Slalåmselvtillit

Helt siden vi returnerte til agility for snart et år siden har en av hovedprioriteringene i Smileys trening vært å øke selvtilliten i slalåmen. På grunn av belastningen vil jeg ikke mengdetrene det, og jeg innser at det antakelig er et prosjekt jeg aldri kommer til å føle meg ferdig med. Like fullt drømmer jeg om total tillit til de aller råeste inngangene, så vi pusler videre. Når jeg har tilgang til allé bruker jeg gjerne det, ikke fordi det gjør inngangene enklere (jeg retter vanligvis opp den første porten helt) men fordi det reduserer belastningen på kroppen hennes når hun kan bevege seg mer rett etter de første pinnene. Sånn kan en liten økt se ut:

Utholdenhetshandling

Handlingstrening med utholdenhetsfortegn er ikke noe jeg gjør mye av – kvaliteten blir på mange måter ganske lav. Likevel synes jeg det er innmari nyttig å øve på å kjempe seg i mål når man har blodsmak i munnen, er tom for pust, bena slutter å virke og man begynner å blande verbale signaler. Hvis jeg har trent på å håndtere dårligere forutsetninger enn jeg vil ha på konkurranse (se for deg influensa eller migreneanfall under mesterskap) er jeg bedre rustet!

Etter at jeg og Smiley hadde trent oss gjennom elementene i en tricky bane i går kveld, valgte jeg å gjøre et ærlig forsøk på hele banen. Dette er ikke et vakkert filmklipp, farten og presisjonen er middels. Men det er ekte trening, ekte slit, ekte øvelse! 1.7 minutter med intenst fokus (likevel glemte jeg banen et sted) – og bortsett fra trøbbel med tricky slalåm synes jeg Smiley kjøpte det bra. Jeg er ekstra stolt av svingene hennes!

Jentetur til Kinnared

Smiley og Ingerid på egen jentetur, overnatting på sofa på nytt sted, tre hoppløp og mange timer i bil på sommerdekk. Kort oppsummert, der altså.

I litt flere detaljer var det en lang hendelseskjede som gjorde at jeg måtte kjøpe nye vinterdekk et år før det egentlig var planen, de nye dekkene kom ikke i tide, og min planlagte road-, trenings- og campingtrip ble barbert en del. Jeg hoppet på en comfort zone challenge, inviterte meg selv til å overnatte på en sofa, og hadde en hyggelig kveld! Smiley oppførte seg til og med nesten bra i ny leilighet med fremmede hunder. Riktignok skal hun ha at hun var litt slitsom å dele sofa med, jeg må innrømme at jeg savnet bur sånn i tre-tiden. Jeg og Smiley har litt forskjellig ratio mellom søvn- og kosebehov!

IMG_3407

Absurde mengder kaffe måtte til for å få meg klar for tre helt unødvendige konkurranseløp på rappen, så jeg ble glad da jeg fant denne koppen på 7-eleven:

IMG_3472

Konkurransen bestod av tre hoppløp, fortsatt i klasse 2, men nå tror jeg faktisk det holder. Så dette ble vel klasse 2-finalen vår. Jeg elsket alle de tre banene, stor cred til dommer Viktoria Ludh! De var ikke enkle, men ga stort sett store avstander og mulighet til stor fart. Yay!

I det første løpet er jeg aller mest fornøyd med slalåminngangen. Den synes ikke så godt på film, men lå høyt og skarpt til, med innslag av diskriminering mot tunnelen et hakk lengre vekk. Smiley bare nailet, enda jeg ikke følte at jeg klarte å hjelpe henne særlig godt! Resten av banen gikk forsåvidt også bra, med unntak av en tunnelthreadle hvor både jeg og smilet ble litt ivrige 😉

B-klassen bød på mer diskriminering men egentlig enklere slalåminngang (og til gjengjeld mer press på utgangen). Jeg ble for ivrig i sekvensen før, og sa “fram” vør muren. Hun stakk på rett linje akkurat som hun skal, fant den rette tunnelen og falt deretter litt i selvtillit. Her skulle jeg ønske at jeg hadde klart å få det til å flyte bedre etter tabben og ikke dratt på oss slalåminngangstrøbbel i dragsuget. Jeg trodde jeg ga henne en ok linje, men det var åpenbart for vanskelig rett etter å ha oppdaget at hun valgte feil (bare fordi jeg ga feil signal). Hun er en sensitiv liten jente!

C-klassen klarte jeg dessverre ikke å filme – jeg bruker så mye fokus på å få Smiley inn og ut av hallen trygg og glad og i belønningsmodus at jeg rett og slett glemte å sette på kameraet. Klokken min snakker med mobilen så jeg kan bruke den som fjernkontroll, mobilen stod på stativ og var klar, men det hjelper jo lite når man ikke trykker rec! Det var i alle tilfelle C-klassen som ble best for oss akkurat som forrige gang vi var i Kinnaredshallen – så nær som på én dårlig sving nailet vi banen med skikkelig flytfølelse! Vi ble belønnet med andreplass bak Elin Nilsson og Cross. Siden jeg ikke har film av mitt eget løp slenger jeg inn vinnerløpet for å vise banen:

Ikke flaut å bli slått av det der!

Helt til sist, faktisk det jeg er mest stolt over: et bilde fra hunderommet på Bastøfergen på vei hjem. Smiley delte det trange rommet med en fremmed hund (med pels i ansiktet!) som knurret på oss da vi kom inn – nesten uten å lage trøbbel! Den andre hunden var faktisk mer slitsom enn henne på den halvtimen vi måtte sitte der. Syvmilssteg, min enhjørning ❤

IMG_3485

Banetrening med Smiley og Marit

Marit, Tess og Mia var på besøk, og det inspirerte til gode treningsøkter! En av tingene vi gjorde var å bygge hele large hopp-banen fra årets VM og kjøre den konkurransemessig. Utfordrende, men nyttig! En times bygging, en halvtimes ryddig og noen få minutter trening – men likevel noe vi burde prioritert oftere. Smiley var en liten stjerne, kanskje ikke helt klar for VM denne uken men samtidig var det mye som kjentes bra. En fin oppmuntring om at vi er på vei mot det nivået vi drømmer om!

Dette var den banen mange gikk hjem fra årets VM med et sterkt ønske om å teste. Den starter med et brak, krever stor selvstendighet på hinder 2, og hundene får virkelig muligheten til å dra opp farten og steglengden på første rettstrekning. Den er designet av Nicholas Renaud, og originaltegningen ser slik ut:

IMG_3301

 

Jeg bygget den etter en uoriginal tegning for å få med rutenett som gjør det litt lettere å få avstandene noenlunde riktig. Denne rekonstruksjonen er laget av Canis Curiosus, og viser også statistisk hvor feilene oppstod i konkurransen:

IMG_3302

 

Løpende felt: Smileys svingteknikk

Jeg klarer ikke å la være å bry meg om stil og bevegelsesmønstre – verken når det gjelder løpende felt eller i andre deler av agilitytreningen (og hundelivet forsåvidt). Da jeg endelig fikk inspirasjon nok og moralsk støtte på RC-treningsdagen vi hadde her hjemme i starten av november, kom jeg i gang med Smileys sving-grunnferdigheter. Hun har brukbare løpende felt på noenlunde rette linjer (om vi ser bort fra at hun noen ganger løfter det ene bakbenet). Svingene har vi egentlig aldri kommet ordentlig i gang med – vi mistet jo til sammen et år treningstid på de to første årene hennes til skader og rehab!

Den første tanken jeg hadde om tilnærming og metode var å gå ut fra den forståelsen hun allerede har og verdien for lave treff som er bygget opp ved hjelp av target. Jeg ville unngå target med høye kanter siden hun har historikk på å la være å sette ned alle bena (spesielt det høyre bakbenet men til dels også det venstre). Vi vet jo ikke hvorfor hun har gjort dette, men kanter man kan tråkke skjevt på er i alle fall ikke et pluss. Riktignok har klikkertargeten myke kanter og jevne overganger, men ideelt er det likevel ikke. Derfor brukte jeg en svart targetmatte mest for å hjelpe meg selv med å se hva jeg vil belønne. Dette var fokuset i de øktene vi gjorde på fellestreningsdagen.

Jeg fikk frem en hel del lave treff (har klippet ut et ganske tilfeldig utvalg her) men i videoanalysen etterpå og i samtale med andre kloke hoder ble jeg sikker på at teknikken ikke er bra om hun ikke setter bakben også i targetområdet. Rotasjonen rundt skuldrene blir ikke bra når hun helst vil levere rene frambenstreff og spare bakbena til bakken etter planken. Sånn så det ut på ren targetmatte:

Noen dager senere filmet jeg hennes egne valg av teknikk med litt ulike kriterier, for å se om noe av det ga utslag. Jeg fant frem igjen klikkertargetene for å kunne jukse meg til større foståelse enn hun har på bare planke – hun kjenner prinsippet godt og på denne måten kunne jeg sjekke hvordan hun over tid antakelig ville ha utviklet teknikken når hun ble sikker på hvor jeg ønsker at hun skal treffe.

Filmen derfra skapte mer hodekløe – i en litt for stor andel av repetisjonene slenger hun ned en labb eller to i perfekt targetområde, men vrenger kroppen rundt uten å bruke bakbena til grep og balanse. Både med tanke på treffsikkerhet over tid men aller mest med tanke på belastningen på kroppen hennes ble jeg sikker på at dette ikke var svaret. Smiley måtte lære noe mer enn bare treffkriterier! Et lite utvalg repetisjoner fra teknikk-testingen med 30×30 cm target, 30×60-target som dekker opp til ca 45 cm på feltet og uten target men bare med teip for å gjøre det lettest mulig å velge hva som skal belønnes:

Hodekløing, samtale med andre, youtubestudier og noen nye ideer senere ble jeg enig med meg selv om at det jeg egentlig vil ha i de tighte svingene, er alle fire bena plantet ganske samlet nederst på feltet. Jeg vil ikke ha spesielt mye reach fordi det betyr fart fremover, og jeg vil ikke ha veldig mye separasjon fordi det krever bedre feste og balanse. Fire ganske samlede ben (innenfor den nederste halvdelen av feltet) betyr et veldig samlet steg, nesten mer som satsen for et hopp enn som et klassisk løpesteg, og setter henne opp for å svinge skarpt men kontrollert uten å skli. Bra! Det å skape et deltajert måbilde er halve jobben!

Inspirert av andre som har brukt hopping inn og ut av boks (blant annet flere Silvia Trkman-elever) ble dette neste steg på agendaen. Smiley fikk teste mange ulike størrelser og fasonger på kurver og bokser inne på stuegulvet. Det som fungerte best var en ganske stor plastboks med høye kanter. De høye kantene hjelper henne med å hoppe inn og ut med samlede ben i stedet for å løpe gjennom og sette noen ben på utsiden mens andre treffer oppi (noe som jeg jo har belønnet masse for rette linjer, hvor jeg vil ha stor spredning på treffene!).

Noen økter senere og litt bygging, så har jeg en gummikledd finértarget med pappkanter som lett kan klippes ned til stadig lavere høyde. Det å redusere kantene er neste prioritet i treningen, sånn at steget kan bli mer naturlig og vi kan få vekk den hoppete, anstrengte stilen. Hoppingen har vært et perfekt hjelpemiddel til å få frem samlet stil, men jeg vil jo egentlig ikke ha den på sikt. Det jeg vil beholde, er at hun planter alle fire bena på den nederste delen av feltet – og det har jeg fått frem!

Nå vet jeg hvor veien skal gå, jeg har fått frem den stilen jeg ønsker, herfra er det bare generalisering og fading av target som skal til! Jeg begynner endelig å få ordentlig tro på at jeg vil lykkes med RC-svingene denne gangen 😀