Filmer fra Stavangertur (2017-11)

Jeg hadde egentlig tenkt å starte vinterhvilen etter Kløftastevnet i starten av November, men siden Kuling kjentes både sterk og i veldig bra form på det stevnet fristet det å utvide sesongen med en siste Stavangertur. Jeg tror det ble fjerde gangen vi dro til Stavanger i år, vi liker oss der! (Så det stemmer ikke helt at Østlendinger aldri drar på langtur for å konkurrere.)

November er vanligvis en skikkelig drittmåned for min del. Det blir bare mørkere og våtere og kaldere og hundene er stadig mer gjørmete for hver tur de har vært utenfor døren. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det vinterdepp, men jeg har de siste årene passet på å ta tak og gjøre hyggelige ting så fort november nærmer seg, for å fylle den måneden som føles uendelig lang med lyspunkter. Det merkelige i år var at november gikk fort! Jeg tror at mye av grunnen til det var at helgene var fylt med kurs, besøk, agility og helt til slutt en skikkelig roadtrip til Stavanger.

Med på turen hadde jeg fått låne Ville også. Vårt andre stevne sammen, og nå hadde vi til og med rukket å få trent litt ordentlig sammen på forhånd! På fire individuelle løp tok vi ett napp, to seiere og en andreplass! Det løpet vi disket gjorde jeg frivillig – jeg ville illustrere et poeng for henne ved å gjøre en sekvens på nytt. Wow, for en statistikk, jeg har vanskelig for å tro det selv! Ville begynner å få flyt mellom ferdighetene sine – hullene er lettere å manøvrere rundt når de ikke er så mange – og jeg på min side begynner å finne ut av hvilken informasjon hun trenger. Kjempegøy!

Her er nappet:

Og diskløpet:

Det er mentalt krevende for meg å omstille til en hund jeg ikke kjenner så godt, og konkurranse med Ville har gitt meg forsmak på hva som vil bli vanskelig når Smiley forhåpentlig skal konkurrere om noen måneder. Omstillingen til Villemodus (ikke først og fremst de konkrete valgene i banen, men instinktene i timingen som man ikke har tid til å være helt bevisst på hvis alt skal flyte) melder sin ankomst med tydelige bokstaver. Jeg vet jo at vi ikke har nok erfaring sammen til at ting går automatisk.

Tvert imot min forventning trengte jeg å være enda mer bevisst i omstillingen tilbake til Kuling – som jeg er vandt med å ha innenfor huden og forutse til minste detalj. Plutselig begynte jeg å tvile på hvor han ville være og hvilken informasjon han ville trenge – hva jeg ville rekke, og hvilket alternativ som ville gi ham klarest bane. På lørdag, mens jeg enda hadde krefter igjen, løp vi 100% feilfritt, med seier og andreplass i de individuelle klassene:

Søndag begynte kreftene å ta slutt mot slutten av dagen, og særlig i Kulings klasser følte jeg meg som en middelmådig handler. Jeg kunne hjulpet ham feilfritt rundt begge de banene om jeg hadde hatt det lille ekstra i stedet for å spare pusten til jeg virkelig trenger den. Hoppløpet var bra hele veien, bortsett fra den utrolig irriterende detaljen i starten. Kameraet følger ham ikke helt, men han tar starthinderet på nytt i stedet for å bli med meg mot tunnelen. Resten av løpet er jeg superfornøyd med! Vi løser noen vanskelige partier uten at det synes særlig godt på filmen hva som var vanskelig:

I agilityløpet gjør jeg derimot flere irriterende feilbedømminger. Jeg lar ham kjøre running på bommen selv om diskrimineringen ved oppgangen gir ham tvilsomt med fart inn, og risikoen for et dårlig felt er overhengende. Unødvendig av meg – vi har stoppfelt til sånt! RC’ene hans er ikke gode nok til å brukes i alle situasjoner, og jeg vet egentlig godt hvor feilene kan oppstå. Riktignok ble ikke dette dømt som feilpoeng, men vurderingen min var uansett dårlig. Bakbyttet på den korte tunnelen gjør jeg i Villetiming, Kuling trenger langt mer oppbremsing og sving for å komme inn mot nærmeste inngang. Instinkt-timing ute av sykronisering. Jeg begynte å bli for sliten:

Villes løp på søndag er jeg mer fornøyd med (og klasse 2 gikk konsekvent før klasse 3, så jeg hadde mer krefter til henne, det er nok litt av grunnen). Hoppløpet ga andreplass til tross for et riv i starten, men det viktigste med det løpet er for meg all selvtilliten som stråler av henne! Selvstendighet og samling på nest siste hinder er i en annen liga enn jeg er vandt til å se henne!

Agilityløpet vant vi, det var en utrolig vanskelig bane hvor jeg bedømte at eneste løsning i de aller fleste situasjonene var å bakbytte, bakbytte, bakbytte. Den ga meg ikke mulighet til å løpe offensivt på den måten jeg liker, men Villes responsivitet på steder hvor beskjedene er nødt til å komme ganske sent, reddet oss. En liten vegring etter et slakt bakbytte, men gode felt, vilt bra slalåmdiskriminering (det står et hopp ved inngangen som de fleste i klassen tok i stedet for slalåmen) og bakbyttebonanza! Om banen hadde passelig nivå for klasse 2 kan vel diskuteres, men jeg satte tenna i den og ga det en skikkelig sjanse! Gøy å gjøre det med unge, ferske Ville som jeg ikke vet helt hvor jeg har!

Vi løp også lagklasser, som hovedsakelig ble brukt til å teste feltkriterier og startrutiner. I det første lagløpet (lørdag) hadde Ville stått hos innroperen mens jeg løp med Kuling, og hun kokte fullstendig. Første gang jeg har sett Ville koke på den måten, hun har en fantastisk selvkontroll normalt. Kuling løp derimot den banen feilfritt. Søndag ble det mye kuk i kålen, høye hunder og utslitt handler. Mentaltrening på høyt nivå, og innbetaling av veldig rolige felt for Villes del – som hadde tatt raske felt ut av banken i lørdagens ag2-napp. Det finnes filmer av disse løpene på youtube hvis du er veldig interessert, men det er tåkete goprofilmer i ekstrem vidivnkel og vanskelig å se noe særlig, så jeg regner med at det er like greit å ikke legge dem inn her…

Neste november skal jeg definitivt vurdere å ha en liknende roadtrip-plan å se frem mot i slutten av måneden! Måneden gikk fort, og turen ble suksess både sosialt, erfaringsmessig og på pallen 😀

 

 

Vinterhvile – agilityfri?

Jeg har, i ganske mange år, gitt agilityhundene lange friperioder flere ganger i året. Stort sett får de en naturlig pause når vi tar seilferie (i praksis en ferie fra alt det vanlige her i livet) noen uker om sommeren, og en måned til seks uker fri i november eller desember, som er naturlig lavsesong for sporten.

337366_10150546984930673_1923090638_o

Dette med friperioder har jeg sett diskutert flere steder, så jeg har lyst å dele hva jeg tenker rundt det. På den ene siden kan man argumentere for at friske hunder i fornuftig trening ikke bør trenge å hvile fra sporten sin. Friperioder vil sette dem ut av rutine, kanskje la muskler de bruker spesielt på agilitybanen forfalle, og så videre.

Min hovedgrunn til å ta agilityfri er faktisk ikke hundene, men min egen motivasjon. Siden jeg har vært syk og ufør i mange år, har jeg ikke krefter til flere hobbyer. Agility fyller en relativt stor andel av de aktive timene mine siden jeg prioriterer de kreftene jeg har til akkurat det. Agility gir meg mye, jeg møter mennesker, jeg kan nerde meg ned i problemstillinger og jeg har en motiverende grunn til å komme meg litt ut av huset uansett vær. Men når agility er en så stor del av

livet, merkes det godt når motivasjonen faller. Når jeg lurer på om prioriteringene mine egentlig er verdt det (vi snakker tross alt om noe så kunstig som hundehinderløp – vi redder ikke akkurat verden!) og rett og slett ikke har lyst til å verken trene eller nerde. Motivasjonen min, gleden over agility, har godt av fri. Total avveksling en måneds tid gjør under for treningslyst og perspektiv!

13958119_10157263194210075_8461630758110068137_o

For hundenes del betyr agilityhvile først og fremst at jeg kan bruke krefter på annen trening med dem. Tur i skogen, svømming, styrketriks og trening på helt andre områder. Under den vinterhvilen vi er inne i nå, ligger fokus for Kulings del på å trappe opp den allmenne mosjonen.

Belastningsskaden jeg fikk i foten for snart et år siden har vært sterkt begrensende på hvor mye mosjon hundene har fått, og Kuling har vært alt for lett når han har gått på vekten. For lite muskler gir ham mindre å ta imot med i hver landing og hver sving, mindre margin til å unngå belastningsskader. Det har bekymret meg, og påvirket treningen hans. Frem til oktober hadde jeg gått fire (!) ordentlige skogsturer i fjor. En av dem var før skaden min, tidlig i januar. Jeg har brukt sykkel en del, så de har fått løpt, de har svømt i sommer, de har gått noen turer med Sigurd, og de har flere mål inngjerdet hage å bevege seg på i hverdagen. Så like passive som jeg har måttet være, har ikke hundene vært. Men det er noe helt annet å løpe løs i ulendt terreng!

Målet for Kulings vinterhvile er dermed at han skal på tur hver eneste dag! I den grad formen min tillater det gjør jeg det selv – om nødvendig får jeg hjelp av Sigurd. Skiføret hjelper veldig, med trekkhund kan jeg bare stå bak der og smile og turene er ikke så slitsomme.

Hvile er altså ikke egentlig hvile. Vi har agilityfri, og bruker kreftene på alternativ trening. Så variert som vi kan, for å bygge opp kroppen mot ny agilitysesong. Jeg logger turene i treningsdagboken, og har tegnet ut samtlige datoer frem til vi planlegger å sette i gang med agility igjen 3. januar. Foreløpig har det mest gått i skiturer, siden vi er velsignet med skiføre rett utenfor døren. Kuling har også fått gå i løssnø med vekter på bakbena, og planen er å få inn noen økter med kløv i tillegg. Sånn ser mosjonsloggen ut, med dagens felt enda stående åpent:

img_3703.jpg

Når det først skal være vinter og kaldt og mørkt, synes jeg snø og skiføre er helt topp! Det er så mye lettere å få til lange turer for hundene uten at jeg må slite meg ut selv!

Alt er dessverre ikke så glitrende som skiføret kunne tilsi… En halvtime etter at jeg filmet dette klippet røk hundene sammen i en løpetidshormonspekket slåsskamp, og Sigurds hunder endte med tvungen hvile med henholdsvis rift i en muskel og sting i munnen. Ikke akkurat sånn vi hadde planlagt desember for deres del, men om de først skulle skade seg, er ikke timingen så aller verst. De går glipp av det fysiske grunnlaget og må starte på nytt lavpunkt i januar, men vi hadde ikke noen andre planer for dem som må kanselleres, så det kunne vel vært verre. Hunder som slåss er virkelig ikke det aller minste hyggelig, de kunne fått inn en tann på et mer uheldig sted, og rett og slett drept hverandre. Utrolig nok er de bestevenner igjen, og synes vi er unødvendige som holder dem adskilt til løpetiden er over, for sikkerhets skyld…

 

Smiley er i gang med rehab igjen!

Vi fikk en måneds pause i opptreningen av skulderen på grunn av operasjonen, men nå er vi i gang igjen! På onsdag fikk hun svømme, vi går stadig lengre trekkturer i nomesele, og vi har introdusert en ny øvelse på reportoaret: sideveis forflytning av frambena mens hun står med bakbena høyt.

I prinsippet skal hun rotere rundt en bøtte eller liknende med mesteparten av vekten på frambena siden bakbena står opphøyd. Det har vært lettere å styre henne i mindre bevegelser foreløpig. Jeg prøver å bruke hånden med klikkeren som target, og følge etter med belønningshånden.

En videreutvikling jeg har kommet på selv (fordi jeg ble nødt til å holde fast boksen så hun ikke sparker den over ende) er at hun får tråkke over mine ben som “bumps”. Det krever at hun gjør store og høye løft med frambena, og det blir dermed en ekstra vanskelighetsgrad. Jeg har ikke noe klart mål om å sette signal og kvalitetssikre alle rehabtriksene så de kan utføres selvstendig, men de flyter mye bedre når vi har funnet en logistikk og forståelse sånn at repetisjonene kommer raskt etter hverandre. Denne økten er fra i morges:

Jeg har til og med gått en liten skitur med Smiley! Bare henne alene for å holde farten lav, og i et ferdig opptråkket spor så hun ikke kan tråkke gjennom snøen som er løs og dyp i varierende grad. Vi er foreløpig litt forsiktige med både å la henne løpe fort, og å la henne bevege seg på underlag som gir etter fordi det krever veldig mye av skuldrene.

Hun blir tydelig skikkelig sliten selv etter bare halvannen kilometers tur. Først overrasket det meg litt at hun sover i timesvis etter noe sånt, hun som alltid har hatt enorm fysisk kapasitet. Men da jeg tenkte meg om og innså at det er nesten et halvt år siden hun fikk gå mer enn noen hundre meter, sakte, i bånd, fikk jeg litt perspektiv på saken… Vi har en lang vei tilbake!

Selv om veien er lang før vi er tilbake der vi var for et år siden, kjennes det veldig bra at livet hennes går mer og mer tilbake i normale rutiner og færre begrensninger! Det kommer seg 😀

Smiley ble operert i går

Smiley har hatt litt trøbbel med løpetidene sine, vært deppa og uvel. Alt har gått i halv fart, treningslysten har vært dårlig og vi har rett og slett konkludert med at hun antakelig har hatt vondt. Sammen med at hun har D-hofter og dermed er helt uaktuell for avl, har dette gjort at vi har diskutert en hel del frem og tilbake med både veterinærer og andre, og til slutt har jeg bestemt meg for at kastrering nok er det beste for henne.

Det er aldri et lett valg å la noen skjære i hunden min. Annerledes når hunden er akutt syk, men Smileys plager har ikke vært akutte, og jeg har vurdert fordelene og ulempene grundig før jeg bestemte meg. Til alt hell virker hun ikke særlig plaget etter operasjonen. Litt uvel til å begynne med, men det gikk over med litt spesialbehandling og passe mye kos.

IMG_3005

Hun lar såret være i fred (antakelig fordi hun får gode smertestillende som tar brodden av ubehaget), og selv om hun er trøtt virker hun å være i godt mot. Vi er på dag to nå.

Siden det ikke ble funnet noen forandringer på livmoren fikk hun beholde den. Tradisjonelt er det vanligst å fjerne alt, men det er et mindre inngrep å kun ta bort eggstokkene, samtidig som det skal gi de samme helsefordelene for henne. Vi har noen veldig rolige dager foran oss, med sofatid og lydbøker. Jeg holder de andre hundene unna for at hun skal slappe ordentlig av, og hun har selv valgt å ligge og slappe av for det meste.

IMG_3017

Rehabtreningen blir satt på vent, men jeg tror det var god timing nå. Hun var i god form og uansett i moderat trening, så hun går ikke glipp av så veldig mye med noen roligere uker. Forhåpentlig kan vi begynne å gå små turer om noen dager, og derfra går veien opp og frem!

Jeg vil passe på å takke gjengen på Din Dyreklinikk med kirurg Thomas Sissener i spissen for at dere tar så godt vare på Smiley. Selv om vi skulle ønske at vi ikke måtte besøke dere så ofte som vi har gjort i det siste, føler vi oss i det minste veldig godt tatt vare på!

IMG_3031

Kløfta, november 2017

Bris har herved fire champion-titler: i tillegg til norsk og svensk utstillingschampionat og det norske agilitychampionatet, tok hun på søndag sitt siste hoppcert og er heretter også hopp-champion! Stort for en aldrende dame – det varierer hvor gøy hun synes agility egentlig er. Søndag morgen var det kjempegøy, og sammen med Sigurd satte hun et riktig fint løp som holdt til andreplass i klassen!

Kuling gjorde også et godt løp på den samme banen, for dommer Graham Partridge. Det gikk fort, så fort at jeg ble litt sen i slutten av banen, kom i veien, og vi fikk med oss et riv. Beste tid og god følelse – ekstra godt å kjenne at Kuling er i god form siden vi hadde disse merkelige halteepisodene før NO. Han hadde forresten også bra RC i både A3 og lagløpet – de løpene ligger på youtube hvis du vil se. Hoppløpet:

Ville gjorde også bare løp på Kløfta, men ingen av dem holdt helt inn. Det var en tunnel under bommen hun bare ikke fant, et hjul hun ikke våget å hoppe på første forsøk, og litt annet små-rusk. Men hun kjennes fresh, rask og i fin form! Hun taklet også akvedukt-mur med åpning under bra, et hinder jeg ikke tror hun har sett før. Her er hoppløpet hennes (resten av løpene ligger på youtube hvis du vil se dem!).

Både Kuling og Ville kjennes veldig bra nå, og jeg føler meg ikke helt ferdig med agilitysesongen 2017 enda… Dermed blir det et siste stevne for sesongen før vi tar vinterhvile. Vi tar en tur til Stavanger i slutten av måneden 😀

 

Kuling er sjekket og røntget

Vi har lenge hatt en plan om å gjøre en grundig gjennomgang av Kulings kropp. Jeg følger med selv også, og har etter hvert lært både det ene og det andre om agilityhunders fysikk og skaderisiko. Likevel synes jeg det er godt å la en spesialist se på hunden min innimellom, for å fange opp om det kan være noe jeg har oversett.

Kuling er syv år, har alltid vært ganske skranglete bygget, har vanskelige for å bygge muskler, og veier i dag bare 15,4 kg til tross for 53 cm mankehøyde. Moderat muskulatur er nok med på å øke faren for skader siden han ikke har så mye som tar imot og støtter opp om han setter noe feil, samtidig som en lett kroppsbygning tross alt betyr mindre tyngde som skal dempes i hver landing.

IMG_2769

I tillegg til alder og agility som i seg selv er nok til at jeg vil sjekke ham, hadde Kuling i forrige uke to ganske skremmende episoder med skikkelig halthet på venstre framben. Den første var tirsdag kveld. Da reiste han seg etter å ha sovet litt, og var plutselig veldig sint og veldig halt. Jeg fikk ikke lov til å undersøke ham med én gang, men filmet et lite klipp for å kunne vise frem hvor ille det var. Haltingen forsvant like plutselig som den kom, etter et lite minutt. Etterpå fant jeg ingentng ved noen av de undersøkelsene jeg kan gjøre selv. Ingenting. Sånn så det ut:

Denne første episoden avskrev jeg med en tanke om at han må ha ligget dumt sånn at foten sov, eller ett eller annet sånt. Det forsvant veldig fort (varte i mindre enn et minutt) og var ingen spor etterpå. Et éngangstilfelle, virket det som.

Neste episode var torsdag kveld, under kurset med Jenny Damm. Etter å ha revet et hinder kom Kuling plutselig på tre ben, og jeg gjenkjente det umiddelbart. Selve haltingen varte i mellom fem og ti sekunder, og jeg har klippet med alt fra filmen før og etter, for å vise at han ikke var halt etter rivet, ei heller like etterpå da han gikk av banen. Ikke heller denne gangen viste han noen symptomer etterpå, og det var ingenting som var ubehagelig da jeg undersøkte tærne, håndleddet, albuen og skulderen hans. Det kan naturligvis ha med rivet å gjøre, han kan ha slått seg. Men to episoder på en uke, på samme ben, gjorde at jeg var ganske bekymret selv om de oppstod under ganske forskjellige forhold.

Hvert løp på Norwegian Open tok jeg som en slags test. Jeg evaluerte ekstra under oppvarming og etter løpene, for å se om vi kunne se spor av ubehag eller halting. Ingenting. Det føltes for drøyt å trekke ham fra konkurranse etter to så små episoder, men samtidig føltes det veldig bra å vite at vi allerede hadde en time booket hos en av de flinkeste veterinærene jeg kjenner om bare noen dager!

IMG_2710

For hver gang vi har flyttet til nytt sted i løpet av de tolv årene jeg har hatt hund, har det tatt meg tid å finne en veterinær jeg virkelig stoler på. Det kjennes veldig bra at Din Dyreklinikk i Sandefjord nå er min go to-klinikk, med spesialister som kan ta seg av mine firbente atleter. Særlig har Thomas Sissener vært gull verdt for skadefuglen Smiley, og det var hos ham Kuling hadde time i dag.

Kort fortalt gjorde vi en del undersøkelser, og tok røntgenbilder av både knær (på grunn av knasing når han reiser seg fra liggende), håndledd og skulder. Vi fant noen små forkalkninger, men egentlig mindre enn det som er å forvente på en hund av Kulings alder og aktivitetsnivå. Ingen bekymringsverdige funn. De nedslitte tennene er det mulig at skal få en forsterkning av epoxy for å bremse slitasjen, jeg har ikke helt bestemt meg enda.

Takket være tålmodig veterinær og operasjonssykepleier kunne vi til og med ta røntgenbildene uten å måtte dope Kuling! Han er redd for å bli holdt fast og kan bite om man gjør noe ordentlig ubehagelig, så det er ingen selvfølge å kunne gjøre sånt som i dag uten sedering. Jeg setter stor pris på den tålmodigheten, og Kuling satte pris på at de tok seg tid til å kose litt etterpå, for å gjenvinne tilliten. Han er glad i mennesker, men har utviklet en velbegrunnet skepsis mot de som er ikledd operasjonsklær og legefrakk 😉

IMG_2760

For de mystiske halteepisodene er foreløpig planen å ta vår vante vinterhvile fra agility, og fokusere på annen aktivitet de kommende månedene. Hvis det skulle skje igjen, kommer vi naturligvis til å gå dypere inn i det. Foreløpig ser vi på det som to merkelige enkeltepisoder som vi ikke har forklaring på… Vinterhvilen tar jeg både for å gi hundenes kropper avveksling i belastningen, men også for å gi min egen agilitymotivasjon tid til å hente seg inn. Jeg tror vi har godt av det, både hundene og jeg!

Jeg håper det blir gode kvelder foran peisen, svømming for både folk og dyr (i hver vår svømmehall), late dager på sofaen og mange turer i skogen nå som foten min ser ut til å tåle det igjen (et år nesten uten tur har vært noe skikkelig dritt for formen!).

IMG_2738

Norwegian Open 2017

I dag starter Selvstendighet modul 2, det siste onlinekurset for i år. Forrige helg var jeg i Kristiansund og instruerte mens Sigurd var på melsom og konkurrerte. Det meste av forrige uke gikk med til kurs for fire verdensmestere i Kongsvingerhallen, og i helgen var det NO2017. Slag i slag!

Det har vært travelt i det siste, men nå begynner roen å senke seg. Kalenderen er mer åpen fremover, jeg har bare to kurs igjen i årets siste måneder, og jeg har tenkt å komme i gang med svømmingen igjen. Smileys rehab går også riktig vei, og siste skudd på øvelsesstammen er at hun får gå slalåm mellom bena mine, og stadig lengre økter i vanntredemøllen.

Nok om alt det andre, det var NO2017 jeg tenkte at dette innlegget skulle handle om. Denne helgen var det veldig gøy å være Team Kuling! Litt usikkerhet om formen hans (han har hatt to merkelige men kortvarige episoder hvor han har løftet venstre framben, helt blokkhalt, i noen sekunder, som jeg ikke har funnet forklaring på eller logikk i) gjorde at jeg bare tillot meg å tenke ett løp av gangen, og evaluerte nøye underveis. Han skal uansett til grundig sjekk med røntgenbilder og det hele i morgen (det har vært planlagt lenge) så jeg har allerede planen klar for å få sett litt ekstra på det benet, men om han hadde vist det minste tegn til ubehag gjennom helgen hadde jeg måttet trekke ham fra resten av NO.

Til alt hell fungerte både Kulings kropp og hode tilnærmet perfekt, og det ble dermed åtte herlige løp for oss! Jeg tenkte å gå gjennom dem alle sammen, og fortelle litt hva jeg tenkte: 

Fredag kveld var det kvalifiseringsklasse åpen agility, midt opppi premieoversikt og rigging av 14 meter premiebord. Det har vært min faste dugnadsjobb på NO de siste årene, men tidligere har ikke konkurransene startet før lørdag morgen. Multitasking og til og fra ble tema for en lang fredagskveld denne gangen. Banen var ikke enkel, men jeg fant løsninger jeg likte og følte meg sikker på at jeg hadde forstått hvilken informasjon han ville trenge hvor og når. Særlig hadde sekvensen før slalåmen felt mange av de som løp før oss. Kuling nailet den! Litt flyt ut i sving på de to stedene jeg hadde forutsett, før vippen og før muren, men ellers helt perfekt. Med ca 300 startende er ikke håpene for plassering så veldig høye, men det var faktisk tolvteplassen fra dette løpet som til slutt kjøpte oss en finalebillett! Det fikk vi rikgitnok ikke vite før på søndag, så mer om det senere. Her er løpet:

I mål gråt jeg mine salte tårer over hvor bra han er, og at jeg vet at han ikke kommer til å leve evig.Kuling er syv år nå, og jeg vet at statistikken tilsier at han kanskje har et år igjen i toppen, kanskje kan han konkurrere til han er ti, men jeg begynner å kjenne veldig på at sesongene våre er talte. Vi er endelig et team som finner flyten oftere enn vi misforstår hverandre! Likevel har jeg vært så tom for motivasjon i det siste at jeg knapt nok har trent siden juni. Smiley har vært motivasjonen min de snart to årene jeg har hatt henne, og da hun ble skadet igjen gikk treningslysten i kjelleren. Når Kuling leverer på denne måten, sitter jeg igjen med en enorm ambivalens over mitt eget elendige engasjement midt oppi euforien. Takk, Kuling. Du er en stjerne!

Lørdag morgen startet med et hoppløp som føltes veldig bra, selv om vi sprang forbi et hinder og dermed ikke fikk noe resultat. Jeg hadde bestemt meg for at om jeg klarte å rekke det skulle jeg framforbytte før muren, men at det var veldig lite sannsynlig at jeg ville rekke dit. Da jeg oppdaget at jeg rakk gikk jeg for byttet, men jeg glemte i farten å forberede Kuling på at det kom, så han kom for stort over hoppet før, og fikk dermed ikke nok linje til muren før jeg var forbi og i gang med neste bytte. Jeg sprang videre som om ingenting hadde skjedd, og tror ikke Kuling merket at vi disket 😉

Neste løp lørdag var finalekvalifisering i hoppklasse. Vi nailet den banen! Men i en såpass rett bane med få skarpe svinger trenger man mer ren “ground speed” for å havne på toppen enn det vi har. Dermed havnet vi et stykke ned, og det ble ingen gullbillett. Likevel er det skikkelig heftig å se noen av de navnene man har lagt bak seg på listen – selv de vi har slått på ren tid selv om de også gjorde feilfrie løp. Vi er ikke raskest i verden, men vi kan sørenmeg sparke litt fra innimellom vi også! Av alle helgens løp var nok dette det mest perfekte, ikke én dårlig sving, ikke så mye som en tendens til misforståelse oss to imellom, og jeg rakk alle de vanskelige byttene fordi Kuling er selvstendig og fikser oppgavene sine på egenhånd mens jeg løper for å plassere meg til neste. Flytfølelse!

Før jeg fikk løpt den måtte jeg briefe en annen bane – en mental utfordring som det definitivt er nyttig å ha trent på før. Jeg er ganske trygg på at jeg kan hente frem en bane fra hukommelsen når jeg fokuserer, selv om det har gått mange timer og en annen briefing i mellomtiden.

Deretter var det tid for å hente frem den andre banen fra hukommelsen, la Kuling puste litt, og deretter løpe Agility 3 large. Her har vi ikke så mye å hente – Kuling er champion og det er ingen kvalifisering i denne klassen, bare et “vanlig” klasse 3-løp. Fokuset mitt lå derfor på å ha solide felt før søndagens åpen agility-kvalifisering, spesielt med tanke på at vippen hans i ÅAG-løpet fredag kveld var rimelig tynn. Perfekte felt, men litt annen rusk, spesielt fra min side. Jeg ser på filmen at jeg var for langt opp etter bommen, og at den threadlen han feilleser som å ta starthinderet på nytt er helt riktig lest av ham!

Pizza, søvn, tidlig start søndag! Oppe før solen, og først briefet vi det som ble min favorittbane fra årets NO: Åpen agility-kvalifisering av Alexander Beitl. SÅ mye som kunne gå galt, men ingenting vi ikke kunne løse. Smarte utfordringer hvor de hindrene som er “problemet” egentlig ikke har noe med de hindrene hunden skal ta å gjøre. Hvor du er nødt til å stole på at hunden kan utføre oppgavene sine selv, for å plassere deg i tide til å mestre neste sekvens. Vi røk på at henholdsvis Kuling ikke kom nok inn på en threadle, og at jeg på min side ikke holdt threadlen lenge nok. Marginal misforståelse, og jeg digget resten av løpet!

Med dette trodde jeg alt håp om finalebillett var ute – det som ble sagt på fredag var nemlig at det kun deles ut ti gullbilletter på fredag, ti på lørdag og ti på søndag. Lørdag og søndag plukkes det videre nedover listen når noen på topp ti allerede er kvalifisert, mens på fredag i den første klassen er ingen kvalifisert enda. Med andre ord er det mye enklere å kvalifisere seg lørdag og søndag, når de aller beste allerede er kvalifisert og billettene vandrer videre nedover listen. Jeg vet ikke om unntaket ble diktet opp underveis eller om denne regelen alltid har eksistert, men i alle tilfelle: siden det bare ble 13 feilfrie i søndagens NOA, ble de siste gullbillettene heller delt ut til oss som lå rett bak direktekvalifisering fredag, enn å gi dem til de som kom på 14. plass eller lavere med feilpoeng søndag.

Vi fikk en gullbillett!!!

IMG_2712

Da jeg fikk vite om gullbilletten hadde vi allerede rukket å løpe hopp 3 (med et riv, en ren feilbedømming av avstand kan det se ut til på filmen) og benke oss for å se finaler. Det jeg er mest glad for i hopp3-løpet er svingen ut av den siste tunnelen! Sving ut av tunnel har aldri vært vår sterkeste side, så det er godt å se at trening hjelper!

Å løpe finale er kanskje det mest energi-intensive kicket jeg kan utsette meg for. Jeg elsker det! Noen filmet hele det høytidelige innropet av finaledeltakerne med mitt kamera, så hvis du vil se det, kan du kose deg med seks minutter tildeling av startnummer:

Finalebanen krevde sin hund og sin handler, og frem til hinder 14 var jeg superfornøyd med prestasjonen vår. Tabben er nok preget av at jeg noen timer tidligere hadde holdt for kort for Kulings smak i en threadle (etter vippen i åpen agility), og jeg overkompenserte ved å holde for lenge i finaleløpet. Deretter mistet vi synkroniseringen et par hinder. Likevel var det utrolig kult å kunne sende Kuling i mål på egenhånd med et godt løpende felt selv om oxeren sto sideforskjøvet så det ble en S-sving eller sving av feltet og skjev oxer-approach for hundene! Finish-signalet har jeg ikke bruk for så ofte, men det er herlig å ha når man vel trenger det!

Etter finalen var jeg tom for krefter og engasjement. Jeg elsker finalestemning, jeg digger å gi alt, men når jeg har gitt alt har jeg rett og slett ikke mer igjen. Jeg kan ikke gi alt på den samme måten i alle løp jeg gjør, da hadde jeg bare kunnet løpe ett løp per dag. Jeg vurderte å trekke meg fra A3-løpet men Sigurd hadde kjempelyst, og lovet meg å være konsekvent med vippefeltet. Han er en bra reservehandler! Jeg anbefalte ham ikke akkurat å kjøre running på den bommen med så skjev oppgang og sving etter, og det var ingen overraskelse over at Kuling ikke nådde helt ned til feltet. Det der er en typisk RC-setting vi er svake på. Vippekritieriene var det derimot ingen tvil om, og det er godt å sette en sånn vippe i banken til neste gang. Kuling er jo ikke kjent for å ta alle kriterier for god fisk, så han trenger påminnelser med jevne mellomrom! Takk, Sigurd 🙂

Smiley og Bris var med som maskoter. Smiley fikk noen turer inn i hallen for å øve på å oppføre seg. Hun er veldig flink til å kontrollere eget stress ved selve agilityen, men vi har enda en vei å gå når det kommer til utfall mot hunder som kommer for tett på intimsonen hennes. Sigurd og Ville løp også alle offisielle løp og kvalifiseringsklasser. Hvis du vil se filmer av deres løp, kan du klikke deg inn på www.youtube.com/ingeridklaveness 🙂

Neste års Norwegian Open er satt til uken etter FCI-VM som skal foregå i Sverige. Bare tre reise- og hviledager mellom to så energikrevende arrangementer gjør at jeg tror jeg kommer til å måtte velge én av delene. Å delta i VM velger man jo ikke akkurat, det får uttaket avgjøre. Men om jeg ikke skal delta kan jeg egentlig godt tenke meg å reise som supporter, siden det er så nærme. Begge deler kan uansett gå ut over NO-deltakelse, jeg må være konservativ med kreftene for å ta vare på egen helse. Den er dessverre ganske skjør. Heldigvis er det lenge til det valget må tas!

Liker du lange og detaljerte innlegg som dette? Si fra! Jeg vet ikke helt hva denne bloggen skal inneholde nå som det meste av agilityverden møtes på facebook. Kritikk, klikk og ønsker er dermed nyttig informasjon for veien videre.