Om sensitivitet

Jeg har noen ganske vidløftige tanker for dette blogginnlegget. Noen spørsmål jeg vil pirke i, men uten å egentlig ha en klar agenda. Jeg vil lufte noen tanker.

Er det greit å trøste hunden? Er sensitivitet noe man kan trene frem? Hvilke fordeler får man med en sensitiv hund? Hvordan påvirker sensitivitet treningen? Hvilke alternativer gir hunden det beste livet?

Hvordan definerer vi forresten hva en sensitiv hund er? Det jeg snakker om her, er hunder som tar inn, og bryr seg om hva individene rundt den mener og føler. Jeg snakker også om empati fra treneren: en trener som ser og bryr seg om hundens stress, ubehag og for så vidt også positive emosjoner.

Disse tankene kommer på bordet på grunn av ting jeg lærer av Smiley. Hun har alltid vært veldig sensitiv. Da hun (ved et uhell) bet meg i skrittet under lek som valp og jeg naturlig nok skrek “au” ganske høyt, tok det ukesvis med overtalelse før hun våget å leke med meg igjen. Hun er opptatt av hva jeg mener. Hun er opptatt av alle rundt henne, på godt og vondt. Dette er noe som har vært en del av henne fra hun var liten og antakelig har en genetisk komponent. Men det er også noe jeg har hatt mulighet til å påvirke.

12828305_10153817874035673_5552478446233530877_o (1)

Jeg vil dele med dere en film fra en av shaping-øktene vi gjorde i går. Til et av triksene i spa-uken på eventyrkurset skal hun lære å holde noe i munnen. Det har vist seg vanskelig for henne å tilby å holde fast helt i ro. Kanskje ikke så rart, når fokuset for en agilityhund stort sett er på høy intensitet i selve agilityferdighetene eller kontrollerte bevegelser i styrketrening etc. Det å holde posisjoner har vi ikke gjort så veldig mye av. For å hjelpe henne med å finne roen med gjenstanden i munnen, var planen for denne økten å kombinere to ting hun allerde har lært: plukke opp gjenstand, og haketarget hvor hun hviler hodet i hånden min helt rolig. Det gikk ikke som jeg hadde tenkt.

Av en eller annen grunn syntes Smiley det var veldig ubehagelig å få hånden min inntil haken hennes mens hun holdt fleecefletten i munnen. Jeg vet ikke sikkert, men det kan være fordi det gjorde det vanskelig å spytte ut fletten, slik hun normalt ville gjøre når hun har plukket den opp. Det er egentlig ikke så viktig hva som skjedde, men filmen er veldig illustrerende. På få repetisjoner med noe hun ikke forstod eller ikke likte, gikk hun fra å villig utføre begge adferdene, respondere med forventing på “ta den” (som til daglig betyr at hun får ta en leke) og villig tilby adferd for godbiter, til å avbryte og be om en klem da jeg ba henne om å “ta den”:

Ok. Det er mange perspektiver å notere seg her. På én måte er det et problem for treningen at hun skrur av og ber om en klem når hun synes det blir vanskelig. Sett fra et annet perspektiv synes jeg det er fantastisk med en hund som så tydelig forteller meg at jeg har valgt feil tilnærming.

Med Smiley har det vært helt naturlig for meg å fremelske sensitiviteten. Jeg er sensitiv selv. Empatien kan iblant overkjøre meg. Jeg kan bli stående og se på andres trening og få helt vondt av at jeg ser frustrasjon og usikkerhet i hunden deres som de tilsynelatende ikke engang legger merke til, langt mindre tar hensyn til. Det passer meg å ha en hund som tar inn meg like mye som jeg tar inn den.

Agilitymessig har mange allerede sagt til meg at de beundrer Smileys sensitivitet. Ikke den slitsomme sensitiviteten når hun blir usikker av dårlig trening eller reagerer på en hund eller et menneske hun ikke kjenner, men i handling og innlæring. De ser en hund som virkelig ønsker å forstå hva jeg mener, virkelig ønsker å gjøre riktig, virkelig ønsker å finne flyten sammen med meg. Jeg tror disse tingene henger sammen.

Fra et shapingperspektiv, og med tanke på Smileys selvstendige motstandsdyktighet, hadde det antakelig vært bedre om jeg hadde valgt å ignorere at hun mislikte metoden, belønt ekstremt bra for de repetisjonene hvor hun fant seg i det, og utviklet adferden raskt forbi stadiet hvor jeg hadde bruk for å kombinere ‘hold fast’ og ‘haketarget’. Fra mammahjerteperspektivet falt det seg langt mer naturlig for meg å ta Smiley i armene da det var det hun ville, formidle til henne at jeg forstod at hun syntes dette var ubehagelig, og forsikre både henne og meg selv om at vi kommer til å finne en annen løsning på denne treningsnøtten.

Smiley har vært en hjertehund for meg fra dag én. Hun er på mange måter vanskelig. Har masse problemadferd. Har et autistisk snev av behov for å forstå og forutsi. Men det tok meg bare noen få sekunder å bli glad i henne. Vi er så tett knyttet sammen at det å la henne jobbe gjennom ubehag, selv om hun gjør det frivillig for belønning, er vanskelig for meg.

Det har nok noen ulemper å la hunden velge trøst i stedet for motstandsdyktighet på den måten jeg har gjort med Smiley. Samtidig tror jeg det gir en helt sjelden mulighet for tillit mellom hund og trener.

22860163_10155599973455673_2408277813870321683_o

Har du noen tanker om dette temaet? Jeg vil gjerne høre fra deg, for mine tanker er langt fra ferdig tenkt! Dette er et ganske svevende tema – helt uten fasit. 

Trening med flere tanker i hodet

Som handler har jeg bruk for banetrening. Jeg trenger å øve på å holde fokus gjennom skikkelig vanskelige sekvenser som krever at jeg alltid er på vei videre. Dette gjør jeg best ved å kun gi meg selv én sjanse på en bane, konkurransemessige rammer og begrenset briefing. Jeg kunne gjøre det litt med Kuling de siste årene – han var forutsigbar, rutinert og jeg visste nøyaktig hvilke ferdigheter han hadde og hvor mye han kunne utfordres. Det er derimot ikke så bra for Smiley å bli utsatt for den typen trening i fleng!

Smiley er ung, fersk, uerfaren og møter i hver eneste bane ting hun aldri har gjort før. Det hun trenger å lære er generalisering av de elementene av handlingsforståelse som vi har trent frem med utlagte leker, kjegler og enkelthinder. Hun trenger å få selvtillit på hinderferdighetene sine – som verken er ferdig trent eller ferdig generalisert og som plutselig skal fungere i full fart i en bane.

Når jeg og hunden min har så forskjellige behov, hjelper det å multitaske litt. For det første trener jeg nesten bare elementer. Små biter hinder- og handlingsforståelse som øker både ferdigheter og selvtillit. Hundens behov er viktigere enn mine! I tillegg bruker jeg tid på mentaltrening (banehandling er jo til en stor del en mental utfordring, ikke bare rent fysisk), og jeg forsøker å utvikle mine egne ferdigheter mens jeg trener hunden. Når jeg sender Smiley på en oppgave forsøker jeg å være nøye med effektivt fotarbeid, korrekt vektforskyving og akselrasjon – akkurat som jeg skal gjøre når jeg setter elementene sammen til en bane.

Men hva så, når vi vel løper en bane? (Vi gjør det forresten ikke så ofte, kanskje en gang i månden.) Da prøver jeg å putte inn raske, effektive belønninger til henne, mens jeg forsøker å opprettholde flyten og hurtigheten og posisjonen min videre i banen. Her er et eksempel fra i går, på første (og eneste) forsøk på denne banen: (jeg tok hinder 10 fra den andre siden og stoppet etter 18 for å gjøre det mer realistisk å få det til, den var tricky den her!)

screen shot 2019-01-11 at 15.51.15

Belønningene underveis fyller flere funksjoner, men aller viktigst for meg er at de bygger opp Smileys selvtillit. Jeg passet på å belønne på steder hvor vi skulle gjøre noe jeg var veldig usikker på om hun ville klare: slalåminngang fra RC i vanskelig vinkel (#6), skarp sving ute av tunnel (#11) og slalåm ut mot hjørne (18). Stedene å belønne valgte jeg fordi dette var ting som er viktig for meg å markere at jeg synes er HELT fantastisk om hun får til (og som jeg ville forsøkt å rette opp fra enklere vinkel og belønne om vi mislyktes med).

Men at jeg belønner tre ganger i denne banen i stedet for å gå den fra start til mål, handler aller mest om at hvis noe går galt senere i banen (det føles jo tross alt ikke så bra) er det bare noen få sekunder siden forrige belønning. Totalfølelsen blir dermed en helt annen, enn om vi hadde gått fra start til mål, mislyktes på hinder 10 (hvor vi fikk en liten wobble) og deretter fått trøbbel helt i slutten. Jeg satte oss opp for å gå av banen med en bra følelse, selv om jeg visste at sannsynligheten for å naile hele denne banen på første forsøk ikke var så stor!

På denne måten fikk jeg både utfordret meg selv i fokus og teknisk utførelse under utholdenhetspress, og samtidig beskyttet Smileys entusiasme og tro på egne ferdigheter.

Sånn ser den litt over ett minutt lange treningsøkten ut på film:

Mynt 1 år

I går, 9. januar, fylte Mynt et helt år!

baIMG_3625.JPG mynt.jpg

Det er litt uvirkelig at hun allerede er så stor, hun kjennes skikkelig umoden og valpete enda. Det har vært et forrykende år, hun er veldig mye hund! Vi har lyktes i å utvikle henne langt i de retningene vi setter pris på:

  • Hun har blitt mye mer sosialt innstilt enn den valpen som vi måtte beskytte fra at folk ville hilse på når hun satt i armene våre. Den første gangen hun møtte hver av oss stakk hun vekk i stedet for å komme og hilse. Nå spretter hun opp i sofaen til et nytt fjes på besøk!
  • Hun leker med hva som helst (her forleden lekte vi med en peislighter)! Til å begynne med hadde hun moderat interesse, elendig grep, lav intensitet osv. Nå er hun rett og slett heftig i lek, men uten at vi har mistet godbitinteressen. Hun veksler fint mellom alle typer belønninger, og DET er den viktigste byggesteinen for at hun skal bli agilityhund! Nå som den er på plass, kan vi starte reisen med all den andre treningen vi har gledet oss til.
  • Hun har et trykk under potene og en takt i steget som virkelig lover godt for å lære henne effektive bevegelser på agilitybanen. Dette har hun utviklet nesten helt selv, fysikken hennes virker å ha et godt utgangspunkt som vi ikke egentlig har gjort noen spesielle tiltak for å utvikle, annet enn den varierte kroppskontrollen vi inviterer alle valper vi har hånd om til å utvikle.
  • Hun er i gang med å utvikle selvkontroll. Fra å bare vræle (eller løpe etter og spenne ben på) så fort hun så noen som sprang agility, kan hun nå sitte i en stol (eller annen stasjon) på sidelinjen uten å pipe, så lenge hun får godbiter ganske ofte.
  • Hun har utholdenhet i arbeid. Ikke for at det er god hundetrening, men vi har testet å gjøre eviglange shapingøkter med en hel måltidsrasjon tørrfór uten at hun har mistet fokus eller virket sliten. Den mentale kapasiteten er bra å ha når man skal lære seg å håndtere konkurransedager på arenaer fulle av forstyrrelser.

 

Samtidig har hun fortsatt noen sider vi synes er vanskelige:

  • Hun mobber Bris. Følger etter henne, avskjærer henne, vokter ting Bris har vært vandt til å være den eneste som bryr seg om, osv. Dette er slitsomt å passe på i hverdagen, og personlighetstrekk det ikke er bra om Mynt fortsetter å utvikle.
  • Hun maser mye. Står og knurrer foran døren hvis hun vil ut, selv om hun har vært ute mange ganger allerede. Skriker i buret om natten hvis hun har lyst til å stå opp (og søvnbehovet hennes er mindre enn vårt).
  • Hun tisser kun PÅ ting hvis hun skulle finne på å tisse inne. Dette skjer heldigvis sjeldnere, men vi visste ikke hvor heldige vi var med valper som valgte å tisse på gulvet før vi fikk en som heller velger hundeseng, lenestol, puff, saueskinn osv…
  • Ressursforsvaret hennes stikker kjepper i hjulene i relasjon til andre hunder, og hun har klart å skaffe seg noen uvenner på uvettig oppførsel rundt ting som flere bryr seg om.
  • Hun er ikke ferdig med å lære seg å oppføre seg i møte med andre. Nå inngår hun jo i en flokk med enkelte dårlige eksempler (Smiley er ikke spesielt flink til å passere andre høflig på tur) men Mynt hjelper virkelig ikke til. Her har vi margin for alternative adferder og passeringstrening å sette i banken!

 

Alt i alt – Mynt kjennes som en kruttpakke med stort potensiale som agilityhund. Men vi skjelver litt ved tanken på at hun kunne havnet i et selskapshund-hjem. Det kunne umulig ha blitt vellykket!

Gratulerer med dagen, vi håper vi får feire minst 16 bursdager til med deg!

 

Smileys debut i klasse 3

Jeg har egentlig masse film fra Bodilkurs i romjulen og bilder fra en nydelig uke i fjellparadiset vårt, men vips så kom det noe enda morsommere: i går debuterte Smiley i klasse 3 med et brak! Jeg tør påstå at hun rocket debuten! Statistikken ble to nesten-løp, et feilfritt med cert og en seier (allerede fullcertet for denne dommeren). Men det er naturligvis mye mer å fortelle:

Jeg var egentlig ikke veldig motivert for å dra på tur, hadde litt lyst å ha helgen hjemme etter noen uker med mye program, besøk og reising. Det var ingen store ting å klage på, men langt å kjøre, sliten kropp helt ute av form (med magesår er det vanskelig å holde vekten, og jeg har slåss med det i snart to år, det ødelegger løpeformen), to deadlines denne uken så masse å gjøre hjemme, og så videre.

Dessuten – jeg var på ingen måte sikker på om Smiley var klar for agility på den høyeste vanskelighetsgraden. Det kjentes ikke sånn på Norwegian Open for ikke så lenge siden. Vi har konkurrert i klasse 2 for å gjøre det enkelt og bygge selvtillit, men jeg gikk litt lei og ble litt lat der. Smiley har gjort vanvittige fremskritt på kort tid og lite trening, men det er tross alt bare et år siden vi endelig fikk grønt lys til å trene agility etter skulderskaden, og startet fra scratch igjen med de fleste hinderferdigheter. Vi er umodne. Vi har en lang, lang liste over ting jeg vet vi ikke har lært oss enda! Hvordan blir det da å gå ut på klasse 3-banene? Kontrasten og savnet etter Kuling, da jeg visste til minste detalj hva han kunne og hvilken informasjon han hadde behov for og når, er stor.

Så jeg tok det som en jentetur. Gledet meg til å henge med fine folk og utvide komfortsonen. Tenkte at om det ikke kjentes bra på briefing, om jeg ikke fikk ordnet oppvarmingshjelp til de tidlige startnumrene, om Smileys halvgrodde skaresår på bakbenet skulle påvirke måten hun løp på banen (selv om hun ikke har vært halt på flatmark bruker de jo bena mye mer ekstremt på agilitybanen, så det var en liten usikkerhet) eller om jeg rett og slett fortsatt ikke skulle ha lyst når alt kom til alt, så kunne jeg jo bare stryke meg. Det er jo bare hundehinderløp. Og jeg fikk tross alt mye hyggelig sosialt i bytte for timene i bilen. Men Smiley smalt til og gjorde det til SÅ mye mer enn bare en liten jentetur!

aimg_5264

Vi startet med et agilityløp. Jeg sjekket hvordan de lå an, gikk en luftetur som nok ble litt for lang, kom inn i hallen i det briefingen startet og hadde startnummer 1! Fantastiske Hanne og Line stilte opp og gjorde klar Smiley (og meg). Uten disse og resten av powerpaws-gjengen hadde ikke dette løpet blitt noe av, så enkelt kan jeg si det! Det hadde heller ikke blitt noen filmer av løpene våre, og jeg hadde vel antakelig latt være å reise. For en fin gjeng, jeg er stolt av å være venn med dere!

Briefe halve tiden, ut og hente hund, knyte sko, ta av klær, inn til start og Smiley hadde ikke engang rukket å oppdage at det var en agilityhall vi var i da vi gikk til startstreken. Jeg tok meg noen sekunder til å vekke henne, og vips var hun klar!

Det var en nydelig, fløyelsmyk bane fra dommerelev Bodil (som satte helt fantastiske baner!). Den var ikke spesielt vanskelig, men jeg bruker fortsatt masse energi på å ta stilling til hvilke alternativer som er best for Smiley. Vi kjenner hverandre rett og slett ikke SÅ godt at jeg kan se rett på en situasjon og vite hva hun kommer til å tenke enda. Jeg håper vi kommer dit, men enn så lenge er det veldig spennende! Puls på 150 på briefing, stress og usikkerhet, men for et kick! Tett i pusten, bena bar ikke sånn som jeg ville, men Smiley skrudde hele leken opp et hakk så fort hun ble invitert til det. Jeg tror hun elsket det ekstra energinivået som ligger i de vanskeligere banene! Det ble litt shaky handlingsmessig, men tross alt bare et ekstra hinder fra feilfritt løp. Jeg kunne skreket henne av det, men jeg vil heller at hun får oppleve å ha rett når jeg har vært utydelig enn at jeg brøler at hun er på vei i feil retning. Mantra: above all, protect her confidence!

Til neste løp var jeg bedre forberedt, og kroppen begynte å fungere bedre. Nok et kick! Et bitte lite øyeblikk hvor jeg mistet kontakten med henne og en hindervinge hun var borti med halen(!), men himmel og hav så mye som hun bare nailet! Den slalåminngangen der er en sånn som jeg drømte om å klare å gjøre Kuling trygg på, og jeg har visst klart det med Smiley! Mestringsfølelse herfra til månen!

Så var det hoppklasser, og jeg syntes vanskelighetsgraden på banene steg for hvert løp. Gode utfordringer, men flere alternativer og mer usikkerhet rundt hva Smiley kan og hva jeg rekker på banen med henne. Kuling ble ekstremt selvstendig etter hvert, og jeg visste akkurat hvor mye jeg kunne stole på ham. Da blir det lett å plassere seg i tide til neste punkt man vil rekke noe. Smiley har til sammenlinkning trent mye mer målrettet selvstendighet tidlig, det er sånn jeg har lært inn det hun kan av handling, men forståelse og selvtillit er to komponenter som ikke nødvendigvis utvikler seg jevnt. På NO fikk vi en del typiske commitment-feil hvor jeg trodde hun var på vei til et hinder, men hvor hun vek av i siste liten. Nå våget jeg å utfordre henne igjen, og hun svarte bra på det! Da vi kom til slalåmen slo det meg at vi fortsatt ikke hadde gjort feil, og jeg måtte klype meg selv mentalt i armen og holde fokus helt til mål på en lang, slak linje full av muligheter for å velge feil side av hinder. 4. plass, 1,9 sekund bak superraske Tamzin, vårt første hoppcert!

aimg_5299

Det er ikke bare lenge siden jeg tok cert, det er veldig lenge siden jeg var så glad for en 4. plass, kjente på dette kicket og var så høy på agility. Dette var noe av det som ble borte med Kuling mot slutten, adrenalinkicket og den uforbeholdne gleden. Jeg felte noen tårer på nedvarmingstur, jeg vet ikke hvor mange av dem som var for Kuling og hvor mange som var rørt over enhjørningen, men det er helt klart emosjonelt å være tilbake i manesjen uten ham.

Etter dette løpet vurderte jeg faktisk å stryke meg fra det siste og reise hjem. Fornøyd, overveldet, sliten og jeg visste det ville bli tungt å kjøre hjem. Men noe sa meg at det bare var noen få minutter til briefing og ikke så mye å tape. Jeg er glad jeg orket! Nok et feilfritt løp, og denne gangen fikk jeg og Henriette (Smileys vikar, siden hun ikke er så glad i premieutdelinger selv) klatre helt opp på toppen av pallen! Jeg er fortsatt litt himmelfallen over at det var over et sekund ned til andreplassen, en av Norges beste agilityhunder. Wow!

aimg_5287

Hvordan oppsummerer man? Jeg tror Ida sa det bra: “Ikke klar for klasse 3, du liksom!”

På vei hjem tilbød jeg henne en cheeseburger. Kuling hadde en avtale om at når han presterte noe eksepsjonelt (det startet med for hvert napp han tok) fikk han en ny fotball å ødelegge. Jeg tenkte dette kunne bli Smileys nye måte å feire, men jeg tror hun synes jeg i så fall bør begynne å bestille burger uten brød!

Svømmeøkt med to hunder

…samtidig!

Jeg er stolt av Ville og Smiley! I forrige uke tok vi Transporteren til svømmetrening fordi Sigurd trengte Zoe’n den dagen, og vi savnet varmepumpen. Jeg tok sjansen på å ta med begge hundene inn til bassenget så de skulle slippe å vente på hverandre i kald bil.

De var så flinke! Ikke bare kunne de oppføre seg fint og vente på kanten mens den andre svømte, til slutt lot jeg dem til og med svømme litt samtidig. Dette er en effektivisering jeg setter stor pris på, men som det ligger mye forkunnskaper i bunnen for. Det er ikke bare-bare å vente pent når man er stresset!