Sandefjord/OCC – vinterstevne 2018 (og startnumer én-tanker)

Selv om vi ikke følte oss helt klare etter lang trenings- og konkurransefri, falt vi for fristelsen til en konkurransehelg rett borti nabolaget. I de første løpene kjente vi at vi var rustne, men det kom seg fort!

Ville tok med seg seier og napp i hopp 2, og Sigurd fikk en bonus-mentaltrening i å måtte løpe den klassen på nytt siden tidtakeranlegget hadde streiket:

I tillegg fikk de bare en ynke femmer i begge de individuelle løpene på søndag – stabiliteten er virkelig på inngang og de siste nappene ligger nær overflaten! De fikk også diskutert noen feltkriterier i både lagløpene og det ene ag2-løpet, noe som bare er å forvente når vi legger hovedparten av treningen hennes på RC for tiden, og RC naturligvis er mye festligere enn å stoppe på bommen. Men beskjed er beskjed – og kriterier må overholdes om vi ikke skal grave oss et dypt inkonsekvenshull! Ville har egentlig god naturlig selvkontroll, men RC-prosessen og konkurransestresset (noen ganger ryker det spiralrøyk ut av ørene hennes når hjernen brenner) kan vippe selv henne av både pinnen og feltene 😉

Kuling var bra fra løp nummer én, det var handleren som måtte våkne fra dvalen. Jeg får veldig ofte start nummer én, ironisk nok den posisjonen jeg liker dårligst å starte fra. Jeg rekker liksom ikke helt å føle meg klar, glemmer ofte banen i en brøkdel av et sekund, og havner feil. Er ikke “på” nok, føler ikke at jeg “eier” banen og ender med å forsøke å halsbrekke meg i mål i stedet for å gi hunden min ekstra informasjon fra hinder til hinder og være i forkant slik jeg liker. Det første løpet med startnummer én skjedde akkurat det; jeg glemte banen et øyeblikk, stakk ikke i nærheten av tidlig nok fra sekvensen etter mønet. Planen var å la ham finne tunnel-hopp-tunnel-hopp selv, og plassere meg i et tidlig blindbytte opp mot hoppet før bommen. Det oppdaget jeg at aldri kom til å gå da jeg innså at jeg sto og ventet på ham ved den andre tunnelen. Resten av løpet gikk fint, men jeg hadde lyst å slå hodet hardt i veggen over foksufeilen min. Dette må bli en styrke, ikke en svakhet. Det ER merkelig at jeg ofte får startnummer én i halvparten av løpene mine per helg, men jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg vil takle det langt bedre enn det her. Byr på filmen, så der dere hvor “lost” jeg var:

Det neste løpet vant vi derimot – ekstra gøy med mange feilfrie hunder bak oss i en hoppklasse. Jeg blir fortsatt skikkelig glad og overrasket når vi klarer å slå dem i hopp – der har vi ikke de raske feltene våre å redde oss inn på, og de beste svingene og den raskeste akselerasjonen har vi virkelig måttet kjempe for å utvikle. Det kjennes helt riktig å ha nedprioritert agilitytrening til fordel for utallige skiturer den siste måneden, den planen fortsetter vi å følge. Kuling er bra nå!

Før søndagens startnummer én i første klasse hadde jeg laget meg noen kriterier jeg tvang meg til å følge. Ett av dem var å bruke de to minuttene jeg har til rådighet fra briefingen er slutt til jeg skal være klar til start på å gå ut av hallen, la Kuling leke med ballen sin, og visualisere hele banen tre ganger før jeg gikk inn til start. Det var vanskelig! Jeg bruker visualisering før andre løp også, men med første startnummer og tidspress (mesterskapsstress har litt av samme effekten også) kan jeg bli stående midt i den virtuelle banen og ikke ane hvor et gitt hinder er hen. Blankt. Selv om jeg har vært ute og briefet det, selv om det ikke er lenge siden, eller selv om jeg nettopp visualiserte det med flyt. Det var ikke lett å bli stående selv om jeg visste at klokken tikket faretruende mot de to minuttene, at banen og dommeren og ringmannskapet var klare, og at det bare var meg de ventet på. Men jeg fullførte fordi jeg hadde skrevet det i treningsdagboken, og virkelig ville kunne sette kryss i den ruten. Når jeg kan krysse av de målene jeg har avtalt med meg selv før løpet blir resultatet mindre viktig – og det å gjøre den avtalen hjelper meg til å gjennomføre ting som ellers har lett for å gå i glemmeboken eller tidsklemma.

Riktignok kom jeg borti hinderstøtten på hinder 3 (det synes ikke på filmen men pinnen falt før Kuling kom dit så disken var et faktum) men jeg var PÅ hele løpet, husket alt jeg ville, og hadde overskudd til å pushe Kuling til og med litt for mye så han glemte å bremse godt nok inn i slalåminngangen. Suksess i min bok! 

Det neste løpet ble feilfritt og andreplass, denne gangen i agilityklasse med senere startnummer:

Lagløpet var også feilfritt til siste slutt hvor jeg lurte ham til å hoppe av vippa – også suksess i min bok. Kuling blir nok aldri ferdig med å lure på kriterier, og jeg setter veldig stor pris på at mange klubber fortsatt arrangerer lag som agilityklasse selv om hopp-lag har blitt tillatt, så jeg får en ekstra mulighet per dag til å ta den diskusjonen. Jeg gjør det samme i de individuelle løpene, men dobbelt sett feltpasseringer per dag har stor verdi for meg (og muligens for norske medaljesjanser når vi er med til mesterskap) 😉

Det føles vilt å fortelle om så mange feilfrie løp. Jeg håper jeg aldri slutter å sette pris på stabiliteten. Jeg håper jeg ikke slutter å jakte på flyten. Jeg håper at jeg aldri kommer til å ta Kuling for gitt. Han er fortsatt en sart liten sjel med rare behov og vanskelige følelser, men som agilityhund har han blitt voksen, selvsikker og skinnende. Agilitybanen er kanskje det stedet han føler seg tryggest, tøffest og kulest – i all hovedsak fri for bekymringene sine. Jeg vet ikke hvordan livet hans blir den dagen han må pensjoneres, og tror ikke det hjelper å tenke på det enda…

 

 

 

 

Galoppskifter

Smiley er på vei tilbake mot agilitybanen (ta i tre, kryss i taket, takk snille Gud, og så videre). Jeg begynner endelig å våge å lage oversikt over hva vi skal trene på frem mot debut, sikle på stevnedatoer til sommeren, og gjøre de første spede stegene tilbake mot agilitytrening.

For hver ny ting vi gjør, evaluerer jeg henne grundig. I tillegg går vi til jevnlige kontroller hos rehabterapeuten vår, for å få friske øyne med annet perspektiv på sakene. Den store frykten er at vi har feilberegnet marginene og dermed uten å vite det overbelaster noe som ikke er helt i orden enda. Et halvt år hvile og rehab er mye – vi har vært forsiktige, tålmodige og grundige. Men frykten er der likevel.

En ting jeg dermed er veldig nye med, er å følge med på hvordan hun bruker kroppen sin i hver enkelt øvelse vi trener på. Jeg filmer nesten alt vi gjør, for å kunne gå tilbake og sjekke hvis det skulle oppstå noe jeg er usikker på. Jeg tar også tak i noen ting jeg har undret meg over tidligere i treningen hennes, blant annet tendensen til å løfte det ene bakbenet når vi trener RC, og en tendens til å gjøre galoppskfiter på steder hvor det ikke er verken nødvendig eller hensiktsmessig. RC får vente noen måneder til, men galoppskiftene har jeg allerede rukket å pirke litt i!

Siden jeg har en del erfaring med hoppteknikk-pirk fra før, begynte jeg med å designe noen enkle grids hvor det vil være naturlig å skifte galoppretning på forutsigbare steder. Men de første variasjonene kunne jeg like godt kalt “galoppskifte- kryssgalopp- og kontragalopp-grids” – Smiley ga beng og satte bena sånn hun selv mente var enklest. Det kan tolkes som at hun har styrke til alle alternativene, men det kan også tolkes som at hun avlaster noe. Det er frykten for ubehag og avlastning som gjør at jeg ikke lar sånt ligge. Jeg pirket videre.

Til slutt kom jeg frem til dette oppsettet, med “bare” tolv hinderstøtter, som fikk frem akkurat det jeg ville med minimal innblanding av handling (jeg må serpe henne rundt første svingen men kan la henne lese fullføringen og dermed galoppskiftet selv).

Jeg puster ut, konkluderer med at hun KAN skifte konsekvent når det er behov for å skyve vekten nok over. I samme slengen har jeg lært av noen oppsett som ikke virket, og sikkert fått litt muskler av å slepe hinderstøtter hit og dit… Noen av de andre ideene til oppsett som jeg har vært innom trengte 18 og 20 hinderstøtter, så vi har hatt gleden av å bære litt 😉

Fra styrketriks til sko og fjåll på to minutter

Noen ganger går det litt over stokk og stein – og det er akkurat sånn jeg liker det! Siden de andre hundene er på skitur med Sigurd, benytter jeg og Smiley alenetiden til å slipe videre på et av de styrketriksene som oftest tar lang tid å utvikle; kanin/bamse/vacker tass.

Smiley har en hoppteknikkøvelse på planen for februar som krever at hun har bra stabilitet og stimuliuskontroll på dette trikset, så nå prøver jeg å få det “ferdig”. Hun har lenge hatt kroppskontrollen, balansen og styrken i ryggen til å kunne gjøre det, men forståelsen og roen har latt vente på seg.

Men plutselig går man tom for godbiter, og plutselig går en halvseriøs styrketriks-økt over til leking med crocs og øving på posering til bildene med de aller største pokalene. Vi er helt useriøse, helt seriøse, og vi har det fryktelig gøy sammen! Og det byr vi på 😉

Kuling på pallplass!

Årets agilityhund i klasse 3 large er noe jeg streber etter. Sammen med Kuling har jeg klart å klatre meg til 7., 6. og 13. plass de siste par årene. Ofte bra på vårparten, men sunket mot høsten.

I 2017 var det 156 hunder som tok topp 10-plasseringer i vår klasse, og dermed samlet poeng og kom med på listen. Det er mange om beinet – og enda flere som ikke tok poeng og dermed ikke synes på listen. Av alle disse klarte jeg og Kuling å klatre til pallplass!

Vår lille, dumme, redde, lojale og kule kållis! I år har vi vært et knakende bra team! Jeg håper vi får mange flere sjanser til å leke sammen, men forsøker å nyte hver eneste en med viten om at det kan være den siste. Takk, Kuling! Jeg er stolt av deg! 

Dette har jeg drømt om – og gjett om jeg er stolt 😀

IMG_4001

Status fysisk trening januar 2018

Så – hvordan gikk det med vintertrIMG_2769eningsprosjektet? Denne gangen kan jeg faktisk melde om stormsuksess! Som jeg skrev om for en drøy måned siden har det alltid vært veldig vanskelig å bygge opp Kuling i både muskler og kondisjon. Han har en tendens til å være alt for lett.

I starten av desember ble han veid til 14,8 kg på det minste – en hannhund på 53 cm. Så lett bør han ikke være. Han kunne definitivt legge på seg fett i tillegg til muskler, og jeg vil tro at omtrent halvparten av vektøkningen han gjorde i løpet av desember var nettopp fett. Den andre derimot må være muskler! SÅ tykk har han nemlig ikke blitt 😉

Fra 29. november til 2. januar gikk eller løp han tur hver eneste dag, unntatt én. Han økte fra 14,8 kg til 16,9 – nesten 2 kg økning! Totalt logget jeg 123 km, samtlige med enten trekk, ankelvekter eller kløv. 10% vektøkning på bare en drøy måned var mer enn jeg våget å håpe på, og jeg tror endelig jeg har klart å nøste meg frem til en oppskrift som fungerer for Kuling. Nøkkelen ligger tydeligvis i steady trening over tid – med minimalt med fridager mellom.

IMG_4160

Å få til fysisk trening hver dag er krevende med det livet vi lever. Det har kostet prioritering og blir nok vanskelig å følge opp nå som vi drar i gang med agilitytrening et par dager i uken igjen, men motivasjonen til å velge vekk hvile eller agility og heller gi ham en lang tur de dagene jeg er i tvil, øker definitivt av å se slike tall!

Han begynner å bli en eldre herremann (på syv år) og er langt latere enn han var. Mens de andre hundene sprinter på jordet kan han godt tenke seg å stå i grøften og leke med en pinne…

Han kan vanvittig mye agilitymessig, og trener dermed mye mindre agility enn han gjorde før. Både fordi agilityer belastende og jeg ikke ser noen grunn til å gjøre mer enn han “trenger”, men ogsåfordi jeg har vanskelig for å finne motivasjon til treningsprosjekter for en hund som kan “alt”. De tingene han ikke kan nå, tror jeg ikke han kommer til å lære. Jeg har prøvd de vinklingene jeg har klart å innhente kunnskap til, og noen svakheter vil nok alltid ferdighetene hans ha.

Mindre agilitytrening er greit – bra for både motivasjonen og antakelig også kroppen. Men at den reduserte agilitytreningen bør ha sin motvekt i mer annen trening skal jeg la være å feie under teppet…

En sterkere hund er ikke bare raskere, men (langt viktigere for meg) mer solid og mer forberedt for å tåle belastningen vi påfører dem gjennom agility. Heia Kuling!

IMG_4310

Filmer fra Stavangertur (2017-11)

Jeg hadde egentlig tenkt å starte vinterhvilen etter Kløftastevnet i starten av November, men siden Kuling kjentes både sterk og i veldig bra form på det stevnet fristet det å utvide sesongen med en siste Stavangertur. Jeg tror det ble fjerde gangen vi dro til Stavanger i år, vi liker oss der! (Så det stemmer ikke helt at Østlendinger aldri drar på langtur for å konkurrere.)

November er vanligvis en skikkelig drittmåned for min del. Det blir bare mørkere og våtere og kaldere og hundene er stadig mer gjørmete for hver tur de har vært utenfor døren. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det vinterdepp, men jeg har de siste årene passet på å ta tak og gjøre hyggelige ting så fort november nærmer seg, for å fylle den måneden som føles uendelig lang med lyspunkter. Det merkelige i år var at november gikk fort! Jeg tror at mye av grunnen til det var at helgene var fylt med kurs, besøk, agility og helt til slutt en skikkelig roadtrip til Stavanger.

Med på turen hadde jeg fått låne Ville også. Vårt andre stevne sammen, og nå hadde vi til og med rukket å få trent litt ordentlig sammen på forhånd! På fire individuelle løp tok vi ett napp, to seiere og en andreplass! Det løpet vi disket gjorde jeg frivillig – jeg ville illustrere et poeng for henne ved å gjøre en sekvens på nytt. Wow, for en statistikk, jeg har vanskelig for å tro det selv! Ville begynner å få flyt mellom ferdighetene sine – hullene er lettere å manøvrere rundt når de ikke er så mange – og jeg på min side begynner å finne ut av hvilken informasjon hun trenger. Kjempegøy!

Her er nappet:

Og diskløpet:

Det er mentalt krevende for meg å omstille til en hund jeg ikke kjenner så godt, og konkurranse med Ville har gitt meg forsmak på hva som vil bli vanskelig når Smiley forhåpentlig skal konkurrere om noen måneder. Omstillingen til Villemodus (ikke først og fremst de konkrete valgene i banen, men instinktene i timingen som man ikke har tid til å være helt bevisst på hvis alt skal flyte) melder sin ankomst med tydelige bokstaver. Jeg vet jo at vi ikke har nok erfaring sammen til at ting går automatisk.

Tvert imot min forventning trengte jeg å være enda mer bevisst i omstillingen tilbake til Kuling – som jeg er vandt med å ha innenfor huden og forutse til minste detalj. Plutselig begynte jeg å tvile på hvor han ville være og hvilken informasjon han ville trenge – hva jeg ville rekke, og hvilket alternativ som ville gi ham klarest bane. På lørdag, mens jeg enda hadde krefter igjen, løp vi 100% feilfritt, med seier og andreplass i de individuelle klassene:

Søndag begynte kreftene å ta slutt mot slutten av dagen, og særlig i Kulings klasser følte jeg meg som en middelmådig handler. Jeg kunne hjulpet ham feilfritt rundt begge de banene om jeg hadde hatt det lille ekstra i stedet for å spare pusten til jeg virkelig trenger den. Hoppløpet var bra hele veien, bortsett fra den utrolig irriterende detaljen i starten. Kameraet følger ham ikke helt, men han tar starthinderet på nytt i stedet for å bli med meg mot tunnelen. Resten av løpet er jeg superfornøyd med! Vi løser noen vanskelige partier uten at det synes særlig godt på filmen hva som var vanskelig:

I agilityløpet gjør jeg derimot flere irriterende feilbedømminger. Jeg lar ham kjøre running på bommen selv om diskrimineringen ved oppgangen gir ham tvilsomt med fart inn, og risikoen for et dårlig felt er overhengende. Unødvendig av meg – vi har stoppfelt til sånt! RC’ene hans er ikke gode nok til å brukes i alle situasjoner, og jeg vet egentlig godt hvor feilene kan oppstå. Riktignok ble ikke dette dømt som feilpoeng, men vurderingen min var uansett dårlig. Bakbyttet på den korte tunnelen gjør jeg i Villetiming, Kuling trenger langt mer oppbremsing og sving for å komme inn mot nærmeste inngang. Instinkt-timing ute av sykronisering. Jeg begynte å bli for sliten:

Villes løp på søndag er jeg mer fornøyd med (og klasse 2 gikk konsekvent før klasse 3, så jeg hadde mer krefter til henne, det er nok litt av grunnen). Hoppløpet ga andreplass til tross for et riv i starten, men det viktigste med det løpet er for meg all selvtilliten som stråler av henne! Selvstendighet og samling på nest siste hinder er i en annen liga enn jeg er vandt til å se henne!

Agilityløpet vant vi, det var en utrolig vanskelig bane hvor jeg bedømte at eneste løsning i de aller fleste situasjonene var å bakbytte, bakbytte, bakbytte. Den ga meg ikke mulighet til å løpe offensivt på den måten jeg liker, men Villes responsivitet på steder hvor beskjedene er nødt til å komme ganske sent, reddet oss. En liten vegring etter et slakt bakbytte, men gode felt, vilt bra slalåmdiskriminering (det står et hopp ved inngangen som de fleste i klassen tok i stedet for slalåmen) og bakbyttebonanza! Om banen hadde passelig nivå for klasse 2 kan vel diskuteres, men jeg satte tenna i den og ga det en skikkelig sjanse! Gøy å gjøre det med unge, ferske Ville som jeg ikke vet helt hvor jeg har!

Vi løp også lagklasser, som hovedsakelig ble brukt til å teste feltkriterier og startrutiner. I det første lagløpet (lørdag) hadde Ville stått hos innroperen mens jeg løp med Kuling, og hun kokte fullstendig. Første gang jeg har sett Ville koke på den måten, hun har en fantastisk selvkontroll normalt. Kuling løp derimot den banen feilfritt. Søndag ble det mye kuk i kålen, høye hunder og utslitt handler. Mentaltrening på høyt nivå, og innbetaling av veldig rolige felt for Villes del – som hadde tatt raske felt ut av banken i lørdagens ag2-napp. Det finnes filmer av disse løpene på youtube hvis du er veldig interessert, men det er tåkete goprofilmer i ekstrem vidivnkel og vanskelig å se noe særlig, så jeg regner med at det er like greit å ikke legge dem inn her…

Neste november skal jeg definitivt vurdere å ha en liknende roadtrip-plan å se frem mot i slutten av måneden! Måneden gikk fort, og turen ble suksess både sosialt, erfaringsmessig og på pallen 😀

 

 

Vinterhvile – agilityfri?

Jeg har, i ganske mange år, gitt agilityhundene lange friperioder flere ganger i året. Stort sett får de en naturlig pause når vi tar seilferie (i praksis en ferie fra alt det vanlige her i livet) noen uker om sommeren, og en måned til seks uker fri i november eller desember, som er naturlig lavsesong for sporten.

337366_10150546984930673_1923090638_o

Dette med friperioder har jeg sett diskutert flere steder, så jeg har lyst å dele hva jeg tenker rundt det. På den ene siden kan man argumentere for at friske hunder i fornuftig trening ikke bør trenge å hvile fra sporten sin. Friperioder vil sette dem ut av rutine, kanskje la muskler de bruker spesielt på agilitybanen forfalle, og så videre.

Min hovedgrunn til å ta agilityfri er faktisk ikke hundene, men min egen motivasjon. Siden jeg har vært syk og ufør i mange år, har jeg ikke krefter til flere hobbyer. Agility fyller en relativt stor andel av de aktive timene mine siden jeg prioriterer de kreftene jeg har til akkurat det. Agility gir meg mye, jeg møter mennesker, jeg kan nerde meg ned i problemstillinger og jeg har en motiverende grunn til å komme meg litt ut av huset uansett vær. Men når agility er en så stor del av

livet, merkes det godt når motivasjonen faller. Når jeg lurer på om prioriteringene mine egentlig er verdt det (vi snakker tross alt om noe så kunstig som hundehinderløp – vi redder ikke akkurat verden!) og rett og slett ikke har lyst til å verken trene eller nerde. Motivasjonen min, gleden over agility, har godt av fri. Total avveksling en måneds tid gjør under for treningslyst og perspektiv!

13958119_10157263194210075_8461630758110068137_o

For hundenes del betyr agilityhvile først og fremst at jeg kan bruke krefter på annen trening med dem. Tur i skogen, svømming, styrketriks og trening på helt andre områder. Under den vinterhvilen vi er inne i nå, ligger fokus for Kulings del på å trappe opp den allmenne mosjonen.

Belastningsskaden jeg fikk i foten for snart et år siden har vært sterkt begrensende på hvor mye mosjon hundene har fått, og Kuling har vært alt for lett når han har gått på vekten. For lite muskler gir ham mindre å ta imot med i hver landing og hver sving, mindre margin til å unngå belastningsskader. Det har bekymret meg, og påvirket treningen hans. Frem til oktober hadde jeg gått fire (!) ordentlige skogsturer i fjor. En av dem var før skaden min, tidlig i januar. Jeg har brukt sykkel en del, så de har fått løpt, de har svømt i sommer, de har gått noen turer med Sigurd, og de har flere mål inngjerdet hage å bevege seg på i hverdagen. Så like passive som jeg har måttet være, har ikke hundene vært. Men det er noe helt annet å løpe løs i ulendt terreng!

Målet for Kulings vinterhvile er dermed at han skal på tur hver eneste dag! I den grad formen min tillater det gjør jeg det selv – om nødvendig får jeg hjelp av Sigurd. Skiføret hjelper veldig, med trekkhund kan jeg bare stå bak der og smile og turene er ikke så slitsomme.

Hvile er altså ikke egentlig hvile. Vi har agilityfri, og bruker kreftene på alternativ trening. Så variert som vi kan, for å bygge opp kroppen mot ny agilitysesong. Jeg logger turene i treningsdagboken, og har tegnet ut samtlige datoer frem til vi planlegger å sette i gang med agility igjen 3. januar. Foreløpig har det mest gått i skiturer, siden vi er velsignet med skiføre rett utenfor døren. Kuling har også fått gå i løssnø med vekter på bakbena, og planen er å få inn noen økter med kløv i tillegg. Sånn ser mosjonsloggen ut, med dagens felt enda stående åpent:

img_3703.jpg

Når det først skal være vinter og kaldt og mørkt, synes jeg snø og skiføre er helt topp! Det er så mye lettere å få til lange turer for hundene uten at jeg må slite meg ut selv!

Alt er dessverre ikke så glitrende som skiføret kunne tilsi… En halvtime etter at jeg filmet dette klippet røk hundene sammen i en løpetidshormonspekket slåsskamp, og Sigurds hunder endte med tvungen hvile med henholdsvis rift i en muskel og sting i munnen. Ikke akkurat sånn vi hadde planlagt desember for deres del, men om de først skulle skade seg, er ikke timingen så aller verst. De går glipp av det fysiske grunnlaget og må starte på nytt lavpunkt i januar, men vi hadde ikke noen andre planer for dem som må kanselleres, så det kunne vel vært verre. Hunder som slåss er virkelig ikke det aller minste hyggelig, de kunne fått inn en tann på et mer uheldig sted, og rett og slett drept hverandre. Utrolig nok er de bestevenner igjen, og synes vi er unødvendige som holder dem adskilt til løpetiden er over, for sikkerhets skyld…