Du får tilgang til å logge inn på en nettside med tekst, illustrasjoner og video av en lang rekke ulike hoppteknikk-øvelser, samt materiale om hvordan du kan kjenne igjen et effektivt og hensiktsmessig hopp. I tillegg får du tilgang til en facebookgruppe hvor hver deltakende hund har sin egen tråd med evaluering, råd og mulighet til å legge ut video av egen trening. Det er ingen begrensning på hvor mange filmer du kan dele eller hvor mange spørsmål du kan stille, men det krav til lengde og redigering av video.
Onlinekurs passer for deg som vil trene når og hvor du vil, uten å være bundet av tid og sted. Det er helt opp til deg selv hvor mye du vil trene, og ingen begrensning på hvor mye hjelp du kan få av instruktøren. Hvis du derimot er en som trenger en fast oppmøtetid for at treningen skal bli noe av, anbefaler jeg å gå sammen med en venn og ta kurset sammen, så kan dere hjelpe hverandre med å planlegge og gjennomføre. Kurset passer også godt for treningsgrupper som ønsker oppfølging av instruktør over tid, uten å måtte hente inn en instruktør med alt det innebærer av reisevei og begrensninger.
Dette kurset inneholder alle øvelsene jeg bruker til å lære mine egne hunder å hoppe helt fra start, gjennom problemløsning og utfordringer, til vedlikehold og styrking for erfarne hunder med god teknikk. Det omfatter kroppskontroll, styrke, selvtillit for fart, myke svinger, tighte svinger og selvstendige fremadsendinger.
Men viktigst av alt: vi tar utgangspunk i styrker og svakheter hos hver enkelt hund, og fokuserer på de ferdighetene som akkurat denne hunden trenger å utvikle.
Ingerid er agilitydommer og har konkurrert agility på landslagsnivå med border collien Smiley, men har hatt en pause for rehabilitering av slitasjeskade i bena, mammapermisjon og dommerutdanning det siste året. Jeg er opptatt av konstruktiv hundetrening, og at agility skal være gøy. Jeg er selverklært agilitynerd – glad i å analysere, forstå og forbedre. Jeg har tidligere trent og konkurrert med flere andre hunder, både små og store. Du finner meg på instagram (instagram.com/ingerid_otw) kan lese litt om hverdag og fest på www.onetowatch.no – og hvis du har lyst til å høre meg prate om agility og mitt syn på hundetrening, kan du kikke nærmere på podcasten “Hundepodden”. Den finnes på alle podcast-plattformer (blant annet Spotify) og jeg fikk æren av å være gjest i første episode.
“Godt øye for hver hund og hver enkelt ekvipasje. God evne til å formidle på en enkel og kortfattet måte, samtidig som man får mulighet til å gå ordentlig i dybden på det man ønsker — og da snakker vi mikrodetaljer. I tillegg er sikkerheten og hundenes beste alltid i fokus! Oppsummert: Opptatt av å bygge forståelse, mestring og selvtillit hos både hund og eier. Altså trygt, nerdete, motiverende og engasjerende!”
“Kunnskap, interesse og engasjement i bøttevis👏 Her får man nøye oppfølging! Jeg har gått online kurs i hoppteknikk for Ingerid og er megafornøyd! Anbefales🤩”
“Alt på norsk, ekstremt godt forklart med gode eksempler og presise og nøyaktige tilbakemeldinger, som gjør det enkelt å fortsette treningen. Vi har ikke et samarbeid. Dette er genuin skryt og et viktig tema som burde løftes opp og fram. Det er mange ulike øvelser som fokuserer på ulike områder.”
Sigurd made this logo just for the symbolic value, to add to the t-shirts for the team shirts for Team Norway going to World Agility Open in may. We figured someone else might want to do the same, and the response was huge!
I høst fant vi det perfekte pensjonisthjemmet til Bris. Det var ikke noe enkelt valg å flytte på en nesten tolv år gammel hund, men forholdet mellom henne og Mynt ble bare dårligere og hele husholdningen led under stresset ved å holde dem adskilt. Det ble så riktig og så bra! De fikk en fin tid sammen, Bris og Ann Kristin.
Så begynte det å gå nedover. Bris har vært urolig og ukomfortabel. Hatt vanskelig for å sove. Mistet noe av matlysten og nesten sluttet å drikke vann. Det har vært til og fra og gode perioder, men noe var feil. Det tok tid å finne ut av hvorfor. Mange veterinærbesøk senere måtte vi til slutt ta henne hjem for å få hjelp av Din Dyreklinikk til å finne det svaret vi fryktet. Bris har kreft. Prognosen er dårlig.
Jeg mener at en av de største svakhetene med hunder er at de lever så kort. Man får bare beholde dem i livet i en håndfull år, om man i det hele tatt er så heldig. Vi fikk ha Bris i tolv. Ann Kristin fikk bare noen måneder. Vi visste at denne tiden måtte komme, men det var likevel umulig å være forberedt.
Vi tror ikke Bris har mye tid igjen, men vi gjør vårt aller beste for at den tiden hun har er så god som mulig. En av de gode tingene er å gå lunsjrunder på jordene her hjemme, som den bildet er fra. Hun jager ingen rådyr nå, så hun slipper å gå i bånd. Rim på værhårene, stort smil, mye bjeffing. En god pause fra virkeligheten når den er for trist til å ta inn.
Kalenderen sier September – det er vel bare å innse at sommeren offisielt er over. Vi har nytt mer sommer hjemme enn vi pleier, Sigurd har ny jobb (men fortsatt hjemmekontor så den praktiske forskjellen er ikke så stor), vi har hatt besøk av gode venner, og så har vi giftet oss. Før bryllupet snek vi oss til en toukers Nord-Norge-turné, hvor vi sveipet innom Lofoten og Midnattssolhoppet i Tromsø.
Her tok Smiley endelig et agility-cert for en ny domer (vi har jo hatt en hang-up med å bare vinne når det er Kurt som dømmer). Jeg elsket ikke akkurat banen, men vi kom oss rundt og vi fikk trent noen rolige stoppfelt som kan være kjekke å ha i banken til senere:
Vi hadde flaks og med været, unngikk travle turistfeller og kunne nyte naturen i fred og ro. Ingen av oss har friske nok ben til fjellturer, men sykkel og kajakk tok oss likevel et godt stykke fra allfarvei.
Andre ordentlige stevne sammen ble en braksuksess for Sigurd og Mynt, poff var de allerede kvalifisert for hopp 2. Her er et av favorittløpene:
For Smiley ble det derimot en kjip uke. Vi skjønte lite da hun plutselig ikke ville løpe agility, men etter en del om og men fant vi et våteksem i armhulen hennes som sannsynligvis stammet fra gnagsår fra nomeselen på en lang sykkeltur i Lofoten. Vi fikk kontroll på våteksemet, men frykten for å få vondt satt igjen. Vi gjorde noen gode løp mellom de dårlige, men alt handlet om å bygge selvtilliten hennes opp igjen.
Dette løpet var det som føltes kulest (selv om det ikke ledet til så mye resultatmessig siden jeg disket henne for å prøve å fly på bommen):
En del løp strøk vi oss fra, og en del av de vi prøvde oss i var bare trist. Dette er av de mest konstruktive vi fikk til. Det er fra den siste dagen, da jeg var så sikker som jeg kunne bli på at hun ikke hadde vondt lenger, og forsøkte etter beste evne å overbevise henne om at agility kan være gøy likevel:
Covid-19 satte en stopper for festen (som er utsatt på ubestemt tid), men vi bestemte oss for å likevel gjennomføre vielsen 25. juli. Det ble en fin dag med de aller nærmeste, og nå er vi endelig gift!
Vi delte den mellom hytta på fjellet og en uke på sjøen (vi solgte båten vår tidligere i år, men er så heldige at det fortsatt er en båt i familien som vi fikk låne). Norge er nydelig, og på den varmeste delen av sommeren var det ikke mye å savne fra den utenlandsferien vi egentlig hadde planlagt. Vi er heldige!
Vår første tur til Hadeland, et velorganisert stevne på et fint idrettsanlegg. Anbefales! Mynt klinket til nok en gang, med to nye seiere og tilhørende napp. Her fra lørdagens agility 1:
For Smiley ble det tydelig at frykten fra Tromsø satt igjen. I første løp ville hun ikke starte i det hele tatt, så vi måtte legge en plan B. Det er særlig hinder én som har satt seg, hvis man bare passerer det (fortrinnsvis ved å snike seg rundt det og be om trøst), var resten av banen tryggere. Leke i hånden hjalp, så Sigurd brukte noen løp til å rett og slett forsikre Smiley om at man ikke får vondt av å hoppe hinder én når våteksemet er borte. Etter fem usikre løp var det utrolig godt å se henne endelig våge å spre vingene sine igjen i helgens siste løp! Nydelig tid på resultatlisten er underordnet gleden over å se henne endelig våge å ta i… Det kan hende frykten dukker opp igjen, men nå er vi i alle fall sikre på at vi valgte riktig metode for å jobbe mot den!
Jeg har hatt problemer med belastningsskader (spesielt beinhinnebetennelse, der muskulaturen fester på innsiden av skinnbeinet) siden jeg var åtte år gammel. Den responderer ikke på noe av all behandling som har vært prøvd ut, og har altså i hele mitt voksne liv diktert hvor mye jeg kan stå, gå og løpe.
Etter at jeg forsøkte å forbedre sprint-teknikken min ved å delta på Speed Up Agility-kurset for noen år siden, fikk beinhinnebetennelsen overtak. Håpet med å jobbe med løpeteknikken var å løpe bedre, minske belastningen og tåle mer. Resultatet ble det motsatte. Smertene i seg selv er til å leve med, men det blir en konstant balansegang hvor litt egentlig er for mye. Jeg har knapt kunnet gå små skogsturer engang, agility har vært smertefullt og det har vært noe bekymring knyttet til om jeg har vært på grensen til å pådra meg stressfraktur i leggen i tillegg til beinhinneproblemet. I våres fikk jeg beskjed om å gå på krykker. Kort sagt har treningsmengden måttet være alt for liten til å passe sammen med å prestere på høyt nivå.
Nå tar jeg et år fri fra agility. Fri fra absolutt alle former for løping. Forhåpentlig kan jeg gå litt tur etter hvert, men de siste to månedene har jeg for det meste ligget stille. Kroppen har trengt det, men jeg er samtidig veldig langt fra agilityform. Om jeg kommer tilbake på banen vil avhenge av hvordan kroppen responderer på hvilen – en ME-kropp funker ikke sånn som vanlige kropper, og om man håper mye legger man opp til mye skuffelse.
Heldigvis har jeg en innmari god reservehandler i Sigurd, så om jeg må gjøre som legene sier og infinne meg med et liv på sidelinjen, er han en perfekt erstatter!
Endelig fikk Sigurd og Mynt prøvd seg på en konkurransebane på ordentlig! De løp jo et løp i fjor, men mest for å teste Mynt i konkurransemiljø – ferdighetene hennes var ikke helt klare for fulle baner enda. Mens Sigurd har hvilt og rehabbet ankelbetennelsen sin løp jeg noen stevner med henne i vinter, men de var også mest for å bli trygg i miljøet, finne ut av belønningsrutiner og kvalitetssikre startene hennes. Først nå kjennes hun klar for å sette detaljene sammen til noe som minner om en helhet, og heldigvis er Sigurd endelig på beina igjen! Ankelen spøker fortsatt, men noen ganger går det fint å løpe en hel bane uten å få vondt etterpå. På Gjøvik forrige helg fikk de endelig gått ut på en konkurranse sammen, nå med mål om å løpe hele banen:
Det er så kult å se dem løpe sammen! Jeg har virkelig klokketro på at disse kan bli et fantastisk team når de får litt erfaring og sterkere, friskere ben. Og sjekk den bommen, da! Selv om en RC-reise sjelden er en lineær greie, er det deilig å se at Mynt våger å trøkke til og måke på fremover selv om hun ikke hadde skjønt hva som var neste hinder etter bommen 😀
Smiley fikk også være med til Gjøvik. Siden jeg for det meste går på krykker med en gjenstridig beinhinnebetennelse for tiden, var vi mildt sagt ute av konkurranseform. Det er fire måneder siden forrige gang vi stod på en konkurransebane. Hoppløpet kjentes ikke så bra. Banen var fin, men vi gjorde flere teite feil og følelsen i mål var at “vi kan bedre enn det her”. Til agilityløpet hadde vi heldigvis funnet igjen litt av flyten – et filleriv på hinder 2 skriver vi på kontoen for å ikke ha hoppet full XL-høyde på mange måneder. Det var et rolig og kontrollert løp, uten tendens til å skli på det våte underlaget, og med fine svinger. En solid vippe og et helt ok stoppfelt på bommen fikk vi dessuten puttet i banken til senere bruk!