Kløfta, Moelv, EO og linjevalg online!

Oi sann, nå var det visst plutselig en stund siden forrige oppdatering. Vi har søkt EO med alle tre border colliene. Smiley søker helt uten poeng, Ville søker med en god dæsj fra klasse 1 og 2, og Kuling søker med en trygg poengsum fra et godt år på konkurransebanen. Variasjon fryder 😉

Vi har også vært på to konkurranser: Kløfta og Moelv. Rekk opp labben alle som har tatt dobbeltseier!

27972971_402918933481969_4738492686478208825_n

På Kløfta var det Kuling som hadde dagen, med en første- og en andreplass:

Så vant Sigurd og ville i Moelv! De vant like godt begge klassene sine samme dag, og Ville er nå klasse 3-hund i hopp. Et napp til, så er hun klasse 3-hund på heltid og dermed kvalifisert for å delta i NM og NKKs landslagsuttak i år – vi krysser fingrene for at de rekker det!

Av annet nytt å melde har vi et onlinekurs på facebook som skal starte 1. mars – om bare en drøy uke. Det ligger informasjon og påmelding i kursfanen her på hjemmesiden, og det finnes også et facebookarrangement: https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

På facebooksiden vår skal vi forresten også lodde ut en gratis plass på kurset 20. februar – på tirsdag. Hvis du vil hive deg med og få sjansen til å vinne en plass, finner du konkurransen på facebook.com/otwagility

Linjenerding er et tema hjertet mitt banker varmt for! Ikke bare fordi jeg synes det er fantastisk moro å analysere og lage enkle huskeregler, men fordi jeg ser hvor mye tankevirksomhet mange bruker på valgene på briefing, og hvor mye tid det kan koste på resultatlisten hvis man velger feil…

Så – vil du bli med og linjenerde med oss? Lære deg hvordan du kan ta smartere, raskere valg på briefing? Hvilke kjennetegn du kan gå etter, en enkel regel, unntak og ulemper. Etter dette kurset garanterer vi at du vil føle deg tryggere når du møter et linjevalg, selv om du har begrenset tid på briefing!

Resten av detaljene (og link til påmeldingsskjema) finner du her: https://onetowatch.no/kurs/

Smileyplanen

Da jeg innså at Smiley hadde skadet en eller flere sener i skulderen i juni, la jeg mentalt alle planer om agilitytrening og annen moro på hylla for et halvt år. Vi hadde naturligvis ingen garantier for at vi ville kunne begynne å trene igjen når kalenderen bikket 2018, men det hjalp meg at jeg kunne telle ned, og jeg ble fortalt at det var en realistisk forventning. Vi går fortsatt til jevnlige kontroller og jeg tror aldri at jeg vil klare å slappe helt av og slutte å nistirre på bevegelsene hennes, men planen om å gjenoppta agilitytreningen i 2018 har holdt!

Da jeg endelig fikk klarsignalet ble jeg litt perpleks. Det var så mange halvferdige treningsprosjekter vi slapp taket i for et halvt år siden, så mange ting hun egentlig har lært men som har vært helt uten vedlikehold, og så mange ting vi ikke riktig hadde kommet i gang med. Samtidig føltes nesten alt jeg kunne komme på som “langt frem” og for belastende foreløpig, og jeg visste ikke hvilket hjørne jeg skulle ta tak i for å komme i gang med treningen enda det var så mye å lære.

Etter tips fra Mentaltrenerpodcasten lastet jeg ned mindmap-software (elsker at min versjon heter SimpleMind – så kan jeg føle meg litt enkel iblant 😉 ) og forsøkte å skaffe oversikt over hva vi har foran oss å trene på. Jeg fargekodet kartet med grønt for januar (det jeg allerede kunne starte på), gult for februar og rødt for de tingene jeg synes er såpass belastende at jeg vil vente til mars. Håpet er å kanskje ha henne klar for konkurranse i april, og kartet representerer dermed de tingene jeg vil ha i orden før debut:

Screen Shot 2018-01-04 at 15.52.39

Det er heftig å se hvor mye kartet har forandret seg på en måned! Ikke bare har det vokst ettersom jeg detaljerer planer og inkluderer nye øvelser, men det blir også stadig mer rosa. Når vi begynner på en øvelse gjør jeg nemlig boblen oransje, og når jeg føler meg ferdig med noe gjør jeg boblen rosa. Etter hvert skal hele kartet bli rosa, med noen pågående oransjebobler – Smileys eget fargetema 😀

Sånn ser kartet ut i dag:

Screen Shot 2018-02-04 at 11.20.01

Jeg regner med at dere har lyst på videoglimt fra treningen? Det byr vi naturligvis på! Jeg har blant annet reintrodusert noen slalåmøvelser, men for å spare kroppen hennes (slalåmbevegelse er noe av det verste man kan utsette en sårbar skulder for) gjør vi først det vi kan i en helt åpen allé. På agendaen i går kveld stod å sjekke hvor mye forstyrrelser hun tåler ved utgangene, og jeg synes det ble to morsomme minutter 

Vi har også begynt å pusle med RC igjen, for eksempel på denne måten, med slak vinkel, liten target og fokus på tighte svinger i lav fart. Ha på lyden på siste halvdel av filmen hvis du har lyst å være med på “festen” vår 😉

Hvordan det føles å leke agility med henne igjen? Akkurat som jeg drømte om. Et privilegie – hun er myk, morsom, intens, villig, og så innmari opptatt av å forstå. Min enhjørning! 

Andre ting da? Jo, vi har et helt nytt onlinekurs på trappene! Facebookbasert denne gangen siden formatet på oppgavene passer til gruppe, og det gjør det enkelt for deltakerne å følge diskusjoner og feedback. Tema er linjenerding – noe som ligger mitt hjerte nært! Du kan finne informasjon og påmelding under kursfanen her på hjemmesiden, eller på dette facebookarrangementet:  https://www.facebook.com/events/1926887450689080/

Screen Shot 2018-02-03 at 11.35.27.png

Sandefjord/OCC – vinterstevne 2018 (og startnumer én-tanker)

Selv om vi ikke følte oss helt klare etter lang trenings- og konkurransefri, falt vi for fristelsen til en konkurransehelg rett borti nabolaget. I de første løpene kjente vi at vi var rustne, men det kom seg fort!

Ville tok med seg seier og napp i hopp 2, og Sigurd fikk en bonus-mentaltrening i å måtte løpe den klassen på nytt siden tidtakeranlegget hadde streiket:

I tillegg fikk de bare en ynke femmer i begge de individuelle løpene på søndag – stabiliteten er virkelig på inngang og de siste nappene ligger nær overflaten! De fikk også diskutert noen feltkriterier i både lagløpene og det ene ag2-løpet, noe som bare er å forvente når vi legger hovedparten av treningen hennes på RC for tiden, og RC naturligvis er mye festligere enn å stoppe på bommen. Men beskjed er beskjed – og kriterier må overholdes om vi ikke skal grave oss et dypt inkonsekvenshull! Ville har egentlig god naturlig selvkontroll, men RC-prosessen og konkurransestresset (noen ganger ryker det spiralrøyk ut av ørene hennes når hjernen brenner) kan vippe selv henne av både pinnen og feltene 😉

Kuling var bra fra løp nummer én, det var handleren som måtte våkne fra dvalen. Jeg får veldig ofte start nummer én, ironisk nok den posisjonen jeg liker dårligst å starte fra. Jeg rekker liksom ikke helt å føle meg klar, glemmer ofte banen i en brøkdel av et sekund, og havner feil. Er ikke “på” nok, føler ikke at jeg “eier” banen og ender med å forsøke å halsbrekke meg i mål i stedet for å gi hunden min ekstra informasjon fra hinder til hinder og være i forkant slik jeg liker. Det første løpet med startnummer én skjedde akkurat det; jeg glemte banen et øyeblikk, stakk ikke i nærheten av tidlig nok fra sekvensen etter mønet. Planen var å la ham finne tunnel-hopp-tunnel-hopp selv, og plassere meg i et tidlig blindbytte opp mot hoppet før bommen. Det oppdaget jeg at aldri kom til å gå da jeg innså at jeg sto og ventet på ham ved den andre tunnelen. Resten av løpet gikk fint, men jeg hadde lyst å slå hodet hardt i veggen over foksufeilen min. Dette må bli en styrke, ikke en svakhet. Det ER merkelig at jeg ofte får startnummer én i halvparten av løpene mine per helg, men jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg vil takle det langt bedre enn det her. Byr på filmen, så der dere hvor “lost” jeg var:

Det neste løpet vant vi derimot – ekstra gøy med mange feilfrie hunder bak oss i en hoppklasse. Jeg blir fortsatt skikkelig glad og overrasket når vi klarer å slå dem i hopp – der har vi ikke de raske feltene våre å redde oss inn på, og de beste svingene og den raskeste akselerasjonen har vi virkelig måttet kjempe for å utvikle. Det kjennes helt riktig å ha nedprioritert agilitytrening til fordel for utallige skiturer den siste måneden, den planen fortsetter vi å følge. Kuling er bra nå!

Før søndagens startnummer én i første klasse hadde jeg laget meg noen kriterier jeg tvang meg til å følge. Ett av dem var å bruke de to minuttene jeg har til rådighet fra briefingen er slutt til jeg skal være klar til start på å gå ut av hallen, la Kuling leke med ballen sin, og visualisere hele banen tre ganger før jeg gikk inn til start. Det var vanskelig! Jeg bruker visualisering før andre løp også, men med første startnummer og tidspress (mesterskapsstress har litt av samme effekten også) kan jeg bli stående midt i den virtuelle banen og ikke ane hvor et gitt hinder er hen. Blankt. Selv om jeg har vært ute og briefet det, selv om det ikke er lenge siden, eller selv om jeg nettopp visualiserte det med flyt. Det var ikke lett å bli stående selv om jeg visste at klokken tikket faretruende mot de to minuttene, at banen og dommeren og ringmannskapet var klare, og at det bare var meg de ventet på. Men jeg fullførte fordi jeg hadde skrevet det i treningsdagboken, og virkelig ville kunne sette kryss i den ruten. Når jeg kan krysse av de målene jeg har avtalt med meg selv før løpet blir resultatet mindre viktig – og det å gjøre den avtalen hjelper meg til å gjennomføre ting som ellers har lett for å gå i glemmeboken eller tidsklemma.

Riktignok kom jeg borti hinderstøtten på hinder 3 (det synes ikke på filmen men pinnen falt før Kuling kom dit så disken var et faktum) men jeg var PÅ hele løpet, husket alt jeg ville, og hadde overskudd til å pushe Kuling til og med litt for mye så han glemte å bremse godt nok inn i slalåminngangen. Suksess i min bok! 

Det neste løpet ble feilfritt og andreplass, denne gangen i agilityklasse med senere startnummer:

Lagløpet var også feilfritt til siste slutt hvor jeg lurte ham til å hoppe av vippa – også suksess i min bok. Kuling blir nok aldri ferdig med å lure på kriterier, og jeg setter veldig stor pris på at mange klubber fortsatt arrangerer lag som agilityklasse selv om hopp-lag har blitt tillatt, så jeg får en ekstra mulighet per dag til å ta den diskusjonen. Jeg gjør det samme i de individuelle løpene, men dobbelt sett feltpasseringer per dag har stor verdi for meg (og muligens for norske medaljesjanser når vi er med til mesterskap) 😉

Det føles vilt å fortelle om så mange feilfrie løp. Jeg håper jeg aldri slutter å sette pris på stabiliteten. Jeg håper jeg ikke slutter å jakte på flyten. Jeg håper at jeg aldri kommer til å ta Kuling for gitt. Han er fortsatt en sart liten sjel med rare behov og vanskelige følelser, men som agilityhund har han blitt voksen, selvsikker og skinnende. Agilitybanen er kanskje det stedet han føler seg tryggest, tøffest og kulest – i all hovedsak fri for bekymringene sine. Jeg vet ikke hvordan livet hans blir den dagen han må pensjoneres, og tror ikke det hjelper å tenke på det enda…

 

 

 

 

Galoppskifter

Smiley er på vei tilbake mot agilitybanen (ta i tre, kryss i taket, takk snille Gud, og så videre). Jeg begynner endelig å våge å lage oversikt over hva vi skal trene på frem mot debut, sikle på stevnedatoer til sommeren, og gjøre de første spede stegene tilbake mot agilitytrening.

For hver ny ting vi gjør, evaluerer jeg henne grundig. I tillegg går vi til jevnlige kontroller hos rehabterapeuten vår, for å få friske øyne med annet perspektiv på sakene. Den store frykten er at vi har feilberegnet marginene og dermed uten å vite det overbelaster noe som ikke er helt i orden enda. Et halvt år hvile og rehab er mye – vi har vært forsiktige, tålmodige og grundige. Men frykten er der likevel.

En ting jeg dermed er veldig nye med, er å følge med på hvordan hun bruker kroppen sin i hver enkelt øvelse vi trener på. Jeg filmer nesten alt vi gjør, for å kunne gå tilbake og sjekke hvis det skulle oppstå noe jeg er usikker på. Jeg tar også tak i noen ting jeg har undret meg over tidligere i treningen hennes, blant annet tendensen til å løfte det ene bakbenet når vi trener RC, og en tendens til å gjøre galoppskfiter på steder hvor det ikke er verken nødvendig eller hensiktsmessig. RC får vente noen måneder til, men galoppskiftene har jeg allerede rukket å pirke litt i!

Siden jeg har en del erfaring med hoppteknikk-pirk fra før, begynte jeg med å designe noen enkle grids hvor det vil være naturlig å skifte galoppretning på forutsigbare steder. Men de første variasjonene kunne jeg like godt kalt “galoppskifte- kryssgalopp- og kontragalopp-grids” – Smiley ga beng og satte bena sånn hun selv mente var enklest. Det kan tolkes som at hun har styrke til alle alternativene, men det kan også tolkes som at hun avlaster noe. Det er frykten for ubehag og avlastning som gjør at jeg ikke lar sånt ligge. Jeg pirket videre.

Til slutt kom jeg frem til dette oppsettet, med “bare” tolv hinderstøtter, som fikk frem akkurat det jeg ville med minimal innblanding av handling (jeg må serpe henne rundt første svingen men kan la henne lese fullføringen og dermed galoppskiftet selv).

Jeg puster ut, konkluderer med at hun KAN skifte konsekvent når det er behov for å skyve vekten nok over. I samme slengen har jeg lært av noen oppsett som ikke virket, og sikkert fått litt muskler av å slepe hinderstøtter hit og dit… Noen av de andre ideene til oppsett som jeg har vært innom trengte 18 og 20 hinderstøtter, så vi har hatt gleden av å bære litt 😉

Fra styrketriks til sko og fjåll på to minutter

Noen ganger går det litt over stokk og stein – og det er akkurat sånn jeg liker det! Siden de andre hundene er på skitur med Sigurd, benytter jeg og Smiley alenetiden til å slipe videre på et av de styrketriksene som oftest tar lang tid å utvikle; kanin/bamse/vacker tass.

Smiley har en hoppteknikkøvelse på planen for februar som krever at hun har bra stabilitet og stimuliuskontroll på dette trikset, så nå prøver jeg å få det “ferdig”. Hun har lenge hatt kroppskontrollen, balansen og styrken i ryggen til å kunne gjøre det, men forståelsen og roen har latt vente på seg.

Men plutselig går man tom for godbiter, og plutselig går en halvseriøs styrketriks-økt over til leking med crocs og øving på posering til bildene med de aller største pokalene. Vi er helt useriøse, helt seriøse, og vi har det fryktelig gøy sammen! Og det byr vi på 😉

Kuling på pallplass!

Årets agilityhund i klasse 3 large er noe jeg streber etter. Sammen med Kuling har jeg klart å klatre meg til 7., 6. og 13. plass de siste par årene. Ofte bra på vårparten, men sunket mot høsten.

I 2017 var det 156 hunder som tok topp 10-plasseringer i vår klasse, og dermed samlet poeng og kom med på listen. Det er mange om beinet – og enda flere som ikke tok poeng og dermed ikke synes på listen. Av alle disse klarte jeg og Kuling å klatre til pallplass!

Vår lille, dumme, redde, lojale og kule kållis! I år har vi vært et knakende bra team! Jeg håper vi får mange flere sjanser til å leke sammen, men forsøker å nyte hver eneste en med viten om at det kan være den siste. Takk, Kuling! Jeg er stolt av deg! 

Dette har jeg drømt om – og gjett om jeg er stolt 😀

IMG_4001

Status fysisk trening januar 2018

Så – hvordan gikk det med vintertrIMG_2769eningsprosjektet? Denne gangen kan jeg faktisk melde om stormsuksess! Som jeg skrev om for en drøy måned siden har det alltid vært veldig vanskelig å bygge opp Kuling i både muskler og kondisjon. Han har en tendens til å være alt for lett.

I starten av desember ble han veid til 14,8 kg på det minste – en hannhund på 53 cm. Så lett bør han ikke være. Han kunne definitivt legge på seg fett i tillegg til muskler, og jeg vil tro at omtrent halvparten av vektøkningen han gjorde i løpet av desember var nettopp fett. Den andre derimot må være muskler! SÅ tykk har han nemlig ikke blitt 😉

Fra 29. november til 2. januar gikk eller løp han tur hver eneste dag, unntatt én. Han økte fra 14,8 kg til 16,9 – nesten 2 kg økning! Totalt logget jeg 123 km, samtlige med enten trekk, ankelvekter eller kløv. 10% vektøkning på bare en drøy måned var mer enn jeg våget å håpe på, og jeg tror endelig jeg har klart å nøste meg frem til en oppskrift som fungerer for Kuling. Nøkkelen ligger tydeligvis i steady trening over tid – med minimalt med fridager mellom.

IMG_4160

Å få til fysisk trening hver dag er krevende med det livet vi lever. Det har kostet prioritering og blir nok vanskelig å følge opp nå som vi drar i gang med agilitytrening et par dager i uken igjen, men motivasjonen til å velge vekk hvile eller agility og heller gi ham en lang tur de dagene jeg er i tvil, øker definitivt av å se slike tall!

Han begynner å bli en eldre herremann (på syv år) og er langt latere enn han var. Mens de andre hundene sprinter på jordet kan han godt tenke seg å stå i grøften og leke med en pinne…

Han kan vanvittig mye agilitymessig, og trener dermed mye mindre agility enn han gjorde før. Både fordi agilityer belastende og jeg ikke ser noen grunn til å gjøre mer enn han “trenger”, men ogsåfordi jeg har vanskelig for å finne motivasjon til treningsprosjekter for en hund som kan “alt”. De tingene han ikke kan nå, tror jeg ikke han kommer til å lære. Jeg har prøvd de vinklingene jeg har klart å innhente kunnskap til, og noen svakheter vil nok alltid ferdighetene hans ha.

Mindre agilitytrening er greit – bra for både motivasjonen og antakelig også kroppen. Men at den reduserte agilitytreningen bør ha sin motvekt i mer annen trening skal jeg la være å feie under teppet…

En sterkere hund er ikke bare raskere, men (langt viktigere for meg) mer solid og mer forberedt for å tåle belastningen vi påfører dem gjennom agility. Heia Kuling!

IMG_4310