Storm

Storm, verdens snilleste lundehund født 2005, døde dessverre av kreft i magen bare åtte år gammel. Dette skrev jeg den dagen Storms korte liv tok slutt:

——————————————————————————————————————

I dag skal jeg gå noen av de tyngste skrittene hittil i livet. Jeg skal følge Storm til perleporten.

Innenfor porten tror jeg Morfar står og venter på ham. De skal løpe sammen på varme svaberg, leke, kose og vente på meg, til det en gang blir min tur…

Åtte år er ikke mye for en liten lundehund, men med magen full av kreft, er det ingen vanskelige valg igjen å ta. Storm skal få slippe, og i dag blir det min oppgave å følge ham den siste biten av veien gjennom livet.

Snille Storm. Han kom til meg da livet var på sitt mest ensomme – fylte det med lek, rot, latter og mening. Tilgivende Storm, som lot meg gjøre feil uten å be meg om å angre. Kloke Storm, som lærte meg så mye. Kjærlige Storm, som helst ville krølle seg sammen på fanget, i armkroken, eller i fotenden av soveposen når jeg frøs.

I dag skal han få dø på fanget mitt. Tårene skal trille, men jeg er ikke redd. Jeg vet at han forstår. Han har kjent mine tårer i pelsen så mange ganger før.

Fantastiske Storm. Takk for at jeg har fått være vennen din. Dette blir en tung dag, men jeg er stolt av å ta min sjanse til å være der for deg en siste gang.

En ekstra klem til Mathilde og familien, som Storm har bodd hos de siste årene. Det er ikke bare jeg som mister Stormen min i dag.

—————————————————————————————————————————–
Min aller første egne hund, han ga sånn mersmak at det ikke kan beksrives.

Storm, fem uker gammel, hjemme hos oppdretter. Han var enebarn, så det var ikke vanskelig å velge.

Tre måneder gammel. Da livet mitt var på sitt tyngste og ensomste spratt han inn i det, og fylte det med ramp, rot, latter, kos og nye mennesker.

Jeg vet ikke hva livet hadde vært på den tiden, uten Storm. Å flytte fra et liv jeg trodde jeg ville ha, til et sted hvor jeg ikke kjente noen, uten kontaktflate til å skape nettverk, kunne blitt ganske tøft, uten en firbent lurifaks som fikk meg med ut på tur og trening.

Han var med meg på alt. Kafèbesøk, fjelltur, natt-tog, you name it. Storm var med!

Storm lærte meg å trene hund uten straff. Han lot meg tabbe meg ut igjen og igjen, uten noen gang å straffe meg for det. Det var med ham agilitygalskapen tok av.

Intensiteten, gleden, oppfinnsomheten, hengivenheten. Det er akkurat sånn jeg vil huske ham.

Så møtte vi Sigurd. Det er ikke før nylig, seks år senere, at jeg har innsett at Sigurds beste sjekketriks var å late som han egentlig var mer interessert i Storm enn i meg. En av de aller søteste tekstmeldingene jeg fikk, var definisjonen av “liten storm”.
Etter at Bris kom i hus, og ikke gikk så godt over ens med Storm, besøkte han Sigurds kusine Mathilde med familie stadig oftere. De siste årene har han bodd der på heltid, og nytt tilværelsen som alenehund. Vi har beholdt god kontakt, noe jeg er ekstra glad for nå som tiden renner ut…

Dette innlegget ble ikke egentlig ferdig. Nå er det tid for å dra til Oslo. Jeg har gravd en dyp grav på et vakkert sted, i utkanten av pappas hage på småbruket, hvor Storm trivdes så godt det halvåret vi bodde her, jeg og han. Oppe ved grinden til skogen, med utsikt over hagen. Der kommer han til å ligge godt. En hvit kiste med saueskinn i, og silkebånd rundt, står klar i gangen. Jeg gruer meg, men er nok så klar som jeg kommer til å bli. I dag er det din tur, Storm…