Nordisk Mesterskap 2019

img_4386.jpg
Foto: Sigurd Lenes

Smileys første nordisk. Jeg gikk faktisk fortsatt litt med følelsen av å ikke ha noe der å gjøre. Kuling er jo borte. Smiley er jo ikke klar enda. Klar for å samle erfaring og vokse på opplevelsen, men ikke klar for å prestere på toppnivå. Nordisk, med tre løp sammenlagt, krever en enorm stabilitet. Den har vi ikke prioritert å utvikle enda. Det visste jeg før vi reiste. Det lot meg senke skuldrene.

2019 08 nordisk Smiley JNJfoto
Foto: Johnny Jensen

Litt surrealistisk å være en del av laget allerede, med Smiley, som kjennes så fersk og uferdig enda. Et kjempekick å stille til start og ikke ane hva som kommer til å skje utpå banen – med Kuling ble alt veldig forutsigbart etter hvert som vi lærte hverandre å kjenne til minste detalj. Rørende å høre lagkameratene heie på oss og juble med oss. Tusen takk, hver og en av dere! Agilitylandslaget er et fint lag å være en del av!

Screen Shot 2019-08-14 at 14.23.55
Foto: Koirakuvat/Jukka Pätynen
Screen Shot 2019-08-14 at 14.25.21
Foto: Koirakuvat/Jukka Pätynen

Resultatmessig gikk det akkurat som jeg forventet. Ett løp med veldig bra tid tross en vegring, de to neste løpene med disk – men tross alt var det meste bra. Smiley kan mye allerede, men det er noen ting vi har igjen å trene på før vi kan møte enhver bane med selvtillit. Jeg vil ikke pushe det med Smiley. Ikke overtrene. Gi henne tid. Selv om det betyr at vi ikke har krysset av alt på listene våre enda, med et halvt års erfaring i klasse 3.

I disse banene møtte vi noen ting vi ikke var helt klare for, som i det første løpet. Den krevde at hunden kunne finne bakside av et hopp etter rett tunnel under bom, som sørget for at jeg var sperret og ikke kunne hjelpe henne med å finne riktig side. Ellers synes jeg det løpet var nær perfekt:

Rett tunnel under bom stod allerede på treningslisten vår, men etter nordisk har listen fått enda flere inspirasjonspunkter til måter å utfordre henne. Her skal vi få mye moro i høst!

En ting jeg er fornøyd med, er at jeg hadde prioriteringene i orden da hun reiste seg på start. I Nordisk har vi 15 sekunder fra dommeren blåser (og hvor lang tid det tar fra forrige hund går i mål til dommeren blåser i fløyta har vi ingen styring over) til tiden starter automatisk – selv om hunden ikke har rukket å komme til hinder 1 enda. Man kan altså få straffetid om man bruker for mange sekunder på startrutinene sine. Da jeg stilte meg opp for å starte Smiley reiste hun seg, og var såpass heit at hun ikke satte seg da jeg ga henne beskjed første gang. Jeg rakk å tenke “startkriteriene mine er ikke verdt straffesekunder selv om dette er mesterskap” før jeg ga henne streng beskjed og fikk rumpa ned i bakken igjen. Det der krevde mental gymnastikk!

Sigurd filmet et lite minutt av tankene mine etter hvert av løpene, så her får dere mine umiddelbare reaksjoner:

Vær og underlag var en kjempeutfordring under nordisk. Jeg synes mesterskap bør holdes innendørs eller på andre underlag enn naturgress for å jevne ut forholdene. Tunge regnbyger og tordenvær hadde vel uansett krevd pauser i årets nordisk, men at vi gikk siste klasse lørdag mens det ble stadig mørkere kunne vært unngått. Jeg var usikker på om jeg skulle velge å trekke meg da jeg så hvor mørkt det var i ferd med å bli. Smiley er god på å justere seg til dårlige underlag, og hun hopper som en liten gud. Men når hun får så dårlige forhold for å se hva hun skal, er det søren ikke lett å bedømme alle detaljene i tide i den farten vi holder! Det ble til at jeg startet, med en ganske forsiktig modus. Da Smiley dundret rett i en rampetunnel mellom hinder 3 og 4 kunne jeg ikke annet enn å le!

 

Med tiltagende regn og mørke ble ikke tankene filmet før jeg hadde gått ned Smiley og vært en tur innom dusjkabinettet, så her er takten og tankene litt roligere 😉 Jeg var skikkelig stolt av slalåminngangen hennes (den var det mange som plundret med, og jeg valgte en utradisjonell løsning for å gi henne en sjanse til å se den i tide), skikkelig fornøyd med at hun klarer å justere seg til det sørpete underlaget, skikkelig lettet over at hun ikke ble redd for lyden av torden, og en liten smule irritert på at hun rampet med seg en tunnel ekstra selv om jeg synes hun var modig som våget å prøve det!

Med disken i bagasjen fra kvelden før, hadde vi ingenting å tape inn i finalen. Nok en gang fikk vi utfordringer fra rett tunnel under bommen. Jeg visste godt fra det første løpet at dette er noe vi skal trene på, og at Smiley ville trenge mye støtte for å finne hinder 4. Threadlen til 21 var jeg mer sikker på, å få henne inn er oftest ikke så vanskelig selv om det kan være en utfordring å unngå å overdrive, jeg så halve mediumklassen slite med å få hundene sine ut igjen i tide på samme linje!

Jeg er stolt av alt Smiley viste at hun kan i dette løpet. Bommen på fire steg er ikke noe jeg har oppmuntret henne til akkurat, men hun traff! Selvstendigheten i slalåmen, forståelsen for threadlene, farten, selvsikkerheten, hvor lett hun er å ta med til start, hvor heftig hun gleder seg til belønningen i mål. Vi har jobbet for å få Smiley trygg i stevnesetting. Det er fantastisk å se det gi resultater!

 

Her er tankene mine rett etter løpet, stinn på adrenalin og med verdens fineste enhjørning i armkroken:

Det hadde vært kult å naile den banen, vi fikk jo til det vanskelige! Men følelsen i mål var ærlig talt at jeg hadde trengt å være mer løpesterk om det skulle gått. Feilen på hinder 2 kom fordi jeg stakk tidligere enn jeg kunne, med fasit i hånd. Hvis jeg hadde vært raskere, kunne jeg fått til både óg. Men jeg har hatt en hissig oppblomstring av beinhinnebetennelsen siden mars, og måttet begrense strengt hvor mye jeg bruker bena. Den anaerobe utholdenheten min er lav, jeg var så sliten halvveis i løpet at jeg tok noen små steg mens hun var i slalåmen selv om jeg hadde sagt høyt før løpet at jeg visste at det var viktig å ikke bli lat mot sluttsekvensen. Ikke bare føler jeg meg ute av form, og lengter etter å kunne trene. Det var dessuten veldig vanskelig underlag å løpe på.

Enya Habel nevnte det i intervjuet med Agilitypodden: kanskje det var fordi man spenner seg sånn for å ikke skli, at man blir sliten på en helt annen måte. Jeg brukte fotballskoene for første gang på over et år. Festet ble relativt sett ganske bra, men kombinasjonen fotballsko og ankelskinner er på ingen måte ideell. Den ustabiliteten fotballskoene gir, som anklene vanligvis tar av for, overføres rett opp i knærne. Jeg er glad for at nordisk skal gå innendørs neste år, for utendørsstevner har sin risiko! Uavhengig av om jeg får muligheten til å delta selv, er det godt å vite at det nok ikke blir de samme problemene som i år.

En av tingene man drømmer om når man deltar i mesterskap, er at fotogeniet Jukka Pätynen skal fange noen magiske øyeblikk på film. Det er han som har tatt det magiske start-bildet av Kuling fra VM i Italia i 2015, hvor jeg kysser ham på hodet i det jeg skal gå fra ham, med de norske supporterne i bakgrunnen.

Et av mine magiske øyeblikk i år må ha vært da jeg fikk en ny bunke av min finske favorittsjokolade! Dette dukket nemlig opp i livegalleriet på koirakuvat.kuvat.fi:

Screen Shot 2019-08-14 at 14.27.21
Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat

Ok da, han fanget et fint øyeblikk med Smiley også. I det jeg snek henne rundt til riktig side av det vanskelige hinderet i det første løpet. Sjekk den lekre hoppteknikken hennes! Hun er liten og synes 60 er høyt, for ikke å snakke om på dette underlaget. Men hun er sterk, tøff og vet akkurat hvordan hun skal bruke kroppen sin for å gjøre det så lett og raskt som mulig. Jeg digger det!

Screen Shot 2019-08-14 at 14.29.17
Foto: Jukka Pätynen/Koirakuvat

En som virkelig fortjener å nevnes her er Sigurd. Han var den perfekte groom i både sol og regn, tidlige morgener og sene kvelder. Han har vært sjåfør, kokk, massør, oppvarmer, mentaltrener, videofotograf, venn, støtte og kjæreste. Jeg er så glad for at du ble med. Jeg gleder meg til å gjengjelde nytten for deg og Mynt når det blir deres tur!

img_4271.jpg

Det er mange jeg kan takke, jeg skal prøve å gjøre listen akkurat passe lang:
Anne Cecilie som passet Bris mens vi var borte – ikke bare hater den gamle damen å være med på lange roadtrips, hun har dessuten utgått rabiesvaksinasjon og kunne rett og slett ikke bli med!
Tone Cecilie og Anniken sendte frokost på døren så vi fikk en nydelig overraskelse den første formiddagen hjemme etter alt for lite søvn (jeg lurer på hvor ofte vi må ta nattbåten for å huske på at det ikke er lurt?).
Alle dere som har sendt meg meldinger med oppmuntrende ord og gratulasjoner, dere betyr utrolig mye! Man eksisterer ikke i et vakuum og når man utsetter seg for så slitsomme eventyr som agilitymesterskap er det uendelig godt å ha støtte i flokken sin.
Dere er så bra! ❤

Etter halvannet år som skadefri så jeg Smiley halte

En time etter at jeg hadde skrevet det forrige blogginnlegget, sent mandag kveld, kom vi hjem med nye felthindre i bagasjen. Vi hadde gledet oss så innmari til å vise hundene hva vi har kjøpt til dem! Oppvarming, oppakking og lek. Smiley tok en tunnel, gjorde tre hopp og løp én gang over den nye bommen. Så oppdaget jeg at hun var halt. Skikkelig halt.

Haltingen forsvant på noen minutter, men det gjorde ikke klumpen i magen min. Her hadde jeg sittet og filosofert over at hun har vært skadefri i halvannet år. At vi har fått kommet i gang med agilitylivet. At det er over to år siden siste gang jeg så henne halte. Og så var hun halt igjen.

De to siste døgnene har jeg fokusert på å ikke få panikk. I tillegg har jeg hatt hjelp av noen veldig fine folk. Vennene mine, som har holdt tankene mine i nærheten av riktig spor. Og så er det Lisa Trøim hos AquaDog Tønsberg, som stilte opp på kort varsel og gikk gjennom hele Smiley i detalj. Hun kjenner Smiley. Hun har vært der gjennom begge skadene og rehabperiodene våre. Hun sponser oss med svømmetrening til hverdag og fest. Hun fant ingenting som kunne forklare haltingen. Heldigvis. Det eneste vi fant var en tendens til å vri albuen ut og snu hodet til venstre når vi tøyer på en spesiell måte på høyre skulder. Så det er mulig at Smiley har en litt øm bicepssene. Men det skulle mye til at det kunne forklare akutt og forbigående halting.

Smiley fikk hvile etter gårsdagens gjennomgang. Jeg prøvde å pakke, forberede meg til å dra til Nordisk, men mest av alt var hodet mitt langt forbi å trekke seg, jeg gikk og lurte på om vi noen gang kommer tilbake på agilitybanen. Sånn som jeg ofte går og lurer med Smiley. Hvor lenge eventyret skal vare. For det er et eventyr. I dag var det tid for test. Jeg ville heller vite at det faktisk var noe galt og kunne bli hjemme, enn å gi henne noen hviledager til som kanskje egentlig hadde vært bra for henne, men reise til Danmark med usikkerheten i magen. Det fikk bære eller briste.

Det bar! I dag har vi trent en ganske tung agilityøkt. RC, litt slalåm, hoppet på 60. Ingen halting. Ingenting. Bare en lykkelig og sliten border collie som akkurat nå ligger og sover mens vi pakker campingvognen og forbereder avreise.

Så hva skjedde egentlig? Vi vet ikke. Kanskje tråkket hun på en veps. Eller en tistel. Smiley er sensitiv, hun skjuler ikke om hun har vondt. Heldigivs. Noe var det, selv om vi ikke klarte å finne spor verken i pote, muskler eller ledd. Det satte en stor støkk i oss!

Nå setter vi kurs for Nordisk. Jeg kommer til å se på hvert skritt Smiley tar med kritisk blikk. Det gjør jeg faktisk alltid. Når vi kommer hjem blir det tre uker agilityfri for enhjørningen, planen er å gjøre helt vanlige ferieting som å seile, gå i fjellet eller padle. Planene er faktisk ikke lagt i stein enda. Når de tre ukene har gått blir det en ny sjekk hos Lisa, for å se om vi finner igjen den lille ømheten vi fant i går. Gjør vi det,  blir det mer styrketrening og kanskje mer hvile før vi er tilbake på agilitybanen. Vi får se. Akkurat nå har jeg i alle fall en haltefri og grundig sjekket hund!

Screen Shot 2019-06-12 at 14.27.23

Treningssommer 2019

For første gang på ganske mange år, kjennes det som at vi har fått trent en hel del gjennom disse deilige sommermånedene. Riktignok insisterer jeg på at sommeren varer ut august, men etter nordisk skal vi noen uker agilityfri, så når vi er tilbake på treningsbanen har høsten offisielt rukket å innhente oss.

Mynt har hatt fokus på slalåm siden mai, og det tar seg! Hun har bedre inngangsforståelse enn noen av de andre hundene våre har hatt, men det er et stykke igjen til hun tåler alle utgangsforstyrrelser vi kan komme på. Dessuten er det nok også et stykke til hun klarer å samle tankene sine og ta seg tid til å både bremse for inngangen og fullføre samtlige slalåmporter når handleren sprinter alt den kan. Mynt trigger nemlig skikkelig på bevegelse.

I helgen var Sigurds gode venn Lars Hemsing på besøk, og tok de føste agilitybildene av Mynten. Han er en dyktig fotograf!

IMG_9509
Mynt har lært seg slalåm. Foto: Lars Hemsing. 

Ellers har Mynt fått noen få økter RC på bommen (target hadde vi jobbet med tidligere i vår), hun har fått trene litt hoppteknikk, men det har ikke blitt så mye mer handling enn det lille som har passet å prøve ut på agrillity-kveldene våre. Teknikk for slake svinger fra høy fart står på programmet for høsten, både handlingsmessig og hoppteknisk.

Heldigvis for Mynt skal vi endelig i gang med ny og revidert runde hopptenikk-kurs online, som hun skal få følge. Det starter 6. september. Vil du også være med på det? Du finner mer info og link til påmeldingsskjema på kurssiden i menyen her!

IMG_8815
Nyoperert Ville i hengekøya. 

Ville ble operert i starten av juli, på grunn av kuler i jurvevet. Noen av kulene ble sendt til analyse og samtidig ble hun kastrert. Heldigvis var prøvesvarene så bra som vi kunne håpe på; med mindre hun utvikler nye kuler slipper hun flere operasjoner. Vi hadde trodd at hele jurlisten måtte ut, så det var en stor lettelse. Kastreringen vil roe ned hormonsyklusene hennes, så hun slutter å produsere melk og alt det andre som har fulgt med løpetidene hennes.

Ikke før vi hadde fått lettelsen over Villes positive prøvesvar var det Bris vi fant kuler på. Hun skal opereres i September. Egentlig er det grunnlag for å mistenke at begge jurlistene bør fjernes. Men Bris blir snart 12 år gammel, og så store operasjoner (det ville blitt to av dem) frister virkelig ikke. Så om ikke noe endrer seg til operasjonsdatoen blir det nok bare prøver til analyse i første omgang, så får vi se når vi vet litt mer, hvilken vei som er best å gå videre. I mellomtiden er Bris lykkelig uvitende og begynner å bli en medgjørlig dame som er stadig rundere i kantene. Gode Tante Tøva!

IMG_9368
Sigurd og Bris hos Din Dyrelinikk i Sandefjord. (sponset)

Så var det Smiley, da. Her er det masse å fortelle! Vi har gått i skogen, vi har svømt hos AquaDog, vi har syklet, båret og trukket. Vi har hatt treningsinspirasjonsbesøk og bootcamp i hoppteknikk. Hun kjennes sterk og rask, men fortsatt som en uslipt og uferdig diamant. Vi er halvferdige med RC-svingene, men kan endelig si at vi er godt på vei og ser stadig færre bakbensløft! Slalåminngangene varierer fra jubelverdige til usikre. Farten går fra forsiktig til medaljehastighet og tilbake igjen. Stabiliteten vet jeg at ikke skal være der enda i en hund som er så fersk. Men ikke engang detaljene er stabile. Vi har noen glitrende detaljer innimellom, men jeg vet aldri helt hvilken versjon som kommer på bordet når jeg spør. Ofte er det en ny, bedre og mer lysende enn jeg visste at hun kunne!

IMG_8832
Smiley og Mynt i dusjen hos AquaDog i Tønsberg. (sponset) 

Jeg klyper meg i armen når jeg tenker på at vi har fått ett og et halvt skadefritt år sammen, og jeg teller fortsatt. Jeg vet så godt at en dag er den tellingen over, jeg håper bare det blir en liten evighet til! Det har gått to år siden sist jeg så henne halte. Men bare noen dager siden sist jeg kjente stikket i magen ved frykten for at det skal skje henne noe. Noe av feilen med hunder er at vi har dem så kort. Jeg er veldig, veldig klar over at jeg bare har Smiley til låns.

IMG_9482
Smiley og den glitrende skyggen hennes i Kongsvinger. 

I helgen var vi på landslagssamling i Kongsvingerhallen. Etter en sommer med detaljtrening, uten å ha løpt en eneste bane sammen siden uttaket, var det akkurat dette vi trengte! Intenst og slitsomt, men inspirerende og passe vanskelig. Det tok ikke mange hindrene før jeg kjente at vi allerede var tilbake i flytsonen vår. Med Smiley er det der med flyt ganske enkelt. Det er bare å skru på sansene og nyte.

En ting jeg nok en gang ble minnet om på samlingen er hvor fort Smiley blir sliten i sånne settinger. Masse fremmede hunder går greit en stund, men den siste dagen kjente jeg tydelig at hun reagerte på mindre og mer ubetydelige ting. Jeg tar det med meg til nordisk. Dropper tanken om å trene litt i Danmark på torsdagen. Passer på å gi henne skikkelig fri mellom løpene. Er glad for at vi skal ha med oss campingvognen. Og for at vi ikke skal til FCI-VM i år. Nordisk kjennes akkurat passe nå. Vi skal snuse på landslagslivet, men ikke hoppe i sko vi ikke er sikre på om vi fyller enda. Verken hun eller jeg.

Det der med landslaget kjennes forresten veldig fjernt. På samling hadde jeg en god dæsj “imposter syndrome” sittende på skulderen. Når skulle de oppdage at jeg ikke hadde noe der å gjøre? Var det ingen som hadde fått med seg at Kuling døde i høst? Jeg har jo ingen landslagshund, hvorfor henger jeg fortsatt med landslaget? Jo, Smiley har tatt steget opp, hun. Det føles uvirkelig.

62372176_10157051840355673_6068039059756810240_n

Å reise til mesterskap helt uten forventningspress tror jeg blir deilig. En fin kontrast fra i fjor, hvor jeg kjente alt for mye på at jeg og Kuling kunne gå en hvilken som helst bane feilfritt om jeg bare gjorde jobben min. Samtidig som relasjonen mellom meg og Kuling allerede hadde gått i tusen knas, jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle klare å forholde meg til det enda og hvilke ord jeg skulle sette på det.

Nå reiser jeg med den lille enhjørningen min. Hun som eter meter. Hun som gir meg gåsehud. Som har den kapasiteten, den akselrasjonen, den effektiviteten og likevel den konsentrasjonen og viljen til å være på lag. Hun som har det. Jeg er jaggu heldig som får oppleve enda en reise i agilitylivet.

 

Onlinekurs: hoppteknikk

Endelig er det tid for hoppteknikk-kurs igjen! Det har kommet mange ønsker de siste årene, men jeg har villet ta meg tid til å oppdatere og omorganisere kurset før jeg åpner for ny runde. Nå er tiden inne! I september braker det løs!

Hoppteknikk Online

Påmelding:

Link til bindende påmelding: https://forms.gle/pvHNekom2L7J93qQA

Det er førstemann til mølla (påmeldingen blir stengt når kurset blir fullt).

Korte fakta:

  • Start: 3. september 2019
  • Varighet: 3 mnd.
  • Pris per ekvipasje: 1500 kr
  • Format: nettside og facebookgruppe
  • Instruktør: Ingerid Klaveness
  • Feedback: ubegrenset

 

Hvordan foregår dette onlinekurset?

Du får tilgang til å logge inn på en nettside med tekst, illustrasjoner og video av en lang rekke ulike hoppteknikk-øvelser, samt materiale om hvordan du kan kjenne igjen et effektivt og hensiktsmessig hopp. I tillegg får du tilgang til en facebookgruppe hvor hver deltakende hund har sin egen tråd med evaluering, råd og mulighet til å legge ut så mange treningsfilmer du vil. Det er ingen begrensning på hvor mange filmer du kan dele eller hvor mange spørsmål du kan stille.

Onlinekurs passer for deg som vil trene når og hvor du vil, uten å være bundet av tid og sted. Det er helt opp til deg selv hvor mye du vil trene, og ingen begrensning på hvor mye hjelp du kan få av instruktøren. Hvis du derimot er en som trenger en fast oppmøtetid for at treningen skal bli noe av, anbefaler jeg å gå sammen med en venn og ta kurset sammen, så kan dere hjelpe hverandre med å planlegge og gjennomføre. Kurset passer også godt for treningsgrupper som ønsker oppfølging av instruktør over tid, uten å måtte hente inn en instruktør med alt det innebærer av reisevei og begrensninger.

Innhold:

Dette kurset inneholder alle øvelsene jeg bruker til å lære mine egne hunder å hoppe helt fra start, gjennom problemløsning og utfordringer, til vedlikehold og styrking for erfarne hunder med god teknikk. Det omfatter kroppskontroll, styrke, selvtillit for fart, myke svinger, tighte svinger og selvstendige fremadsendinger.

Men viktigst av alt: vi tar utgangspunk i styrker og svakheter hos hver enkelt hund, og fokuserer på de ferdighetene som akkurat denne hunden trenger å utvikle.

Du trenger:

  • Internett-tilgang og videokamera (eller mobiltelefon med videofunksjon.
  • Tilgang til treningssted og minimum seks hoppehinder
  • Noe trening kan gjøres på ett hinder og veldig lite plass, mens noen oppgaver krever tilgang til mer normalstørrelse agilitybane. Alt kan tilpasses.

 

Om instruktøren:

Ingerid konkurrerer agility på landslagsnivå med den tre år gamle border collien Smiley. Jeg er opptatt av konstruktiv hundetrening, og at agility skal være gøy. Jeg er selverklært agilitynerd – glad i å analysere, forstå og forbedre. Jeg har tidligere trent og konkurrert med flere andre hunder, både små og store. Du kan lese mer om vår hverdag og fest på www.onetowatch.no

 

Kveldskurs: banehandling (FULLT)

Start 11. september, seks onsdagskvelder

32b6e431159e600bfd04d258a29b022d

Kveldskurs med handlingstema!  Vi starter kl 18 og holder på til ca kl 21.

Vi kan jobbe med alt fra helhetlig banehandling (effektiv briefing, huske baner, holde fokus) til små og avanserte detaljer (hvilke bytter passer hvor, hvordan bevege deg effektivt så du rekker mer, hvilke valg gjør akkurat din hund raskest) – alt ettersom hva du og din hund har bruk for og lyst til. Vi tar utgangspunkt i en ny bane for hver kveld. Banene kommer til å inneholde alle hindertyper (unntatt møne) men det er ikke nødvendig at hunden kan alle hindrene enda for å kunne delta. Minimumsalder for hund: 12 mnd. Minimum forkunnskaper: hopp og tunneler.

Pris: 1500 kr (seks kvelder).

Påmelding (bindende, førstemann til mølla): FULLT – hvis du vil stå på venteliste kan du sende meg en mail: ingerid.klaveness@gmail.com