye av det. Akkurat nå kjennes det som vi bare har 90% av det, og jeg vet ikke om vi klarer å komme tilbake dit. Det er en veldig kjip tanke, men jeg tror den er med og påvirker samspillet vårt…

Dette handler virkelig ikke om at Kuling og jeg ikke presterer bra eller “bra nok” i en eller annen målestokk. Det handler ikke om prestasjon eller resultater i det hele tatt. Resultatmessig har vi hatt en helt fantastisk sesong så langt. Vi har levert utrolig mange gode løp, og vi har levert fantastiske resultater selv om det ikke klaffet sammenlagt akkurat denne helgen i Finland. Det som er vanskelig er følelsen min og tilliten mellom oss. Det føles ikke så bra som jeg vil at det skal føles, og jeg vet ikke om jeg kan klare å fikse det. Jeg har kjent på det lenge nå, og jeg vil være ærlig og dele det.

Vi har vært inne på tanken å la Sigurd overta Kuling mer eller mindre. Han har lånt ham i perioder hvor det har passet sånn, og selv om de ikke er skikkelig innkjørt på høyt nivå sammen leverer de veldig bra. Kuling går et lite hakk fortere med Sigurd selv om presisjonen samtidig synker, og Sigurd koser seg med det. Han nyter på den måten jeg ikke har klart å nyte i det siste. Og først og sist er det det agility handler om for oss – følelsen. Vi blir ikke akkurat rike på det, vi ofrer mye annet for å holde på med det, og om vi ikke skaper gode minner og gode følelser er det ikke verdt prisen det koster!

Først skal vi ha en periode agilityfri – det er godt for både kropp og sjel. Så skal vi kjenne litt på ting utover høsten. Prøve oss frem, se om vi finner igjen moroa, og kjenne på hva vi egentlig vil prioritere.