Bris <3

I høst fant vi det perfekte pensjonisthjemmet til Bris. Det var ikke noe enkelt valg å flytte på en nesten tolv år gammel hund, men forholdet mellom henne og Mynt ble bare dårligere og hele husholdningen led under stresset ved å holde dem adskilt. Det ble så riktig og så bra! De fikk en fin tid sammen, Bris og Ann Kristin.

Så begynte det å gå nedover. Bris har vært urolig og ukomfortabel. Hatt vanskelig for å sove. Mistet noe av matlysten og nesten sluttet å drikke vann. Det har vært til og fra og gode perioder, men noe var feil. Det tok tid å finne ut av hvorfor. Mange veterinærbesøk senere måtte vi til slutt ta henne hjem for å få hjelp av Din Dyreklinikk til å finne det svaret vi fryktet. Bris har kreft. Prognosen er dårlig.

Jeg mener at en av de største svakhetene med hunder er at de lever så kort. Man får bare beholde dem i livet i en håndfull år, om man i det hele tatt er så heldig. Vi fikk ha Bris i tolv. Ann Kristin fikk bare noen måneder. Vi visste at denne tiden måtte komme, men det var likevel umulig å være forberedt.

Vi tror ikke Bris har mye tid igjen, men vi gjør vårt aller beste for at den tiden hun har er så god som mulig. En av de gode tingene er å gå lunsjrunder på jordene her hjemme, som den bildet er fra. Hun jager ingen rådyr nå, så hun slipper å gå i bånd. Rim på værhårene, stort smil, mye bjeffing. En god pause fra virkeligheten når den er for trist til å ta inn.

Sommer 2020 (og hvorfor Sigurd løper med Smiley)

Kalenderen sier September – det er vel bare å innse at sommeren offisielt er over. Vi har nytt mer sommer hjemme enn vi pleier, Sigurd har ny jobb (men fortsatt hjemmekontor så den praktiske forskjellen er ikke så stor), vi har hatt besøk av gode venner, og så har vi giftet oss. Før bryllupet snek vi oss til en toukers Nord-Norge-turné, hvor vi sveipet innom Lofoten og Midnattssolhoppet i Tromsø.

På vei nordover fikk vi med oss et kveldsstevne i Drøbak.

Her tok Smiley endelig et agility-cert for en ny domer (vi har jo hatt en hang-up med å bare vinne når det er Kurt som dømmer). Jeg elsket ikke akkurat banen, men vi kom oss rundt og vi fikk trent noen rolige stoppfelt som kan være kjekke å ha i banken til senere:

Lofoten var den perfekte omveien.

Vi hadde flaks og med været, unngikk travle turistfeller og kunne nyte naturen i fred og ro. Ingen av oss har friske nok ben til fjellturer, men sykkel og kajakk tok oss likevel et godt stykke fra allfarvei.

Tromsø: Midnattssolhoppet.

Andre ordentlige stevne sammen ble en braksuksess for Sigurd og Mynt, poff var de allerede kvalifisert for hopp 2. Her er et av favorittløpene:

For Smiley ble det derimot en kjip uke. Vi skjønte lite da hun plutselig ikke ville løpe agility, men etter en del om og men fant vi et våteksem i armhulen hennes som sannsynligvis stammet fra gnagsår fra nomeselen på en lang sykkeltur i Lofoten. Vi fikk kontroll på våteksemet, men frykten for å få vondt satt igjen. Vi gjorde noen gode løp mellom de dårlige, men alt handlet om å bygge selvtilliten hennes opp igjen.

Dette løpet var det som føltes kulest (selv om det ikke ledet til så mye resultatmessig siden jeg disket henne for å prøve å fly på bommen):

En del løp strøk vi oss fra, og en del av de vi prøvde oss i var bare trist. Dette er av de mest konstruktive vi fikk til. Det er fra den siste dagen, da jeg var så sikker som jeg kunne bli på at hun ikke hadde vondt lenger, og forsøkte etter beste evne å overbevise henne om at agility kan være gøy likevel:

Så var det bryllup.

Covid-19 satte en stopper for festen (som er utsatt på ubestemt tid), men vi bestemte oss for å likevel gjennomføre vielsen 25. juli. Det ble en fin dag med de aller nærmeste, og nå er vi endelig gift!

Foto: Lars Østbye Hemsing

Bryllupsreisen måtte da også skje i Norge.

Vi delte den mellom hytta på fjellet og en uke på sjøen (vi solgte båten vår tidligere i år, men er så heldige at det fortsatt er en båt i familien som vi fikk låne). Norge er nydelig, og på den varmeste delen av sommeren var det ikke mye å savne fra den utenlandsferien vi egentlig hadde planlagt. Vi er heldige!

Vi rakk også et agilitystevne til før sommeren var over.

Vår første tur til Hadeland, et velorganisert stevne på et fint idrettsanlegg. Anbefales! Mynt klinket til nok en gang, med to nye seiere og tilhørende napp. Her fra lørdagens agility 1:

For Smiley ble det tydelig at frykten fra Tromsø satt igjen. I første løp ville hun ikke starte i det hele tatt, så vi måtte legge en plan B. Det er særlig hinder én som har satt seg, hvis man bare passerer det (fortrinnsvis ved å snike seg rundt det og be om trøst), var resten av banen tryggere. Leke i hånden hjalp, så Sigurd brukte noen løp til å rett og slett forsikre Smiley om at man ikke får vondt av å hoppe hinder én når våteksemet er borte. Etter fem usikre løp var det utrolig godt å se henne endelig våge å spre vingene sine igjen i helgens siste løp! Nydelig tid på resultatlisten er underordnet gleden over å se henne endelig våge å ta i… Det kan hende frykten dukker opp igjen, men nå er vi i alle fall sikre på at vi valgte riktig metode for å jobbe mot den!

Nå er det kanskje på sin plass å forklare hvorfor jeg ikke løper med Smiley selv.

Jeg har hatt problemer med belastningsskader (spesielt beinhinnebetennelse, der muskulaturen fester på innsiden av skinnbeinet) siden jeg var åtte år gammel. Den responderer ikke på noe av all behandling som har vært prøvd ut, og har altså i hele mitt voksne liv diktert hvor mye jeg kan stå, gå og løpe.

Etter at jeg forsøkte å forbedre sprint-teknikken min ved å delta på Speed Up Agility-kurset for noen år siden, fikk beinhinnebetennelsen overtak. Håpet med å jobbe med løpeteknikken var å løpe bedre, minske belastningen og tåle mer. Resultatet ble det motsatte. Smertene i seg selv er til å leve med, men det blir en konstant balansegang hvor litt egentlig er for mye. Jeg har knapt kunnet gå små skogsturer engang, agility har vært smertefullt og det har vært noe bekymring knyttet til om jeg har vært på grensen til å pådra meg stressfraktur i leggen i tillegg til beinhinneproblemet. I våres fikk jeg beskjed om å gå på krykker. Kort sagt har treningsmengden måttet være alt for liten til å passe sammen med å prestere på høyt nivå.

Nå tar jeg et år fri fra agility. Fri fra absolutt alle former for løping. Forhåpentlig kan jeg gå litt tur etter hvert, men de siste to månedene har jeg for det meste ligget stille. Kroppen har trengt det, men jeg er samtidig veldig langt fra agilityform. Om jeg kommer tilbake på banen vil avhenge av hvordan kroppen responderer på hvilen – en ME-kropp funker ikke sånn som vanlige kropper, og om man håper mye legger man opp til mye skuffelse.

Heldigvis har jeg en innmari god reservehandler i Sigurd, så om jeg må gjøre som legene sier og infinne meg med et liv på sidelinjen, er han en perfekt erstatter!

Sigurd og Mynt har debutert!

Endelig fikk Sigurd og Mynt prøvd seg på en konkurransebane på ordentlig! De løp jo et løp i fjor, men mest for å teste Mynt i konkurransemiljø – ferdighetene hennes var ikke helt klare for fulle baner enda. Mens Sigurd har hvilt og rehabbet ankelbetennelsen sin løp jeg noen stevner med henne i vinter, men de var også mest for å bli trygg i miljøet, finne ut av belønningsrutiner og kvalitetssikre startene hennes. Først nå kjennes hun klar for å sette detaljene sammen til noe som minner om en helhet, og heldigvis er Sigurd endelig på beina igjen! Ankelen spøker fortsatt, men noen ganger går det fint å løpe en hel bane uten å få vondt etterpå. På Gjøvik forrige helg fikk de endelig gått ut på en konkurranse sammen, nå med mål om å løpe hele banen:

Det er så kult å se dem løpe sammen! Jeg har virkelig klokketro på at disse kan bli et fantastisk team når de får litt erfaring og sterkere, friskere ben. Og sjekk den bommen, da! Selv om en RC-reise sjelden er en lineær greie, er det deilig å se at Mynt våger å trøkke til og måke på fremover selv om hun ikke hadde skjønt hva som var neste hinder etter bommen 😀

Smiley fikk også være med til Gjøvik. Siden jeg for det meste går på krykker med en gjenstridig beinhinnebetennelse for tiden, var vi mildt sagt ute av konkurranseform. Det er fire måneder siden forrige gang vi stod på en konkurransebane. Hoppløpet kjentes ikke så bra. Banen var fin, men vi gjorde flere teite feil og følelsen i mål var at “vi kan bedre enn det her”. Til agilityløpet hadde vi heldigvis funnet igjen litt av flyten – et filleriv på hinder 2 skriver vi på kontoen for å ikke ha hoppet full XL-høyde på mange måneder. Det var et rolig og kontrollert løp, uten tendens til å skli på det våte underlaget, og med fine svinger. En solid vippe og et helt ok stoppfelt på bommen fikk vi dessuten puttet i banken til senere bruk!

Innlæring: sving vekk på verbal

Smiley har lært et nytt triks i det siste: svinge vekk fra meg i slalåmutgangen på ren verbal, så jeg slipper å være ved utgangen og handle henne bort fra meg. Det gjør at jeg kan plassere meg bedre etterpå!

I filmen går jeg kjapt gjennom grunnferdighetene jeg har brukt:

  • Snurre høyre og venstre på verbal
  • Snurre i forskjellige posisjoner
  • Snurre i bevegelse
  • Snurre tilbake mot utlagt belønning
  • Solide slalåmutganger som tåler forstyrrelse
  • Snurre i slalåmutgangen
  • Hvis det trengs kan man hjelpe hunden med en utlagt belønning på riktig side av slalåmutgangen

Akkurat den samme ferdigheten er veldig kjekk å ha ved andre hinder, for eksempel etter tunneler eller etter bommen når det ligger en tunnel under bommen som de skal svinge tilbake for å ta, sånn at de kommer mot deg gjennom tunnelen. Her viser jeg hvordan jeg lærte Kuling å svinge vekk fra meg på bommen:


Kjekt å ha!

Challenge time!

Jeg innser at vi ikke har delt akkurat dette før, men det er nesten rart. Dette er nemlig en av favoritt-treningene våre!

Mesteparten av treningstiden på agilitybanen her hos oss blir brukt til å metodisk bygge opp hinderferdigheter og handlingsforståelse, men så skal jo disse ferdighetene settes i kontekst og testes ut i praksis. Vi har en egen lek for det, som gir oss mye større variasjon enn om vi trener på en planlagt bane. Reglene er enkle:

  • En av oss starter med å vise den andre en linje. Det gjelder å finne en linje som er akkurat passe vanskeilg.
  • Nestemann prøver seg på den samme linjen. Hvis begge lykkes, finner den første igjen på en ny utfordring.
  • Hundene trener annenhver repetisjon, den ene jobber mens den andre får belønning.
  • Hvis man går for hardt ut og feiler på sin egen challenge, må man bruke neste repetisjon til å rette det opp (det viktigste er tross alt at hundene får oppleve mestring og utvikle forståelse!).
  • Da er det den andre som tar over turen med å finne nye linjer. Man får altså beholde turen så lenge man finner passelig vanskelige linjer og klarer å sette dem på første forsøk.

Hindrene skal ikke flyttes på, så når de mest åpenbare linjene i banen er brukt, ender vi med å trene på rare linjer, rare avstander, uvant handling – alt det vi ikke hadde fått trent om vi satte opp en fin bane med gode avstander. Vi avdekker hull i forståelsen, finner nødvendige tilpasninger i handlingen og får satt kriterier i ny kontekst. Samtidig er det hele en lek hvor vi pusher hverandre til å prøve noe nytt. Konkurranseinstinktet innad i flokken oppveies av å få feire at hundene våre får til stadig nye ting. What’s not to love?

Har du lyst å teste challeng-leken vår? Tag oss i sosiale medier! På Facebook finner du oss som “One To Watch – agility og mye mer!” og på instagram heter vi @Ingerid_OTW og @Sigurd_OTW – enkelt og greit 🙂