Snookertrening

Siden vi skal løpe games (Snooker og forhåpentlig Gamblers-finale) på WAO i mai, er vi i gang med å friske opp regelkunnskap, magefølelser og reaksjonsmønstre. Jeg fikk lyst å dele gårdagens treningsbane og “sannheter” for Kuling.

Hvis dette er helt nytt for deg, anbefaler jeg sterkt å få tak i et eksemplar av e-boken for fjorårets WAO-lag, der skrev jeg en omfattende gamesartikkel hvor det meste er forklart i detalj, men illustrert med eksempler så det skal være lettfattelig. E-boken finnes tilgjengelig som reprise til inntekt for årets lag, i en begrenset periode. Så hvis du gikk glipp av den i fjor, er dette en kjempesjanse! Det er også fantastisk mye annet gøy i den, som gjør det selv-oppskrifter, treningsopplegg for hund og handler, og så videre. Du finner den her: https://www.spleis.no/project/31207

Her er banen jeg tegnet:
Screen Shot 2018-02-23 at 13.09.22

Tanken var å forsøke å legge planer for to ulike tidsscenarier, 50 sekunder (relativt romslig) og 40 sekunder (veldig tight). Jeg la inn valgfrie retninger og rekkefølger i åpningen, med unntak av lengden. I sluttsekvensen måtte alle hinder som normalt tas i nummerert rekkefølge.

Jeg briefet sluttsekvensen til ca 22 sekunder, og hadde dermed 28 igjen å legge åpningsplan på for det romslige scenariet. Selv om det ble noen veldig vanskelige slalåminnganger (og utganger) mente jeg det skulle være mulig å klare makspoeng (tre ganger 7 poeng i åpningen) uten at tiden gikk ut. Det kortere scenariet ble jeg ikke skikkelig ferdig med på briefing, hadde en tanke i hodet om at det burde hjelpe å legge inn en 5-poeng, men fikk ikke tenkt gjennom og timet det godt nok. Tabbe!

Sånn gikk sluttsekvensen, klippet for å kompensere for at vi slet med slalåminngangen på 7b:

Ok, da hadde jeg ikke helt feil på briefing, og vi hadde henholdsvis 30 og 20 sekunder på oss til å løse åpningen. 50-sekunderscenariet hadde jeg beregnet riktig, og 3×7 var realistisk nok:

Riktignok hadde jeg tenkt at det skulle gå raskere å starte med den nærmeste slalåminnangen, men det timet vi til å ta et sekund ekstra sammenliknet med denne (lengre) løsningen. Jeg nerder jo mye på linjevalg, men stort sett er det to svinger vi sammenlikner, ikke en sving og en rett linje (valgfri slalåminngang er jo ikke vanlig, det er stort sett hopp eller tunneler vi velger på).

Screen Shot 2018-02-23 at 14.54.42

Vil du ha mer linjevalg? Bli med på linjevalg-kurset på Facebook! Det er noen dager igjen til påmeldingsfrist og start – 1. mars 2018! Du finner mer informasjon og påmelding under kursfanen her på hjemmesiden, og det finnes også et facebookevent: https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

Ok, så på 50 sekunder ville vi rukket makspoeng. Godt å vite, men på mesterskap er det jo sjelden lagt opp til at alle komfortabelt skal rekke det, så jeg må forberede meg på å legge alternative planer, vurdere nøyaktig hva jeg kan rekke, og finne de smarteste veiene som gjør at jeg ofrer færrest mulig poeng og likevel rekker i mål før klokken. Så hva med 40 sekunder?

På briefing hadde jeg håpet at jeg kanskje ville rekke 7+5+7, men ikke rukket å tidskontrollere det særlig nøye. Håpløst optimistisk! (Husk at sluttsekvensen tok meg ca 20 sekunder, så jeg har ca 20 igjen å gå på.)

Over fire sekunder for optimistisk, faktisk. Hvor skal man spare dem inn? Jeg klarte ikke å finne noen gode måter å legge inn 6-poengeren, selv om den kunne tas på en rask måte med de korte avstandene. To løsninger som derimot fungerte ganske bra var 7+5+4 og 7+5+3:

7+5+3 kunne vi klart med margin (vi rakk det selv om han på testingen tok en omvei om 6 mellom det andre røde hinderet og 5) og 7+5+4 ville vært akkurat på grensen. Med andre ord er begge gjørbare planer på denne banen med 40 sekunders tidslimit.

Det jeg derimot irriterer meg grenseløst over i dag, er at jeg ikke testet  7+4+7! Søren klype! Den er bare fire meter lengre enn 7+5+3 og gir hele tre poeng mer. Alternativt kunne også 7+3+7 vært interessant – to meter lengre igjen, men rettere linjer og potensielt raskere.

Screen Shot 2018-02-23 at 11.43.22Screen Shot 2018-02-23 at 11.44.20

Det er nesten så jeg vil sette opp og teste banen på nytt, men vi mister innetreningen vår for i år og det ligger nesten en meter snø ute, med kuldeperiode på værmeldingen. Med andre ord blir det lite trening. Enda godt vi har et linjevalgkurs å glede oss til, det foregår først og fremst gjennom video, illustrasjoner og banetegninger så det er ikke så farlig at vi ikke kommer til å få trent noe særlig på lenge…

 

Overføring av feltadferd: Smiley lærer stoppfelt på bom

Jeg synes det er rart at det er så uvanlig å ha både stoppfelt og running contacts på bommen (og forsåvidt mønet). Stoppfelt og RC er ingen motsetning! Ingen av de hundene jeg har trent har syntes det var vanskelig å skille mellom verbal kommando, og når jeg er innom RC-hell (traning running contacts is like asking for manic depression) er det å ha stoppfeltene i bakhånd ganske bra antidepressiva. For Kuling, som aldri helt har fått orden på RC-svinger, har stoppfeltene vært redningen som har tatt oss gjennom både store og små triumfer!

Siden jeg og Smiley har støtt på et RC-problem jeg ikke skjønner hvordan vi skal løse (og jeg dessverre ikke har klart å oppdrive noen eksterne krefter som kan hjelpe oss med det akkurat nå heller da vi straks mister treningsmulighetene våre og må vente på våren før vi får gjort noe mer) har jeg bestemt meg for å ta en RC-pause. Mange ble sikkert supernysgjerrige nå, så jeg kan kort oppsummere at hun i utgangspunktet har både bra forståelse og bra stil, men innimellom løfter det ene bakbenet på en uheldig måte, samme måte som hun gjør når hun løper fort ned trapp.

Så over til det morsomme: vippeadferden begynner å nærme seg ferdig, den skal “bare” proofes litt bedre mot sprintende handler og for akkurat hvor man skal dytte (rett frem, ikke på sidene), men den er altså nesten klar for å sette inn vippen i kombinasjoner med andre hinder. Sånn så vippen ut i går. Ikke helt klar, men hun er trygg og vet omtrent hva hun skal gjøre:

Siden jeg vil ta litt press av egne skuldre for debutplaner og RC-trøbbel bestemte jeg meg for å overføre stoppfeltene til bommen også. Det gjorde vi i dag.

Jeg har hørt mange ganger at dette visstnok er både vanskelig (tilnærmet umulig), tidkrevende og komplisert trening. Så jeg satte telefonen til å fange prosessen. Dette er økt nummer to (jeg lover, vi har ikke tjuvtrent!) og økt nummer tre. Ja, for selvsagt kjørte vi eksamen med veksling mellom stoppfelt og RC – og fanget beviset på film! 

 

Kløfta, Moelv, EO og linjevalg online!

Oi sann, nå var det visst plutselig en stund siden forrige oppdatering. Vi har søkt EO med alle tre border colliene. Smiley søker helt uten poeng, Ville søker med en god dæsj fra klasse 1 og 2, og Kuling søker med en trygg poengsum fra et godt år på konkurransebanen. Variasjon fryder 😉

Vi har også vært på to konkurranser: Kløfta og Moelv. Rekk opp labben alle som har tatt dobbeltseier!

27972971_402918933481969_4738492686478208825_n

På Kløfta var det Kuling som hadde dagen, med en første- og en andreplass:

Så vant Sigurd og ville i Moelv! De vant like godt begge klassene sine samme dag, og Ville er nå klasse 3-hund i hopp. Et napp til, så er hun klasse 3-hund på heltid og dermed kvalifisert for å delta i NM og NKKs landslagsuttak i år – vi krysser fingrene for at de rekker det!

Av annet nytt å melde har vi et onlinekurs på facebook som skal starte 1. mars – om bare en drøy uke. Det ligger informasjon og påmelding i kursfanen her på hjemmesiden, og det finnes også et facebookarrangement: https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

På facebooksiden vår skal vi forresten også lodde ut en gratis plass på kurset 20. februar – på tirsdag. Hvis du vil hive deg med og få sjansen til å vinne en plass, finner du konkurransen på facebook.com/otwagility

Linjenerding er et tema hjertet mitt banker varmt for! Ikke bare fordi jeg synes det er fantastisk moro å analysere og lage enkle huskeregler, men fordi jeg ser hvor mye tankevirksomhet mange bruker på valgene på briefing, og hvor mye tid det kan koste på resultatlisten hvis man velger feil…

Så – vil du bli med og linjenerde med oss? Lære deg hvordan du kan ta smartere, raskere valg på briefing? Hvilke kjennetegn du kan gå etter, en enkel regel, unntak og ulemper. Etter dette kurset garanterer vi at du vil føle deg tryggere når du møter et linjevalg, selv om du har begrenset tid på briefing!

Resten av detaljene (og link til påmeldingsskjema) finner du her: https://onetowatch.no/kurs/

Smileyplanen

Da jeg innså at Smiley hadde skadet en eller flere sener i skulderen i juni, la jeg mentalt alle planer om agilitytrening og annen moro på hylla for et halvt år. Vi hadde naturligvis ingen garantier for at vi ville kunne begynne å trene igjen når kalenderen bikket 2018, men det hjalp meg at jeg kunne telle ned, og jeg ble fortalt at det var en realistisk forventning. Vi går fortsatt til jevnlige kontroller og jeg tror aldri at jeg vil klare å slappe helt av og slutte å nistirre på bevegelsene hennes, men planen om å gjenoppta agilitytreningen i 2018 har holdt!

Da jeg endelig fikk klarsignalet ble jeg litt perpleks. Det var så mange halvferdige treningsprosjekter vi slapp taket i for et halvt år siden, så mange ting hun egentlig har lært men som har vært helt uten vedlikehold, og så mange ting vi ikke riktig hadde kommet i gang med. Samtidig føltes nesten alt jeg kunne komme på som “langt frem” og for belastende foreløpig, og jeg visste ikke hvilket hjørne jeg skulle ta tak i for å komme i gang med treningen enda det var så mye å lære.

Etter tips fra Mentaltrenerpodcasten lastet jeg ned mindmap-software (elsker at min versjon heter SimpleMind – så kan jeg føle meg litt enkel iblant 😉 ) og forsøkte å skaffe oversikt over hva vi har foran oss å trene på. Jeg fargekodet kartet med grønt for januar (det jeg allerede kunne starte på), gult for februar og rødt for de tingene jeg synes er såpass belastende at jeg vil vente til mars. Håpet er å kanskje ha henne klar for konkurranse i april, og kartet representerer dermed de tingene jeg vil ha i orden før debut:

Screen Shot 2018-01-04 at 15.52.39

Det er heftig å se hvor mye kartet har forandret seg på en måned! Ikke bare har det vokst ettersom jeg detaljerer planer og inkluderer nye øvelser, men det blir også stadig mer rosa. Når vi begynner på en øvelse gjør jeg nemlig boblen oransje, og når jeg føler meg ferdig med noe gjør jeg boblen rosa. Etter hvert skal hele kartet bli rosa, med noen pågående oransjebobler – Smileys eget fargetema 😀

Sånn ser kartet ut i dag:

Screen Shot 2018-02-04 at 11.20.01

Jeg regner med at dere har lyst på videoglimt fra treningen? Det byr vi naturligvis på! Jeg har blant annet reintrodusert noen slalåmøvelser, men for å spare kroppen hennes (slalåmbevegelse er noe av det verste man kan utsette en sårbar skulder for) gjør vi først det vi kan i en helt åpen allé. På agendaen i går kveld stod å sjekke hvor mye forstyrrelser hun tåler ved utgangene, og jeg synes det ble to morsomme minutter 

Vi har også begynt å pusle med RC igjen, for eksempel på denne måten, med slak vinkel, liten target og fokus på tighte svinger i lav fart. Ha på lyden på siste halvdel av filmen hvis du har lyst å være med på “festen” vår 😉

Hvordan det føles å leke agility med henne igjen? Akkurat som jeg drømte om. Et privilegie – hun er myk, morsom, intens, villig, og så innmari opptatt av å forstå. Min enhjørning! 

Andre ting da? Jo, vi har et helt nytt onlinekurs på trappene! Facebookbasert denne gangen siden formatet på oppgavene passer til gruppe, og det gjør det enkelt for deltakerne å følge diskusjoner og feedback. Tema er linjenerding – noe som ligger mitt hjerte nært! Du kan finne informasjon og påmelding under kursfanen her på hjemmesiden, eller på dette facebookarrangementet:  https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

Screen Shot 2018-02-03 at 11.35.27.png

Sandefjord/OCC – vinterstevne 2018 (og startnumer én-tanker)

Selv om vi ikke følte oss helt klare etter lang trenings- og konkurransefri, falt vi for fristelsen til en konkurransehelg rett borti nabolaget. I de første løpene kjente vi at vi var rustne, men det kom seg fort!

Ville tok med seg seier og napp i hopp 2, og Sigurd fikk en bonus-mentaltrening i å måtte løpe den klassen på nytt siden tidtakeranlegget hadde streiket:

I tillegg fikk de bare en ynke femmer i begge de individuelle løpene på søndag – stabiliteten er virkelig på inngang og de siste nappene ligger nær overflaten! De fikk også diskutert noen feltkriterier i både lagløpene og det ene ag2-løpet, noe som bare er å forvente når vi legger hovedparten av treningen hennes på RC for tiden, og RC naturligvis er mye festligere enn å stoppe på bommen. Men beskjed er beskjed – og kriterier må overholdes om vi ikke skal grave oss et dypt inkonsekvenshull! Ville har egentlig god naturlig selvkontroll, men RC-prosessen og konkurransestresset (noen ganger ryker det spiralrøyk ut av ørene hennes når hjernen brenner) kan vippe selv henne av både pinnen og feltene 😉

Kuling var bra fra løp nummer én, det var handleren som måtte våkne fra dvalen. Jeg får veldig ofte start nummer én, ironisk nok den posisjonen jeg liker dårligst å starte fra. Jeg rekker liksom ikke helt å føle meg klar, glemmer ofte banen i en brøkdel av et sekund, og havner feil. Er ikke “på” nok, føler ikke at jeg “eier” banen og ender med å forsøke å halsbrekke meg i mål i stedet for å gi hunden min ekstra informasjon fra hinder til hinder og være i forkant slik jeg liker. Det første løpet med startnummer én skjedde akkurat det; jeg glemte banen et øyeblikk, stakk ikke i nærheten av tidlig nok fra sekvensen etter mønet. Planen var å la ham finne tunnel-hopp-tunnel-hopp selv, og plassere meg i et tidlig blindbytte opp mot hoppet før bommen. Det oppdaget jeg at aldri kom til å gå da jeg innså at jeg sto og ventet på ham ved den andre tunnelen. Resten av løpet gikk fint, men jeg hadde lyst å slå hodet hardt i veggen over foksufeilen min. Dette må bli en styrke, ikke en svakhet. Det ER merkelig at jeg ofte får startnummer én i halvparten av løpene mine per helg, men jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg vil takle det langt bedre enn det her. Byr på filmen, så der dere hvor “lost” jeg var:

Det neste løpet vant vi derimot – ekstra gøy med mange feilfrie hunder bak oss i en hoppklasse. Jeg blir fortsatt skikkelig glad og overrasket når vi klarer å slå dem i hopp – der har vi ikke de raske feltene våre å redde oss inn på, og de beste svingene og den raskeste akselerasjonen har vi virkelig måttet kjempe for å utvikle. Det kjennes helt riktig å ha nedprioritert agilitytrening til fordel for utallige skiturer den siste måneden, den planen fortsetter vi å følge. Kuling er bra nå!

Før søndagens startnummer én i første klasse hadde jeg laget meg noen kriterier jeg tvang meg til å følge. Ett av dem var å bruke de to minuttene jeg har til rådighet fra briefingen er slutt til jeg skal være klar til start på å gå ut av hallen, la Kuling leke med ballen sin, og visualisere hele banen tre ganger før jeg gikk inn til start. Det var vanskelig! Jeg bruker visualisering før andre løp også, men med første startnummer og tidspress (mesterskapsstress har litt av samme effekten også) kan jeg bli stående midt i den virtuelle banen og ikke ane hvor et gitt hinder er hen. Blankt. Selv om jeg har vært ute og briefet det, selv om det ikke er lenge siden, eller selv om jeg nettopp visualiserte det med flyt. Det var ikke lett å bli stående selv om jeg visste at klokken tikket faretruende mot de to minuttene, at banen og dommeren og ringmannskapet var klare, og at det bare var meg de ventet på. Men jeg fullførte fordi jeg hadde skrevet det i treningsdagboken, og virkelig ville kunne sette kryss i den ruten. Når jeg kan krysse av de målene jeg har avtalt med meg selv før løpet blir resultatet mindre viktig – og det å gjøre den avtalen hjelper meg til å gjennomføre ting som ellers har lett for å gå i glemmeboken eller tidsklemma.

Riktignok kom jeg borti hinderstøtten på hinder 3 (det synes ikke på filmen men pinnen falt før Kuling kom dit så disken var et faktum) men jeg var PÅ hele løpet, husket alt jeg ville, og hadde overskudd til å pushe Kuling til og med litt for mye så han glemte å bremse godt nok inn i slalåminngangen. Suksess i min bok! 

Det neste løpet ble feilfritt og andreplass, denne gangen i agilityklasse med senere startnummer:

Lagløpet var også feilfritt til siste slutt hvor jeg lurte ham til å hoppe av vippa – også suksess i min bok. Kuling blir nok aldri ferdig med å lure på kriterier, og jeg setter veldig stor pris på at mange klubber fortsatt arrangerer lag som agilityklasse selv om hopp-lag har blitt tillatt, så jeg får en ekstra mulighet per dag til å ta den diskusjonen. Jeg gjør det samme i de individuelle løpene, men dobbelt sett feltpasseringer per dag har stor verdi for meg (og muligens for norske medaljesjanser når vi er med til mesterskap) 😉

Det føles vilt å fortelle om så mange feilfrie løp. Jeg håper jeg aldri slutter å sette pris på stabiliteten. Jeg håper jeg ikke slutter å jakte på flyten. Jeg håper at jeg aldri kommer til å ta Kuling for gitt. Han er fortsatt en sart liten sjel med rare behov og vanskelige følelser, men som agilityhund har han blitt voksen, selvsikker og skinnende. Agilitybanen er kanskje det stedet han føler seg tryggest, tøffest og kulest – i all hovedsak fri for bekymringene sine. Jeg vet ikke hvordan livet hans blir den dagen han må pensjoneres, og tror ikke det hjelper å tenke på det enda…

 

 

 

 

Galoppskifter

Smiley er på vei tilbake mot agilitybanen (ta i tre, kryss i taket, takk snille Gud, og så videre). Jeg begynner endelig å våge å lage oversikt over hva vi skal trene på frem mot debut, sikle på stevnedatoer til sommeren, og gjøre de første spede stegene tilbake mot agilitytrening.

For hver ny ting vi gjør, evaluerer jeg henne grundig. I tillegg går vi til jevnlige kontroller hos rehabterapeuten vår, for å få friske øyne med annet perspektiv på sakene. Den store frykten er at vi har feilberegnet marginene og dermed uten å vite det overbelaster noe som ikke er helt i orden enda. Et halvt år hvile og rehab er mye – vi har vært forsiktige, tålmodige og grundige. Men frykten er der likevel.

En ting jeg dermed er veldig nye med, er å følge med på hvordan hun bruker kroppen sin i hver enkelt øvelse vi trener på. Jeg filmer nesten alt vi gjør, for å kunne gå tilbake og sjekke hvis det skulle oppstå noe jeg er usikker på. Jeg tar også tak i noen ting jeg har undret meg over tidligere i treningen hennes, blant annet tendensen til å løfte det ene bakbenet når vi trener RC, og en tendens til å gjøre galoppskfiter på steder hvor det ikke er verken nødvendig eller hensiktsmessig. RC får vente noen måneder til, men galoppskiftene har jeg allerede rukket å pirke litt i!

Siden jeg har en del erfaring med hoppteknikk-pirk fra før, begynte jeg med å designe noen enkle grids hvor det vil være naturlig å skifte galoppretning på forutsigbare steder. Men de første variasjonene kunne jeg like godt kalt “galoppskifte- kryssgalopp- og kontragalopp-grids” – Smiley ga beng og satte bena sånn hun selv mente var enklest. Det kan tolkes som at hun har styrke til alle alternativene, men det kan også tolkes som at hun avlaster noe. Det er frykten for ubehag og avlastning som gjør at jeg ikke lar sånt ligge. Jeg pirket videre.

Til slutt kom jeg frem til dette oppsettet, med “bare” tolv hinderstøtter, som fikk frem akkurat det jeg ville med minimal innblanding av handling (jeg må serpe henne rundt første svingen men kan la henne lese fullføringen og dermed galoppskiftet selv).

Jeg puster ut, konkluderer med at hun KAN skifte konsekvent når det er behov for å skyve vekten nok over. I samme slengen har jeg lært av noen oppsett som ikke virket, og sikkert fått litt muskler av å slepe hinderstøtter hit og dit… Noen av de andre ideene til oppsett som jeg har vært innom trengte 18 og 20 hinderstøtter, så vi har hatt gleden av å bære litt 😉

Fra styrketriks til sko og fjåll på to minutter

Noen ganger går det litt over stokk og stein – og det er akkurat sånn jeg liker det! Siden de andre hundene er på skitur med Sigurd, benytter jeg og Smiley alenetiden til å slipe videre på et av de styrketriksene som oftest tar lang tid å utvikle; kanin/bamse/vacker tass.

Smiley har en hoppteknikkøvelse på planen for februar som krever at hun har bra stabilitet og stimuliuskontroll på dette trikset, så nå prøver jeg å få det “ferdig”. Hun har lenge hatt kroppskontrollen, balansen og styrken i ryggen til å kunne gjøre det, men forståelsen og roen har latt vente på seg.

Men plutselig går man tom for godbiter, og plutselig går en halvseriøs styrketriks-økt over til leking med crocs og øving på posering til bildene med de aller største pokalene. Vi er helt useriøse, helt seriøse, og vi har det fryktelig gøy sammen! Og det byr vi på 😉