Hoppteknikk-kurset er flyttet til kveldstid

På grunn av få påmeldte og flere ønsker, har vi flyttet hoppteknikk-kurset 10.-11. juli til kveldstid. Med start kl 17 og redusert gruppestørrelse (så vi skal rekke å trene hver hund like mye som på et vanlig heldagskurs) håper vi nå at det skal passe for flere! Detaljene finner du her:

https://onetowatch.no/2019/04/15/kurs-10-11-juli-hoppteknikk/

Uttaksstevne i Ølen

Så var det tid for uttak til NKKs landslag 2019. Meget kort oppsummert: Smiley skaffet seg landslagsbillett på første forsøk!

FYHN7798
Foto: Sigurd Lenes

Men her i bloggen regner jeg med at dere gjerne vil ha flere tanker og detaljer enn som så? Jeg skal dykke litt i hvordan, hvorfor, og hva jeg egentlig føler om det hele. Vi tar det kronologisk:

Det ble mange reisedøgn med WAO, NM og uttak på rad og rekke. Vi har nedprioritert mye (blant annet trening), sørget for å hvile, og gjort noen grep for å få kropp og hode til å henge med hele veien ut. Siden det gikk opp med at Sigurd jobbet på Vestlandet uken før uttaket møtte jeg ham på veien og vi fikk en hviledag i Ølen fredag. Den var virkelig gull verdt, og jeg skulle ønske at vi kunne få til noe sånt oftere!

En annen ting jeg gjorde litt utenom det vanlige var å skjerme meg selv fra alt annet enn selve agilityen. Jeg avinstallerte sosiale medier-appene fra telefonen min. Jeg så ikke på en eneste resultatliste hele helgen. Jeg gjorde det klart for alle rundt meg at jeg ikke ville vite noe om poeng. Jeg gikk opp til stevneplassen når det var noen få startende igjen i klassen før min, briefet, varmet opp og løp, og så gikk jeg tilbake til campingvognen for å tørke, spise og hvile.

Screen Shot 2019-06-12 at 14.27.23

På den negative siden gikk jeg glipp av mye av det jeg liker med agilitystevner; det sosiale rundt ringen, se på agility, kjenne på stemningen og spenningen. På den positive siden hadde jeg færre ting som stjal fokus. Når jeg står på start er det bare én ting jeg kan gjøre noe med: det løpet jeg har foran meg. Målet med disse tiltakene var å spare krefter og fokus til akkurat det.

Jeg klarte ikke å være uvitende, det ble fort klart for meg at vi hadde satt stabilitetskravet da vi leverte et hoppløp og to agilityløp på rad som måtte være bra nok til å være poenggivende. Sånn sett hadde jeg noen poeng i hodet, men på en lettende måte, og uten å vite hvordan det hadde gått med alle andre kunne jeg ikke spekulere spesielt mye i hvordan vi lå an på listene. Fokuset ble på all den gode agilityen Smiley og jeg gjorde sammen. Her er favorittløpet (og jeg elsker å høre hvordan vennene våre heier oss frem underveis!):

Det startet altså langt over forventning. Mot slutten av de åtte løpene sank dessverre følelsen en del. Jeg har ingen bedre forklaring enn at jeg tror Smiley ble mentalt sliten. Det var ingenting stort, bare at vi mistet den magiske synkroniseringen som jeg er så bortskjemt med. Den som gjør at modus og handling er enkelt. I løp 6, søndag kveld, hadde Smiley snev av overtenning og responderte ikke på signalene mine før jeg tok i bruk virkelig store bokstaver. I begge mandagsløpene kjentes hun litt lav og forsiktig. Jeg klarte ikke å kompensere for det handligsmessig fordi det var så uventet og ikke noe vi har trent på, og vi dro på oss noen vegringer og andre uvante feil.

Totalt sett er jeg overveldet over hva vi har prestert. Jeg sa på forhånd at jeg var ganske sikker på at vi ikke ville klare stabilitetskravet, men at vi kanskje kunne ta en del poeng. Å få det til på første forsøk var overraskende, med tanke på at vi hittil har hatt relativt høy diskprosent. Vi er rett og slett ganske ferske og ikke spesielt stabile enda, trodde jeg. Å ta en billett til nordisk er langt over forventning! Å ikke skulle til VM allerede i år, er helt ok – jeg ønsker meg både mer treningstid og mer erfaring før jeg utsetter Smiley for det ekstreme miljøet et FCI-VM kan by på.

Likevel er det et snev av skuffelse. Ikke fordi vi går glipp av VM, men fordi vi ikke var på vårt beste da det gjaldt. Vi røk på ganske uventede feil. Det var så nært at vi egentlig kunne prestert enda bedre! Smiley river nesten aldri, men på lørdag hadde vi to ellers feilfrie løp med hvert sitt riv uten at jeg skjønner hvorfor. Søndag var hoppløpet perfekt til hinder 21, men 22 tok vi en runde rundt. Bare disse småtingene ville tatt oss høyt opp på listen.

At de tre siste løpene ble ganske dårlige tror jeg derimot at vi skal skrive på kvoten for manglende erfaring og trening – det tror jeg ikke jeg kunne gjort noe med, og jeg tror det er sånt man må forvente med unghund. Småfeilene vi startet med irriterer meg derimot litt, selv om jeg virkelig mener det når jeg skriver at det egentlig hadde vært i overkant tidlig å ta med Smiley til FCI-VM allerede i år.

EQYG6695

Nå har to sommermåneder helt uten konkurranseplaner foran oss. Jeg håper den blir full av lyse kvelder med gode venner, trening, latter og avslapning. Jeg har en god treningsliste jeg vil gjennom frem mot nordisk (som skjer i Danmark i august) og jeg har to sinte legger som allerede er i gang med trykkbølgebehandling av beinhinnebetennelsen jeg hisset opp i mars. Det har fått vente til etter at den mest intensive sesongen var over, men nå håper jeg å få den bra nok til å tåle litt mer trening igjen.

img_2091.jpg

Vil du være med på agilitysommeren hos oss? Vi har flere kurs med ledige plasser! www.onetowatch.no/kurs 

Ville, da? Jo, hun var også i Ølen. Hun digger ikke å hoppe 60, og har av en eller annen grunn blitt veldig redd for folk som heier rundt banen. Dermed var forventningene ganske lave, og Sigurd tok det hele med ro og gjorde sitt beste for å støtte henne. De gjorde flere gode løp, og var rimelig nær høye poengsummer mange ganger i løpet av helgen! Her er favorittløpet deres:

Hva er vel mer riktig når man kommer hjem midt på natten enn å droppe utpakking, sprette en liten flaske bobler og en poste ostepop?

Screen Shot 2019-06-12 at 14.28.06

Ryggen spente bein på NM-drømmene

Jeg valgte å ikke si så mye om det på forhånd, litt fordi jeg håpet det skulle være over og litt fordi jeg ikke ville sitte fast i en offerrolle med unnskyldninger og dårlig fokus.

Men med fasit i hånd kan jeg vel like gjerne si det: i agility-NM 2019 ble jeg et slags offer for egen kropp. Tirsdag uken før NM slo ryggen og bekkenet seg helt vrang. Jeg kunne nesten ikke gå. Hver gang jeg la vekt på det venstre benet skrek kroppen “NEI!”.

Til tross for behandling, hvile og optimisme rakk jeg ikke å bli bra nok til å være den handleren hunden min fortjener. Det var kanskje dømt til å mislykkes, men jeg misliker å være den som ikke prøver sitt beste! Jeg ga det et forsøk, og det gikk ganske dårlig.

På den positive siden tror jeg både Ville og Smiley reiste hjem med gode opplevelser, så det er vel bare handleren som trenger å skrapes opp og trøstes. Hundene er i godt humør og fin form, de.

 

IMG_1645

Etter litt grubling sammen med en klok venninne tror jeg vi fant et slags svar. Jeg var nemlig ganske perpleks over at jeg ikke klarte å legge smerten fra meg og fokusere på oppgavene mine på banen. Jeg har jo løpt med både magesår og migrene, så jeg vet at jeg vanligvis klarer å legge fra meg smerte på utsiden av banen. Det var nok ikke smerten i seg selv, men frykten. Selv på briefing var halve hjernekapasiteten min opptatt av å følge med på hvor mye det stakk i hoften, hvordan det kjentes å vri seg, bedømme risiko. Jeg var redd for å gjøre en dum bevegelse og plutselig kjenne at det smeller til i ryggen igjen.

Det gjorde meg til en middelmådig agilityhandler.

Hundene fortjener mer enn middelmådighet! Så etter tre halvveis-løp med dårlig følelse, gikk jeg inn for å pumpe meg selv opp så mye før det siste løpet at det skulle gå fort nok til å rekke de ideelle byttene uansett hva kroppen mente om saken. Jeg tror det er første gang jeg kan si jeg har hatt overtenning på en agilitybane. Det gikk unna, jeg sluttet til og med å kjenne etter og være redd, men presisjonen i handlingen og den magiske synkroniseringen med Smiley rant nok ut med badevannet. Stort sett har det alltid vært en fordel for meg å pumpe meg opp så høyt i energinivå som jeg klarer, men her tror jeg faktisk at jeg fant en øvre grense. Nyttig erfaring!

Som dere skjønner ble det ingen finale på oss. Det var fint å være heiagjeng og faktisk få med seg all den fine agilityen i dag – i fjor satt jeg gjemt i skyggen og sparte på kreftene til Kulings løp. Da går man glipp av den andre siden av NM-sirkuset. Mange venner og elever var innom pallen i dag! Benedicte tok medalje med laget fra lokalklubben vår THK. Tone Cecilie tok det aller siste nappet med Flick, og vant like godt Sandefjordmester-tittelen for å gjøre seg ferdig med klasse 2 med et ordentlig smell! Det løsnet for Cecilie og Breeze. Kjersti nailet hoppbanen og ga oss virkelig noe å heie på i finalen. Denne listen kunne jeg fortsatt på en stund… Gratulerer til alle sammen! Takk for at dere ga meg så mye å heie på!

img_1762.jpg

Det har vært mye Kuling for meg denne helgen også. Jeg var ikke forberedt for hvor mye jeg kom til å gråte. Hvor stor plass sorgen kom til å hoppe opp og ta.

NM i fjor var det siste stevnet vi fikk sammen før den skjebnesvangre morgenen som gjorde at vi skjønte at han hadde blitt for farlig. Det ble siste gang jeg fikk oppleve den flyten som var bare min og hans. Siste gang jeg fikk være i boblen vår. Den boblen sprakk nemlig bare en drøy uke senere. Oi, som jeg skulle ønske at jeg kunne dykke tilbake i den boblen og gi Kuling en siste klem!

IMG_8419

Jeg gråt av alle sangene jeg hørte på vei til stevneplassen lørdag morgen. Jeg gråt av takknemlighet for at jeg faktisk får stille til start, når Kuling har vist oss hvordan et agilityliv brått kan være over. Jeg gråt av både de gode minnene og de dårlige.

Nå som årets NM er over skal jeg koste på meg å se filmene fra i fjor på nytt. Selv om det også trekker frem flere tårer enn jeg egentlig synes er nødvendig.

Det siste stevnet hvor jeg kunne nyte Kulings fantastiske agility, før vi skjønte at hans stadig voksende mentale problemer til slutt hadde gjort ham for farlig til å leve med.

For dæven, vi kunne levere bra agility sammen, Kuling og jeg. Minstemann Mu. Jeg savner ham. Samtidig som jeg er lettet over at hverdagen vår ikke lenger er så preget av alt det vanskelige. Savner de gode minnene, prøver å glemme frykten. Lu. Jeg tror ingen har elsket meg sånn som du gjorde. Det er tøft å være den voksne og ansvarlige ❤

Jeg håper jeg får nye sjanser til å delta i NM. Man vet aldri, men jeg håper. På den ene siden har jeg lyst på revansj på det øverste trinnet på premiepallen. På en annen side har jeg lyst å overkjøre årets følelse av håpløshet. På enda en side har jeg lyst å gå tilbake på den samme arenaen og minnes de fantastiske opplevelsene jeg fikk med Kuling der helt uten tårer… Gå tilbake dit og levere like magisk agility igjen!

Dessuten har jeg skikkelig lyst å vise frem hvilken fantastisk utvikling Smiley har gjort som agilityhund den siste måneden. I beste fall får jeg sjansen allerede til helgen – hvis ryggen blir bra nok til å klare åtte timer i bil skal jeg sette kurs for Ølen og prøve meg i landslagsuttaket!

 

WAO 2019

Aller mest har jeg lyst til å fortelle hvor fantastisk Smiley har vært i mesterskapsdebuten sin, men jeg skal ta meg tid til litt bakgrunn og noen ektefølte takk først!

2019 WAO Smiley habermacher bom red1.jpg
Følelsen av å fly med enhjørningen. Flyktig, ubetalelig og bare til låns. Foto: Beat Habermacher. 

Vi har fått representere Norge på World Agility Open Championships for femte gang. Hvis du vil lære mer om WAO kan du lese her: www.worldagilityopen.com eller www.waonorway.wordpress.com – eller søke etter WAO her i bloggen, jeg har skrevet om det flere ganger.

Det var rart og ambivalent og trist og samtidig godt å reise uten Kuling. Han har alltid vært med på disse reisene. Vi gråt ved minnet om hvordan stjernene lyste i øynene hans når han stod i slusen og ventet på å få leke på de store arenaene. Vi smilte over alle de gode minnene. Samtidig var det også en lettelse hver gang vi hørte en lyd som Kuling ville fått panikk for om han var der. Det kan være tordenvær, en bil som tuter, en mobiltelefon som sier pling – hverdagslige lyder som fortsatt går rett i ryggmargen min. Etter et øyeblikk kommer jeg på at Kuling aldri mer skal trenge å bli redd. Det er en merkelig form for vemodig lettelse.

Lille Kuling. Du var med oss på turen denne gangen også. I minnet.

18620022_10155105224545673_223214993726403765_n
Feiring med Kuling i målslusen under et tidligere WAO. Foto: Benedicte Kjørnæs Movik. 

Ville mistet det meste av fjoråret på grunn av skader, så hun var ikke kvalifisert til full plass på laget. Hun reiste som reserve, men fikk både stille i et lagløp på WAO og delta på Asian Open tidligere i uken, så det ble litt agility på henne også! Sigurd tok en uke fri fra jobb for å være med laget som reserve og coach.

60358339_373281700062453_5139167109716115456_n
Ville under lagløpet sitt på WAO2019. Foto: Eskil Hoikka. 

Vi hadde et fantastisk team med oss i år! Som team manager har det aldri vært lett for meg å fokusere på min egen deltakelse, men med Tone Cecilie, Hanne, Sigurd og Elin på laget kunne jeg det for første gang. For en lettelse! Det gjenspeilte seg nok også både i formen min og i resultatene. Jeg er dypt takknemlig for at dere har brukt tiden deres til å hjelpe meg med å lose laget trygt gjennom WAO2019 – mitt siste som lagleder. Herfra må vi finne en ny lagleder om Norge skal kunne fortsette å sende et lag til WAO, etter fire år med balansegang mellom deltakelse og lagledelse vil jeg fokusere på egen hund fra neste år. Det går an å kombinere lagledelse og deltakelse, men det er ikke lett. For en som er så emosjonell som jeg er, alltid vil at alle rundt meg skal ha det bra og ikke klarer å slappe av når noe ikke er perfekt, koster det rett og slett for mye krefter.

Så til Smiley. Wow for en mesterskapsdebut! Det var ikke egentlig forventningen og planen at Smiley skulle få en plass på laget allerede i år. Hun hadde ikke rukket å debutere i klasse 3 da søknadsfristen gikk ut, så vi hadde bare klasse 1- og 2-resultater. Riktignok bra, men lett slått av de med mer konkurranseerfaring. Jeg var forberedt på å reise kun som lagleder, og ha med Smiley som reisende reserve. At det ikke ble sånn, vet vi nå. Smiley fikk nokså uventet tilbud om en full plass på laget, som jeg takket ja til med mange sommerfugler og mye usikkerhet!

Jeg har mange ganger denne våren lurt på om jeg tok det rette valget. Så uerfaren som hun var, måtte jeg legge opp våren litt annerledes enn jeg egentlig hadde tenkt. Vi måtte rekke å konkurrere litt mer, på litt større stevner, utsette oss for sånt som skaper erfaring. Jeg ville være sikker på at når Smiley sto i slusen på WAO hadde hun rukket å lære seg å gjenkjenne at dette er agility, dette kan vi, nå skal vi inn og gøye! Veien til å lære Smiley at startområder er kule steder å være, at ingen av de fremmede hundene og menneskene er der for å hilse på henne og at agility er det samme uansett hvilken bane vi går ut på, har ikke vært så lett og kort som den kan være med noen hunder. Derfor er det med stor stolthet og lettelse at jeg kan si at vi nådde det målet! Her er et klipp fra Asian Open, uken før WAO, hvor Ole filmet oss mens vi står og venter. Så avslappet, fokusert, trygt og forventningsfullt! Jeg blir glad av å se oss begge to:

Asian Open gikk forresten veldig bra for oss: Smiley tok sitt livs første finalebillett, og satte tider opp mot et lite sekund bak verdensmester Eira og Nicola Giraudi. Det er kult å se unghunden levere sånt!

Den store tingen jeg gruet meg skikkelig til var at Smiley måtte gjennom en ny måling. Hun var med på WAO2018 og ble målt til trygt innenfor 500-kategorien, men av en eller annen grunn har noen målinger fra fjoråret ikke blitt registrert. Selve størrelsen hennes er ikke et usikkerhetsmoment, men i fjor høst hadde Smiley noen ubehagelige opplevelser som gjorde henne enda mer usikker på fremmede mennesker. Jeg visste at hun kunne komme til å oppleve målingen som ubehagelig, jeg visste at hun kan utagere i pressede situasjoner, jeg var rett og slett nervøs for situasjonen. Da jeg vel sto ved innsjekk og skulle svare på spørsmål og signere på alle detaljer rundt laget, var jeg så nervøs at jeg skalv. Smiley ble siste hund gjennom vetsjekk og måling, og alle var helt fantastiske med henne. Hun fikk tid til å slappe av på bordet, fikk spise leverpostei, syntes nok det var litt ubehagelig, men stod pent og lot det hele skje rundt henne uten å fortrekke en mine. Jeg derimot, begynte å gråte. Så redd var jeg. Alt som skjedde med Kuling har satt seg hardt. Jeg er så vanvittig redd for at hunden min skal bite noen, fordi jeg vet hvilken fryktelig situasjon jeg i så fall havner i. Takk og pris virker det som at Smileys forhold til fremmede har blitt så mye bedre at jeg kanskje kan slappe av etter hvert…

Mynt og enhjørningvikaren Henriette var med på åpningsseremoni og begge tok det hele med stor ro:

IMG_1085

Den grenen vi lyktes best i, var Biathlon. Som navnet tilsier består den av to løp, et hoppløp og et agilityløp, akkurat som den individuelle grenen i FCI-VM. Etter å ha hatt litt stang-ut med et feilfritt og et diskløp i de første pentathlonløpene og en mønefeil som sendte oss ut av snooker alt for tidlig, startet vi lørdag morgen med ny frisk og biathlon hopp. Jeg hadde blod på tann fra en høy plassering i det feilfrie løpet fredag og var virkelig sulten på å toppe det med en ny god tid!

smiley

Banen ga meg valg mellom å virkelig satse mer enn det som klokt er for å rekke noen halsbrekkende blindbytter, eller å threadle til et par tricky wrapper bakfra. Threadlene hadde gitt tryggere løsninger, men jeg var sikker på at om jeg klarte å komme foran ville jeg klare å sette bedre svinger og raskere tid.

Kroppen spilte ikke helt på lag, jeg følte meg rett og slett skikkelig dårlig før jeg skulle inn. Da er det godt å ha trent på å gjøre gode løp selv om hver muskel protesterer. I Arendal løp jeg for eksempel et helt unødvendig lagløp lørdag ettermiddag selv om magesåret virkelig brant. Jeg klarte å legge fra meg kvalme, hodepine og skjelving, og vi gikk inn og satte et løp som ble veldig nær perfekt. Litt av et kick å se det på film etterpå! Litt absurd også at det føltes så totalt crap der og da. Tiden holdt til 9. plass selv om jeg ikke helt rakk det siste blindbyttet og dermed tapte en del ved å lete etter Smiley på begge sider av kroppen min før jeg fikk sendt henne på riktig hinder. Heftig å ligge så høyt inn mot agilityløpet! Jeg har aldri før hatt en hund som hadde sjanse på topp-plasseringer i enkeltløp så det var en ny følelse å nyte!

Jeg likte finalebanen. Følte meg trygg på at Smiley elsket arenaen, følte seg kul og kunne levere. Samtidig var jeg ganske usikker på om hun kom til å treffe på både mønet og bommen, sånne svinger har vi ikke rukket å trene nok på. Sommerfuglene hadde fest i magen, men likevel var fokuset på rett sted: jeg felte noen tårer ved minnet over hvordan Kulings øyne skinte i stjerner når han fikk gå gjennom slusene. Jeg gledet meg stort over å få mulighet til å oppleve magien igjen, nå med Smiley. Jeg var HELT sikker på at det ville bli gøy, samme hvordan resultatet ble. Og gøy ble det!

I ettertid kunne jeg vært skuffet over at en merkelig slalåmfeil (diskrimineringen var vanskelig men når jeg først fikk sendt henne på riktig hinder var det helt uventet at hun valgte feil inngang) kostet oss medalje. Så nært, akk så fjernt. Jeg har i stedet valgt å være henrykt over at vi er helt der oppe blant de store stjernene allerede. At vi er raske nok til å ta medalje. Ikke bare i sammenlagtgrener men også i enkeltløp. Shit, for en utvikling Smiley har hatt det siste året! Fra å være en forsiktig, usikker unghund med veldig uferdige ferdigheter, til å naile de fancy detaljene i et tempo som tåler sammenlikning med verdenseliten. Wow.

2019 wao smiley mildt kurvet
Enhjørninger kan fly! Foto: Simon Peachey. 

Nå er det på tide med noen tanker for fremtiden. Mest av alt håper jeg at vi har mye fremtid foran oss. Jeg er plagsomt klar over at jeg har Smiley på lånt tid. At magien ikke varer evig.

Jeg skulle så inderlig ønske at følelsen av å fly med enhjørningen var noe jeg kunne kjøpe, eie, abonnere på. Vite at det aldri er for siste gang. Jeg vet at livet er flyktig, men kanskje vi kan gjøre et unntak for enhjørninger?

32b6e431159e600bfd04d258a29b022d

Jeg må finne gode måter å lagre disse minnene. For følelsen av å fy med enhjørningen min tror jeg aldri at jeg vil bli mett på.

Arendal: cert, Fredrikstad: napp, og finaleplass i Asian Open!

Livet går i et heidundrande tempo for tiden! Akkurat nå er vi i Nederland for å delta på World Agility Open Championships 2019.

Før vi reiste rakk vi å konkurrere i både Arendal og Fredrikstad. I Arendal tok Smiley sitt andre hoppcert, og mangler dermed bare ett! I Fredrikstad tok Ville det etterlengtede siste ag-nappet og kan dermed glede seg til å delta i både NM og NKKs landslagsuttak i juni. Flinke småjenter!

sløyfejenter IMG_0761

Som oppvarming til WAO fikk vi dessuten med oss Asian Dog Agility Open som ble avholdt for første gang, i Nederland, i år. Smiley var superjente og klarte å kvalifisere seg til finaleplass! Film av flere av løpene hennes ligger på instagram og facebooksiden vår.

IMG_1500 copy

Underveis i WAO-turen rekker vi nok ikke å oppdatere bloggen, men vi putter noen drypp i storyene på instagram og facebooksiden (facebook.com/otwagility), så du kan følge med oss der! Det kommer dessuten et intervju på hunden.no om ikke så lenge.