Mynt har debutert!

Som jeg skrev i forrige innlegg, er ikke Mynt helt klar for å løpe baner enda. Sånn sett er det for tidlig å debutere i konkurranse. Men vi merker helt klart på henne at hun ikke er helt som hjemme når hun kommer til nye steder for å trene, så vi regner med at hun vil trenge litt konkurranseerfaring før hun løper som på trening også.

Det er ikke store ting, men hun kan bli distrahert fra lekingen sin, hun kan kjennes ganske uselvstendig, og vi har sett i slalåmtrening på nye steder at hun synes det er vanskelig å koble på at dette kanskje også er en sånn slalåm som hun har trent på, når hun møter en ny for første gang. Derfor har vi meldt henne på noen stevner nå, selv om hun ikke egentlig er så klar for å løpe baner som vi synes de bør være før debut!

Med en liten dæsj ironisk distanse pyntet vi hanekammen med limegrønt glitter og lot det stå til. Hovedplanen var å trene på å leke i slusen, sitte på start, ta to-tre hinder og løpe tilbake til båndet. Med andre ord; veldig enkle oppgaver, mest leking og ren rutinebygging.

Det ble det også i agilityløpet – felthinder er hun absolutt ikke klar for å møte i baner enda. De fikk dessuten en perfekt utfordring å øve på da tidtakeranlegget ble justert, ved å måtte somle bort nesten et minutt uten å miste modus. Bra trening, og selv om Mynt viser akkurat den uselvstendigheten jeg snakket om på vei mot hinder 2, synes vi hun virket glad og fornøyd. Vi tror hun gikk fra det hele med en bra opplevelse, styrket og mer klar for neste konkurranse.

Hoppbanen var derimot såpass enkel at vi syntes Mynt kunne få en sjanse til å løpe den. En stor dæsj cred til Nina Hansen for banedesignet! Slalåminngangen visste vi at hun ikke ville komme til å få til; nesten rett på, med veldig mye fart på rett linje, men diskriminering mot tunnelen til høyre og mye mulighet til å trekke inn mot høyre foran handleren (som naturlig nok ville komme bakpå med en rask hund). Ellers så det fullt gjørbart ut og Mynt har så mye selvtillit i slalåm på trening at vi ikke er spesielt redd for å ødelegge noe ved å la henne prøve noe hun ikke får til i konkurranse. Vi ga det en sjanse, og her er løpet:

Ganske bra, sant? Mynt likte at banen krevde at Sigurd måtte løpe, så selvstendigheten holdt faktisk til alle linjene. Slalåmen kom for brått på og det tok noen forsøk før hun kjente den igjen, men da hun vel gjorde det fullførte hun fint! En seier å putte i minnebanken for Mynten.

Flaks også at Mynt er med på hoppteknikk-kurset online, for den feilberegningen på hoppet før slalåmen er grov og kunne gitt et skikkelig fall om hun ikke hadde hatt flaks!

Nå er det tre uker til stevnet i Arendal, og vi får sette oss ned og lage en prioriteringsliste for treningen hennes sånn at det stevnet kan bli like gøy som dette! Jeg tror at felthinder, slalåm på nye steder og litt enkle handlingsgreier for å styrke selvtilliten på klasse 1-aktige linjer er hete kandidater til listen 😉

De “store jentene” (ikke for at de er så store med sine 43 og 49 cm, 5 og 3 år) fikk også løpe i går. Jeg var litt skeptisk til å la Smiley løpe på naturgress av ukjent kvalitet i skikkelig drittvær, men underlaget holdt faktisk ganske bra. Her er favorittløpet, en utfordrende A3-bane av Johnny Aass som jeg likte veldig godt (bortsett fra bomoppgangen som jeg syntes var vanskelig å få rett og flyt på). Masse fine utfordringer å gå hjem og trene mer på!

Prioriteten med Smiley nå er å få satt noen gode starter og vipper i banken etter WAO, NM, uttak og nordisk på rappen uten vanlige konkurranser mellom. Som nevnt tidligere har vi fått svelge noen kameler i form av to tjuvstart og en meget rask vippe… Vippen hennes var helt perfekt, med stort fart inn, blindbytte og push etter, rask handler men is i magen, og likevel nesedytter i perfekt posisjon. Glad og fornøyd handler! Startene var akkurat som jeg ønsket. Jeg kunne jogge fra i A3 uten at hun lettet på rumpa, men i J3 fikk vi frem akkurat det og jeg fikk satt henne ned igjen med et smil. Bra trening! Vær og underlag tillot ikke egentlig å gi banene den intensiteten jeg ønsker i min måte å gjøre agility, jeg blir litt konservativ i stilen i drittvær på tvilsomt underlag. Men bortsett fra at hun satt og myste med øynene på start, synes jeg ikke man kan se på Smiley at det pissregnet! Bra fart, bra hoppteknikk, bra enhjørning ❤

Ville har ikke fått trene noe særlig det siste halvannet året. Hun har hatt flere skader, noen av dem med uklar årsak, og vi vet ikke hvor mye agility hun holder for. Samtidig er det sånn at agility er den virkelig store hobbyen hennes, hun elsker å få bli med på trening, og det er veldig merkbart på psyken hennes når hun har inaktive perioder. Vi lever med andre ord en vanskelig balanse…

Hadde hun vært en annen hund, hadde vi kanskje pensjonert henne etter såpass mange diffuse skader. For Ville kjennes det bedre å forsøke å gi henne sjansen til å leke i små doser når vi ser hvor mye det gjør for humøret, frykten og smilet hennes. Siden hun har vært haltefri og i bra oppbygging i hele sommer, fikk hun også sjansen til å leke i går, og hun ELSKET det!

Hun gikk som en kanonkule, smilte som solen selv, og lekte som en liten terrier. Man kan bli glad av mindre! I dag er hun avslappet, lykkelig og trygg i egen pels selv om robotstøvsugeren pusler rundt og dulter borti ting mens jeg ligger på sofaen og skriver dette. Akkurat sånn vil vi at Ville skal ha det. Mett på opplevelser, fylt opp gledeskvoten og heldigvis uten å bli halt igjen.

Norwegian Open har vi derimot ikke meldt henne på til. Vi vet fra i våres at Ville har blitt veldig redd for at folk heier og roper, uten at vi skjønner et kvekk av hvorfor og hvordan det skjedde. På NO er det et enormt lydtrykk i hallen, så det skal Ville slippe. Arendal tror vi derimot kan bli moro, der er det luftig og til sammenlikning ganske rolig, så der skal Ville få løpe, forutsatt at hun fortsetter å holde seg frisk og fresh.

Snart skal vi konkurrere igjen!

Vi har hatt sommerferie! Seiling i slutten av august gir oss tom skjærgård, varierende vær og litt merkelig timing med agilityfri midt i høysesongen.

Smiley har hatt fullstendig agilityfri siden nordisk, og når jeg teller opp har vi faktisk ikke vært på et vanlig stevne på fire måneder. 1. mai i Fredrikstad var siste vanlige stevne. Deretter tok vi WAO, NM, uttak og nordisk på rappen!

På den ene siden har det vært akkurat så mye jeg har hatt lyst til å konkurrere, det minste minimum om man vil være på landslagsnivå. Jeg har hatt mer lyst til å gi oss hvile og treningstid enn å farte rundt på flest mulig stevner. Samtidig har det en bakside…

Jeg burde helst hatt noen treningsstevner innimellom for å sjekke at kriteriene holder. Både starter og vippe har vært varierende, hun tjuvstartet i to løp på WAO og en av vippene på uttaket var innenfor regelverket men langt fra sånn jeg vil ha dem. Dette har jeg måttet pusse på så smått i sommer, men det er ikke nok å pusse på sånt på trening. Man risikerer å lære hunden at det er forskjell på trening og konkurranser, og da har man skaffet seg et skikkelig problem. Kuling lærte til slutt at det var forskjell på vanlige stevner og mesterskap – i vanlige konkurranser fusket han ikke med feltene sine, men i mesterskap visste han at jeg ikke kom til å diske ham for å tjuve.

Jeg vil helst ikke at Smiley skal oppleve forskjell, da kan jeg nemlig fikse mye på trening. Det krever både at jeg gir alt på trening, akkurat som på konkurranse, og at jeg har hodet med meg i konkurranser og ikke lar henne oppleve meg i hodeløs modus. Det er dermed planen når vi endelig får med oss noen stevner i høst. Vi skal på kveldsstevne i Sandefjord allerede kommende uke, Arendal i slutten av September og Norwegian Open i Oktober.

Jeg skal spare treningen til jeg har krefter til å gå all in, og jeg skal ha med meg hodet i konkurranse. Det gjelder å disponere kreftene, både de mentale og de fysiske.

Gjett om jeg har lyst å gå all inn på stevner også, særlig med tanke på hvor lite vi får konkurrert i år? Samtidig er det “langsiktig, langsiktig, langsiktig” som ringer i ørene mine. Jeg trener ikke for å vinne småtteri her hjemme i Norge. Jeg trener for å vise opp briljanse. Er vi ikke klare for å briljere på et punkt riktig enda, får vi heller trene oss bedre enn å levere halvslapt.

Hver sin lyst, jeg vil ikke forminske gleden over verken små eller store seiere! Jeg vil bare forklare hva jeg forteller meg selv for å orke å tenke langsiktig 😉

IMG_5577

Nå er vi ferdig med hvile og alternativ trening for en stund. Vi trengte det, både for motivasjon, for livsgnist og for skadeforebygging. Nå er vi sultne, klare og fullt motivert!

Dessuten – Mynt og Ville har meldt seg på litt her og der de også! Ville har holdt seg haltefri og happy i sommer, hun har vært aktiv og bygget opp kroppen sin (hun bygger muskler i et vanvittig tempo!) så hun får sjansen til å prøve seg litt på agilitybanen igjen. Mynt er påmeldt til sine aller første konkurranser, men hun skal nok inntil videre bare få kjenne på settingen, få belønning for å bli på start, og utvikle stevnerutine. Hun er ikke klar for alle hinder og alle baner riktig enda…

Bris, da? Det blir nok ikke mer agility på henne, annet enn litt moro på blåbærnivå. Hun hadde en skummel halteepisode i vinter, antakelig en strekk i hoften. Det merkes at hun nærmere seg tolv. Hun synes de lengste turene er tunge. Hun går ikke like spenstig som hun en gang gikk. Hun er rett og slett en gammel, fin dame. Tante Tøva. Vi setter større pris på henne jo eldre hun blir ❤

IMG_4817

Nordisk Mesterskap 2019

img_4386.jpg
Foto: Sigurd Lenes

Smileys første nordisk. Jeg gikk faktisk fortsatt litt med følelsen av å ikke ha noe der å gjøre. Kuling er jo borte. Smiley er jo ikke klar enda. Klar for å samle erfaring og vokse på opplevelsen, men ikke klar for å prestere på toppnivå. Nordisk, med tre løp sammenlagt, krever en enorm stabilitet. Den har vi ikke prioritert å utvikle enda. Det visste jeg før vi reiste. Det lot meg senke skuldrene.

2019 08 nordisk Smiley JNJfoto
Foto: Johnny Jensen

Litt surrealistisk å være en del av laget allerede, med Smiley, som kjennes så fersk og uferdig enda. Et kjempekick å stille til start og ikke ane hva som kommer til å skje utpå banen – med Kuling ble alt veldig forutsigbart etter hvert som vi lærte hverandre å kjenne til minste detalj. Rørende å høre lagkameratene heie på oss og juble med oss. Tusen takk, hver og en av dere! Agilitylandslaget er et fint lag å være en del av!

Screen Shot 2019-08-14 at 14.23.55
Foto: Koirakuvat/Jukka Pätynen

Screen Shot 2019-08-14 at 14.25.21
Foto: Koirakuvat/Jukka Pätynen

Resultatmessig gikk det akkurat som jeg forventet. Ett løp med veldig bra tid tross en vegring, de to neste løpene med disk – men tross alt var det meste bra. Smiley kan mye allerede, men det er noen ting vi har igjen å trene på før vi kan møte enhver bane med selvtillit. Jeg vil ikke pushe det med Smiley. Ikke overtrene. Gi henne tid. Selv om det betyr at vi ikke har krysset av alt på listene våre enda, med et halvt års erfaring i klasse 3.

I disse banene møtte vi noen ting vi ikke var helt klare for, som i det første løpet. Den krevde at hunden kunne finne bakside av et hopp etter rett tunnel under bom, som sørget for at jeg var sperret og ikke kunne hjelpe henne med å finne riktig side. Ellers synes jeg det løpet var nær perfekt:

Rett tunnel under bom stod allerede på treningslisten vår, men etter nordisk har listen fått enda flere inspirasjonspunkter til måter å utfordre henne. Her skal vi få mye moro i høst!

En ting jeg er fornøyd med, er at jeg hadde prioriteringene i orden da hun reiste seg på start. I Nordisk har vi 15 sekunder fra dommeren blåser (og hvor lang tid det tar fra forrige hund går i mål til dommeren blåser i fløyta har vi ingen styring over) til tiden starter automatisk – selv om hunden ikke har rukket å komme til hinder 1 enda. Man kan altså få straffetid om man bruker for mange sekunder på startrutinene sine. Da jeg stilte meg opp for å starte Smiley reiste hun seg, og var såpass heit at hun ikke satte seg da jeg ga henne beskjed første gang. Jeg rakk å tenke “startkriteriene mine er ikke verdt straffesekunder selv om dette er mesterskap” før jeg ga henne streng beskjed og fikk rumpa ned i bakken igjen. Det der krevde mental gymnastikk!

Sigurd filmet et lite minutt av tankene mine etter hvert av løpene, så her får dere mine umiddelbare reaksjoner:

Vær og underlag var en kjempeutfordring under nordisk. Jeg synes mesterskap bør holdes innendørs eller på andre underlag enn naturgress for å jevne ut forholdene. Tunge regnbyger og tordenvær hadde vel uansett krevd pauser i årets nordisk, men at vi gikk siste klasse lørdag mens det ble stadig mørkere kunne vært unngått. Jeg var usikker på om jeg skulle velge å trekke meg da jeg så hvor mørkt det var i ferd med å bli. Smiley er god på å justere seg til dårlige underlag, og hun hopper som en liten gud. Men når hun får så dårlige forhold for å se hva hun skal, er det søren ikke lett å bedømme alle detaljene i tide i den farten vi holder! Det ble til at jeg startet, med en ganske forsiktig modus. Da Smiley dundret rett i en rampetunnel mellom hinder 3 og 4 kunne jeg ikke annet enn å le!

 

Med tiltagende regn og mørke ble ikke tankene filmet før jeg hadde gått ned Smiley og vært en tur innom dusjkabinettet, så her er takten og tankene litt roligere 😉 Jeg var skikkelig stolt av slalåminngangen hennes (den var det mange som plundret med, og jeg valgte en utradisjonell løsning for å gi henne en sjanse til å se den i tide), skikkelig fornøyd med at hun klarer å justere seg til det sørpete underlaget, skikkelig lettet over at hun ikke ble redd for lyden av torden, og en liten smule irritert på at hun rampet med seg en tunnel ekstra selv om jeg synes hun var modig som våget å prøve det!

Med disken i bagasjen fra kvelden før, hadde vi ingenting å tape inn i finalen. Nok en gang fikk vi utfordringer fra rett tunnel under bommen. Jeg visste godt fra det første løpet at dette er noe vi skal trene på, og at Smiley ville trenge mye støtte for å finne hinder 4. Threadlen til 21 var jeg mer sikker på, å få henne inn er oftest ikke så vanskelig selv om det kan være en utfordring å unngå å overdrive, jeg så halve mediumklassen slite med å få hundene sine ut igjen i tide på samme linje!

Jeg er stolt av alt Smiley viste at hun kan i dette løpet. Bommen på fire steg er ikke noe jeg har oppmuntret henne til akkurat, men hun traff! Selvstendigheten i slalåmen, forståelsen for threadlene, farten, selvsikkerheten, hvor lett hun er å ta med til start, hvor heftig hun gleder seg til belønningen i mål. Vi har jobbet for å få Smiley trygg i stevnesetting. Det er fantastisk å se det gi resultater!

 

Her er tankene mine rett etter løpet, stinn på adrenalin og med verdens fineste enhjørning i armkroken:

Det hadde vært kult å naile den banen, vi fikk jo til det vanskelige! Men følelsen i mål var ærlig talt at jeg hadde trengt å være mer løpesterk om det skulle gått. Feilen på hinder 2 kom fordi jeg stakk tidligere enn jeg kunne, med fasit i hånd. Hvis jeg hadde vært raskere, kunne jeg fått til både óg. Men jeg har hatt en hissig oppblomstring av beinhinnebetennelsen siden mars, og måttet begrense strengt hvor mye jeg bruker bena. Den anaerobe utholdenheten min er lav, jeg var så sliten halvveis i løpet at jeg tok noen små steg mens hun var i slalåmen selv om jeg hadde sagt høyt før løpet at jeg visste at det var viktig å ikke bli lat mot sluttsekvensen. Ikke bare føler jeg meg ute av form, og lengter etter å kunne trene. Det var dessuten veldig vanskelig underlag å løpe på.

Enya Habel nevnte det i intervjuet med Agilitypodden: kanskje det var fordi man spenner seg sånn for å ikke skli, at man blir sliten på en helt annen måte. Jeg brukte fotballskoene for første gang på over et år. Festet ble relativt sett ganske bra, men kombinasjonen fotballsko og ankelskinner er på ingen måte ideell. Den ustabiliteten fotballskoene gir, som anklene vanligvis tar av for, overføres rett opp i knærne. Jeg er glad for at nordisk skal gå innendørs neste år, for utendørsstevner har sin risiko! Uavhengig av om jeg får muligheten til å delta selv, er det godt å vite at det nok ikke blir de samme problemene som i år.

En av tingene man drømmer om når man deltar i mesterskap, er at fotogeniet Jukka Pätynen skal fange noen magiske øyeblikk på film. Det er han som har tatt det magiske start-bildet av Kuling fra VM i Italia i 2015, hvor jeg kysser ham på hodet i det jeg skal gå fra ham, med de norske supporterne i bakgrunnen.

Et av mine magiske øyeblikk i år må ha vært da jeg fikk en ny bunke av min finske favorittsjokolade! Dette dukket nemlig opp i livegalleriet på koirakuvat.kuvat.fi:

Screen Shot 2019-08-14 at 14.27.21
Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat

Ok da, han fanget et fint øyeblikk med Smiley også. I det jeg snek henne rundt til riktig side av det vanskelige hinderet i det første løpet. Sjekk den lekre hoppteknikken hennes! Hun er liten og synes 60 er høyt, for ikke å snakke om på dette underlaget. Men hun er sterk, tøff og vet akkurat hvordan hun skal bruke kroppen sin for å gjøre det så lett og raskt som mulig. Jeg digger det!

Screen Shot 2019-08-14 at 14.29.17
Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat

En som virkelig fortjener å nevnes her er Sigurd. Han var den perfekte groom i både sol og regn, tidlige morgener og sene kvelder. Han har vært sjåfør, kokk, massør, oppvarmer, mentaltrener, videofotograf, venn, støtte og kjæreste. Jeg er så glad for at du ble med. Jeg gleder meg til å gjengjelde nytten for deg og Mynt når det blir deres tur!

img_4271.jpg

Det er mange jeg kan takke, jeg skal prøve å gjøre listen akkurat passe lang:
Anne Cecilie som passet Bris mens vi var borte – ikke bare hater den gamle damen å være med på lange roadtrips, hun har dessuten utgått rabiesvaksinasjon og kunne rett og slett ikke bli med!
Tone Cecilie og Anniken sendte frokost på døren så vi fikk en nydelig overraskelse den første formiddagen hjemme etter alt for lite søvn (jeg lurer på hvor ofte vi må ta nattbåten for å huske på at det ikke er lurt?).
Alle dere som har sendt meg meldinger med oppmuntrende ord og gratulasjoner, dere betyr utrolig mye! Man eksisterer ikke i et vakuum og når man utsetter seg for så slitsomme eventyr som agilitymesterskap er det uendelig godt å ha støtte i flokken sin.
Dere er så bra! ❤

Etter halvannet år som skadefri så jeg Smiley halte

En time etter at jeg hadde skrevet det forrige blogginnlegget, sent mandag kveld, kom vi hjem med nye felthindre i bagasjen. Vi hadde gledet oss så innmari til å vise hundene hva vi har kjøpt til dem! Oppvarming, oppakking og lek. Smiley tok en tunnel, gjorde tre hopp og løp én gang over den nye bommen. Så oppdaget jeg at hun var halt. Skikkelig halt.

Haltingen forsvant på noen minutter, men det gjorde ikke klumpen i magen min. Her hadde jeg sittet og filosofert over at hun har vært skadefri i halvannet år. At vi har fått kommet i gang med agilitylivet. At det er over to år siden siste gang jeg så henne halte. Og så var hun halt igjen.

De to siste døgnene har jeg fokusert på å ikke få panikk. I tillegg har jeg hatt hjelp av noen veldig fine folk. Vennene mine, som har holdt tankene mine i nærheten av riktig spor. Og så er det Lisa Trøim hos AquaDog Tønsberg, som stilte opp på kort varsel og gikk gjennom hele Smiley i detalj. Hun kjenner Smiley. Hun har vært der gjennom begge skadene og rehabperiodene våre. Hun sponser oss med svømmetrening til hverdag og fest. Hun fant ingenting som kunne forklare haltingen. Heldigvis. Det eneste vi fant var en tendens til å vri albuen ut og snu hodet til venstre når vi tøyer på en spesiell måte på høyre skulder. Så det er mulig at Smiley har en litt øm bicepssene. Men det skulle mye til at det kunne forklare akutt og forbigående halting.

Smiley fikk hvile etter gårsdagens gjennomgang. Jeg prøvde å pakke, forberede meg til å dra til Nordisk, men mest av alt var hodet mitt langt forbi å trekke seg, jeg gikk og lurte på om vi noen gang kommer tilbake på agilitybanen. Sånn som jeg ofte går og lurer med Smiley. Hvor lenge eventyret skal vare. For det er et eventyr. I dag var det tid for test. Jeg ville heller vite at det faktisk var noe galt og kunne bli hjemme, enn å gi henne noen hviledager til som kanskje egentlig hadde vært bra for henne, men reise til Danmark med usikkerheten i magen. Det fikk bære eller briste.

Det bar! I dag har vi trent en ganske tung agilityøkt. RC, litt slalåm, hoppet på 60. Ingen halting. Ingenting. Bare en lykkelig og sliten border collie som akkurat nå ligger og sover mens vi pakker campingvognen og forbereder avreise.

Så hva skjedde egentlig? Vi vet ikke. Kanskje tråkket hun på en veps. Eller en tistel. Smiley er sensitiv, hun skjuler ikke om hun har vondt. Heldigivs. Noe var det, selv om vi ikke klarte å finne spor verken i pote, muskler eller ledd. Det satte en stor støkk i oss!

Nå setter vi kurs for Nordisk. Jeg kommer til å se på hvert skritt Smiley tar med kritisk blikk. Det gjør jeg faktisk alltid. Når vi kommer hjem blir det tre uker agilityfri for enhjørningen, planen er å gjøre helt vanlige ferieting som å seile, gå i fjellet eller padle. Planene er faktisk ikke lagt i stein enda. Når de tre ukene har gått blir det en ny sjekk hos Lisa, for å se om vi finner igjen den lille ømheten vi fant i går. Gjør vi det,  blir det mer styrketrening og kanskje mer hvile før vi er tilbake på agilitybanen. Vi får se. Akkurat nå har jeg i alle fall en haltefri og grundig sjekket hund!

Screen Shot 2019-06-12 at 14.27.23

Treningssommer 2019

For første gang på ganske mange år, kjennes det som at vi har fått trent en hel del gjennom disse deilige sommermånedene. Riktignok insisterer jeg på at sommeren varer ut august, men etter nordisk skal vi noen uker agilityfri, så når vi er tilbake på treningsbanen har høsten offisielt rukket å innhente oss.

Mynt har hatt fokus på slalåm siden mai, og det tar seg! Hun har bedre inngangsforståelse enn noen av de andre hundene våre har hatt, men det er et stykke igjen til hun tåler alle utgangsforstyrrelser vi kan komme på. Dessuten er det nok også et stykke til hun klarer å samle tankene sine og ta seg tid til å både bremse for inngangen og fullføre samtlige slalåmporter når handleren sprinter alt den kan. Mynt trigger nemlig skikkelig på bevegelse.

I helgen var Sigurds gode venn Lars Hemsing på besøk, og tok de føste agilitybildene av Mynten. Han er en dyktig fotograf!

IMG_9509
Mynt har lært seg slalåm. Foto: Lars Hemsing. 

Ellers har Mynt fått noen få økter RC på bommen (target hadde vi jobbet med tidligere i vår), hun har fått trene litt hoppteknikk, men det har ikke blitt så mye mer handling enn det lille som har passet å prøve ut på agrillity-kveldene våre. Teknikk for slake svinger fra høy fart står på programmet for høsten, både handlingsmessig og hoppteknisk.

Heldigvis for Mynt skal vi endelig i gang med ny og revidert runde hopptenikk-kurs online, som hun skal få følge. Det starter 6. september. Vil du også være med på det? Du finner mer info og link til påmeldingsskjema på kurssiden i menyen her!

IMG_8815
Nyoperert Ville i hengekøya. 

Ville ble operert i starten av juli, på grunn av kuler i jurvevet. Noen av kulene ble sendt til analyse og samtidig ble hun kastrert. Heldigvis var prøvesvarene så bra som vi kunne håpe på; med mindre hun utvikler nye kuler slipper hun flere operasjoner. Vi hadde trodd at hele jurlisten måtte ut, så det var en stor lettelse. Kastreringen vil roe ned hormonsyklusene hennes, så hun slutter å produsere melk og alt det andre som har fulgt med løpetidene hennes.

Ikke før vi hadde fått lettelsen over Villes positive prøvesvar var det Bris vi fant kuler på. Hun skal opereres i September. Egentlig er det grunnlag for å mistenke at begge jurlistene bør fjernes. Men Bris blir snart 12 år gammel, og så store operasjoner (det ville blitt to av dem) frister virkelig ikke. Så om ikke noe endrer seg til operasjonsdatoen blir det nok bare prøver til analyse i første omgang, så får vi se når vi vet litt mer, hvilken vei som er best å gå videre. I mellomtiden er Bris lykkelig uvitende og begynner å bli en medgjørlig dame som er stadig rundere i kantene. Gode Tante Tøva!

IMG_9368
Sigurd og Bris hos Din Dyrelinikk i Sandefjord. (sponset)

Så var det Smiley, da. Her er det masse å fortelle! Vi har gått i skogen, vi har svømt hos AquaDog, vi har syklet, båret og trukket. Vi har hatt treningsinspirasjonsbesøk og bootcamp i hoppteknikk. Hun kjennes sterk og rask, men fortsatt som en uslipt og uferdig diamant. Vi er halvferdige med RC-svingene, men kan endelig si at vi er godt på vei og ser stadig færre bakbensløft! Slalåminngangene varierer fra jubelverdige til usikre. Farten går fra forsiktig til medaljehastighet og tilbake igjen. Stabiliteten vet jeg at ikke skal være der enda i en hund som er så fersk. Men ikke engang detaljene er stabile. Vi har noen glitrende detaljer innimellom, men jeg vet aldri helt hvilken versjon som kommer på bordet når jeg spør. Ofte er det en ny, bedre og mer lysende enn jeg visste at hun kunne!

IMG_8832
Smiley og Mynt i dusjen hos AquaDog i Tønsberg. (sponset) 

Jeg klyper meg i armen når jeg tenker på at vi har fått ett og et halvt skadefritt år sammen, og jeg teller fortsatt. Jeg vet så godt at en dag er den tellingen over, jeg håper bare det blir en liten evighet til! Det har gått to år siden sist jeg så henne halte. Men bare noen dager siden sist jeg kjente stikket i magen ved frykten for at det skal skje henne noe. Noe av feilen med hunder er at vi har dem så kort. Jeg er veldig, veldig klar over at jeg bare har Smiley til låns.

IMG_9482
Smiley og den glitrende skyggen hennes i Kongsvinger. 

I helgen var vi på landslagssamling i Kongsvingerhallen. Etter en sommer med detaljtrening, uten å ha løpt en eneste bane sammen siden uttaket, var det akkurat dette vi trengte! Intenst og slitsomt, men inspirerende og passe vanskelig. Det tok ikke mange hindrene før jeg kjente at vi allerede var tilbake i flytsonen vår. Med Smiley er det der med flyt ganske enkelt. Det er bare å skru på sansene og nyte.

En ting jeg nok en gang ble minnet om på samlingen er hvor fort Smiley blir sliten i sånne settinger. Masse fremmede hunder går greit en stund, men den siste dagen kjente jeg tydelig at hun reagerte på mindre og mer ubetydelige ting. Jeg tar det med meg til nordisk. Dropper tanken om å trene litt i Danmark på torsdagen. Passer på å gi henne skikkelig fri mellom løpene. Er glad for at vi skal ha med oss campingvognen. Og for at vi ikke skal til FCI-VM i år. Nordisk kjennes akkurat passe nå. Vi skal snuse på landslagslivet, men ikke hoppe i sko vi ikke er sikre på om vi fyller enda. Verken hun eller jeg.

Det der med landslaget kjennes forresten veldig fjernt. På samling hadde jeg en god dæsj “imposter syndrome” sittende på skulderen. Når skulle de oppdage at jeg ikke hadde noe der å gjøre? Var det ingen som hadde fått med seg at Kuling døde i høst? Jeg har jo ingen landslagshund, hvorfor henger jeg fortsatt med landslaget? Jo, Smiley har tatt steget opp, hun. Det føles uvirkelig.

62372176_10157051840355673_6068039059756810240_n

Å reise til mesterskap helt uten forventningspress tror jeg blir deilig. En fin kontrast fra i fjor, hvor jeg kjente alt for mye på at jeg og Kuling kunne gå en hvilken som helst bane feilfritt om jeg bare gjorde jobben min. Samtidig som relasjonen mellom meg og Kuling allerede hadde gått i tusen knas, jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle klare å forholde meg til det enda og hvilke ord jeg skulle sette på det.

Nå reiser jeg med den lille enhjørningen min. Hun som eter meter. Hun som gir meg gåsehud. Som har den kapasiteten, den akselrasjonen, den effektiviteten og likevel den konsentrasjonen og viljen til å være på lag. Hun som har det. Jeg er jaggu heldig som får oppleve enda en reise i agilitylivet.