Det går fremover med rehabtreningen

For Smileys kropp var det en slags test å sette i gang med rehabøvelser, og hun bestod den! Hun har ikke hatt noen tilbakefallssymptomer, og ser ut til å tåle stadig økt aktivitet. I dag fikk hun gå lenger i vanntredemøllen enn forrige gang, og vi har økt avstanden i cavalettene til 75 cm. Hun trives veldig mye bedre med seg selv og med tilværelsen nå som hun får trene litt igjen. Jobb er viktig for henne, og selv om hun ikke får trene sånn som før og sånn som de andre hundene, får hun i alle fall være med på trening og gjøre sine oppgaver. Hun tar dem med stort alvor og bygger opp mindre stress enn på lenge. Hverdagen er dermed også mer avslappet, særlig innendørs, og det er lettere enn på lenge å unngå at hun springer i sirkler. Deilig forbedring i hverdagen!

Siden Smiley fortsatt kun får gjøre meget begrensede aktiviteter, er det Kuling som blir med meg til Kristiansund for å jobbe som demohund på agilitykurs. Dette blir årets siste utendørskurs, og vi har pakket både ullforet regnfrakk til Kuling og sydvest til meg. Vi satser på å hoppe i sølepyttene!

IMG_2347.JPG

Smileys rehabtriks

Vi har øvd masse på de nye rehabtriksene våre – alle sammen er til for å bygge opp muskulaturen rundt den skadede skuldersenen for å styrke, stabilisere og forebygge for fremtiden.

Noen ting var lett (og kjedelig), i den kategorien kommer vektoverføring fra framben til framben stående på balansepute. Hun står på bevegelig underlag, jeg stabiliserer henne og skyver henne forsiktig ut av balanse fra side til side med en hånd på hver skulder. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes dette er kjedelig men mistenker at det både handler om at det er enkelt og ikke krever trening, at det er vanskelig å belønne henne underveis, og at jeg ikke ser noen klar progresjon i øvelsen – vi lærer ikke noe av det foreløpig.

Noe har vi funnet veldig vanskelig, i den kategorien faller kavalettene. Målet er at hun skal kunne trave med lange, utstrakte steg. Samtidig skal hun løfte bena høyt, opp til sin egen albuehøyde omtrent. Siden Smiley har forkunnskaper fra hoppteknikktrening tenker hun umiddelbart hopp når hun ser bumps og pinner. Kombinert med at kroppen hennes er bygget for galopp, ikke trav, har det vært veldig vanskelig å unngå at hun enten tar store sprang over flere pinner av gangen eller galopperer nærmest på stedet, prustende og forknytt som en spansk ridehest. Ikke bare er dette noe annet enn målet med øvelsen, det er potensielt skadelig for skulderen hennes å hoppe nå. Jeg har klødd meg i hodet og prøvd meg frem, og vi har i alle fall fått frem noe brukbart mellom hoppforsøkene. Aller først brukte jeg en stige (med alt for korte avstander for størrelsen hennes, men den inviterer henne i alle fall til å holde skritt eller trav). Deretter gikk jeg over til bumps som jeg fort hevet litt for å få henne til å i det hele tatt ta hensyn til dem og ikke bare trampe hvor som helst:

Etter hvert har vi gått over til å sette pinner mellom to gjerder, for å få en lengre serie (og mer rytme) og kunne øke høyden litt. Fortsatt har jeg beholdt avstanden på ca 60 cm, og å øke høyden har ikke kommet på tale enda – da vil hun BARE hoppe. Her må alle kluter til for å holde henne rolig og unngå at hun durer på i risikabel fart og stil. Gulrotbiter fungerer best fordi hun ikke egentlig bryr seg om hun spiser dem eller mister dem og dermed ikke er så voldsomt motivert. Jeg står helst igjen bak og lar henne gå frem alene, og jeg holder igjen belønningen hvis hun hopper. I tillegg leverer jeg heller belønning fra hånden eller på bakken enn i skål, så hun ikke har et synlig mål å løpe mot. Jeg kan heller ikke bruke noen av de kjente frisignalene hennes (“gå” på start, “værsågod” mot godbit, “ta den” til leke, “åkei” for å gjøre hva du vil etc) fordi hun forbinder dem med eksplosivitet. Enten får hun starte spontant fra å ha spist godbiten, eller så får hun fra venteposisjon gå på et eget ord “cavaletter” som ikke har noen nevneverdig betydning enda:

Individuelle poteløft som vi etter hvert utviklet til high five fikk også konflikt med tidligere forkunnskaper, fordi hun gjerne vil nesedytte på håndflaten min. Derfor startet vi med knyttet hånd som target. Ulempen med den bevegelsen hun gjør mot knyttet hånd er at hun roterer frambenet ut mens hun løfter det, i stedet for å heve det rett foran kroppen. Jeg tror ikke det var meningen at vi skulle gå så fort frem, men Smiley gjør jo ingenting halvveis, så det ble fort high fives i stedet for low. Jeg forsøker å roe ned det hele ved å gi henne en flat hånd å sette labben mot, så hun ikke bare vifter vilt:

Det siste vi har øvd på er å veksle mellom sitt og stå mens hun har forbena på en opphøyd plattform. Det tror jeg hun synes er vanskelig både fysisk og på forståelse. Derfor startet vi på trappen ved utgangsdøren (lav terskel og et trinn bak henne som hun kunne unngå å rygge ned), og utviklet videre til en lav boks:

Med litt mer forståelse kan vi nå forsøke på en høyere krakk, og jeg legger merke til en interessant trend som jeg egentlig tror skyldes gammel vane i sitte bamse-trikset, men som likevel kan være verdt å notere fysisk: hun løfter nesten alltid høyre forben og legger vekten på det venstre når hun går ned i sitt. Dette er en av tingene jeg skal spørre fysioterapeuten vår om på dagens time.

Villes Running Contacts

Her kommer episode 2 i historien om Villes innlæring av RC. Jeg gjorde noen økter klikkertarget på bakken med henne i sommer, og hun hadde ganske lett for å lære seg å justere steget for å treffe. Hun var derimot langt mindre sikker på om man egentlig skal løpe, eller om det er like greit å stoppe på den. Forkunnskapene med stoppfelt kan fort gjøre RC-treningen mer komplisert, og det er viktig for meg at hundene jeg trener er fullt trygge på hvilken adferd vi jobber med, slik at ikke annen adferd vi har bruk for (i dette tilfellet stoppfelt) tar skade av motstridende innlæring.

Så dro vi på seilferie og hadde lang agilitypause. I September har det vært mye konkurranser og lite tid til store treningsprosjekter, men nå er vi i gang igjen! Musen har tatt det lett, på få økter, og i kveld gjorde vi hennes tredje trening med innslag av løping på hel bom. Hvis hun bommer tar vi henne tilbake til et startpunkt hvor hun nesten helt sikkert vil lykkes (for henne ligger det rett bak toppen av nedgangen) for å unngå at hun bommer flere ganger på rad, blir usikker og kanskje tilbyr stoppfelt.

Suksessraten har vært høy, og allerede i dag begynte vi utfasing av target! Vi skal nok trene mer med target når vi begynner å legge inn svinger etc, men jeg vil gjerne at hun så raskt som mulig får overført konseptet til selve området på bommen, for å unngå å gjøre henne mer targetavhengig enn nødvendig. Sigurd var dessuten med og trente i dag så jeg kunne filme, og i tillegg konsentrere meg om å klikke riktig i siste økt uten target.

Dette er trening jeg virkelig koser meg med, fordi vi har klart å bryte ned en kompleks og uklar adferdskjede til elementer som både vi og hunden oppfatter som klare og forutsigbare. Hva hun forstår og ikke forstår er ikke lett å si, men hun leverer høy andel av nydelige treff selv om vi varierer startpunkt og belønningsplassering, så vi kan gi henne nye utfordringer i hver økt. Gøy!

Re-røntgen og rehab

Forrige uke var vi tilbake på Din Dyreklinikk i Sandefjord for å ta nye hoftebilder av småjentene. Begge fikk D-diagnose da de ble røntget i våres og vi har gått gjennom noen runder research og bekymring. Hovedgrunnen til at vi valgte å røntge på nytt var at jeg ville høre Thomas Sisseners detaljerte mening om bildene, som kontrast til den ganske lite informative bokstaven og standardskrivet fra NKK. Vi ble en hel del klokere, og føler oss trygge i at det vi gjør for begge hundene er riktig, og gir dem så stor sjanse som mulig til et langt og aktivt liv.

Smiley fikk i tillegg klarsignal til å starte opptrening etter skulderskaden! Derfor har vi vært hos Lisa Trøim på AquaDog Tønsberg i dag. Hun har blitt undersøkt, fått gå i vanntredemølle, og fått en god liste med lekser. Den kommende uken skal vi gjøre vektoverføring fra side til side mens hun står på balansepute, hun skal lære å løfte ett og ett framben, hun skal gå fra sitt til stå og tilbake til sitt mens frambena er på en opphøyd plattform, og hun skal få begynne å øve på cavaletter med stadig økende steglengde. Det føles godt å være i gang med styrkeøvelser, selv om veien tilbake til agilitybanen fortsatt er lang og uoversiktelig!

Askim og Arendal

 

September fikk virkelig konkurransetema i år!

IMG_2086

Siden forrige oppdatering har jeg vært i Askim med Kuling og i tillegg lånt Sigurds lille Ville, i tillegg til fellestur til Hove. Det var gøy og annerledes å låne Ville. Morsomt å se hvor bra vi faktisk klarte å samarbeide på banen, til tross for at vi har trent veldig lite agility sammen. Når jeg trener Ville er det stort sett hverdagslydighet eller enkeltferdigheter det handler om, jeg kan telle på én hånd de gangene vi har løpt bane sammen. Vi gjorde ingen feilfrie løp, men var nærmere enn jeg hadde forventet. Litt ekstra kult at hun sitter solid på start og stopper på felt til tross for at jeg utfordrer henne med posisjon – det er tydelig at hun skiller på hva hun tror hun kan slippe unna med for de ulike trenerne sine! Sigurd er nok litt mindre konsekvent enn jeg, og det har Ville skjønt 😉

Kuling tok derimot nok en pallplass, denne gangen 2. pl i A3 for Gondola Guttormsen:

I Arendal vant Sigurd og Ville hopp 2 large for Veronika Herendy, og tok sitt første napp til klasse 3. Et skikkelig gåsehudløp!

Med Kuling kjentes ikke Arendalshelgen så bra. Det var som om vi ikke var helt på det samme laget igjen. Som om han bare ga 95%. Som om vi var to individer på banen som forsøkte å kommunisere på tvers av artsgrenser i stedet for en enhet. Ikke oss mot banen, men meg mot banen og hunden og faktorene rundt. Ikke den magiske følelsen jeg jakter på og det siste året har vært bortskjemt med nesten hver gang jeg har gått inn på banen med Kuling. Når jeg ser på film ser jeg at han igjen slet veldig med underlaget (dessverre noe han har gjort flere ganger på Hove, som har vært uheldig for oss siden det ofte har vært uttaksstevne der), men jeg forundrer meg over at jeg ikke så det live. Dette er det første løpet vi gikk lørdag morgen og alt kjentes skikkelig ukoordinert og rotete, men på filmen får de rare valgene han tok (som at jeg ble stående og vente en hel liten evighet mellom hinder 2 og 3, og at han forsvant forbi slalåminngangen) en slags forklaring. Bena forsvinner under ham, og han sklir ut av svingene…

Den ugne følelsen jeg satt igjen med etter en usynkronisert konkurransehelg roet seg litt da jeg fikk sett filmene, men Kuling har likevel bestilt seg en time hos Thomas Sissener i slutten av oktober for å få gått gjennom kroppen sin grundig. Kuling er blitt syv år, han har alltid hatt en ranglete kropp med dårlig koordinasjon og balanse, og det er bare å forvente at han etter hvert begynner å få noe slitasje. Han ser stort sett veldig bra ut, og med unntak av nedslitte hjørnetenner og knasing i bakbena når han reiser seg, er det ikke mye som sier at han antakelig ikke har så mange år igjen på banen. Men han er en toppidrettsutøver og fortjener å følges grundig opp. Det innebærer for det første at jeg følger nøye med på hvordan kroppen hans og bevegelsene hans utvikler seg, og kompenserer med styrketrening og massasje – men også at jeg innimellom bør la utenforstående undersøke ham for å sette friske øyne på de tingene jeg kan ha oversett. Kuling er en fantastisk konkurransehund for tiden, og jeg håper virkelig at vi har noen gode sesonger foran oss før det er på tide å gi seg…

Og så Bris, da! Hun var ikke med til Askim, men gjorde mye bra på Hove hun også, blant annet flere feilfrie løp:

Laget vårt Underdogs tok til alt overmål et lagnapp for tre av hundene (Bliss, Ville og Bris) på søndagen i Arendal. Kuling disket, så han er for én gangs skyld den på laget som er lengst fra sjansen til å være med til NM2018. De mangler dermed bare ett napp, mens Kuling fortsatt mangler to. Vi får nå se – målet med laget er ikke resultater, men å få et ekstra løp med samme kriterier og konsekvenser som vi gjør i de individuelle klassene per stevnedag. Dermed varierer det veldig hvilke resultater vi slumper til å få til, det vanligste er at alle fire disker, så det skal litt til at vi får de nappene vi mangler, men det har skjedd tre år på rad så man skal vel ikke si aldri 😉

Smileys første spor

Smiley får lov til å spore litt nå – det åpner en ny verden av muligheter til alternativ trening.

Jeg la hennes aller første spor i går, noen hundre meter rundt tomten vår gjennom skogen, over bekken, opp en liten steinur, langsmed jordekanten og over agilitybanen. Det fikk ligge en time, og hun bare gikk det som hun aldri har gjort noe annet! Første gangen jeg har sporet med ny hund har alltid vært litt halvforvirret, med fine elementer og en del ikke fullt så fint. Å se henne bare plukke sporet og gå rolig og metodisk i halvslakk line var veldig gøy!

I dag la jeg et lengre spor, tvers over jordet, langsmed kanten og tvers over tilbake. Det fikk ligge i to timer og var vanskeligere for henne. Jeg tror noe av det som gjorde det vanskelig var at vi hadde litt sidevind, slik at lukten flytter seg sideveis fra der jeg vet at jeg har gått. Jeg er nøye med å merke så jeg vet eksakt hvor jeg har gått, for jeg vil ha en rolig og presis hund heller enn fart og spenning. Jeg skal passe på vindretningen neste gang, men tror to timer liggetid er ganske passelig for henne nå.

Stavanger og KystCup

Jeg kombinerte noen kurskvelder med stevnetur til Stavanger forrige uke. Veldig hyggelig å tilbringe tid med både nye og gamle venner, og et knippe sporty elever! Dessuten suksess på konkurransebanen – Kuling vant begge klassene sine på lørdag og Bris tok hoppcert på søndagen!

På tirsdag grep vi sjansen til å treningskonkurrere på Kystcupen i Bamble, mest fordi jeg skal låne Ville på offisiell konkurranse på søndag og gjerne vil samkjøre meg litt med henne på forhånd. Kuling vant åpenklassene og snek seg inn på andreplass på sammenlagtlisten selv om han bare fikk deltatt på én av fire cupkvelder. Jeg begynner å bli bortskjemt med ham nå, han bare hamrer inn løp etter løp, forutsigbart og fint og fort og lekkert. Jeg gjør mitt beste for å nyte det, sette pris på lønnen for strevet og ikke bli så godt vandt at jeg slutter å sette pris på det. Det er en fantastisk følelse å gå inn på banen og være ett med hunden sin. Et team, ikke en hund og en person.

Ville var en rå liten mus som gjorde nesten nøyaktig som hun fikk beskjed om, jeg må bare klare å justere handlingen min bedre til henne. Det var rart å kjenne på nybegynnernervene igjen – usikkerheten på briefing når jeg skal planlegge for en hund jeg ikke kjenner så godt! Med Kuling vet jeg så mye, jeg kjenner akkurat hvilken informasjon han trenger og hvordan han kommer til å reagere på den. Med Ville er jeg usikker og upresis, men det skal bli gøy å prøve oss i praksis på et større stevne på søndag!

Smiley fikk øve på å sitte på start – og det gjorde hun med glans. Stjernene i øynene hennes da hun trodde hun skulle få løpe agility igjen gjorde meg både trist og glad. Jeg håper virkelig at ting går riktig vei for henne nå!