THK Melsom høst 2018

Arrangere og konkurrere – den vanskelige kombinasjonen når det er stevne på hjemmebane! Denne helgen hadde vi i tillegg besøk, man vil jo åpne dørene for langveisfarende når man har ledige senger nær stevneplassen. Heldigvis for oss fant vi en bra balanse denne gangen, både jeg og Sigurd jobbet mange timer før, under og etter stevnet men vi fikk fordelt jobben på en god måte. Å komme hjem etter rigging og bygging til morgendagen og finne middagen nesten klar fordi mannen og gjestene hadde tatt hele jobben var veldig deilig!

IMG_1578

Grundig planlegging av samtlige måltider gjennom helgen på forhånd gjorde det også lettere.  På forhånd hadde jeg bakt pizzasnurrer, laget kald pastasalat med laks i lunsjbokser og handlet inn til alt vi ville trenge for fem dager. Det å spare seg en ekstra tur på butikken frigjør både tid og krefter! Jeg lærer stadig, og får kvittering – denne mandagen var ikke kroppen så sur som den ofte pleier å bli når jeg gjør større innsats enn helsa egentlig holder til! Enkel men bra mat, varierte oppgaver og hvile mellom slagene er tingen.

Smiley tok napp i begge løpene sine på lørdag! Hun mangler dermed bare ett napp i hver gren før hun har lov til å rykke opp til klasse 3. Jeg tror derimot at vi kommer til å bli værende i klasse 2 en stund til, kanskje ut året. I alle fall til og med Norwegian Open. Så hvorfor det da, når nappene renner inn og vi tilsynelatende har de ferdighetene som skal til? Jo, jeg vil at selvtilliten hennes skal vokse. Det tror jeg den gjør best på litt enklere baner. Der er det større sjanse for at hun velger riktig når hun tør å ta sjanser og jeg trenger ikke å blande meg så veldig mye i linjene hennes. I klasse 3 kommer det i tillegg behov for noen mer ekstreme hinderferdigheter som hun ikke er helt trygg på enda, eksempelvis vil jeg gjerne gi henne mer erfaring med de vanskeligste slalåminngangene på trening før vi må levere dem i praksis. På NO kommer vi til å få testet mye på åpenbanene, da er det godt å kunne velge å være i klasse 2 så hun antakelig får kjenne mer flyt og mestring der. På grunn av de lange skadeoppholdene i treningen vår har jeg ikke rukket å lære henne alt jeg synes hun bør være sikker på før vi går opp til det øverste nivået!

Så til løpene fra helgen. Vi startet lørdagen med hoppklasse. En helt ok bane med jevn flyt, men uten invitasjon til å dra opp hastigheten. Den krevde ingen ekstreme hinderferdigheter og jeg synes vi fant en grei rytme i handlingen, men vi fikk aldri farten helt opp. Et ok løp som kjentes fint, men ikke spektakulært:

Deretter var det tid for agilityklasse. Litt mer tricky bane med tunnel på tvers under bommen, men det var ikke vanskelig å treffe linjene om man bare våget å stole litt på hunden. Smiley ville helst la være å nesedytte i sanden og jeg forstår henne – jeg skulle ønske det var enkelt å forklare henne at du kan slippe på ekle underlag som dette men det er viktig alle andre steder… Den enkleste veien til Rom er å være konsekvent, så jeg valgte å bruke ganske mange sekunder på å vente henne ut til hun leverte akseptable dytter. Litt ambivalent, men ellers et fint løp og dagens andre napp:

Lagløpet føltes kaotisk, det samme gjorde lagløpet søndag morgen. Jeg gikk rundt og følte meg som en klasse 1-handler som ikke er klar for de litt vanskeligere lagbanene enda! Litt frustrert, helt til jeg innså at det som egentlig skjedde var at jeg mistet connection med Smiley i disse banene og det egentlig er akkurat det jeg har etterlyst. Jeg har ønsket meg at hun skulle våge å dra på og ta egne valg, jeg har ønsket meg mer fart og sorgløshet – da kan jeg ikke la meg frustrere av at skyggesiden av den medaljen er at det hender de valgene hun tar på egenhånd ikke er helt det jeg hadde planlagt! Lagløpene ligger på youtube, men jeg sparer spalteplassen her til det løpet jeg har mest lyst til å dele.

Søndagens hoppløp gikk på en herlig bane full av store avstander og masse fart, men som likevel var ganske tricky. Det ble langt færre feilfrie her enn i lørdagens mer jevne baner. Løpet ble ikke feilfritt (det falt en pinne) men det kjentes som ett av de beste vi har gått sammen hittil! Smiley dro frem farten sin, hun sløyfet steg der det gikk an, og jeg rakk likevel mer enn jeg hadde trodd jeg kom til å rekke da jeg briefet banen. Kjempemoro!

Denne banen var det Michiel Lazeroms som hadde desighet – jeg løper gjerne flere baner for ham! J3-banen hans fra søndag så også kjempemorsom ut. Den løp Sigurd og Kuling, dessverre med et filleriv men likevel et alle tiders løp.

Dette ble filmet med en annen telefon siden min gikk tom for strøm i feil øyeblikk. Jeg venter på å få filmen tilsendt. Hva synes dere forresten man skal gjøre med videoutstyr for tiden? Mobiltelefonen er i ferd med å bli så bra at det ikke føles logisk å kjøpe nytt kompaktkamera… Vårt vante vanntette agilityfilmkamera viste seg jo å være upålitelig da Smiley debuterte for et halvt år siden (ved å lage fullstendig uskarp film av det aller første nappet), så siden det har vi basert oss på mobilfilming… Jeg er ikke helt fornøyd – det blir oftest dårlig med zooming med mobiltelefoner og de takler ikke dårlig lys særlig godt. Hva er egentlig de beste alternativene nå?

(Jeg legger inn filmen av løpet her når jeg får den.)

Løp med ett riv gjorde de også på lørdag, da den siste pinnen ødela et ellers aldeles utmerket resultat:

Kveldsstevne i Sandefjord

I går kveld hadde Sandefjord Hundeklubb offisielt agilitystevne! For min del første gang jeg har mulighet til å delta på et kveldsstevne og jeg tar gjerne flere sånne! Kanskje med færre klasser så man blir ferdig litt tidligere på kvelden, men alt i alt synes jeg dette var en alle tiders kveld til tross for regn, dårlig underlag, baner jeg ikke helt ble kompis med og makshøyde på hindrene.

Hva gjorde kvelden så bra? Venner, Smiley, agility! Påfyll av både action, utfordringer og godt selskap! Definitivt komponenter som gjør livet verdt å nyte. I drittværet var det perfekt å dele kakao, latter og nye variasjoner over temaet ansettelsesintervju ved Ministry of Silly Walks!

 

 

 

 

 

 

Resultatmessig ble det dessuten også uttelling: både Kuling og Smiley vant. Sandefjord Hundeklubb og sponsoren Europris skal dessuten ha skryt for masse premier – disse to seirene ga mer uttelling premiemessig enn de 13 sløyfeplasseringene vi tok på HulaHopp og i Gagnef-Floda til sammen!

41052391_341887269880650_6977849746599690190_n

Smiley tok sitt første napp i hopp 2. Jeg ble ikke komfortabel med slutten av denne banen på briefing – det var vanskelig å komme seg foran nok til å signalisere høyresvingen mot muren, man kunne komme seg til den andre siden om man våget å løpe inn i threadlen på #13, men om man ikke fikk til en av disse var det egentlig ingen gode steder å bakbytte. Jeg innså at jeg måtte ta det litt på sparket når jeg så hva jeg rakk, og da jeg vel kom dit innså jeg at jeg ikke rakk noe som helst selv om jeg virkelig prøvde å stikke så tidlig som mulig fra hinder 13 uten å forvirre henne til å misforstå threadlereturen (en av prioritetene mine er å gjøre henne trygg og la henne stole på handlingen min så jeg unngår å stikke veldig tidlig foreløpig).

Smiley dro på i sluttsekvensen og viste den ekte farten sin for første gang i konkurranse! Jeg hadde ikke sjanse til noen av de handlingsalternativene jeg mente var gode, men gjorde to bakbytter på litt klønete steder og hun fikk finne sluttlinjene nesten bare på verbal. Der imponerte hun meg virkelig, og det var et skikkelig kick å se henne løpe sånn uten å tvile på linjene og gå i mål så langt foran meg!

Jeg telte opp seks konkurranser med til sammen 25 løp i Dogweb’en hennes før denne kvelden. Med noen løp i Sverige i tillegg har vi likevel veldig lite erfaring sammen. Nettopp derfor er det spennende å briefe baner for henne, på en måte jeg ikke alltid har klart å finne med en stadig mer erfaren Kuling som kunne få til nesten alle baner vi prøvde oss på. Noen ganger, på skikkelig smarte baner som innbød til høy fart og utelukket muligheten til å forsikre seg om at hunden gjorde jobben sin før man stakk videre, men med unghund får jeg den følelsen hele tiden.

På den ene siden  er jeg usikker på hva hun kan både i hinderferdigheter og handlingsforståelse. Jeg vil bygge henne opp og unngå at misforståelser stresser og forvirrer henne. Samtidig vil jeg ikke gå inn med mål om å hjelpe henne bare for å komme rundt banen. Jeg vil legge meg på et nivå hvor jeg er noenlunde trygg på at hun vil skjønne hva jeg mener, men uten å gjøre hele løpet i den kjedelige komfortsonen hvor vi nesten ikke utvikler oss.

Når det vel går galt handlingsmessig vil jeg aller helst at hun ikke skal få med seg hva som skjedde, og det er jeg stolt av at jeg fikk til å flyte i agilityløpet. Hinderferdighetene er jeg mindre komfortabel med å la passere – på sikt må det være hennes oppgave fullt og helt å ta seg av den biten hvis jeg skal kunne handle ideelt på vanskelige baner, og for å kunne gjøre det må hun vite hva kriteriene er og at det har verdi å anstrenge seg for å overholde dem. Dermed plukket jeg opp rivet hennes, selv om det kanskje kom fordi jeg var for sen med svingverbalen i forkant av hoppet, og lot henne gjøre det om igjen med en liten smule ekstra anstrengelse (la meg nevne at hun er meget godt utdannet i hoppteknikk, og at dette er en feilrutine som er innlært og belønt frem på trening i all hovedsak, ikke noe nytt for henne!):

På den samme måten vil jeg også helst utfordre feltene hennes til det punktet at jeg er usikker på om hun vil klare å levere hver eneste gang jeg konkurrerer, akkurat som vi gjør på trening. Det er sånn vi utvikler oss! Lagløpet er et godt eksempel på dette – jeg valgte å blindbytte etter vippa selv om det var minst like lett å komme seg til den andre siden før den. Jeg valgte også å teste tight RC-sving av bommen selv om dette på ingen måte er ferdig innlært og kvalitetssikret. Hun trodde nok at bommen var en vippe (ny erfaring med lavt lys!) og feltet var langt fra perfekt, men jeg våget og hun traff!

Det kjennes bra å låne bort Kuling til Sigurd, de begynner å finne flyten sammen. Her er film av hoppklassen de vant:

De var også bare et lite filleriv fra seier i agilityklassen også, på en smart bane (som hadde vært enda morsommere om det var litt større avstander enkelte steder):

Noe av det som er gøy med å se Kuling løpe med Sigurd er at han faktisk gjør enkelte ting bedre enn han gjorde med meg. Visst, han svinger dårligere og ønsker seg generelt tidligere beskjeder. Men jeg synes han responderer bedre på Sigurds threadler, jeg synes han ser ut til å akselerere litt heftigere noen steder, og han kjøper blindbytter bedre fra Sigurd enn han gjorde fra meg. Jeg koser meg faktisk med å se dem ha det gøy sammen, helt uten å kjenne på sjalusi over hva de får til. Deilig!

Sigurd og Kuling var i Maridalen og Drøbak

Der gjorde de mye bra! For eksempel dette vinnerløpet:

 

Rekruttsamling med Smiley, høst 2018

Etter noen uker agilityfri med fokus på seiling og alternativ trening var det skikkelig gøy å leke agility med Smiley igjen! Utviklingen fra forrige samling (i Mars, tre måneder etter at vi begynte med forsiktig agilitytrening igjen etter skaden) er enorm! Ikke bare agilitymessig, men kanskje viktigst i måten hun håndterer forstyrrelser:

Fotballspilling, terrier på vift og gårdshunder som skriker mens de løper er høyt på listen over ting hun godt kunne tenkt seg å bruke mer oppmerksomhet på, men hun slipper det og fokuserer på agility! Det var herlig å kunne gi henne frihet og ansvar, ha henne tilstede på banen mellom øktene, slappe av og stole på at hun takler mye av det som før har føltes umulig. Ninjaen var mer enhjørning denne gangen!

På banen fortsetter vi å finne ut av hvordan vi best forstår hverandre, jeg lærer meg å handle henne sånn som det passer oss best, og selvtilliten hennes vokser i takt med at vi tester ferske ferdigheter i stadig nye situasjoner. Jeg opplever henne som merkelig enkel å handle – flyten er så lett å finne! Her er noen klipp:

Tanker etter Nordisk Mesterskap 2018

Noen gode løp, et tilfelle av mental snubling og ambivalente tanker om fremtiden:

I helgen var vi i Finland og konkurrerte med norsk flagg på bånd og t-skjorte. Selv om jeg og Kuling etter hvert begynner å bli ganske erfarne mesterskapsutøvere, kjenner jeg fortsatt en god dose ærbødighet over å representere Norge. Litt ekstra trøkk, litt ekstra nerver, litt ekstra mange som følger med, og enda litt ekstra lyst til å gjøre det bra (som om ikke konkurranseinstinktet mitt var intenst nok fra før).

Jeg satte stor pris på å ha med meg Sigurd denne gangen! Nordisk-troppen på 30 utøvere er for stor til at det er lett for landslagsledelsen på to personer å hjelpe hver enkelt med så mye mer enn at de har kontroll på hvem som skal starte i hvilken rekkefølge. Det er naturligvis svært viktig og helt avgjørende for at alle kommer til start og ikke går glipp av løpene sine, men det er jo også mye annet rundt en mesterskapsdeltakelse som er fantastisk å kunne delegere til en støtteperson så man avlaster seg selv som utøver litt. Sigurd har luftet og varmet opp Kuling, han har passet på at jeg fikk i meg mat, var varm nok og hvilte best mulig etter forholdene. I tillegg har han naturligvis vært godt selskap og mental støtte – vi kjenner hverandre så godt at det er litt som å ha med resten av meg selv når Sigurd er der. Tre fantastiske hundevakter gjorde det mulig å reise fra resten av flokken og ha fullt fokus på Kuling. Tusen takk!

Agilitymessig var det litt både óg denne gangen. Vi startet med et oppvarmingsstevne fredag kveld, som ikke var en del av nordisk. Kuling leverte feilfritt i agilityløpet og et hoppløp med to riv, men hvor jeg var så fornøyd med å klare slalåminngangen at rivene ikke klarte å gjøre stemningen sur engang. Bra start på helgen, og jeg følte meg veldig klar for å gå løs på de viktige løpene lørdag!

Så ble det endelig lørdag, åpningsseremonien var kort og effektiv, vi ventet oss gjennom small- og mediumklassene og gledet oss skikkelig da det endelig var vår tur til å la det brake løs!

Første løp i nordisk var et agillityløp hvor vi klokket inn et trygt og godt feilfritt resultat. Jeg prioriterte sikkerhet, valgte for eksempel å bruke stoppfelt på bommen, og følte at dette var akkurat i rute:

Jeg vet hva jeg kan, jeg vet hva Kuling kan, jeg vet hvilken informasjon han trenger, og jeg vet at jeg klarer å analysere banene for akkurat hvilke beskjeder han trenger og når. Det eneste som egentlig skal til for å sette gode løp for oss to nå er at vi begge er i god form fysisk og mentalt, fokuserte og innstilt på å samarbeide. Det der med fokus og samarbeid har vært den vanskeligste biten med Kuling, og det jeg ikke følte at vi fikk helt til i de to siste løpene som dermed gjorde at det gode resultatet vi startet med ikke fikk utviklet seg til noe helt fantastisk. Samtidig hjalp det ikke at min fysiske form inkluderte feber, hodepine og urolig mage. Jeg savnet definitivt campingvognen min, med min egen gode seng og full kontroll over hva jeg spiser. Næringsinntak og hvile er alltid en joker på disse reisene.

Sent på lørdagen var jeg altså ganske sliten og Kuling var nok bare 90% fokusert, det holdt ikke helt. Jeg har hentet løpet fra livestreamen siden telefonen det skulle filmes med gikk tom for batteri. En merkelig slalåminngangsfeil og et riv, selv om jeg egentlig følte at jeg klarte å hente ut de kreftene som skulle til for å levere med intensitet.

Det er her det kjipe men interessante oppstår: Viljen til å vinne, frykten for å feile, drivet til å prestere er så sterkt. Jeg hadde hentet ut alt jeg hadde igjen av krefter, forberedt meg på å prestere optimalt selv om jeg fikk det hatede startummer én i klassen, og da jeg gikk ut fra briefing hadde jeg en følelse og forventning om å gå inn og levere det perfekte løpet. Det var ikke det at løpet ble så dårlig, det ble bare ikke sånn jeg hadde tenkt, og jeg gikk på en solid mental nedtur. Jeg klarte ikke å hente meg selv ut av det sorte hullet i løpet av kvelden selv om det hjalp med god mat, og da jeg la meg med litt for få timer tilgjengelig til søvn før tidlig start dagen etter var fortsatt magefølelsen kjip. Dette har jeg jobbet uendelig mye med, jeg har taklet det ganske bra i de fleste tilfeller. Her snublet jeg altså mentalt. 

Vi lå ikke håpløst an før siste løp, 10 feil tok oss et stykke ned på listen men i motsetning til halvparten av deltakerne hadde vi ingen disk i bagasjen. Før finaleløpet fant jeg igjen en bedre tone i mitt eget hode og selv om det resultatmessig ble dårligere enn lørdagens skuffende hoppløp var følelsen bedre og det er jo egentlig bare den som teller i det lange løp. Jeg vet ikke helt hvorfor det ble så mange tabber men tror rett og slett at jeg ikke klarte å få Kuling fokusert nok. Jeg gjorde naturligvis noen mindre perfekte ting jeg også, men når han er i perfekt modus gir han meg slakk nok til det og forstår hva jeg mener likevel. Jeg skal prøve å forstå mer av hva vi gjorde riktig og galt senere, men først skal jeg konsentrere meg om å være fornøyd med at følelsen tross alt var helt ok selv om resultatet i dette løpet ble disk.

Jeg forstår ikke helt hva som gjorde at dette løpet ble preget av mer stang-ut enn stang-inn. Kanskje har jeg blitt bortskjemt de siste årene med at Kuling i stadig større grad har forsøkt å forstå og blitt stadig enklere å handle. Kanskje er det noe helt annet. Sannsynligvis er det i alle fall en kombinasjon av flere ting.

Søndag kveld hadde vi en hyggelig (men dyr) middag sammen med de som var igjen og ikke skulle reise før mandag. Dette er en veldig fin side av å reise på mesterskap; vi får mulighet til å bli litt bedre kjent med de vi vanligvis bare såvidt har tid til å hilse på! Hjemreisen startet i overkant tidlig søndag morgen, men Kuling er en verdensvandt fyr og velsignet enkel å ha med seg rundt. Mitt oppi surr med shuttlebuss, kaotiske tilstander på flyplassen hvor vi nesten begynte å lure på om vi kom til å rekke flyet nyter jeg å se at han ikke blir stresset av det hele. Jeg håper Smiley kommer dit en dag, at verken fremmede hunder, stressede folk i uniformer eller bagasjetralle i svingdør vipper henne av pinnen – men dit har hun en lang vei enn så lenge 😉

Ann-Karin tok dette fine bildet av meg og Kuling på søndagen. Smilet hans smelter meg helt, og det er godt å ha et landslagsbilde av oss fra i år hvor verken jeg eller Kuling ser stressede og redde ut sånn som vi gjorde på det offisielle bildet fra Bergen. Bilder kan fange mange følelser!

IMG_9842.JPG

Jeg tror jeg skal skrive noe om det store og det hele med meg og Kuling også. Det er umulig å gi et fullstendig bilde, men jeg prøver å holde denne treningsdagboken ærlig, og dette er noe jeg har brukt mye tankevirksomhet på i sommer:

Motivasjonen og gleden over å løpe med ham har ikke vært på topp i det siste. Selv når vi setter fantastiske løp og gode resultater har jeg ikke helt kjent på den store gleden over det. Jeg er ikke sikker på hva som er hva av disse følelsene, men det er to ting jeg er ganske sikker på at er med og bidrar: kontrasten til å løpe med Smiley, og usikkerheten rundt at Kulings psyke har gjort noen skritt utforbakke i det siste.

Kontrasten til å løpe med Smiley er nok en følelse mange kan kjenne seg igjen i. Unghunden kan andre og nye ting, representerer fremtiden, og motiverer i form av blanke ark. Med Smiley opplever jeg det veldig sterkt. Agility med henne er noe helt annet enn jeg har opplevd før. Det er mykt som smør, det er velvillig, jeg kan handle sånn som jeg synes det føles best, jeg trenger ikke å være streng, flyten er ny. Jeg tviler ærlig talt på at jeg noen sinne vil ha en ny agilityhund etter Smiley, fordi hun er så spesiell og passer meg så perfekt at ingenting kan måle seg mot det. Med den følelsen som bakteppe er det kanskje ikke rart at Kuling kommer i skyggen, selv om det er trist. Kuling og jeg har opplevd mye sammen, store opplevelser, stor glede og store resultater. Jeg forstår ikke helt hvordan alt med Smiley kan føles så mye større når det strengt talt ikke er det, men det å løpe med Kuling kjennes så anstrengt når jeg har fått oppleve henne. Hun passer meg rett og slett bedre, og det kan hende at tilliten mellom meg og Kuling lider under den kontrasten.

Den andre tingen er at Kulings allerede skjøre psyke har gått utforbakke. Kuling har helt fra starten hatt store reaksjoner på ting han blir redd for, og gjennom årene har han fått lettere for å vise aggresjon og forsvare seg mot både det ene og det andre. Hverdagen med ham er krevende, det er noen situasjoner hvor vi er direkte redde for ham, og vi må leve med særskilte tiltak for at det skal føles forsvarlig å beholde ham. Vi forventer at vi på et tidspunkt kommer til å måtte velge å avlive ham på grunn av mentaliteten. Vi håper det blir lenge til og vi tar ikke beslutningen på forskudd, men tanken gjør noe med oss. Jeg har tidligere opplevd det som trist men ganske enkelt å velge å avlive en hund når helsen har tilsagt det – det var til hundens beste og sånn sett et enkelt valg. Følelsen av å vurdere det samme mest for vår skyld, fordi vi synes livet med Kuling er vanskelig, er en helt annen. Det er så mye vondere at jeg ikke vet hvordan jeg skal forklare. Jeg skal vel kanskje ikke forklare heller, men dette er en del av bildet mellom meg og Kuling. Relasjonen mellom oss har fått seg noen solide riper i lakken, og det kan nok tenkes at det påvirker tilliten mellom oss på agilitybanen også… Agility krever et samspill som kan være vanskelig å oppnå. Jeg og Kuling har til dels hatt mye av det. Akkurat nå kjennes det som vi bare har 90% av det, og jeg vet ikke om vi klarer å komme tilbake dit. Det er en veldig kjip tanke, men jeg tror den er med og påvirker samspillet vårt…

Dette handler virkelig ikke om at Kuling og jeg ikke presterer bra eller “bra nok” i en eller annen målestokk. Det handler ikke om prestasjon eller resultater i det hele tatt. Resultatmessig har vi hatt en helt fantastisk sesong så langt. Vi har levert utrolig mange gode løp, og vi har levert fantastiske resultater selv om det ikke klaffet sammenlagt akkurat denne helgen i Finland. Det som er vanskelig er følelsen min og tilliten mellom oss. Det føles ikke så bra som jeg vil at det skal føles, og jeg vet ikke om jeg kan klare å fikse det. Jeg har kjent på det lenge nå, og jeg vil være ærlig og dele det.

Vi har vært inne på tanken å la Sigurd overta Kuling mer eller mindre. Han har lånt ham i perioder hvor det har passet sånn, og selv om de ikke er skikkelig innkjørt på høyt nivå sammen leverer de veldig bra. Kuling går et lite hakk fortere med Sigurd selv om presisjonen samtidig synker, og Sigurd koser seg med det. Han nyter på den måten jeg ikke har klart å nyte i det siste. Og først og sist er det det agility handler om for oss – følelsen. Vi blir ikke akkurat rike på det, vi ofrer mye annet for å holde på med det, og om vi ikke skaper gode minner og gode følelser er det ikke verdt prisen det koster!

Først skal vi ha en periode agilityfri – det er godt for både kropp og sjel. Så skal vi kjenne litt på ting utover høsten. Prøve oss frem, se om vi finner igjen moroa, og kjenne på hva vi egentlig vil prioritere.

 

Det skjer ting på Facebook!

Teit tittel, men dagens anbefaling er å følge med på Facebooksiden vår, https://www.facebook.com/otwagility/.

I går hadde vi for eksempel livesending fra siste treningsøkt før avreise til Nordisk mesterskap:

Vi har også begynt å bruke instagram litt innimellom, feeden derfra ligger nå i høyremargen på siden her. Gi oss gjerne tilbakemelding på hva dere liker!

Villes har en over-extension-skade

IMG_9679ville

I da var vi på Din Dyreklinikk for å få Villes vonde tå undersøkt av spesialist Thomas Sissener. Det vil si, den er ikke så innmari vond lenger, det har gått mye riktig vei i det siste! Hun har vært haltefri en stund, bortsett fra en episode i helgen hvor hun hadde sneket seg til å leke med Mynt. Ville satte stor pris på å ha med seg Sigurd på klinikken nå som hun ikke hadde den vante støtten av resten av flokken sin – jeg er jo innom hver fjerde uke med alle fem for å få stemplet passene deres og hun synes det er mye tryggere å være en av fem enn alene med fremmede folk og skummelt utstyr. Sigurds trygghet og liberale utdeling av godbiter var akkurat det hun ønsket seg i dag.

IMG_9698

Thomas fant litt fylling i det samme leddet vi lokaliserte ubehaget til ved forrige undersøkelse. Vi tok også et nytt røntgenbilde for å være sikker på at det ikke kunne være en stressfraktur, de kan nemlig være vanskelig å se når de er ferske. Ingen funn på røntgen, så da er vi sikre på at det er en bløtdelsskade. Ligamentene kjennes ok. Antakelig har hun strukket en sene og skadet leddkapselen ved å få tåa bøyd hardt bakover i en dum landing eller ved å henge fast tåa i noe. Det virker lite sannsynlig at hun har en betennelse i leddet, siden hun har blitt såpass mye bedre på seks uker aktivitetsbegrensning i tillegg til at hun fikk betennelsesdempende i starten.

IMG_9707

Da Thomas beskrev hvordan skaden sannsynligvis har oppstått, ble jeg mer sikker på hva som har skjedd. På vei hjem fra uttaksstevnet i Bergen hang Ville fast en labb i underkant av buret da hun skulle hoppe inn etter en luftepause. Labben satt fast i døråpningen og hun klamret seg fast inne i buret, jeg måtte slepe henne ut etter nakkeskinnet for å få frigjort labben. Det var dramatisk der og da, men hun var ikke halt. Likevel er det sannsynlig at denne episoden har noe av skylden, og at den i kombinasjon med en  liknende bevegelse senere (kanskje en dum landing fra et hinder, kanskje når hun har klatret inn eller ut av bassenget i hagen) er årsaken.

IMG_9703 sissener

Planen for de neste ukene er å ha henne med på seilferie (hvor hun uansett ikke har plass til å løpe særlig fort) og la henne gå små lufteturer i bånd. Vi skal tilbake til Din Dyreklinikk om en måned, og om alt går riktig vei til det kan vi forhåpentlig begynne opptrening igjen i September.

Det viktigste av alt er at vi ikke skaper et kronisk problem av noe som egentlig var en akutt skade, så her graver vi frem tålmodigheten! Det har vi god erfaring med fra tidligere skader – det blir ofte bedre til slutt enn man frykter der og da, og selv om det kan kjennes utrolig kjipt å miste deler av agilitysesongen er ikke tiden like evig når man ser tilbake på den senere. De åtte månedene vi holdt Smiley i ro og rehab med skulderskaden kjentes uoverskuelige der og da, men nå er det bare en tøff tid vi ser tilbake på med større styrke.

August

Med syv konkurransedager på tvilsomme underlag på mindre enn to uker var det på tide å sjekke Smileys kropp i går. Hun fikk en ganske heavy svømmeøkt som “oppvarming”, og ble deretter gått grundig gjennom av Lisa på AquaDog. All clear, ingen ømhet eller stivhet, og vi er good to go for mer agility! En deilig trygghet og lettelse – det vi gjør fungerer!

38264142_10156323720505673_2593533795739107328_n

Akkurat det med mer agility blir det ikke så veldig mye av for Smileys del før i September. Kuling får prioritet på det som er av krefter og treningstid frem til Nordisk Mesterskap neste helg. Deretter skal vi ha agilityfri frem til rekruttsamlingen i starten av September. Alternativ trening er ikke å kimse av, og jeg tror man får igjen for den treningstiden man mister ved fordelene av både modning, motivasjon og variert belastning.

I dag var Kuling og resten av gjengen på Din Dyreklinikk i Sandefjord og fikk krysset av et viktig punkt på listen før avreise til Nordisk: ormekur, godbiter og fornying av stempler i pass så de kan reise lovlig ut og inn av landet!

38186252_10156323720670673_6054000740106502144_n
Kuling er høyst fornøyd med at sponsoren ikke bare har stempler men også tabletter og godbiter!

Til helgen skal vi på landslagssamling, det håper jeg blir både hyggelig og nyttig! Nå så tett før mesterskap handler det for meg mest om å bygge selvtillit og vedlikeholde kriterier – ting vi ikke kan skal vi uansett ikke lære oss akkurat nå. Dermed satser jeg på noen passe enkle treningsøkter, men gjerne i en sånn setting at jeg kan lure Kuling til å tro at det er konkurransepress på feltkriteriene så vi får belønt litt av det som er så innmari viktig når det gjelder!

Siste banetrening her hjemme er nok allerede gjort, i dag rakk jeg endelig å teste denne banen som jeg satte opp til noen av elevene mine tidligere i uken:

Screen Shot 2018-08-02 at 14.57.56

Den krevde litt utholdenhet både fysisk og mentalt, men det hele var en veldig morsom opplevelse for både meg og begge hundene. Det er virkelig ikke ofte vi trener baner, så når vi gjør det forsøker jeg å gi alt og jobbe konkurransemessig uten å slippe på kriteriene og presisjonen.

Kuling nailet alt annet enn hinderet mellom bommen og vippa på første forsøk – der havnet jeg for langt bak (fullt og helt min egen tabbe å ikke stikke tidlig nok fra 3) så han fikk ikke den foten ut han hadde trengt for å ta baksiden. Resten var akkurat som det skal være! Han, som har vært ekstremt lite tilgivende og vanskelig å handle, kjennes som hånd i hanske nå. Han gir meg mer margin, og jeg vet nøyaktig hvilken informasjon han har bruk for. Han leser vel ikke akkurat tankene mine, men jeg tror jeg kan lese hans iblant 😉

Smiley syntes det var vanskelig å holde linjen 10-11-12 når jeg bare stakk og ga verbal på første forsøk, og det forplantet seg til litt trøbbel 13-14. Ellers var det virkelig ikke mye hun ikke fikk til, enda noen av ferdighetene egentlig er for ferske til å settes sammen i en så lang bane. Selvtilliten på slalåminngangene var bra, svingen ut av 19 ble så tight at det kjentes feil å venstrehandle 20-21 (!) og jeg kunne pushe så hardt og tydelig i bakbyttet på 28 at vi fikk en riktig lekker sving der uten å få henne til å tvile på commitmentet sitt. Den enhjørningen gir meg noen helt egne følelser på agilitybanen, og jeg håper så inderlig at det er noe vi kan nyte sammen i mange år fremover!

Jentetur til Dala-Floda

Siden det ikke ble EO-tur på oss innførte jeg noen tiltak for å minimere depping og scrolling hjemme fra sofaen. Jentetur med Tone Cecilie til et dobbelstevne i Sverige kjentes som bra avledningsmanøver, og selv om jeg har kjent litt på EO-sjalusi tror jeg tross alt at vi gjorde gode valg.

Smiley har “som vanlig” (ja, jeg er muligens i ferd med å bli bortskjemt!) levert bra, et napp i AG2 og det kunne lett vært to om ikke jeg hadde sparket ned et hinder for henne… Her er nappløpet:

Helgens helt og den som fortjener fokus er denne gangen Kuling! Han har levert vanvittige fire av fire feilfrie løp! Jeg tok ham med på turen fordi jeg kjente behov for å samkjøre meg med ham etter lang konkurransepause og utlån til Sigurd. Kuling og Smiley er ekstremt forskjellige i modus og vilje på banen, og jeg har ikke lært meg å skifte modus mellom dem effektivt nok til at det føltes bra å skulle gå rett på Nordisk uten å ha konkurrert sammen igjen. Det viste seg å være omtrent som jeg hadde forutsett:

Det første løpet var slapt, med store svinger og lang responstid (sikkert fra oss begge men det synes jo bedre når Kuling bruker tid på å svinge enn når jeg bruker tid på å gi signal) – men tross alt feilfritt:

I lørdagens andre løp var han superhelt! Han er veldig lydberørt, og skudd tar ham rett i panikkmodus. Tordenværet gjorde ham så bekymret at han helst ikke ville noe annet enn å stikke lukt åt skogen, men samtidig gjør agility ham så glad at han nesten ikke kan være redd samtidig. På start var han så mamma-avhengig at han ikke klarte å bli sittende, men likevel gikk han inn og leverte et sterkt løp! Jeg var stolt, hadde gåsehud helt ned på leggene, og rørt over den tilliten han viser meg når han stoler på meg selv om han åpenbart er livredd:

Søndag morgen startet med nok et feilfritt hoppløp. Mange av helgens baner var forholdsvis enkle, og jeg ser på filmen at jeg kunne puttet mer engasjement i denne. Det blir lett slapt om jeg ikke føler at jeg trenger å anstrenge meg for å få det til:

Og ble avsluttet med et lite kick av et agilityløp på en bane hvor jeg ikke var sikker på at vi ville få til ting! Kuling leverte et nydelig løp, responderte på threadlene mine, jeg rakk akkurat det jeg trengte (men ikke så mye mer) og vi var påskrudd begge to. Grunnen til at jeg valgte å kjøre stoppfelt på begge bommene denne helgen selv om de var forholsvis rette var at vi trenger å vedlikeholde stoppfeltene. Uten vippepasseringer på hele helgen ble det bommene som fikk tjene til nesedyttetrening 😉

Reiseselskapet Tone Cecilie og Herr Flick nailet attpåtil to feilfrie løp! En skriver- eller tidtakertabbe gjorde at det ene ble uten napp, men et napp ble det med hjem i bagasjen. Bra uttelling for de timene det tar å kjøre til Dalarna!

Jeg reiser gjerne til Gagnef igjen (det var forresten der vi hentet Bris for snart ti år siden), men venter helst til de har skaffet flere sandsekker. Hinderkvaliteten bekymret meg… Forresten tror jeg vi også kan være ganske fornøyde med premiene vi stort sett får på stevner i Norge! Etter to stevner i Sverige har vi fått med oss denne sløyfehaugen, men ikke så mye annet gøy å vise til (noen godbiter, en leke og magnumflasken med cider som alle vinnerne fikk på Hula). Mulig vi rett og slett er bortskjemte til vanlig? Bortskjemt liker jeg å være, i så fall 😀

IMG_9546 Hula sløyfer

Hulahopp 2018

Siden vi ikke fikk plass på Jutlandia Cup valgte vi Hulahopp i Sverige som en god nummer to. Vi hadde gledet oss til lille Ville skulle få konkurrere i egen høydeklasse (med høydene 40-50 i stedet for 55-60 som hun må hoppe i Norge) men i og med tå-skaden hennes fikk hun tilbringe langhelgen på campingen. Vi tok henne ikke engang med ned på stevneplassen, da skuffelsen over å ikke få løpe antakelig ville vært større enn gleden over å være der…

Sånn som klasseoppsettet var gjort passet det derimot veldig bra å låne bort Kuling til Sigurd – Smileys og Kulings klasser kræsjet konsekvent alle dagene og det ville blitt et salig stress å forsøke å løpe med begge to. Vi hadde dermed én hund å fokusere på hver, og det kjentes slitsomt nok! Takke vet jeg stevner med fast tidsoppsett, så man slipper å følge med på hvor langt hver av de seks banene har kommet for å ikke risikere å misse briefinger og starter!

Allment synes jeg Hulahopp har vært trangt, kaotisk og slitsomt. Vi savnet ryddigheten, plassen og forutsigbarheten fra DaniaCup i fjor. På den positive siden var det kortere å reise, ganske høyt nivå på deltakerne i klasse 3, og for det meste veldig gode klasse 3-baner som inspirerte til å gi alt! Sigurd og Kuling gjorde mange gode løp, men i de fleste av dem ble det små misser som ødela resultatet. Følelsen og detaljene var derimot veldig gode – i flere av løpene hadde tiden holdt til pallplass selv med langt over hundre deltakere i klassen. Noen av favorittløpene til Sigurd og Kuling:

Resultatmessig gikk det utrolig bra for Smiley som gjorde seg ferdig med klasse 1 og rykket opp til klasse 2. Den trange, travle stevneplassen ga ikke muligheter for å gi henne plass og pusterom til oppladning og belønninger, og dette er definitivt det mest krevende miljøet jeg har utsatt henne for. Fremmede hunder på absolutt alle kanter, få meter mellom banene og konstant trafikk i flere retninger. Bare det å ta henne med den kilometeren vi hadde å gå fra campingen, gjennom konkurranseområdet og til riktig bane var en utfordring når det stadig var for trangt å møtes med en reaktiv unghund. Heldigvis begynner hun å skjønne logikken på vei til start, oppvarmingen går greit og hun er fokusert på at hun skal inn på banen i stedet for å se alt for mye rundt seg. Noen ting reagerer hun på men det er ganske få og fremmede hunder kan komme mye nærmere nå enn for noen måneder siden uten å forstyrre henne. Etter løpene har det vært vanskeligere. Hun sliter med å engasjere seg i belønningene, og innimellom måtte jeg ta i bruk grimen for å klare å lose henne trygt ut av konkurranseområdet og ut i “friheten” noen hundre meter fra banen før hun kunne slappe av igjen.

Agilitymessig var det enkelt med Smiley – vi er der vi skal være! Jeg tror klasse 2 blir et godt sted å bygge videre erfaring – litt svinger som gjør det enklere å handle men samtidig lett nok og rett nok til at hun våger å øke farten sin. Klasse 1-banene er gjerne av varierende kvalitet og noen linjer blir utrolig vanskelige når hunden er både rask og fersk. Jeg har blant annet måttet gå inn og blindbytte før (og bakbytte etter) mange av slalåminngangene for å gi henne ok linje, når inngangen egentlig kunne ligget rett (eller i slak sving “riktig vei i forhold til hvor man kommer fra og skal etterpå) om bare noen små detaljer hadde vært flyttet på i oppsettet. Jeg er glad jeg er en erfaren handler som kan lese linjene hennes på briefing så jeg kan kompensere handlingsmessig! Det gjør det mye lettere å legge til rette for at hunden min lykkes og kan vokse i trygghet og selvtillit.

Her er nappløpene:

…og favorittløpet med Smiley, som dessverre ikke ble filmet særlig bra, men hvor følelsen allerede før start var helt fantastisk. Hun engasjerte seg fullt i meg, hadde høy forventning, brydde seg nesten ingenting om omgivelsene, svingte som en enhjørning ut av den tredje tunnelen, fant en skarp slalåminngang fra bakbytte, og kastet seg over bådet sitt da hun kom i mål!

Forresten var det også rimelig kult å stå øverst på Hula-pallen! Enhjørningen Henriette gjorde en framifrå jobb som stand-in siden Smiley ikke liker premieutdelinger 😉

Alt i alt? Hulahopp var en bra, men slitsom ferieform. Det ble mye funksjonærjobbing på oss, det var såpass langt til campingen at det ble styrete å få i seg nok ordentlig mat i løpet av dagene, og det var alt for trangt rundt ringene for Smileys smak. Likevel drar vi gjerne tilbake dit (om vi ikke får muligheten til å velge Danmark i stedet). Vi er supertakknemlige for at Kungälvs Brukshundsklubb stiller opp og arrangerer!

Vi har trukket oss fra EO

IMG_9096

Ville har skadet en tå. Vi visste med én gang hun var halt at dette kunne påvirke sommerens planer, men har tatt hjelp av dyktige veterinærer på Din Dyreklinikk i Sandefjord og forsøkt å puste rolig og ikke tenke det verste. Røntgenbildene viser ingen brudd eller brist, så etter all sannsynlighet er det en ligamentskade. Vi har fått time hos spesialist Thomas Sissener i begynnelsen av august, og hvis hun ikke har blitt bra av seg selv frem til da får vi svar på hvor feilen sitter og hva vi kan gjøre med det.

Etter en uke på betennelsesdempende er hun fortsatt ikke bedre. Sjansene for at dette er en liten skade som går raskt over virker dermed små. Vi har ikke noe annet valg enn å trekke henne fra både Hulahoppet og EO. At Sigurd ikke skal til EO påvirker også mine reiseplaner. Planen var å kjøre og overnatte i campingvognen, og det blir en alt for lang tur for meg alene. Dette skulle blitt mitt første internasjonale mesterskap med Smiley, mitt tiende med Kuling, Sigurd og Villes tredje.  Vi har planlagt, drømt og gledet oss i mange måneder. Det er trist, ikke bare for Sigurd og meg men også for det norske laget som mister hele tre av hundene i largetroppen, men det var sånn det ble denne gangen.

Vi skal prøve å bruke den ekstra tiden vi får hjemme til noe godt, og så heier vi på det norske laget på avstand! Ville får heldigvis lov til å svømme (i kontrollerte former) så vi skal forsøke å gjøre den kommende måneden så levelig som mulig for henne. Det er ikke lett å holde en ung border collie i ro! Forhåpentlig får vi trent litt med de andre hundene, gått noen turer, slappet av på terrassen og kjent at livet ikke er så verst her hjemme heller.

21083038_10155426222010673_8135362619305911601_o

Sommer i skyggen

Vi har hatt noen uker hjemme denne sommeren. Mens Sigurd stort sett jobber de fleste av døgnets våkne timer (på kontoret på dagtid og med båtmotor på kveldstid) holder jeg som vanligvis skriver her i bloggen (Ingerid) fortet i skyggen på grunn av en hestekur med antibiotika. Jeg trives riktignok best i skyggen til vanlig også, særlig nå som det er hetebølge, så det passet i grunnen fint å ta noen uker pause fra alt det jeg vanligvis bruker kreftene på og ha fokus på restitusjon. Kroppen har vært overtrent siden seiersrunden på NM vippet beina ut av spill i starten av juni, og jeg har hatt irriterende tendenser til magesår det siste året og det kommer forhåpentlig antibiotikakuren til å få orden på. Livet i skyggen er ganske behagelig, og jeg hviler ikke bare av nødvendighet men også fordi det er deilig denne gangen!

IMG_9096

Det fine med å planlegge å gjøre veldig lite er at man får gjort ganske mye, bare på ikke på den samme måten. Jeg har endelig fått tatt tak i en del kontorarbeid og planlegging. Huset er  ryddigere enn det pleier – jeg har krefter til å rydde opp etter at jeg har gjort noe. Hundene mine har dessuten fått litt trening! Selv om jeg ikke kan løpe, kan jeg gruble, planlegge, peke, forklare og belønne. Dette er egentlig den første skikkelige treningen jeg har fått til siden før Smiley debuterte i april. Vi har såklart gjort noen småøkter innimellom gjennom våren, men den siste uken har jeg kunnet plukke opp prosjekter, gjøre flere små økter per kveld etter at den verste varmen gir seg, og følt at jeg faktisk får lært hundene noe – ikke bare aktivisert dem.

Det er prosjekttrening jeg liker best. Ta tak i en ferdighet jeg synes vi mangler forståelse på og gruble ut innfallsvinkler som kan illustrere kontraster for hunden (denne slalåminngangen er riktig, dette mener jeg med denne handlingsmanøveren, dette er det viktig at du tar deg tid til når du samler deg for et hopp, osv). Gjøre flere økter på samme tema over en begrenset tidsperiode, og se pollettene trille på plass for hunden min.

For Smiley har hovedfokuset vært på å bygge selvtillit i slalåmen. Om en drøy uke skal vi på Hulahoppet og jeg vil veldig gjerne se henne drive mot slalåmen med større suksess enn hun hadde på Lillehammer. Hun har en fantastisk forståelse på gang hjemme i egen hage, og jeg tror det er steg én mot å få det til i nye baner på nye steder også. Jo mer hun egentlig kan, desto enklere blir jo det vi møter på stevner, og desto mindre krever det av henne når det er andre faktorer som spiser en større del av fokuset hennes enn på trening.

Sånt som dette, hvor hun naturlig ville landet langt forbi inngangen (avstanden fra hoppet er 2,5 meter – jeg flyttet det gradvis nærmere og nærmere) krever ikke bare stor vilje og forståelse, men også ekstrem samling:

Vi har også puslet litt med hender og verbaler. Jeg bygger det meste av handlingsforståelsen rundt føttene mine, så ting jeg kan gjøre sittende er veldig uvant for henne. Samtidig perfekt aktivisering av energibunt når jeg helst bør sitte stille i skyggen 😉

For Kuling har det dels gått litt på oppfriskning av slaåminnganger (vi har en akilleshæl i venstreinngangene fordi de i utgangspunktet var svake, noe som gjør at jeg ofte hjelper ham handlingsmessig, men som igjen får til følge at han forventer hjelp og ikke bruker den forståelsen han egentlig har fått) men jeg har også tatt så smått tak i RC-feltene hans igjen. Det irriterer meg at RC’ene hans i praksis kjennes såpass usikre at jeg ikke våger å bruke dem når det virkelig teller, sånn som i mesterskap. Jeg har lært inn løpende felt på flere forskjellige måter gjennom de ulike hundene jeg har trent, og Kulings er de jeg er desidert minst fornøyd med.

Kuling har bra stil, jevne steg, bra fart, god separasjon. Han treffer stort sett, men høyere enn jeg skulle ønske, og om det skjer noe før eller etter bommen som gjør at han må redusere steglengden (som for eksempel en diskriminering på vei til bommen) kan han plutselig ikke rekke frem, og få en hårfin miss. Det han mangler er viljen og forståelsen for å legge inn et ekstra steg når det trengs. Siden jeg har fått langt bedre resultater ved ren shaping av treff (det gjorde jeg med Orkan, omtrent slik Mona Grefenstein blant annet lærer ut nå), og med start på target (Smiley, Ville og et par elevhunder), kommer jeg nok ikke til å bruke den samme tilnærmingen som jeg gjorde med Kuling igjen. Jeg liker å ha den tydelige, glassklare forståelsen i bånn, og kunne gå tilbake til et trygt nullpunkt hvor hunden alltid leverer treff. Nettopp derfor har jeg eksperimentert litt med Kuling og klikkertargeten, som gir ham umiddelbar tilbakemelding på hva som er bra nok innenfor et ganske snevert kriterie:

Vi har også svømt en hel del, mest i basseng men også litt i havet. Øktene på AquaDog hver uke gir resultater! I våres var muskelmassen i Kulings rygg nede på et lavmål igjen (etter å ha sett bra ut i vinter), men nå er han i ferd med å bygge opp noen solide ytrefiléter, og kjennes ikke like knoklete å ta på. Ikke bare det – han er mer stabil, mer solid og det synes når han går på vekta. Jeg setter stor pris på samarbeidet med AquaDog, dette kjennes som en riktig brikke å prioritere i puslespillet vårt!

For å ikke kjede verken meg eller hundene under svømmeøktene finner jeg gjerne på diverse småtriks så vi har noe å jobbe målrettet mot og ikke bare kaster belønninger tilfeldig. Smiley har for eksempel fått orden på høyre/venstre-forståelsen sin, mens Kuling har overført threadlekunnskapene til å svømme rundt en flyteleke:

Neste bassengprosjekt jeg har lyst til å ta tak i, er å fikse avleveringene deres. Smiley leverer veldig bra i agilitysetting, men i bassenget slipper hun gjerne leken i vannet rett foran meg. Kuling leverer generelt dårlig både i vann og på land, så her har vi en gylden mulighet til å fikse en ferdighet mens vi egentlig trener muskler!

Frem mot avreise til Hulahoppet blir det mer slalåm- og RC-fokus. Det blir det til høsten også! Hvis du har lyst til å lære mer om hvordan jeg tenker rundt både slalåminnlæring og løpende felt, finnes det en gylden mulighet helgene 15.-16. september og 20.-21. oktober. Det blir to halve helgekurs, slik at du kan være med på det ene eller begge alt ettersom om du er interessert i bare det ene eller begge deler. Ved å ha én dag slalåm og én dag RC begge helgene reduserer vi belastningen på hundene og gir mulighet til å trene hjemme på det dere har lært i en måned. På den måten håper jeg å både kunne gi en god start på innlæringen for de som trenger det, men også å kunne løse opp i skikkelige floker, sånn som jeg nå jobber med å tette de hullene Kuling har i sin forståelse. Påmelding ligger på kurssiden!

Screen Shot 2018-06-28 at 12.17.02