Vi har trukket oss fra EO

IMG_9096

Ville har skadet en tå. Vi visste med én gang hun var halt at dette kunne påvirke sommerens planer, men har tatt hjelp av dyktige veterinærer på Din Dyreklinikk i Sandefjord og forsøkt å puste rolig og ikke tenke det verste. Røntgenbildene viser ingen brudd eller brist, så etter all sannsynlighet er det en ligamentskade. Vi har fått time hos spesialist Thomas Sissener i begynnelsen av august, og hvis hun ikke har blitt bra av seg selv frem til da får vi svar på hvor feilen sitter og hva vi kan gjøre med det.

Etter en uke på betennelsesdempende er hun fortsatt ikke bedre. Sjansene for at dette er en liten skade som går raskt over virker dermed små. Vi har ikke noe annet valg enn å trekke henne fra både Hulahoppet og EO. At Sigurd ikke skal til EO påvirker også mine reiseplaner. Planen var å kjøre og overnatte i campingvognen, og det blir en alt for lang tur for meg alene. Dette skulle blitt mitt første internasjonale mesterskap med Smiley, mitt tiende med Kuling, Sigurd og Villes tredje.  Vi har planlagt, drømt og gledet oss i mange måneder. Det er trist, ikke bare for Sigurd og meg men også for det norske laget som mister hele tre av hundene i largetroppen, men det var sånn det ble denne gangen.

Vi skal prøve å bruke den ekstra tiden vi får hjemme til noe godt, og så heier vi på det norske laget på avstand! Ville får heldigvis lov til å svømme (i kontrollerte former) så vi skal forsøke å gjøre den kommende måneden så levelig som mulig for henne. Det er ikke lett å holde en ung border collie i ro! Forhåpentlig får vi trent litt med de andre hundene, gått noen turer, slappet av på terrassen og kjent at livet ikke er så verst her hjemme heller.

21083038_10155426222010673_8135362619305911601_o

Sommer i skyggen

Vi har hatt noen uker hjemme denne sommeren. Mens Sigurd stort sett jobber de fleste av døgnets våkne timer (på kontoret på dagtid og med båtmotor på kveldstid) holder jeg som vanligvis skriver her i bloggen (Ingerid) fortet i skyggen på grunn av en hestekur med antibiotika. Jeg trives riktignok best i skyggen til vanlig også, særlig nå som det er hetebølge, så det passet i grunnen fint å ta noen uker pause fra alt det jeg vanligvis bruker kreftene på og ha fokus på restitusjon. Kroppen har vært overtrent siden seiersrunden på NM vippet beina ut av spill i starten av juni, og jeg har hatt irriterende tendenser til magesår det siste året og det kommer forhåpentlig antibiotikakuren til å få orden på. Livet i skyggen er ganske behagelig, og jeg hviler ikke bare av nødvendighet men også fordi det er deilig denne gangen!

IMG_9096

Det fine med å planlegge å gjøre veldig lite er at man får gjort ganske mye, bare på ikke på den samme måten. Jeg har endelig fått tatt tak i en del kontorarbeid og planlegging. Huset er  ryddigere enn det pleier – jeg har krefter til å rydde opp etter at jeg har gjort noe. Hundene mine har dessuten fått litt trening! Selv om jeg ikke kan løpe, kan jeg gruble, planlegge, peke, forklare og belønne. Dette er egentlig den første skikkelige treningen jeg har fått til siden før Smiley debuterte i april. Vi har såklart gjort noen småøkter innimellom gjennom våren, men den siste uken har jeg kunnet plukke opp prosjekter, gjøre flere små økter per kveld etter at den verste varmen gir seg, og følt at jeg faktisk får lært hundene noe – ikke bare aktivisert dem.

Det er prosjekttrening jeg liker best. Ta tak i en ferdighet jeg synes vi mangler forståelse på og gruble ut innfallsvinkler som kan illustrere kontraster for hunden (denne slalåminngangen er riktig, dette mener jeg med denne handlingsmanøveren, dette er det viktig at du tar deg tid til når du samler deg for et hopp, osv). Gjøre flere økter på samme tema over en begrenset tidsperiode, og se pollettene trille på plass for hunden min.

For Smiley har hovedfokuset vært på å bygge selvtillit i slalåmen. Om en drøy uke skal vi på Hulahoppet og jeg vil veldig gjerne se henne drive mot slalåmen med større suksess enn hun hadde på Lillehammer. Hun har en fantastisk forståelse på gang hjemme i egen hage, og jeg tror det er steg én mot å få det til i nye baner på nye steder også. Jo mer hun egentlig kan, desto enklere blir jo det vi møter på stevner, og desto mindre krever det av henne når det er andre faktorer som spiser en større del av fokuset hennes enn på trening.

Sånt som dette, hvor hun naturlig ville landet langt forbi inngangen (avstanden fra hoppet er 2,5 meter – jeg flyttet det gradvis nærmere og nærmere) krever ikke bare stor vilje og forståelse, men også ekstrem samling:

Vi har også puslet litt med hender og verbaler. Jeg bygger det meste av handlingsforståelsen rundt føttene mine, så ting jeg kan gjøre sittende er veldig uvant for henne. Samtidig perfekt aktivisering av energibunt når jeg helst bør sitte stille i skyggen 😉

For Kuling har det dels gått litt på oppfriskning av slaåminnganger (vi har en akilleshæl i venstreinngangene fordi de i utgangspunktet var svake, noe som gjør at jeg ofte hjelper ham handlingsmessig, men som igjen får til følge at han forventer hjelp og ikke bruker den forståelsen han egentlig har fått) men jeg har også tatt så smått tak i RC-feltene hans igjen. Det irriterer meg at RC’ene hans i praksis kjennes såpass usikre at jeg ikke våger å bruke dem når det virkelig teller, sånn som i mesterskap. Jeg har lært inn løpende felt på flere forskjellige måter gjennom de ulike hundene jeg har trent, og Kulings er de jeg er desidert minst fornøyd med.

Kuling har bra stil, jevne steg, bra fart, god separasjon. Han treffer stort sett, men høyere enn jeg skulle ønske, og om det skjer noe før eller etter bommen som gjør at han må redusere steglengden (som for eksempel en diskriminering på vei til bommen) kan han plutselig ikke rekke frem, og få en hårfin miss. Det han mangler er viljen og forståelsen for å legge inn et ekstra steg når det trengs. Siden jeg har fått langt bedre resultater ved ren shaping av treff (det gjorde jeg med Orkan, omtrent slik Mona Grefenstein blant annet lærer ut nå), og med start på target (Smiley, Ville og et par elevhunder), kommer jeg nok ikke til å bruke den samme tilnærmingen som jeg gjorde med Kuling igjen. Jeg liker å ha den tydelige, glassklare forståelsen i bånn, og kunne gå tilbake til et trygt nullpunkt hvor hunden alltid leverer treff. Nettopp derfor har jeg eksperimentert litt med Kuling og klikkertargeten, som gir ham umiddelbar tilbakemelding på hva som er bra nok innenfor et ganske snevert kriterie:

Vi har også svømt en hel del, mest i basseng men også litt i havet. Øktene på AquaDog hver uke gir resultater! I våres var muskelmassen i Kulings rygg nede på et lavmål igjen (etter å ha sett bra ut i vinter), men nå er han i ferd med å bygge opp noen solide ytrefiléter, og kjennes ikke like knoklete å ta på. Ikke bare det – han er mer stabil, mer solid og det synes når han går på vekta. Jeg setter stor pris på samarbeidet med AquaDog, dette kjennes som en riktig brikke å prioritere i puslespillet vårt!

For å ikke kjede verken meg eller hundene under svømmeøktene finner jeg gjerne på diverse småtriks så vi har noe å jobbe målrettet mot og ikke bare kaster belønninger tilfeldig. Smiley har for eksempel fått orden på høyre/venstre-forståelsen sin, mens Kuling har overført threadlekunnskapene til å svømme rundt en flyteleke:

Neste bassengprosjekt jeg har lyst til å ta tak i, er å fikse avleveringene deres. Smiley leverer veldig bra i agilitysetting, men i bassenget slipper hun gjerne leken i vannet rett foran meg. Kuling leverer generelt dårlig både i vann og på land, så her har vi en gylden mulighet til å fikse en ferdighet mens vi egentlig trener muskler!

Frem mot avreise til Hulahoppet blir det mer slalåm- og RC-fokus. Det blir det til høsten også! Hvis du har lyst til å lære mer om hvordan jeg tenker rundt både slalåminnlæring og løpende felt, finnes det en gylden mulighet helgene 15.-16. september og 20.-21. oktober. Det blir to halve helgekurs, slik at du kan være med på det ene eller begge alt ettersom om du er interessert i bare det ene eller begge deler. Ved å ha én dag slalåm og én dag RC begge helgene reduserer vi belastningen på hundene og gir mulighet til å trene hjemme på det dere har lært i en måned. På den måten håper jeg å både kunne gi en god start på innlæringen for de som trenger det, men også å kunne løse opp i skikkelige floker, sånn som jeg nå jobber med å tette de hullene Kuling har i sin forståelse. Påmelding ligger på kurssiden!

Screen Shot 2018-06-28 at 12.17.02

 

Slalåmproofing

 

Smiley er i utgangspunktet en velvillig, tenkende og nøyaktig hund. Hun strekker ikke strikken på kriterier uten videre, hun er opptatt av å være sikker på at hun har forstått hva jeg mener både i ferdigheter og praksis i handlingen. På den ene siden hjelper det enormt på kommunikasjonen oss imellom, og jeg elsker agility med henne! På den annen side kan det også gå ut over farten når hun ikke våger å ta sjansen på å ta feil.

På Lillehammer gjorde hun en feil jeg nesten ble litt glad for å se (selv om den kostet oss det siste hopp 1-nappet); hun tjuvet ut av slalåmen på tiende pinne. Det er første gang hun har gjort det og jeg så det ikke i farten, så hun fikk fortsette løpet uten å få påpekt at hun hadde jukset. Det er ikke så farlig i seg selv, men jeg har ikke lyst til å sette henne opp for å gjøre samme feil på konkurranse igjen. Hovedgrunnen til det er at jeg synes det er dumt å konkurrere med en mangelfull ferdighet – man setter opp hunden for dårlige opplevelser hver gang den feiler, hvor selvtilliten synker og det fort blir et større problem enn det hadde trengt.

Resultatmessig er det ikke så nøye for meg foreløpig, vi har det ikke travelt opp i klassene når jeg ser at det gjør henne godt å øve på å lese enkle linjer selvstendig. Jeg har for eksempel valgt å ikke hanke henne inn når vi har misforstått hverandre i handlingen selv om det kunne reddet resultatet. Jeg vil se henne ta i med selvtillit og et lite drypp galskap, og det tror jeg hun våger raskere om jeg ikke lar henne få vite at hun har misforstått handlingen min. Vi får få konkurranser denne første sesongen og det er egentlig greit. Kuling har fortjent den prioriteten han har fått. Jeg synes også det er fint å la unghunder få tid til å modne mellom konkurranseopplevelsene, og om vi bare rekker å trene litt fremover tror jeg Smiley er på vei til å utvikles akkurat slik jeg håper på! Så jeg har det ikke travelt med resultatene, men jeg har det derimot travelt med å sørge for at hun har de ferdighetene som skal til for de utfordringene vi møter på konkurranse slik at jeg kan la henne kjenne på den flyten som er så magisk.

For meg er det åpenbare svaret etter slalåmtabben på Lillehammer å gjenskape en treningssituasjon hvor vi kan få frem den samme utordringen. Noen ganger må man lete litt etter det som gjenskaper samme stressnivå. For Smiley var det akkurat passe å sette et svømmebasseng på agilitybanen! Plutselig fikk hun det travelt nok til at det var fristende å se om ikke det holder å ta noen få slalåmpinner før man skynder seg videre 😉

På de første forsøkene holdt det at jeg satt i skyggen og lot henne tenke selv. Derfra har vi utviklet det med en god porsjon førerforstyrrelse, ved at jeg gjør uberegnelige rykk i varierende hastighet mot bassenget. Før vi regner oss ferdig med bassengproofingen har jeg tenkt å løpe forbi utgangen og hoppe i bassenget selv mens jeg jubler – først da tror jeg vi har lagt stressnivået på den hylla det hører hjemme!

Sånn startet vi:

Helgekurs 14.-15. juli!

I have a confession

Jeg har klemt inn et helgekurs i sommerkalenderen – skulle virkelig ønske at sommeren hadde flere helger, for barbeint-agility med fri tilgang til hjemmelaget iste er virkelig balsam for sjelen. Påmeldingsskjema ligger på kurssiden 🙂

 

Jentetur til Lillehammer

Med alle tankene som har svirret rundt Kuling i det siste var det ganske godt å dra på jentetur til Lillehammer med Tone Cecilie og fokusere på Smiley. Flamingotema på campingen, prosecco og gelé med sugerør gjorde naturligvis saken enda bedre 😉

Vi har ikke rukket så mange konkurranser eller den treningen jeg gjerne skulle gjort siden Kuling har fått prioriteten denne våren, men i ren alder og erfaring har vi utviklet oss som team likevel. Både hun og jeg er stadig tryggere på å ta ut selvstendigheten i form av avstand mellom oss på banen. Hinderferdighetene hennes er i vekst. Farten øker. Smilet blir bredere. Og viktigst – hun begynner å finne ut av at alt rundt banen kan siles vekk når man skal inn og løpe, samt at start- og målområder bare er et begrenset kaos vi skal gjennom før vi kommer ut igjen på andre siden og kan leke vår lek.

Hele løp ligger på youtubekanalen vår, men jeg har klippet sammen litt småtteri som var gøy å se igjen:

A-grill-ity 21. juni

Vi har hatt vår første agrillitykveld her hjemme, og dem håper vi det blir mange av! Superhyggelig kombinasjon av sosialt samvær og konkurransetrening. Takk til alle som kom 😀

Uttak til NKKs landslag 2018

Kuling er tatt ut til å representere Norge på NKKs vegne nok en gang – i år skal vi til Nordisk Mesterskap i agility, i Finland.

Det var en krevende tur til Bergen. Både Sigurd og det planlagte reserve-reiseselskapet endte med å bli hjemme, så bortsett fra Kuling og Ville var jeg alene på tur. Ville løp noen klasser med Camilla siden handleren hennes var igjen hjemme og jeg ikke er handler nok til to hunder under sånne omstendigheter.

Den siste uken før uttaket ble en vanskelig uke i livet mitt, og fokuset var på ingen måte tilstede og klart for agility. Kuling har alltid vært en mentalt ustabil hund, vi har funnet måter å leve med det sånn at både han og vi har det bra, men noen dager før avreise til Bergen oppstod det en situasjon som gjorde oss veldig utrygge på ham og på om vi kan fortsette å ha ham. Det er ikke godt å være redd for sin egen hund, og som hundeeier har man et ansvar for å gjøre risikovurdering av hvorvidt han kan komme til å skade noen. Kulings psyke skifter raskt, han er rask i reaksjonen når han blir redd, og det er min plikt å minimere faren for at frykten hans kan gå ut over noen. Fryktelig vanskelige tanker.

Med litt mer tid og tanker rundt det som skjedde har vi kommet til at livet får gå videre (om enn med enda strengere restriksjoner og tilpasninger for Kuling enn vi hadde fra før), men timingen med uttaksstevnet var særdeles dårlig og det var vanskelig å motivere meg til å forsøke å kvalifisere for mesterskap når jeg ikke hadde hatt tid og tanker nok til å bestemme meg for om jeg fortsatt kom til å ha hunden min når mesterskapene skal foregå. Jeg elsker Kuling og jeg elsker agility med ham, men det er flere ting enn agility i livet og jeg bærer et stort ansvar når jeg eier en fryktaggressiv hund – et ansvar jeg tar alvorlig.

Dette bakteppet gjør at jeg er umåtelig stolt over hva vi presterte på banen gjennom helgen i Bergen! Mellom tårer, dårlig nattesøvn og fraværende motivasjon børstet vi støvet av oss selv på startstreken – løp, nøt, presterte. Alt i alt synes jeg vi leverte åtte av åtte gode løp. Stang-ut i en del av dem er tross alt stang og ikke helt bak mål! Jeg fikk oppleve at jeg har trent frem en vanvittig mental styrke, at jeg kan skifte fokus når jeg vil selv om det er krevende, og at jeg har evnen til å sette nesten hva som helst i perspektiv. 

Det første løpet fredag, et agilityløp som holdt nesten helt inn – vi misset siste hinder. Jeg var tom for luft og klarte ikke å rope på ham, han hadde trengt mer plass der jeg måtte løpe rundt lengden:

Løp to fredag hvor vi fikk frem en slalåmsvakhet men ellers bare nøt:

Løp tre, lørdag morgen, hvor jeg er utrolig fornøyd med hvordan jeg kom avgårde fra sekvensen rundt hinder 7, men fokuset ikke holdt helt til alle tolv slalåmpinnene:

Løp fire, agility lørdag, hvor jeg ikke bare er stolt av at vi fikk til slalåminngangen, men hvor vi også fikk med oss en hel drøss poeng:

Løp fem, det siste hoppløpet lørdag, har jeg ikke film av, men det var feilfritt og tjente oss en drøss poeng det også. Jeg tror det ble filmet av en eller flere venner, så hvis du har en film av det liggende – send den gjerne til meg 🙂

Så var det søndag, og vi hadde to agilityløp igjen og måtte hente poeng i minst ett for å klare stabilitetskravet. Jeg synes egentlig ikke banene var vanskelige i helgen og handlingsmessig fikk vi til de fleste, det var ironisk nok hinderskills det falt på selv om vi i utgangspunktet er av de som har gode skills. Kanskje jeg stolte for mye på ham, kanskje kjente han at jeg ikke var 100% og tok litt for mye ansvar selv. Jeg vet ikke. Nære var vi i alle fall! Vanskelig må det også ha vært – det var svært få som oppfylte stabilitetskravet,  så store deler av mesterskapstroppene ble tatt ut på poeng, i fravær av mange nok “ordentlig” kvalifiserte.

Det første søndagsløpet var et agilityløp som handlingsmessig fløt helt nydelig, men Kuling slurvet med seg tre riv og null poeng:

Neste løp var det siste hoppløpet, det satt som hånd i hanske og ga en god drøss godfølelse (og poeng):

Siste løp og siste sjanse til å ta både stabilitetskrav og VM-plass (vi hadde bare manglet ett løp med stang-inn for å få til begge deler). Men på vei inn på banen måtte jeg tørke tårer, og kjente mest av alt på takknemligheten for å få løpe det som kanskje ville bli mitt aller siste løp med Kuling, og behovet for å la ham få kjenne hvor bra han er og se ham skinne som den stjernen han er. Han fikk oppleve godfølelsen selv om vi bommet på to threadler. Jeg ble glad av å se stjernene i øynene hans, la ham naile et RC-felt på bommen og finne en tricky slalåminngang helt selv. Min kjære Kuling ❤ 

Så – hva kjenner jeg nå etterpå? Med alt på avstand føles det litt som uflaks med timing, men faktisk også helt ok. Jeg hadde mye mer lyst til å reise på Nordisk enn VM i år. Vi har de rette kvalitetene til å vinne Nordisk som individuelt er sammenlagt av tre løp. VM har et annet oppsett og krever mer fart enn vi har – der er det langt mindre sannsynlig at vi kan plassere oss helt i toppen. Vi har sånn sett mer å kjempe for i Nordisk enn i VM.

Gjennom mine år som VM-deltaker har jeg faktisk også lengtet litt etter å oppleve VM som tilskuer. For å spare kropp og hode mest mulig har VM som deltaker inneholdt høydepunkter som kald pizza i hotellsengen, mer enn alt det festlige sosiale man kan være med på som tilskuer. Når FCI-VM 2018 skal foregå i Sverige er det en gylden mulighet til å ta turen som tilskuer uten at det blir alt for dyrt, og forhåpentlig nyte atmosfæren uten ansvar for å prestere. Det gleder jeg meg faktisk ganske mye til 😀

IMG_8807

Nordisk-billetten står fortsatt på hylla hjemme, sammen med premien fra NM. Den gleder jeg meg over, med et ekstra smil fordi jeg har funnet igjen troen på at vi kan få Kulings hverdag til å fungere bra nok til å se frem til agilityhøydepunkter også. Før nordisk i august skal vi innom Hulahoppet i Gøteborg og European Open i Østerrike – vi har med andre ord flere sjanser til å nyte magien sammen i sommer!

Frem til det har Kuling konkurransepause. Vi fokuserer på den fysiske treningen, men putter inn noen agilitydrypp (som ansvar for egne slalåminnganger uten å forvente hjelp fra handleren) mellom slagene.

Til slutt vil jeg takke dere som gjorde uttakshelgen levelig for meg, og hjalp meg med å legge fra meg alt det vanskelige slik at fokuset på banen faktisk handlet om agility: Ida og Anniken for utallige timer i telefonen og SMS i sene nattetimer da jeg ikke fikk sove og verden virket umulig å håndtere. Karen, Hilde, Ole og Kjersti for godt selskap og gode klemmer. Camilla for oppvarmingshjelp og pepping før siste løp en sliten lørdagskveld. Sist men ikke minst, Sigurd, som selv om han var hjemme betød mye for at jeg har beholdt troen på at vi kan få Kulings liv til å fungere selv om det kan være utfordrende.

KystCup 2018 del 2 (4. juni)

Dagen etter NM var vel ingen av oss kjempeklare for å dra til Bamble for å trene felt, men det ble en ritkig hyggelig kveld! Dessuten var hundene våre veldig flinke. Dårlige stativfilmer i motlys så de er vel for spesielt interesserte, men Smiley var i alle fall helt rå i agilityløpet og vant hoppløpet, Kuling leverte perfekte felt (og jeg klarte for første gang å konsentrere meg om å telle nesedyttene selv om jeg har prøvd mange ganger i konkurranse) og Ville leder cupen sammenlagt, på delt førsteplass med Kuling:

Sølv til Kuling i NM 2018!

IMG_E8338

Dette har jeg drømt om, og denne karamellen skal jeg suge på for alt den er verdt! Når vinternettene kommer, mentalt eller fysisk, er det disse minnene vi flyter videre på. Kuling, en liten hund med et enda mindre ego – men likevel en stjerne!

Tusen takk for alle gratulasjonene! Det som kanskje har rørt meg aller mest, er hvor mange som har unnet oss dette! Alle som har kalt det en velfortjent medalje, alle som har grått gledestårer med oss, og alle som heiet på oss! Tusen takk, dere var med og gjorde dette til den helt unike opplevelsen det var!

Takk til alle som har heiet, filmet, klemmet, krysset fingre, sendt meldinger og gratulert! 

Spesielt takk til Sigurd – for fellesskap, samarbeid, støtte og kjærlighet. Du er nesten alt for både meg og Kuling.

Tusen takk til Camilla, som varmet opp og belønte Kuling før og etter begge finaleløpene så jeg kunne holde meg i skyggen og fokusere på det jeg trengte. Da jeg hadde briefet finalebanen feil, var det godt å kunne bruke noen minutter på å visualisere riktig vei oppå minnene om den veien jeg ikke skulle ta, så jeg var sikker på at kroppen ville velge å sette bena rett mellom bommen og mønet!

Takk til Ole Kristoffer, Kjersti og Benedicte som på hver sin måte var med og gjorde stas på oss i helgen – helt til sent søndag kveld med bobler og grilling! Gode følelser er best i fellesskap!

pizzaIMG_8322

Takk til Nina Bergersen som ga Kuling halve isen sin før kvalifiseringsløpet lørdag, du skal gladelig få de prosentene i medaljen som du hadde lyst på! Vi har en ny tradisjon på gang, og før det siste finaleløpet søndag kjøpte jeg en av de siste kroneisene de hadde i kiosken så Kuling skulle ha akkurat passe mye is i magen!

dindyreklinikk logo

Takk til Thomas Sissener og Din Dyreklinikk som ryddet tid til oss, gikk grundig over Kuling og gjorde meg trygg på at det var forsvarlig å starte i NM selv om jeg uten å helt vite hvorfor måtte trekke ham fra finalene i WAO. Kuling er tilbake i form, og det var godt å kunne kjenne meg trygg på det!

aquadog logo squared

Takk til Lisa Trøim og AquaDog som også er med og følger opp hundene våre – Kuling har aldri hatt lett for å bygge styrke og balanse, så svømmingen er ekstra verdifull for ham! Den kraften han sparket fra med ut av svingene i helgen er ingen selvfølge for meg!

Sist, men mest: takk, kjære Kuling! Sammen vant vi over redsler og nerver, vi elsket finalestemningen og jubelen, vi fant flyten på banen der hvor verden rundt står stille og det bare er oss. Vi tok ut alt vi hadde, og vi klarte å prestere vårt beste når det virkelig gjaldt. De opplevelsene jeg har fått på banen med deg er krydder som er med på å gi livet mitt smak og farge! Du er en helt spesiell liten gutt, og sammen har vi et helt spesielt bånd.

 

Det å prestere tett opp mot vårt beste i så mange løp på rad, når det i tillegg er press på, er en spesiell følelse. Det er mange som er gode nok, men man skal også ha en porsjon flaks og en god dose timing. Jeg har lenge visst at vi var gode nok til å ta en mesterskapsmedalje, men om den timingen og flaksen noen gang vil inntreffe vet man ikke før etterpå. Nå vet jeg det! Og jeg vet jo også at jo bedre jeg trener, desto mer flaks får jeg 😉

Finalebanene passet oss ganske godt, vi har de rette ferdighetene til å gjøre dem bra. Men hoppbanen vi kvalifiserte oss fra på lørdag, var langt fra min drømmebane! Jeg forstår fortsatt ikke helt hvordan jeg klarte å komme meg opp til den slalåminngangen for å hjelpe Kuling, men tror at heiaropene fra blant annet Silje var en magisk del av miksen!

 

Så mange følelser!

34394215_10214432667582873_2475930744996757504_n

Det er ganske kult å høre der man ligger i mål og puster at man har gått opp i ledelse – og den æren fikk jeg to ganger på søndag! Kesia Gautun livestreamet de siste startende i finalen og seiersrundene, på Norsk Agilityside (jeg tror du må være medlem av gruppen for å se streamen, men du kan klikke deg inn via linken her: https://www.facebook.com/kesia.gautun/videos/10156304536284326/ 

Det er også ganske kult å løpe seiersrunde, selv når bena svikter og man nesten ikke klarer å ta seg rundt banen på runde 2!

IMG_8440

Det er dessuten skikkelig heftig å stå på pallen og høre nasjonalsangen, selv om min kjære firebente lagkamerat akkurat da var veldig opptatt av om ikke han og gullvinner Gosh burde lage valper med én gang 😉

Sigurd livestreamet premieseremonien på One To Watch-facebooksiden:

Ok, de andre hundene konkurrerte også under NM-helgen, Smiley  med napp i hopp 1, Bris tok seg til finale nok en gang og fikk sammenlagt 16. plass, og Ville var nok en gang helt fantastisk i ag2 (bare en fille-vegring fra det etterlengtede siste nappet). Det ag2-løpet er faktisk et av de fineste løpene jeg har sett fra henne og Sigurd, intenst og offensivt!

….og hvis du befinner deg et sted hvor sølvfilmen ikke kan sees på grunn av opphavsrettsbegrensninger på musikken jeg har brukt er det likevel ingen grunn til å fortvile. Jeg har lagt ut finaleløpene hver for seg også 😉

IMG_8437

Oslo Hundeshow 2018

Den eneste muligheten vi hadde til å få ryddet opp i starter og felt mellom WAO og NM hoppet vi på og tok selv om hetebølge, syk bil og post-mesterskaps-utflatingen var et faktum. For ja, det er ingen hemmelighet at kriteriene lett flyr i mange retninger under mesterskap, og med WAO, NM og NKKs landslagsuttak tett på hverandre er det vanskelig å vedlikeholde ferdighetene tilstrekkelig.

Bris syntes det var alt for varmt, Smiley løp feilfritt både i åpen agility fredag og lagløpet lørdag, Kuling nailet feltene (og tok premier) fredag og lørdag men var all over the place søndag, og Ville var nesten helt perfekt hele helgen men den ene feilen som har forfulgt henne og Sigurd i ag2-løpene i det siste inntraff dessverre denne gangen også. Mynt var mest opptatt av å hoppe ut av vinduene på campingvognen og stjele mat hos naboene – hun er en rimelig krevende valp full av eventyrlyst og selvtillit!

Favorittløpet av det vi har på film er faktisk Smileys ag1-løp fra søndag med riv. En deilig, enkel og flytende bane fra dommerelev Esther Marie Dreier Jørgensen og “lærer” Jenni Lethinen:

Denne helgen lot jeg henne teste RC på bommen i konkurranse for første gang, og hun traff i alle forsøkene! Hun kunne dessuten stoppe da det var skarp sving i ett av lagløpene. Det fascinerer meg at hun fortsatt aldri har prøvd å jukse med stoppene sine – den lille autisten som er så opptatt av å gjøre riktig bare fortsetter å levere! Det herlige med dette løpet er at hun slapp seg løs, våget å ta i, og jeg kunne handle henne som en voksen hund med selvtillit! Det går opp og ned og i rykk og napp, noen ganger blir hun redd for noe (hun kjeftet til og med på dommeren i et løp på lørdagen) men andre ganger ignorerer hun alt det skumle og skinner som en stjerne. Alt i alt blir hun stadig tryggere og det kjennes riktig å la henne konkurrere selv om hun synes konkurransemiljøet er krevende.

 

WAO 2018

Etter at vi kom hjem fra WAO har livet gått fullstendig i ett – bilen står på bukker på gårdsplassen og venter på enda flere deler og spesialverktøy (bærekulebytte som har ballet fullstendig på seg), vi har knapt nok orket å pakke ut og vi har ikke hvilt så mye som vi burde.

WAO var, som vi er blitt bortskjemt med, utrolig bra og velorganisert! I stedet for å skrive masse nå, to uker etterpå, frister det mer å dele livesendingene vi gjorde underveis på facebooksiden vår. Så får dere ferskere meninger og inntrykk. Hvis du bare vil se én, gå til oppsummeringen på vei hjem, del 11 – der får du litt av alt 🙂

Del 1 – på vei Sørover gjennom Danmark:

 

Del 2 – ankomst på KNHS:

Del 3 – fra onsdagstreningen i Main Arena:

Del 4 – fra onsdagstreningen på en av utebanene:

Del 5 – felles 17. mai-lunsj med hele laget:

Del 6 – backstage venting på åpningsseremoni:

Del 7 – den første av mange premieseremonier, denne gangen fra Ole og Evos seier i Pentathlon round 1 jumping:

Del 8 – fredagsoppsummering i campingvognen:

Del 9 – mens Ole oppdager at han og Evo blir verdensmestre i Games 2018:

Del 10 – slutten av Biathlonfinalen:

Del 11 – oppsummering på vei hjem: 

Del 12 – solnedgangstur på stranden i Hirtshals:

Konkurransemessig presterte Ville langt over forventning – med flere feilfrie løp og tider helt i verdenstoppen selv med stoppfelt. Vi koser oss med tanken på hva hun og Sigurd kan få til når de løpende feltene blir klare for konkurransebruk!

Kuling var fantastisk første halvdel av mesterskapet, men ble syk underveis. Som jeg forteller om i del 11 var det en merkelig enkel og selvsagt avgjørelse å trekke ham. Favorittløpet med Lu fra årets WAO ble dermed snookerløpet fredag, et kjempekick med mye poeng og høy plassering!

 

Vel hjemme igjen er Kuling undersøkt, røntget og har fått blodprøver analysert. De virker sannsynlig at det heldigvis bare var en fobigående infeksjon. Dårlig timing å miste finalene i et mesterskap, men på den annen side en vanvittig lettelse at det ikke var mer alvorlig, og at planene om Oslo Hundeshow, NM og uttak til NKKs landslag kunne bli stående. Enormt takk til Thomas Sissener og Din Dyreklinikk samt Lisa Trøim og AquaDog som er med på å følge opp hundene våre, og gir oss den tryggheten vi trenger!

Vi er på vei til WAO!

Når dette innlegget blir publisert er vi på vei til World Agility Open Championships! Det å ha æren av å stå på startstreken med det norske flagget på t-skjorten og sin beste venn og firbente lagkamerat ved sin side er en ganske spesiell følelse, og en ære vi ikke tar lett på.

Forhåpentlig finner vi flyten der ute på banene, forhåpentlig husker vi å nyte det, og kanskje, kanskje kan vi til og med ta med oss noen resultater hjem. Drømmene kan ingen ta fra oss. Men den dagen hunden min dør er det helt andre ting jeg gråter over enn de medaljene vi gikk glipp av! Agility er gøy, og det er akkurat det vi skal fokusere på denne gangen også: moroa.

Du kan følge det norske laget i sosiale medier (laget har konto på Instagram og en likerside på Facebook), og du kan få mer personlige oppdateringer fra meg og Sigurd på vår egen facebookside “One To Watch – agility og mye mer!”. Der skal vi nemlig forsøke å få til en liten livesending fra hver dag på turen. “Lik” og abonner på siden vår hvis du vil få med deg disse: https://www.facebook.com/otwagility/

Alt det konkrete finner du på http://www.worldagilityopen.com – startlister, livestream, baner og resultater. Det Norske laget har to timer treningstid onsdag, offisiell innsjekk og 20 minutter trening i hovedarenaen torsdag, og så braker det løs med konkurranser fra morgen til kveld fredag, lørdag og søndag.

Heia Norge!

18620775_10158694561595075_4728448736328735294_o